Sans tître

Kan du skrive noe på armen min til jeg sovner? Kan du hviske noe i øret mitt så jeg smiler?

Jeg har drømt mye om hester i det siste, at jeg rir, gjennom tett skog, midt på motorveien, med masse plastposer og skolesekker, i solskinn og i regnvær. Jeg rir alltid på en stor brun hest. I noen av drømmene innser jeg at det er best å snu, eller spør meg selv om jeg skal snu eller fortsette. Og det er denne følelsen som stikker dypest når jeg sitter på hesten. Dette berømte point of no return, hvor det er like langt bakover som fremover, og i det øyeblikket avgjørelsen om å fortsette har kommet er det ingen vei tilbake.
De som har greie på det sier at hesten i drømmen representerer kontroll, at jeg er i ferd med å få mer kontroll, over bestemte situasjoner og med mitt indre liv. Da tenker jeg at det er ganke fint å drømme om hester.

Torgeir er en hemmelighetsfull forfatter, viser seg bare når han skal ut for å handle mat og røyk.
Han har et bokprosjekt med arbeidstittelen "Syk av Sorg" og til nå har han skrevet 389 sider.
Han bor i etasjen under meg. I blokk C. Som i følge Fru Gundersen er den billigste blokka å bo i fordi det ikke er utsikt fra balkongen.
Det er denne blokka som demonstrerer sosiale forskjeller, som grupperer mennesker.
Og det er i grunnen ganske betryggende og nødvendig synes Fru Gundersen.
Og hun burde vite det meste for hun har bodd her i tjuefem år, og har sittet nesten like lenge i styret.
Blokk A og blokk B har en fin utsikt over elven og selges for førtitusen mer.
De har også mye renere trappeoppganger enn oss i C-blokka.

En mandag morgen møter jegTorgeir nede ved garasjene.
Han skal i butikken, jeg slår følge, sier jeg trenger melk.
Han forteller i en intens strøm om prosjektet sitt, om alle historiene han har samlet.
Om kvinnen som ble døv på venstre øre etter at mannen hennes omkom i en bilulykke.
Om mannen som ble grå i håret over natten etter tapet av sin datter.
Om tumorer som dukker opp i tarmer og lunger, øresus og insomnia, rare allergier,
leddgikt, nyresvikt, tap av lukesans, grå stær og grønn stær.
Mødre som mister døtre, koner som mister ektemannen, ektemenn som mister kona,
krybbedød, søster som mister bror og bestevenner som blir borte for alltid.
Alle syke av sorg.

Jeg får plutselig lyst til å fortelle Torgeir om min egen sorg.
Håpløsheten som har gitt meg angst og depresjon,
som har gjort meg avhengig av Nav og utbetalingsdatoer, lykkepiller, og som driver meg til polet hver fredag.
Om min sorg som har ført meg tilbake til en blokktilværelse, med to rom og kjøkken.
Som har gjort meg avhengig av Oprah og Dr Phil. For den eneste musikken jeg hører på er blues og country.

Jeg forsøker endre takten vi går i for å kjøpe tid, for å sakke av, for å finne en åpning.
For å fortelle min historie. Dele hemmeligheten. Avsløre min egen store svakhet.
Men Torgeir vil ikke høre, han vil bare prate. Om boken sin.

Jeg kunne jo besøke Fru Gundersen i blokk A.
Drikke kaffe i små kopper og spise vaffel med rømme.
For det eneste jeg trenger, når jeg virkelig tenker etter, er sympati og noen ridetimer.

Posted at 11:49AM jan 31, 2010 by Athene1 in Diverse  |  Kommentarer[27]