Støy fra kråker

Jeg står hver dag i kø for å få Nei.

I dag våknet jeg helt av meg selv, det er lenge siden sist.
Jeg velger å tenke at det må være en god ting, å våkne uten lyd, av fri vilje.
Men når jeg står inne på badet, vasker hendene mine i Lano og ser meg selv i speilet , ser jeg bare et uløselig dilemma.
Og da må jeg jo legge meg igjen. For det er ingen som hører etter lenger.
Alle synger. Spiller. Roper. Bråker.
Jeg hvisker under dyna, små ord, korte stikk, varme pust.
Lydene utenfor når ikke inn til meg.

Kassadama på Rimi sa helt plutselig at kråker er avdøde slektninger som våker over oss.
To poser, svarte jeg, og betalte med kontanter.
Hun løftet hånden og pekte ut av vinduet.
Der satt det fire kråker i et bjørketre.
Fint, svarte jeg, og kunne ikke få meg til å fortelle henne at enkelte kommuner her i landet har skuddpremie på kråker.
Et merkelig og svakt paradoks.
Kassadama hadde hijab. Og hun hadde korte tykke fingre.
Jeg fikk ikke startet bilen min, og måtte ta bussen hjem, selv om jeg hater det og selv om jeg hadde tunge poser å bære.
Kunne selvsagt tatt en drosje, jeg har penger nok, men orker ikke prate mer med folk enn høyst nødvendig.

Jeg legger meg på sofaen, uder pleddet og drikker vin fra kjøkkenglass.
Bestemmer meg for at jeg ikke vil handle på Rimi mer.
Ultra er mer meg. Noen, eller noe, er nok mer meg.
Det snør fremdeles ute, og jeg oppdager at batteriet på mobilen min er dødt.
Nå som flasken er tom og hodet lettere lurer jeg på om mormoren min egentlig likte å fly, selv om hun aldri noen gang reiste med fly. 
Kan det være hun som sitter i bjørketrærne.
Hun sa flere ganger at jeg har en tendens til å misforstå alt som sies uten for min egen kontekst, at jeg venter håpløst på ambisjonene til denne mannen som aldri kommer, men som har vært innom så mange ganger at jeg egentlig ikke bryr meg om kontoen eller bagasjen, bare årene mellom.
Min mormor var veldig klok, som alle mormødre er. Hvordan vet du så mye, mormor?
Det er fordi jeg har hatt så mange livsbelastninger, svarte hun alltid da.
Nå vet  hun sikkert alt. Alt som skjer og skal skje.

"Husk at du skal dø" er kanskje en viktig påminnelse.
Vår egen udødelighet er som skyggen av kroppen, den er alltid der, selv om solen ligger bak en sky.
Tenk at det finnes egne levende skapninger som har som sin eneste misjon å minne oss på det uunngåelige.
Jøss, tenker jeg, er det derfor kråkene ikke stjeler, slik som ravnene gjør, de skriker ikke heller, slik som skjæra ofte gjør.


Jeg leser nye og gamle aviser, liker lyden av papir, følelsen av pekefinger mot tommel og lukten av trykk og hyssing.
Ved døren inn til kjellerboden står en høy stabel med aviser. Jeg knyter en og en uke sammen.
Lager en sløyfe over mandag. Snart er det vel ingen som husker hyssingen lenger heller.


Jeg kjente en som het Jimmy en gang, han gikk  alltid med olabukser som hadde hjørnemerker på høyre baklomme.
Han drakk 10-12 pils hver dag og røyka rullings.
Han hadde halvlangt hår og grønne øyne.
Vi prata sammen ganske ofte, noen ganger på bussholdeplassen, andre ganger hjemme i leiligheten hans.
Han hadde brune panelplater på veggene og et akvarium.
Og mange bokhyller.
Vi prata om det meste og om ingenting.
Jimmy lukta bestandig vondt, men han var sykt smart.
Han lagde fiskeboller med raspa gulrøtter hver tirsdag.
Jeg var glad i Jimmy og Jimmy var faktisk glad i meg.
Han lurte alle. Og så døde han. Helt plutselig.
Jeg så ingen kråker i dagene før,  kan ikke huske det.

Snart spretter bjørka, eller Betula pubescens som Jimmy ville sagt det.

-

Posted at 10:36AM mar 06, 2010 by Athene1 in Diverse  |  Kommentarer[10]

Falske negler og potetgull

-

Vi ser en film om real fucked up kids, vi drikker cola på glassflaske og spiser potetgull med paprika.
Først tenkte jeg at filmen var et kunstnerisk alibi for å lage mykporno, en elevert utgave med masse B-skuespillere.
En lyshåret cheerleader på sytten som knuller faren sin, eller det var kanskje han som knulla henne, uansett likte de det begge to.
Innblikk i rike familier med sine kjente og kjære problemer; utroskap, svindel, piller, løgn, hotellrom, rebelske tenåringer, 
smykker, sportsbiler og flere piller. Et mørkt sluk av håpløshet, sex og dollar.

Greit nok. Jeg har massevis av tid å kaste bort. Filmen handler ikke om en dritt likevel.

Han er egentlig fra Bergen. Og jeg har begynt å røyke igjen. Et merke som ikke fantes da jeg røyka før.
Men jeg røyker nå. Halve sigaretter med lebestiftmerker.
Vi røyker sammen, fyren fra Bergen og jeg. Spiser potetgull og drikker cola.

- Jeg tror det skjer noe snart.
- Å, hva da, skjer noe, hva da?
- Ett eller annet, noe ubehagelig, noe plutselig.
- Mener du filmen nå?
- Nei, jeg snakker ikke om filmen.

En av karakterene nevner Sharon Tate, og jeg kommer på at jeg har glemt henne.
Nå er hun dau og jord og borte. Jeg teller sigarettene jeg har igjen i pakken, hvis jeg røyker fire til er den tom.
Jeg venter på røykhosten som ikke kommer. Drikker mer cola. Ser på bergenseren gjennom bunnen i flasken.
Han er ikke mye pen. Han er faktisk litt tjukk.
Men han har denne flotte leiligheten, og bilen og pillene.
De hvite runde med delestrek. De som glaserer nervetrådene mine og smiler til meg innenfra.

- Liker du filmen, eller?
- Jeg liker filmer som egentlig ikke handler om så mye.
- Du trenger noen som kan fortelle deg hva som er galt du.
- Jeg vet hva som er galt og trenger ikke noen til å fortelle meg det.
- Men det er ikke det samme.
- Samme som hva da?
- Liker du filmen?
- Hvilken film?
- Den vi ser på nå
- Jeg liker at noen forteller meg hva som er riktig.

Bergenseren henter mer cola fra kjøleskapet.

Filmen er inne i sin avsluttende fase, en slag oppsummering av moralske undertoner og dobbelbunn som strekkes ut.
Hvor simple scener blir tillagt en ny dimensjon, hvor vi egentlig ble lurt, for la vi ikke merke til lappen på nattbordet eller bilen som stod parkert på motsatt side av fortauet.
Vennskap settes på prøve, livsdrømmer rakner, kredittkort sperres, utroskap ser dagslys, faren som knuller datteren blir kvalt med en pianostreng, gutten som egentlig elsker kjæresten sin knuller en mannlig prostituert, som også knuller mora hans og kjæresten, en skilsmisse som blir altfor dyr, om diamanter og sportsbiler som egentlig er substitutter og karbon, en liten gutt som ligger i et badekar med sølvtape på munnen, lange utredninger om ørkenlandskap og replikker som er så kompliserte at vi skjønner at vi ikke skjønner en dritt og tenker at Jøss, dette må være deep shit og dype greier.

- Hva er du flink til, spør bergenseren.
- Jeg er ganske flink til å få andre til å være utro.
- Det er jo også noe.

Han har paprikakrydder rundt munnen. Og jeg har pålimte negler.
En venn av meg kaller det nailpower. Jeg tenker at det har hun veldig rett i.
Jeg vinker bergenseren bort til meg med en pekefinger,
Han reiser seg langsomt opp, vakler mellom glassflasker og potetgullposer.
Filmen, som egentlig er to filmer, er slutt.

Posted at 05:27PM feb 07, 2010 by Athene1 in Diverse  |  Kommentarer[13]

Sans tître

Kan du skrive noe på armen min til jeg sovner? Kan du hviske noe i øret mitt så jeg smiler?

Jeg har drømt mye om hester i det siste, at jeg rir, gjennom tett skog, midt på motorveien, med masse plastposer og skolesekker, i solskinn og i regnvær. Jeg rir alltid på en stor brun hest. I noen av drømmene innser jeg at det er best å snu, eller spør meg selv om jeg skal snu eller fortsette. Og det er denne følelsen som stikker dypest når jeg sitter på hesten. Dette berømte point of no return, hvor det er like langt bakover som fremover, og i det øyeblikket avgjørelsen om å fortsette har kommet er det ingen vei tilbake.
De som har greie på det sier at hesten i drømmen representerer kontroll, at jeg er i ferd med å få mer kontroll, over bestemte situasjoner og med mitt indre liv. Da tenker jeg at det er ganke fint å drømme om hester.

Torgeir skriver, en hemmelighetsfull forfatter og han viser seg bare når han skal ut for å handle mat og røyk.
Han har et bokprosjekt med arbeidstittelen Syk av Sorg.
Han bor i etasjen under meg. I blokk C. Som i følge Fru Gundersen er den billigste blokka å bo i fordi det ikke er utsikt fra balkongen.
Det er denne blokka som demonstrerer sosiale forskjeller, som grupperer mennesker.
Og det er i grunnen ganske betryggende og nødvendig synes Fru Gundersen.
Og hun burde vite det meste for hun har bodd her i tjuefem år, og har sittet nesten like lenge i styret.
Blokk A og blokk B har fin utsikt over elven og selges for førtitusen mer. De har også renere trappeoppganger.

En mandag morgen treffer jeg på Torgeir nede ved garasjene.
Han skal i butikken, jeg slår følge, sier jeg trenger melk.
Han forteller i en intens strøm om prosjektet sitt, om alle historiene han har samlet.
Om kvinnen som ble døv på venstre øre etter at mannen hennes omkom i en bilulykke.
Om mannen som ble grå i håret over natten etter tapet av sin datter.
Om tumorer som dukker opp i tarmer og lunger, øresus og insomnia, rare allergier,
leddgikt, nyresvikt, tap av lukesans, grå stær og grønn stær.
Mødre som mister døtre, koner som mister ektemannen, ektemenn som mister kona,
krybbedød, søster som mister bror og bestevenner som blir borte for alltid.
Alle syke av sorg.

Jeg får lyst til å fortelle Torgeir om min egen sorg.
Håpløsheten som har gitt meg angst og depresjon,
som har gjort meg avhengig av Nav og utbetalingsdatoer, lykkepiller, og som driver meg til polet hver fredag.
Om min sorg som har ført meg tilbake til en blokktilværelse, med to rom og kjøkken.
Som har gjort meg avhengig av Oprah og Dr Phil. For den eneste musikken jeg hører på er blues og country.

Jeg forsøker endre takten vi går i for å kjøpe tid, for å sakke av, for å finne en åpning.
For å fortelle min historie. Dele hemmeligheten. Avsløre min egen store svakhet.
Men Torgeir vil ikke høre, han vil bare prate. Om boken sin.

Jeg kunne jo besøke Fru Gundersen i blokk A.
Drikke kaffe i små kopper og spise vaffel med rømme.
For det eneste jeg trenger, når jeg virkelig tenker etter, er sympati og noen ridetimer.

Posted at 11:49AM jan 31, 2010 by Athene1 in Diverse  |  Kommentarer[25]

Portrett

 (Inspirert og stjålet fra Terje Dragseth, håndplukket og sammensatt av Moi)

Instinktivt nærmer jeg meg nervøst en tilstand
av glede, av sorg
Jeg lever og bor
av disse tankene

Ser meg omkring blant fremmede
nei, jeg venter ingenting
Du er dette diktet
i parkeringshusets akustikk

Bokstavenes koreografi
jeg lukker ubemerket vinduet
Går inn i hånden
Ut av rommet

Posted at 06:23PM jan 23, 2010 by Athene1 in Diverse  |  Kommentarer[4]

Videre

-

Jeg skulle så inderlig ønske for meg selv at min store kjærlighet hadde vist seg under andre omstendigheter som gjorde det mulig for meg å bevare den.

Seks år er lenge. Og jeg vet Thor vil gråte vondt når han leser dette.
Men seks år er veldig lenge. Jeg har kjent skuffelsen med hvert fiber jeg har i kroppen.
Jeg har blitt kjent med natten og min egen mørke skygge.
En stor og kald tvilling. Og jeg har danset med dragen.
Men jeg ville aldri vært uten min nærhet til deg.
Aldri. Ikke glem det.
Derfor kan jeg si at jeg har elsket deg.
Og jeg har aldri sagt det før.
Den lille jenta i meg protesterer, tramper, søker motstand.
Hun vil kjempe videre.
Hun vil sloss. Mer.
Kryssende noder, varme tårer, glitrende øyne, bankende hjerter.
Jenta vil hjem. Tilbake. Hun ser på alle bildene, blar i bøkene.

Jeg sier at hun må slutte nå. At vi må videre. Sammen.

Det er jo snart vår.

Posted at 09:44AM jan 22, 2010 by Athene1 in Diverse  |  Kommentarer[3]

Summetone

-

Han snakker så langsomt at det stikker i hodet.

Noen ganger sovner jeg mens han prater, og da drømmer jeg at han løfter meg.
Han løfter meg og kaster meg rundt.
Og jeg ler.
Min egen latter vekker meg.
Så prater han litt mer.
Og noen ganger er det deilig å ha det vondt.

Jeg svelger vann.
Han synger også. Det er fint.
Men jeg tror ikke han har kommet for å bli.
Det er noe mellom oss som ikke skal være der.
Og slikt forsvinner.

Han sier han har en tvillingbror.
Jeg er redd for tvillinger.

Jeg tenker på stemmen hans.
Det tenker jeg mye på.
Om de langsomme ordene blir de samme i stemmen.
Hvordan melodien hans virker på meg.

Jeg skriver Flyt.
Og håper han vil skjønne det.

Posted at 11:02AM jan 17, 2010 by Athene1 in Diverse  |  Kommentarer[16]

The Golden Mistress (7)

-

Thor rekker meg fjernkontrollen, sier at jeg kan velge.
Men jeg velger ikke noe, orker ikke, lar bare skjermen blafre på den samme kanalen.
Det er sent, langt ut i natten.
Thor vil legge seg. Han er trøtt.
Reiser seg tungt opp fra sofaen.
Blåser ut lysene.
Jeg tror ikke Thor elsker meg mer.
Han klarer ikke.

Jeg tenker på alt som er forandret mellom oss.
Og hvordan det var før.
Han er ikke den samme, ikke i øynene og i stemmen.
Stryker meg ikke lenger, bare tar.

Jeg ringer til spåkonen Laila igjen.
-Jeg ser dere ikke ser så tydelig lenger.
Hun nøler når jeg spør.
-Han er usikker, vet ikke hva han skal gjøre, vet ikke hva som er best.
-Jeg er best, sier jeg, og hører min egen tynne desperate stemme.
-En annen kvinne holder ham tilbake, hun er svak, ikke som deg.
-Vil han velge meg, blir det oss, der fremme?
-Hun er ikke som deg denne andre, hun har månen i skorpionen.
-Jeg hater skorpioner!
Han foretrekker deg, sier Laila, og det hjelper litt.

Jeg føler ikke denne forbindelsen til Thor lenger, den vi hadde før.
Den var sterk og stram med puls. 
Og jeg blir sint på Thor fordi den er borte.
Gråter og raser. 
Dette vanskelige uløselige har hatt en slik utmattende effekt på oss.
Men det har også holdt oss sammen.

Jeg tenker ofte på Astrid, og hvor blind hun må være.
Etter alle disse årene.
Thor er ingen skuespiller.
Kanskje vet hun det også. Selv om jeg ikke kan tro helt på det.

Jeg har i grunnen tapt. For lenge siden.
Jeg stoler ikke lenger på meg selv.
Husker ingen drømmer når jeg våkner.

Jeg savner det nakne rommet. Det hvite. Der jeg hadde kontroll.
Thor bare lå der. Uten kraft. Uten motstand.

Han var min. 

Posted at 11:09AM jan 16, 2010 by Athene1 in Diverse  |  Kommentarer[3]

Benign Dialog

Mine stramme organer flyter nå fritt i en kjølebag, borte fra lyset og uten puls.
Jeg smiler under dynen, trekker inn min egen lukt fra natten.
Og jeg har aldri kjent meg så hellig, så stor, mitt eget ekko er forminsket.
I alt dette hvite og rene, lukten av plast og desinfeksjon, sitter jeg plutselig i min egen stue.
Jeg har kommet hjem. Og jeg er tørst. 

Det blir kveld. Igjen.
Han banker på døren min, tre harde dunk, han vil vite om det finnes en postkasse i nærheten.
Jeg tar et skritt bakover i rommet, forsøker å telle fregnene han har i ansiktet mens jeg tenker ut et svar.
Min hånd stryker langsomt over midjen, frem og tilbake, så bakover mot ryggen.
-Har du hørt at jeg har donert, spør jeg og trykker pekefingeren min inn i pannen hans. 
Han reagerer ikke. 

Huden der er våt, kald svette, og jeg vil gjerne fortelle ham om nettene på sykehuset. 
Jeg vet ikke hvorfor, jeg kjenner ham ikke så godt. Kanskje sett han to eller tre ganger.
Plutselig får jeg lyst til å fortelle han alt. 
-Det er en postkasse bak sykkelstativene, sier jeg og vifter han bakover med høyre hånden.

Jeg leter etter en blyant. En som er spisset.

I flere dager har jeg sett på de brune pappeskene, tre mellomstore esker uten påskrift.
De står i en vinkelrett akse under vinduet.
De har topper med løsark og ringpermer. Masse rot.
Bleke, små føtter og armer fra porselensdukkene peker opp litt her og der.
Opus glass med melkerester, en sølvkopp og passbilder av oss.
Det snør ute. Det hvite kommer plutselig så langsomt tilbake.
De blinkene lysene fra en brøytebil treffer lysekronen, jeg legger meg ned på gulvet.
Han skriver at jeg er anemisk.

Posted at 11:43AM des 25, 2009 by Athene1 in Diverse  |  Kommentarer[8]

Bak disse tankene

-

Jeg hørte ikke noe smell, ikke at det bremset i bildekk og kjente heller ingen lukt av svidd gummi og brente ledninger.
Sammenstøtet var helt lydløst, min bil mot den mørkeblå.
Det var som om de danset mot hverandre, treffsikkert og beregnende, plutselig tett sammenslynget. I mute.
Deler av dashbordet som brettet seg rundt bena mine, glassbitene som presset seg inn i ansiktet, rykket som kastet nakken min bakover og tungen som krøllet seg stram og hard i munnen min. 
Var det min tunge?
Det eneste jeg hørte, som jeg husker, var et svakt pip, en sølvblank fløyte langt borte. 
Men ingen lukt.
Et spørsmål fra den dagen blir hengende i taket over sengen;
hvor skulle jeg, hvor var jeg på vei?

---

Jeg ligger her med disse skruene og pinnene stikkende ut av leggen, og jeg har en gips på venstre armen.
Den går fra håndleddet opp til albuen.
Jeg har ikke spist på fire dager, kvalmen har slått seg ned i meg.

Vi ligger tre stykker på samme rom, sjette etasje, med utsikt til krematoriet.
Luften her er tett og tung, det er som om den er svak råtten og gammel, og det føles som om jeg skal kveles.
En tykk og klam slange som langsomt fester sitt grep rundt halsen min.
Den stammer seg langsomt og elegant, nesten umerkelig, og presser luftrøret innover mot nakken.
Jeg tør ikke sove når det er mørkt. Øynene lukker seg ikke.
Noen har skrevet "åndelig autoritet" på gipsen min, med tykke blokkbokstaver, og det gjør meg redd.

Og det var nok panikken, den som samlet seg stor og mørk, i fire hele, lange dager og netter, som gjorde at jeg kastet meg ut av sengen og ned på gulvet.
Sammenstøtet var ikke lydløst, det var overdimensjonert og i ekko, kalde lydbølger som møtte alt det hvite.
Skruene og pinnene løsnet og vridde seg utover.
Damen i sengen ved håndvasken ropte, hun skrek og hylte.
Jeg holdt meg for ørene. Lyden av min egen puls og havbrus vibrerte mot håndflatene mine.
Mitt eget blod som fløt rundt meg som en beskyttende sirkel, en varm strøm som kapslet meg inn.
Jeg følte meg ubegripelig lykkelig.

Posted at 05:21PM okt 14, 2009 by Athene1 in Diverse  |  Kommentarer[9]

Uhellet av Friedrich Dürrenmatt

Det første som fanget min interesse var omslaget og tykkelsen på boken.
Jeg var på utkikk etter noe å lese som helst ikke skulle ta for meget av min tid, ei heller kaste den bort.
En tynn bok, glanset papir, med bilde av fire ravner sittende på en stolrygg, ja, hvorfor ikke?

Skrifttypen var også tiltrekkende; Charter.
Omtalen av, for meg en helt ukjent, forfatter gjorde at lånekortet ble hentet frem.

"Dramatiker, prosaist og maler. Sammen med landsmannen Max Frisch regnes han som den viktigste litterære personligheten fra Sveits etter andre verdenskrig"

Det var jo ikke dårlig, tenkte jeg. Og når boken åpner, åpninger er som kjent viktige,  slik (jeg tillater meg her, i en slik anledning, en kraftig fremvisning):

"Finnes det fortsatt mulige historier, historier for en forfatter? Vil han ikke heller fortelle om seg selv, almengjøre sitt jeg på romatisk, lyrisk vis, føler han ikke en tvang til å snakke om sine håp og nederlag, tvers igjennom sannferdig, hvordan han er sammen med kvinner, som om sannferdigheten kunne transponere alt dette til noe alment fremfor medisinsk, i beste fall psykologisk, vil han  ikke gjøre dette og heller trekke seg diskret tilbake, holde det private på høflig avstand, ha stoffet foran seg som en billedhogger sin stein, arbeide med det og utvikle seg med det og forsøke som en slags klassiker ikke å fortvile med en gang, skjønt det vrøvl knapt kan forties og komme til syne overalt, da blir skrivningen vanskeligere og mer ensom, enda mer meningsløs, en god karakter i litteraturhistorie interesserer ikke- hvem har da ikke fått gode karakterer, hva slags fjas har da ikke fått utmerkelser-, dagens krav er viktigere"

Originalens tittel er:
"Die Panne" skrevet av Friedrich Dürrenmatt, først utgitt i 1956
Mitt låneeksemplar er utgitt av Heinesen Forlag, Oslo 2009, bokens norske tittel er "Uhellet"
Oversettelse av Finn Iunker, som forresten må være, etter å å lest denne boken, en temmelig god oversetter.

Jeg ønsker ikke anmelde denne boken, ei heller brekke frem en litterær analyse, til det er jeg altfor uskikket og kunnskapsløs.
Men, jeg har et ønske om å dele.
En leseropplevelse, noen tanker, inntrykk og samtidig løfte frem litteratur som ikke er av nyere dato.

Boken har 68 sider. Som tidligere nevnt gjør skrifttypen at teksten leses godt. Språket avslører ikke at boken er skrevet for over et halvt århundre siden. Men beskrivelsene gjør så definitivt det. Scenene som tegnes frem er nesten historiske i seg selv.  At underteksten har mye humoristiske toner i seg er tydelig, også i de gode, men ikke nødvendigvis så detaljerte, karakterbeskrivelsene.
Kanskje aller mest i replikkutvekslingene og gjennom selve personregisteret (og da tenker jeg på hvordan personene driver seg selv frem)
Rammen for historien er en handelsreisende som havrerer på landeveien med sin bil,  og han søker ly for natten hos en pensjonert dommer som tar i mot avviste gjester fra fulle gjestgiverier og kneiper. Her inviteres han til et festmåltid sammen med dommerens venner; en pensjonert statsadvokat og en pensjonert forsvarer. Noe senere kommer også en fjerde gjest til selskapet. Den eksklusive maten og ikke minst vinen (det er mange serveringer i løpet av kvelden, minst en femretters middag) er som en rød tråd gjennom fortellingen. Og så er det den ganske spesielle selskapsleken som er selve hjulet og hovedscenen for det som skjer i boken. Som på mange måter gir assosiasjoner til scenebilder fra greven og grevinnen, eller til en gammel tv-seire hvor en Sherlock Holmes type avslører morderen for spente gjestene rundt bordet. Det er absolutt scenebilder i denne fortellingen, jeg leser hele boken som et publikum under en teaterforestilling, jeg leser ikke dialogen, men hører replikker, jeg leser ikke om personenes ulike antrekk og accessories, men jeg ser, og lukter, kostymer og rekvisitter.

Boken har, ikke overraskende, mye moral og personlighetsstrukturer i seg. Ikke overraskende fordi rollene i stykket er så erketypisk beskrevet, og fordi de samlet skaper et moralsk univers.
Noe som kanskje er typisk for tiden boken er skrevet på, en datidens politisk vind som lydløst blafret i boksider, noe betegnende for forfatterens utgitte verker, som fanger nerven i litteraturepoken som Sveits var en del av i femtiårene, kanskje kulturelle forhold naturlig peker i slike retninger?
Til alt dette vil jeg si:  Hakke peilig!

Spenningskurven er langsom, men intens, og når sine høyder (jeg mener det er flere) gjennom rollebesetningen som med få detaljerte ord, men likevel svært intelligent løftes frem på en slik måte at smilet hele tiden ligger merkbart fremme mens øynene følger ordene.

Så, kjære bloggvenner,  hvis jeg skal kaste et samlet blikk på denne boken vil jeg si, i all enkelhet, at den er meget underholdende!

Posted at 11:35AM sep 22, 2009 by Athene1 in Diverse  |  Kommentarer[18]

Trøst

Noen ganger føles det som om tiden går ekstra langsomt, at den bremser, nesten umerkelig, for å hente tilbake sin egen takt.
I sekundet før vind blir vind.
Min egen kunstige hjerteklaff begrenser sitt volum.
Bøker leses med rødvinsøyne, lepper males røde.
Jeg flytter kroppen, men den beveger seg ikke.
Og jeg har sluttet å bruke parfyme før jeg legger meg.
Ingen tanker som flyr.
Det har blitt så vanskelig å huske
Kveldene har blitt mørke og nettene kalde.
Min egen bunnote,
som ingen lenger merker.
Små brøkdeler av gamle sekunder som langsomt sklir unna.
Og jeg savner stemmen din,
selv om den får meg til å gråte.

Posted at 03:37PM sep 17, 2009 by Athene1 in Diverse  |  Kommentarer[9]

Fra den andre siden

merker jeg dette blikket
som kaster en skygge over alle skritt jeg tar
og bak disse gardinene kjenner jeg rødvinspulsen
søvnige blikk og langsomme bevegelser
min egen skygge overtrått
jeg vil forsvinne i løvetannstøv
blåse bort, videre
og ditt smil som aldri finner meg
snøkrystaller i et perlekjede
lyden av ting som flytter på seg

Jeg skriver på underarmen: Husk.

Posted at 05:55PM sep 10, 2009 by Athene1 in Diverse  |  Kommentarer[12]

Første Semester

Min musikk er naken, sier Bård
Jeg pauser i samtalen ved å late som om jeg har fått et stikk på leggen, og tenker på hvordan naken musikk høres ut samtidig som jeg forsøker finne frem til et godt tilsvar, som helst bør avdekke en viss tyngde, av ett eller annet, samme hva.
Men Bård venter ikke på en respons fra meg, langt i fra, han summer høytidelig videre med at filmmusikk er en undervurdert subtil og stemningsskapende forteller som sniker seg inn og får selve handlingen til å vibrere, som gir helheten puls.
Jeg roter litt i vesken, for jeg finner ikke ord, nikker samtykkende og smilende, og henter frem en lipgloss.
Den er helt ny, og skal i følge reklamen gi en wet look effekt.

Bård lener seg over bordet, hvisker, han lukter peanutter.
-Du, jeg avkler historien med musikken min, fyller bildene med mening og gjør publikum mer mottakelig.
Bård griper hånden min og klemmer den hardt;
-Forstår du, forstår du hva jeg sier til deg?
Jeg kjenner i det samme som jeg utfører handlingen at det blir feil, at jeg faller gjennom, for jeg trekker min hånd ut av hans, åpner lipglossen og pensler leppene lyserosa og våte, så sier jeg det avgjørende gale:

-Jeg trodde det var slik at god filmmusikk ikke skal merkes.

Bård rykker bakover i stolen.
Han ser seg rundt, høyre, venstre, som om han ser etter et skjult kamera
-Skal ikke merkes, herregud, hva er det du sier?
Bård svelger, han gjør små grimaser med munnen sin.
Så stikker han gaffelen ned i kyllingsalaten, og lager skrapelyder mot tallerkenen.

Jeg tenker på en avslutningsreplikk som helst bør være subtil, men samtidig sterk nok til å etterlate et vibrerende tomrom når jeg tar vesken min og går ut av resturanten.
Men med denne lip glossen blir jeg liksom en annen, så jeg reiser meg opp fra stolen, henter vesken min som står på gulvet.

-Du, Bård, kan du huske den tiden vi brukte polvotter på vinteren, og den intense ekle følelsen vi fikk hvis vi gnisset fortennene mot vrangsiden av polvotten?
-Nei, jeg kan ikke huske at jeg brukte votter på den måten, og hva har forresten det med saken å gjøre?
-Ingenting, absolutt ingenting.

Posted at 09:58PM sep 06, 2009 by Athene1 in Diverse  |  Kommentarer[23]

Front

I natt sov jeg med solbriller på.
Det føltes faktisk behagelig.
Jeg synes så fryktelig synd på meg selv, det er synd på meg.
Å lese sms med solbriller er ganske fint, ordene flyter bak den lille skjermen
og når jeg trykker på tilbakeknappen kommer det frem små blå piler øverst i hjørnet av konvolutten.
Det er fordi jeg har svart, noen ganger svarer jeg før jeg får en sms også. Ganske ofte egentlig.
Men aldri med solbriller på.

Jeg kan høre naboen min, Kjell, og lyden av skoene hans over hodet mitt.
Noen ganger gråter Kjell om natten, jeg våkner og tror det er meg.
Men så skjønner jeg at det er Kjell, og da blir jeg liksom litt glad.
Gudskjelov, tenker jeg.

Jeg ønsker meg så veldig en katt.
Selv om jeg er allergisk, og vet det hadde vært en uutholdelig plage, ville jeg hatt den i sengen.
En sort katt i mitt hvite sengtøy, og vi hadde sovnet tett inntil hverandre.
Dens myke kurr og mine pulsslag ville blitt perfekt sovemusikk.
Da kunne jeg latt solbrillene ligge i skuffen.
Og jeg ville skudd av mobiltelefonen.
Kjell kunne gråte og trampe over hodet mitt.

Posted at 10:23AM aug 25, 2009 by Athene1 in Diverse  |  Kommentarer[32]

Moonlight Shadow (6)

Jeg kjemper så hardt for deg fordi du har kostet meg så mye.

-Thor, du kan ikke være sint på meg. Da er det bedre om du gråter.
Jeg sitter ved vinduet, ser ned på varmen som lager oljelignende flekker på asfalten ute.
Klokken over døren viser halv fire. 

-Jeg er ikke sint, er bare litt sliten.
Stemmen til Thor sprekker og presser seg inn i øregangene mine.
Vi er fanget i en tilværelse som langsomt sklir unna, som presser kroppene våre sammen, som gjør at vi revner på innsiden og gjør det trangt å puste.
Det er disse hvite veggene, de vi ikke kan flytte på, som begrenser hva vi kan si til hverandre.
Thor snur seg i sengen, flytter hodeputen ned mot skulderen.
Han ser på meg med et blikk jeg ikke kan huske jeg har sett før.

-Jeg gikk en tur i dag tidlig, den faste ruten. Ved de gule krakkene satte jeg meg ned, stemmen på radioen i øret blandet  seg inn i min egen. Jeg vet ikke om vi utfylte hverandre, radiomannen og jeg, og det var slitsomt for han fullførte ikke en eneste tankerekke, han bare summet mellom ordene. Men han fikk frem bildet av meg i den lille glassboksen, husker du den drømmen, Thor? Drømmen som jeg drømte i fire deler? Lille meg, som står inne i en glassboks ute på plenen din, og du sitter sammen med Astrid og leser aviser. Du sitter i en blå hagestol av plast, og hvis du hadde reist deg opp og gått bare to skritt ville du knust meg. Dukken i gresset.
(mens jeg sier dette løfter jeg pekefingeren mot nesetippen min, og stryker den i små sirkler, for da vet jeg at Thor vil
 tillegge bevegelsen en uforklarelig  betydning,  og tenke at det jeg forteller er viktig)
 En gammel dame satt på den krakken som står med ryggen mot bensinstasjonen, hun røkte en sigarett med hvitt filter.
 Hun hadde svarte heklede hansker på, tok korte trekk og blåste fort ut.
 Hun nikket til meg, smilte forsiktig, så jeg dro øreproppene ut og flyttet meg bort til den samme krakken.

-Jeg begynte å røyke når jeg fylte åtti år jeg.
- Åh?
-Ja, for da tenkte jeg at det ikke kunne være så farlig.
-Nei, det er sikker sant.
-Tusenvis av tråder er festet til hvert valg en tar, og hvert valg kan ødelegge livet ditt, men det kan ta tjue år før du skjønner det.

Hun la sigrattstumpen ned i et etui av lær, hun tok av seg hanskene og la de på plass i en lomme i vesken.
-Jeg heter Evelyn, sa hun og reiste seg. Hun børstet av seg usynlig støv, hånden som klappet kjolestoffet hadde tykke blodårer som krøllet seg og løftet huden opp.
Det er sikkert på grunn av varmen, tenkte jeg.

-Jasså, har du fått en ny venninne? Thor smiler fra sengen, det lille ansiktet hans går nesten i ett med putetrekket.
-Ja, det har jeg. Jeg drar ut skuffen på nattbordet og finner den svarte kammen.
Thor har aldri brukt kam før, han har hatt for kort hår til det, dessuten ville det føles like unaturlig som å si at han elsker meg.
Så spytter jeg på kammen og grer håret hans bakover.
Han lukker øynene, fletter fingrene sine sammen og legger de under dyna.

 

Posted at 02:00PM jul 05, 2009 by Athene1 in Diverse  |  Kommentarer[6]