Thea Kristine Bye
Metakognisjon
Trøst
Noen ganger føles det som om tiden går ekstra langsomt, at den bremser, nesten umerkelig, for å hente tilbake sin egen takt.
I sekundet før vind blir vind.
Min egen kunstige hjerteklaff begrenser sitt volum.
Bøker leses med rødvinsøyne, lepper males røde.
Jeg flytter kroppen, men den beveger seg ikke.
Og jeg har sluttet å bruke parfyme før jeg legger meg.
Ingen tanker som flyr.
Det har blitt så vanskelig å huske
Kveldene har blitt mørke og nettene kalde.
Min egen bunnote,
som ingen lenger merker.
Små brøkdeler av gamle sekunder som langsomt sklir unna.
Og jeg savner stemmen din,
selv om den får meg til å gråte.
Posted at 03:37PM sep 17, 2009 by Athene1 in Diverse | Kommentarer[9]
Skrevet av Elisabeth , 17:34, torsdag 17. september 2009 #
Skrevet av Johnsen , 20:56, torsdag 17. september 2009 #
som ingen lenger merker'
Den likte jeg - nakent og ensomt - summerer opp pulsen i innlegget. Bra.
Skrevet av MannAndersen , 21:26, torsdag 17. september 2009 #
Hei Kjetil, jeg var fornøyd med den setningen selv. Egentlig liker jeg ikke oppsettet eller sammensetningen, for alt er bare løsrevne setninger av trøst. Men det gir også litt...trøst.
MannAndersen :)
Jeg har nylig satt meg inn i dette med bunnoter, hjertenoter og toppnoter. Det høres så flott ut. Jeg vet jeg har min egen lukt. Og noen ganger kan jeg våkne om natten av at lukten endrer seg, da vet jeg at tiden er i et kjent skifte. Og noen ganger klarer jeg møte dagen etter denne nye noten.
Skrevet av Athene1 , 21:50, torsdag 17. september 2009 #
Jeg holder på med en novelle som heter Dufthagen, et møte mellom to i Botanisk Hage i Oslo. Lukt er en snedig ting, mer sanselig enn vi ofte legger merke til.
Ellers har jeg sans for den litt melankolske undertonen i tekstene dine.
Skrevet av MannAndersen , 21:56, torsdag 17. september 2009 #
Skrevet av oregano , 10:10, fredag 18. september 2009 #
Skrevet av Petronella , 10:19, fredag 18. september 2009 #
For meg blir fellesnevneren for setningene i teksten "savn", mer enn "trøst", tror jeg. Hm. Det er igrunn litt fasinerende i seg selv :-)
Skrevet av Skywalker , 10:31, fredag 18. september 2009 #
Petronella, Vakkert om abstrakter, det kan jeg fint leve med og det lever jeg også med, her i denne teksten. Godt å lese at det ikke gjør så veldig mye :)
Sky, savn og trøst er tett forbundet med hverandre, synes du ikke? Det er ikke viktig med overskriften, her, nå, for meg, bare setningene har selvstendige betydninger, hvilket jeg føler de representerer. Når du også bemerker at de kan spinnes videre på, og til og med kan være utfordrende, er det godt nok for meg. Som jeg har nevnt litt lenger opp er jeg ikke fornøyd selv med hverken oppsett og sammensetning av denen teksten, men det ble altså slik. Mest fordi dette er skrevt som en umiddelbar og liten trøst for meg selv. Det er i grunnen fascinerende nok, tenker nå jeg :)
Skrevet av Athene1 , 12:48, fredag 18. september 2009 #