Uhellet av Friedrich Dürrenmatt

Det første som fanget min interesse var omslaget og tykkelsen på boken.
Jeg var på utkikk etter noe å lese som helst ikke skulle ta for meget av min tid, ei heller kaste den bort.
En tynn bok, glanset papir, med bilde av fire ravner sittende på en stolrygg, ja, hvorfor ikke?

Skrifttypen var også tiltrekkende; Charter.
Omtalen av, for meg en helt ukjent, forfatter gjorde at lånekortet ble hentet frem.

"Dramatiker, prosaist og maler. Sammen med landsmannen Max Frisch regnes han som den viktigste litterære personligheten fra Sveits etter andre verdenskrig"

Det var jo ikke dårlig, tenkte jeg. Og når boken åpner, åpninger er som kjent viktige,  slik (jeg tillater meg her, i en slik anledning, en kraftig fremvisning):

"Finnes det fortsatt mulige historier, historier for en forfatter? Vil han ikke heller fortelle om seg selv, almengjøre sitt jeg på romatisk, lyrisk vis, føler han ikke en tvang til å snakke om sine håp og nederlag, tvers igjennom sannferdig, hvordan han er sammen med kvinner, som om sannferdigheten kunne transponere alt dette til noe alment fremfor medisinsk, i beste fall psykologisk, vil han  ikke gjøre dette og heller trekke seg diskret tilbake, holde det private på høflig avstand, ha stoffet foran seg som en billedhogger sin stein, arbeide med det og utvikle seg med det og forsøke som en slags klassiker ikke å fortvile med en gang, skjønt det vrøvl knapt kan forties og komme til syne overalt, da blir skrivningen vanskeligere og mer ensom, enda mer meningsløs, en god karakter i litteraturhistorie interesserer ikke- hvem har da ikke fått gode karakterer, hva slags fjas har da ikke fått utmerkelser-, dagens krav er viktigere"

Originalens tittel er:
"Die Panne" skrevet av Friedrich Dürrenmatt, først utgitt i 1956
Mitt låneeksemplar er utgitt av Heinesen Forlag, Oslo 2009, bokens norske tittel er "Uhellet"
Oversettelse av Finn Iunker, som forresten må være, etter å å lest denne boken, en temmelig god oversetter.

Jeg ønsker ikke anmelde denne boken, ei heller brekke frem en litterær analyse, til det er jeg altfor uskikket og kunnskapsløs.
Men, jeg har et ønske om å dele.
En leseropplevelse, noen tanker, inntrykk og samtidig løfte frem litteratur som ikke er av nyere dato.

Boken har 68 sider. Som tidligere nevnt gjør skrifttypen at teksten leses godt. Språket avslører ikke at boken er skrevet for over et halvt århundre siden. Men beskrivelsene gjør så definitivt det. Scenene som tegnes frem er nesten historiske i seg selv.  At underteksten har mye humoristiske toner i seg er tydelig, også i de gode, men ikke nødvendigvis så detaljerte, karakterbeskrivelsene.
Kanskje aller mest i replikkutvekslingene og gjennom selve personregisteret (og da tenker jeg på hvordan personene driver seg selv frem)
Rammen for historien er en handelsreisende som havrerer på landeveien med sin bil,  og han søker ly for natten hos en pensjonert dommer som tar i mot avviste gjester fra fulle gjestgiverier og kneiper. Her inviteres han til et festmåltid sammen med dommerens venner; en pensjonert statsadvokat og en pensjonert forsvarer. Noe senere kommer også en fjerde gjest til selskapet. Den eksklusive maten og ikke minst vinen (det er mange serveringer i løpet av kvelden, minst en femretters middag) er som en rød tråd gjennom fortellingen. Og så er det den ganske spesielle selskapsleken som er selve hjulet og hovedscenen for det som skjer i boken. Som på mange måter gir assosiasjoner til scenebilder fra greven og grevinnen, eller til en gammel tv-seire hvor en Sherlock Holmes type avslører morderen for spente gjestene rundt bordet. Det er absolutt scenebilder i denne fortellingen, jeg leser hele boken som et publikum under en teaterforestilling, jeg leser ikke dialogen, men hører replikker, jeg leser ikke om personenes ulike antrekk og accessories, men jeg ser, og lukter, kostymer og rekvisitter.

Boken har, ikke overraskende, mye moral og personlighetsstrukturer i seg. Ikke overraskende fordi rollene i stykket er så erketypisk beskrevet, og fordi de samlet skaper et moralsk univers.
Noe som kanskje er typisk for tiden boken er skrevet på, en datidens politisk vind som lydløst blafret i boksider, noe betegnende for forfatterens utgitte verker, som fanger nerven i litteraturepoken som Sveits var en del av i femtiårene, kanskje kulturelle forhold naturlig peker i slike retninger?
Til alt dette vil jeg si:  Hakke peilig!

Spenningskurven er langsom, men intens, og når sine høyder (jeg mener det er flere) gjennom rollebesetningen som med få detaljerte ord, men likevel svært intelligent løftes frem på en slik måte at smilet hele tiden ligger merkbart fremme mens øynene følger ordene.

Så, kjære bloggvenner,  hvis jeg skal kaste et samlet blikk på denne boken vil jeg si, i all enkelhet, at den er meget underholdende!

Posted at 11:35AM sep 22, 2009 by Athene1 in Diverse  |  Kommentarer[18]