Thea Kristine Bye
Metakognisjon
Bak disse tankene
-
Jeg hørte ikke noe smell, ikke at det bremset i bildekk og kjente heller ingen lukt av svidd gummi og brente ledninger.
Sammenstøtet var helt lydløst, min bil mot den mørkeblå.
Det var som om de danset mot hverandre, treffsikkert og beregnende, plutselig tett sammenslynget. I mute.
Deler av dashbordet som brettet seg rundt bena mine, glassbitene som presset seg inn i ansiktet, rykket som kastet nakken min bakover og tungen som krøllet seg stram og hard i munnen min.
Var det min tunge?
Det eneste jeg hørte, som jeg husker, var et svakt pip, en sølvblank fløyte langt borte.
Men ingen lukt.
Et spørsmål fra den dagen blir hengende i taket over sengen;
hvor skulle jeg, hvor var jeg på vei?
---
Jeg ligger her med disse skruene og pinnene stikkende ut av leggen, og jeg har en gips på venstre armen.
Den går fra håndleddet opp til albuen.
Jeg har ikke spist på fire dager, kvalmen har slått seg ned i meg.
Vi ligger tre stykker på samme rom, sjette etasje, med utsikt til krematoriet.
Luften her er tett og tung, det er som om den er svak råtten og gammel, og det føles som om jeg skal kveles.
En tykk og klam slange som langsomt fester sitt grep rundt halsen min.
Den stammer seg langsomt og elegant, nesten umerkelig, og presser luftrøret innover mot nakken.
Jeg tør ikke sove når det er mørkt. Øynene lukker seg ikke.
Noen har skrevet "åndelig autoritet" på gipsen min, med tykke blokkbokstaver, og det gjør meg redd.
Og det var nok panikken, den som samlet seg stor og mørk, i fire hele, lange dager og netter, som gjorde at jeg kastet meg ut av sengen og ned på gulvet.
Sammenstøtet var ikke lydløst, det var overdimensjonert og i ekko, kalde lydbølger som møtte alt det hvite.
Skruene og pinnene løsnet og vridde seg utover.
Damen i sengen ved håndvasken ropte, hun skrek og hylte.
Jeg holdt meg for ørene. Lyden av min egen puls og havbrus vibrerte mot håndflatene mine.
Mitt eget blod som fløt rundt meg som en beskyttende sirkel, en varm strøm som kapslet meg inn.
Jeg følte meg ubegripelig lykkelig.
Posted at 05:21PM okt 14, 2009 by Athene1 in Diverse | Kommentarer[9]
Ubegripelig lykkelig ... Etter å ha brutt ut, GJORT noe, ikke bare vært, er det nok en naturlig følelse. Du beskriver det levende, ekkelt, jeg kjenner den kvalme lufta, ser den trøstesløse utsikta. Dæven du er god.
Skrevet av Fielill , 20:57, onsdag 14. oktober 2009 #
Skrevet av Athene1 , 08:42, torsdag 15. oktober 2009 #
Mitt rykte som "kosemoms" gjør meg meget forsiktig.(nærmest knebling)
Jeg forstår altså ikke hvorfor jeg skal bruke "rødpenn" når jeg leser slikt som du skriver her.
Mulig jeg er dum, men nei du, jeg vet når jeg leser gull.
Nok en gang har du innfridd mine/andres forventinger.
Lesestykket fremkaller følelser i den ypperste grad av en eller annen tilstedeværelse.
I den grad jeg er en gås, fikk jg ståpels på ryggen.
Keep on, my dear.
:)
jan-otto
Skrevet av Fauske , 12:38, torsdag 15. oktober 2009 #
Skrevet av Martin , 13:11, torsdag 15. oktober 2009 #
Hva utfordrer du? Du utfordrer det glatte overfladiske med død og fordervelse. Jeg ser du er feminin. Jeg vet ikke hvorfor men jeg leser deg alltid i pastell.
Skrevet av spaceain , 16:57, torsdag 15. oktober 2009 #
Bare ett sted skurrer det litt for meg:
Luften her er tett og tung, det er som om jeg puster inn gammel luft, svak varm og råtten, og det føles som om jeg skal kveles.
(Skjønner det meningsbærende, men blir det litt mye luft? Hva med å sette inn: det er som om DEN er gammel feks..)
Skrevet av Petronella , 14:21, fredag 16. oktober 2009 #
enig med de kommentarene allerede nevnt, og må klappe i hendene for et dystert men likevel gledensfylt stykke. Likte spesielt godt avslutningen, hvor du skriver om følelsen av en ubegripelig lykke. 4 dager av smerte og panikk, endt i et hardt slag mot gulvet, hvor smerten kanskje ble sterkere men likevel, en følelse av at du er i livet..
Skrevet av gillebo , 18:12, fredag 16. oktober 2009 #
Rødpenn høres så brutalt ut, velmenende råd og innspill klinger så mye bedre :)
Men jeg er selvsagt glad og fornøyd for dine positive og oppbyggende kommentarer, i tillegg opplever jeg at du leser med følelsene sterkt tilstede og det er noe jeg setter veldig stor pris på ved deg :)
Martin:
Ingen grunn til å beklage, vi er ulike både som skribenter og kommentatorer, og det holder lenge for meg at du synes teksutdraget var fint. Takk til deg :)
Petronella:
Takk for din kommentar, for meg er nettopp slike tilbakemeldninger betydningsfulle og til god hjelp. Når rosen kommer sammen med konkrete og konstruktive innspill til forbedring, det liker jeg aller best. Og for mye luft er heller ikke bra :)
Ordene og tankene kan sikkert oppfattes som litt hulter til bulter noen ganger, jeg skal tenke mer på hvorfor, men umiddelbart tror jeg det kan skyldes at jeg ofte skriver med andres tanker og følelser lengst fremme. For det er gjennom andre jeg opplever sterkest lyst til å skrive, og setter meg selv i en stemning av skrivelyst.
Gillebo:
Følelse av å være i livet, det synes jeg var en flott beskrivelse, Gillebo!
Dystert, men likevel med glede og intensitet, slik vet jeg mange lever livet sitt. Plutselig fikk dette meg til å tenke på noe; enten så har jeg evnen til å huske langt tilbake i mitt eget liv, eller så var jeg et umodent fanasifullt barn, for jeg var lenge overbevist om at Knutsen og Ludviksen virkelig bodde i en tunnel. Og sangene deres var, for meg, dystre, triste men også morsomme. Som matpakkevisa.
:)
Skrevet av Athene1 , 09:05, mandag 19. oktober 2009 #
Dessuten kjente jeg smerten i mine egne korsbånd i det dashbordet brettet seg rundt bena dine. ;)
Skrevet av vetaalt , 09:15, mandag 19. oktober 2009 #