Benign Dialog

Mine stramme organer flyter nå fritt i en kjølebag, borte fra lyset og uten puls.
Jeg smiler under dynen, trekker inn min egen lukt fra natten.
Og jeg har aldri kjent meg så hellig, så stor, mitt eget ekko er forminsket.
I alt dette hvite og rene, lukten av plast og desinfeksjon, sitter jeg plutselig i min egen stue.
Jeg har kommet hjem. Og jeg er tørst. 

Det blir kveld. Igjen.
Han banker på døren min, tre harde dunk, han vil vite om det finnes en postkasse i nærheten.
Jeg tar et skritt bakover i rommet, forsøker å telle fregnene han har i ansiktet mens jeg tenker ut et svar.
Min hånd stryker langsomt over midjen, frem og tilbake, så bakover mot ryggen.
-Har du hørt at jeg har donert, spør jeg og trykker pekefingeren min inn i pannen hans. 
Han reagerer ikke. 

Huden der er våt, kald svette, og jeg vil gjerne fortelle ham om nettene på sykehuset. 
Jeg vet ikke hvorfor, jeg kjenner ham ikke så godt. Kanskje sett han to eller tre ganger.
Plutselig får jeg lyst til å fortelle han alt. 
-Det er en postkasse bak sykkelstativene, sier jeg og vifter han bakover med høyre hånden.

Jeg leter etter en blyant. En som er spisset.

I flere dager har jeg sett på de brune pappeskene, tre mellomstore esker uten påskrift.
De står i en vinkelrett akse under vinduet.
De har topper med løsark og ringpermer. Masse rot.
Bleke, små føtter og armer fra porselensdukkene peker opp litt her og der.
Opus glass med melkerester, en sølvkopp og passbilder av oss.
Det snør ute. Det hvite kommer plutselig så langsomt tilbake.
De blinkene lysene fra en brøytebil treffer lysekronen, jeg legger meg ned på gulvet.
Han skriver at jeg er anemisk.

Posted at 11:43AM des 25, 2009 by Athene1 in Diverse  |  Kommentarer[8]