Thea Kristine Bye

Takk

2010-08-30T19:54:51+02:00

Det er så mange jeg sikkert skulle ha takket,både for følge og for samværet.
Sikkert også for aktiv bistand og sure smil etter nederlag eller raseriutbrudd rundt konferansebordene, og klapp på skulderen selv når jeg ikke trengte det. For fyr på røyken som alle visste jeg hadde kuttet ut for flere år siden, og til dere som hentet alle de meningsløse utskriftene som ventet nederst i korridoren og som jeg ikke gadd å hente. Og for tyggisene med mentolsmak jeg usynlig fikk presset ned i hånden for å kamuflere kvelden før.

Jeg er faktisk møkkalei trynene til de fleste, vurderer hver eneste dag å slutte.
Jeg tror nesten jeg foretrekker gamle repriser av Dynastiet og Hotel Cæsar, bak gardiner som stenger formiddagssola og støvlagene ute. Jeg foretrekker de små pillene med delestrek merket S og B som ligger og smiler i hvitt på hver sin side. Jeg foretrekker min egen stemme sløvet og stum, og fjærlette tanker som kretser rundt åndeverdenen og spiritualitet. De lettvinte løsningene, den grå joggebuksa med syltetøyflekken på låret, sjokoladen og rødvinen, trøsten og den klamme, stikkende følelsen av at vrangsida ligger utenpå. Den varme, svette lukten av meg selv, som hvisker takk, og som puster ut statmentet ingen legger merke til. Jeg prøver å gi fullstendig faen.

-I-

2010-07-04T11:05:52+02:00

måten han røyker på
holder sigaretten mellom tommel og pekefinger
strekker armen ut i sin fulle lengde
og fører sigaretten inn mot munnen som om det var en vakker pike
han bare måtte kysse
tar dype trekk, suger
og så knipser han henne ut av hånden med pekefingeren
en høy bue før hun treffer bakken
- og han har disse blanke italienske skoene

Intervall

2010-06-20T21:48:28+02:00

Skriver du dette ned? Det må du. Jeg forteller om rommet han sitter i, beskriver det for deg og du må legge merke til alt.
Alle detaljer, også de jeg ikke forteller deg, spesielt de jeg ikke forteller deg. Da husker du alt bedre.
Og det kan aldri bli til noe mindre, som minner om et minne. For det er dette som er Nå.

Han sitter i kontorstolen sin, halvveis vendt bort fra døråpningen du står i, han trekker inn gløden fra en sigarett og papiret lager knitrende lyder som om sigaretten er knusktørr. De mørke fløyelsgardinene hviler tungt ned i gulvet, og bare en glippe med sol trenger gjennom og sender en bred lysstråle inn i rommet, og i den danser støvpartikler langsomt, som snøfnugg på en kald vinterdag. Du ser alt dette helt tydelig. Du vet at du er her for du kjenner gulvet under sandalene dine. Det er som alt du ser står helt stille, selv om noe flytter på seg, selv om det finnes flyende og lydløse bevegelser i rommet.
Luften er søtlig og tett. Sigarettrøyken ligger som små skyer, fanget av usynlige tråder, gjør rommet uklart. Han har en brun cordjakke på, håret hans er gredd bakover og ser vått ut. Fremdeles mørk. Det er lenge siden du så ham sist, derfor får du dette suget i magen, det som strammer seg rundt tarmene og gjør halsen din tørr og trang. Han har blitt så mye eldre.
Du må fotografere alt, selv om du ikke vet hva øyeblikket betyr, selv om minuttene du står i ikke forteller deg mer enn akkurat hva du ser. Han svetter, pannen hans er våt, du ser han plages av varmen, fingrene er urolige, hviler ikke. Brede skinnstoler foran kontorpulten, syttitallsbrune med store knapper ned i setet. En katt sover i den ene stolen. Papirbunker står i stabler på gulvteppet, ark og aviser, journalomslag og gule papirmapper, tynne stensiler. Hyssing og bånd på kryss og tvers. Knuter, løkker og sløyfer. Små merkelapper med romertall. På kommoden står et overfylt askebeger med tykke, brune sigarer, tannpirkere delt i to og blodige kirsebærsteiner.
En vase med visne roser som har vært røde, nå er de sorte og unaturlig stive.
Du hører lyden av ting som flytter på seg, av dørvridere som forsiktig klemmes ned om natten. Og du husker at du egentlig ikke bør være her, at du bare er et støvpartikel som svever uten hensikt i denne lukten av kjeller og tomme flasker.

Du puster med dette rommet. Han sukker og drar hånden gjennom det mørke håret, tilbake igjen og gnir håndflaten inn i pannen. Dette har du sett før. Du vet at han som sitter der er den samme. Bevegelsen med håndflaten inn mot pannen.
Det kan ikke være noen andre. Du kjenner denne mannen. Du kjenner denne mannen fordi du står her i døråpningen. Fordi jeg hvisker i øret ditt, små ord uten lyder, varm pust som blir til noe vått og ubehagelig øregangene dine. Du flytter lydig blikket der jeg ber deg. Og vet at scenen snart blir til et sort hull. En dyp trakt som peker ned i halsen, som drypper langsomt ut i årene dine, som ikke klarer å finne feste noe sted og som til slutt fordamper igjennom armhulene dine. Du vet at det snart vil skje. Derfor brister den tynne stemmen i øret, derfor kjennes føttene dine plutselig glatte og varme i sandalene. Og du husker at du ikke er her, at det du ser ikke betyr noe. Du kommer aldri lenger.
Snart vil du merke denne trange uroen som gjør at du må ta et skritt bakover.

Bakgrunnsmusikk

2010-04-11T20:30:04+02:00

De langsomme dagene kroppsvisitere meg. Med kalde og klamme fingre.
Og jeg prøver å huske alt som ligger under.
Skriver bruddstykker forbi et fargesterkt bilde.
Bak skitne vegger som buler utover, som presser meg ut av sengen.
Som lukter eggeskall og meitemark. Jeg hører hvordan regnet tramper over hodene våre.
Dine albuer som presser inn mot ribbena, som lager merker i huden min.
Og fargen på neglene dine. Smilet som manglet en fortann.
Jeg presser gråten nedover. Lukter på håret ditt. Sovner.

Det er sommeren jeg fyller ni år, jeg putter forsiktig to døde fluer ned i en konvolutt og graver den ned bak hekken.
Akkurat det hadde sikkert noe med fattern å gjøre, han var så irriterende lykkelig.
Katten vår, Arne, hadde vært i slåsskamp. Jeg husker blodet som drypper fra øret, hullene i pelsen hans.
Fattern hadde store hender, digre never. Han lukta øl og sagflis.
Når han var forbanna sa han: Hold nå den lille stygge kjeften din, hadde det ikke vært for meg ville du ikke stått her, du ville ikke levd!
Og når jeg var sint skrek jeg: Din forpulte alkis, jeg hater deg, og jeg kunne ønske du stakk til hælvete!
Vi bodde i et grønt hus. Vegger av papir.
Fattern, Marianne og jeg. Vi hadde ofte fisk til middag.

Nå drikker jeg åtte pils på fredagskveldene.
Ser Nytt på Nytt, lager ostesmørbrød med sennep.
Slike små rutiner som holder en slags likevekt.
Som driver meg gjennom uka.
Søstra mi som ringer i fylla, hver lørdag, og som griner og klager over fattern. Som er død. For lengst.
Jeg sier: Marianne, fatter er borte, han er snart jord nå, oppløst, han ække her mer.
Men da griner Marianne bare mer, snyter seg helt inn i telefonrøret, og jeg må si:
Han likte deg alltid best, sa at du hadde så fin løkkeskrift og langt lyst hår, han smilte mot deg når du ikke så det, Marianne, etter at du hadde lagt deg tok han en liten svamp og børstet sand og skitt av joggeskoene dine.
Han likte deg best, Marianne, alltid.

Det er bare noen få episoder fra oppveksten min jeg husker som ikke handler om fattern og Marianne.
Som ikke smaker blod og lukter øl. Som ikke er blått. Som ikke dunker i øret.
Greinene fra hekken som risper underarmen, som smeller over baken.
Epler som har ligget for lenge på bakken. Våt underbukse.
Noe blått som spiser av hånden min, hardt og varmt.
Jeg prøver å huske ting som jeg burde ha glemt, løse ark, en boble, noe jeg tenkte på før jeg sovnet.
Marianne var alltid der. Under dynen min. Lukten av fatter. Svette og øl.
Jordbær-lipgloss. Marianne som lagde lyder jeg ble skremt av.
Når jeg ble sint på Marianne kalte jeg henne jævla hore.
Fattern bare lo. Rørte i kjelen. Kastet sneipen i vasken.
Stod med ryggen til. Marianne sparket kjøkkenstolen, kastet tallerkenen i gulvet.
Det skremmer meg hvor sint jeg ble, hvor sterk jeg kunne være.
Hvor hardt jeg slo. Og hvor godt jeg syntes det var når hun endelig slo tilbake.
Kinnet som ble varmt, som fikk egen puls og som prikket nåler lenge etterpå.
Jeg visste, etter slike episoder, at jeg kom til å sove alene, uten Marianne.
Bare da, når dette skjedde, dette mørke, som lugget, som strammet i halsen, bare da savnet jeg Mamma.

Og noen ganger savner jeg Marianne, den klamme ubehagelige varmen under dyna.
De spisse albuene hennes, lydene hun lagde.
Men det er for seint for oss. For mye dritt vi ikke orker drasse på.

Støy fra kråker

2010-03-06T10:36:30+01:00

Jeg står hver dag i kø for å få Nei.

I dag våknet jeg helt av meg selv, det er lenge siden sist.
Jeg velger å tenke at det må være en god ting, å våkne uten lyd, av fri vilje.
Men når jeg står inne på badet, vasker hendene mine i Lano og ser meg selv i speilet , ser jeg bare et uløselig dilemma.
Og da må jeg jo legge meg igjen. For det er ingen som hører etter lenger.
Alle synger. Spiller. Roper. Bråker.
Jeg hvisker under dyna, små ord, korte stikk, varme pust.
Lydene utenfor når ikke inn til meg.

Kassadama på Rimi sa helt plutselig at kråker er avdøde slektninger som våker over oss.
To poser, svarte jeg, og betalte med kontanter.
Hun løftet hånden og pekte ut av vinduet.
Der satt det fire kråker i et bjørketre.
Fint, svarte jeg, og kunne ikke få meg til å fortelle henne at enkelte kommuner her i landet har skuddpremie på kråker.
Et merkelig og svakt paradoks.
Kassadama hadde hijab. Og hun hadde korte tykke fingre.
Jeg fikk ikke startet bilen min, og måtte ta bussen hjem, selv om jeg hater det og selv om jeg hadde tunge poser å bære.
Kunne selvsagt tatt en drosje, jeg har penger nok, men orker ikke prate mer med folk enn høyst nødvendig.

Jeg legger meg på sofaen, uder pleddet og drikker vin fra kjøkkenglass.
Bestemmer meg for at jeg ikke vil handle på Rimi mer.
Ultra er mer meg. Noen, eller noe, er nok mer meg.
Det snør fremdeles ute, og jeg oppdager at batteriet på mobilen min er dødt.
Nå som flasken er tom og hodet lettere lurer jeg på om mormoren min egentlig likte å fly, selv om hun aldri noen gang reiste med fly.
Kan det være hun som sitter i bjørketrærne.
Hun sa flere ganger at jeg har en tendens til å misforstå alt som sies uten for min egen kontekst, at jeg venter håpløst på ambisjonene til denne mannen som aldri kommer, men som har vært innom så mange ganger at jeg egentlig ikke bryr meg om kontoen eller bagasjen, bare årene mellom.
Min mormor var veldig klok, som alle mormødre er. Hvordan vet du så mye, mormor?
Det er fordi jeg har hatt så mange livsbelastninger, svarte hun alltid da.
Nå vet hun sikkert alt. Alt som skjer og skal skje.

"Husk at du skal dø" er kanskje en viktig påminnelse.
Vår egen udødelighet er som skyggen av kroppen, den er alltid der, selv om solen ligger bak en sky.
Tenk at det finnes egne levende skapninger som har som sin eneste misjon å minne oss på det uunngåelige.
Jøss, tenker jeg, er det derfor kråkene ikke stjeler, slik som ravnene gjør, de skriker ikke heller, slik som skjæra ofte gjør.

Jeg leser nye og gamle aviser, liker lyden av papir, følelsen av pekefinger mot tommel og lukten av trykk og hyssing.
Ved døren inn til kjellerboden står en høy stabel med aviser. Jeg knyter en og en uke sammen.
Lager en sløyfe over mandag. Snart er det vel ingen som husker hyssingen lenger heller.

Jeg kjente en som het Jimmy en gang, han gikk alltid med olabukser som hadde hjørnemerker på høyre baklomme.
Han drakk 10-12 pils hver dag og røyka rullings.
Han hadde halvlangt hår og grønne øyne.
Vi prata sammen ganske ofte, noen ganger på bussholdeplassen, andre ganger hjemme i leiligheten hans.
Han hadde brune panelplater på veggene og et akvarium.
Og mange bokhyller.
Vi prata om det meste og om ingenting.
Jimmy lukta bestandig vondt, men han var sykt smart.
Han lagde fiskeboller med raspa gulrøtter hver tirsdag.
Jeg var glad i Jimmy og Jimmy var faktisk glad i meg.
Han lurte alle. Og så døde han. Helt plutselig.
Jeg så ingen kråker i dagene før, kan ikke huske det.

Snart spretter bjørka, eller Betula pubescens som Jimmy ville sagt det.

Falske negler og potetgull

2010-02-07T17:27:30+01:00

Vi ser en film om real fucked up kids, vi drikker cola på glassflaske og spiser potetgull med paprika.
Først tenkte jeg at filmen var et kunstnerisk alibi for å lage mykporno, en elevert utgave med masse B-skuespillere.
En lyshåret cheerleader på sytten som knuller faren sin, eller det var kanskje han som knulla henne, uansett likte de det begge to.
Innblikk i rike familier med sine kjente og kjære problemer; utroskap, svindel, piller, løgn, hotellrom, rebelske tenåringer,
smykker, sportsbiler og flere piller. Et mørkt sluk av håpløshet, sex og dollar.

Greit nok. Jeg har massevis av tid å kaste bort. Filmen handler ikke om en dritt likevel.

Han er egentlig fra Bergen. Og jeg har begynt å røyke igjen. Et merke som ikke fantes da jeg røyka før.
Men jeg røyker nå. Halve sigaretter med lebestiftmerker.
Vi røyker sammen, fyren fra Bergen og jeg. Spiser potetgull og drikker cola.

- Jeg tror det skjer noe snart.
- Å, hva da, skjer noe, hva da?
- Ett eller annet, noe ubehagelig, noe plutselig.
- Mener du filmen nå?
- Nei, jeg snakker ikke om filmen.

En av karakterene nevner Sharon Tate, og jeg kommer på at jeg har glemt henne.
Nå er hun dau og jord og borte. Jeg teller sigarettene jeg har igjen i pakken, hvis jeg røyker fire til er den tom.
Jeg venter på røykhosten som ikke kommer. Drikker mer cola. Ser på bergenseren gjennom bunnen i flasken.
Han er ikke mye pen. Han er faktisk litt tjukk.
Men han har denne flotte leiligheten, og bilen og pillene.
De hvite runde med delestrek. De som glaserer nervetrådene mine og smiler til meg innenfra.

- Liker du filmen, eller?
- Jeg liker filmer som egentlig ikke handler om så mye.
- Du trenger noen som kan fortelle deg hva som er galt du.
- Jeg vet hva som er galt og trenger ikke noen til å fortelle meg det.
- Men det er ikke det samme.
- Samme som hva da?
- Liker du filmen?
- Hvilken film?
- Den vi ser på nå
- Jeg liker at noen forteller meg hva som er riktig.

Bergenseren henter mer cola fra kjøleskapet.

Filmen er inne i sin avsluttende fase, en slag oppsummering av moralske undertoner og dobbelbunn som strekkes ut.
Hvor simple scener blir tillagt en ny dimensjon, hvor vi egentlig ble lurt, for la vi ikke merke til lappen på nattbordet eller bilen som stod parkert på motsatt side av fortauet.
Vennskap settes på prøve, livsdrømmer rakner, kredittkort sperres, utroskap ser dagslys, faren som knuller datteren blir kvalt med en pianostreng, gutten som egentlig elsker kjæresten sin knuller en mannlig prostituert, som også knuller mora hans og kjæresten, en skilsmisse som blir altfor dyr, om diamanter og sportsbiler som egentlig er substitutter og karbon, en liten gutt som ligger i et badekar med sølvtape på munnen, lange utredninger om ørkenlandskap og replikker som er så kompliserte at vi skjønner at vi ikke skjønner en dritt og tenker at Jøss, dette må være deep shit og dype greier.

- Hva er du flink til, spør bergenseren.
- Jeg er ganske flink til å få andre til å være utro.
- Det er jo også noe.

Han har paprikakrydder rundt munnen. Og jeg har pålimte negler.
En venn av meg kaller det nailpower. Jeg tenker at det har hun veldig rett i.
Jeg vinker bergenseren bort til meg med en pekefinger,
Han reiser seg langsomt opp, vakler mellom glassflasker og potetgullposer.
Filmen, som egentlig er to filmer, er slutt.

Sans tître

2010-01-31T11:49:24+01:00

Kan du skrive noe på armen min til jeg sovner? Kan du hviske noe i øret mitt så jeg smiler?

Jeg har drømt mye om hester i det siste, at jeg rir, gjennom tett skog, midt på motorveien, med masse plastposer og skolesekker, i solskinn og i regnvær. Jeg rir alltid på en stor brun hest. I noen av drømmene innser jeg at det er best å snu, eller spør meg selv om jeg skal snu eller fortsette. Og det er denne følelsen som stikker dypest når jeg sitter på hesten. Dette berømte point of no return, hvor det er like langt bakover som fremover, og i det øyeblikket avgjørelsen om å fortsette har kommet er det ingen vei tilbake.
De som har greie på det sier at hesten i drømmen representerer kontroll, at jeg er i ferd med å få mer kontroll, over bestemte situasjoner og med mitt indre liv. Da tenker jeg at det er ganke fint å drømme om hester.

Torgeir er en hemmelighetsfull forfatter, viser seg bare når han skal ut for å handle mat og røyk.
Han har et bokprosjekt med arbeidstittelen "Syk av Sorg" og til nå har han skrevet 389 sider.
Han bor i etasjen under meg. I blokk C. Som i følge Fru Gundersen er den billigste blokka å bo i fordi det ikke er utsikt fra balkongen.
Det er denne blokka som demonstrerer sosiale forskjeller, som grupperer mennesker.
Og det er i grunnen ganske betryggende og nødvendig synes Fru Gundersen.
Og hun burde vite det meste for hun har bodd her i tjuefem år, og har sittet nesten like lenge i styret.
Blokk A og blokk B har en fin utsikt over elven og selges for førtitusen mer.
De har også mye renere trappeoppganger enn oss i C-blokka.

En mandag morgen møter jegTorgeir nede ved garasjene.
Han skal i butikken, jeg slår følge, sier jeg trenger melk.
Han forteller i en intens strøm om prosjektet sitt, om alle historiene han har samlet.
Om kvinnen som ble døv på venstre øre etter at mannen hennes omkom i en bilulykke.
Om mannen som ble grå i håret over natten etter tapet av sin datter.
Om tumorer som dukker opp i tarmer og lunger, øresus og insomnia, rare allergier,
leddgikt, nyresvikt, tap av lukesans, grå stær og grønn stær.
Mødre som mister døtre, koner som mister ektemannen, ektemenn som mister kona,
krybbedød, søster som mister bror og bestevenner som blir borte for alltid.
Alle syke av sorg.

Jeg får plutselig lyst til å fortelle Torgeir om min egen sorg.
Håpløsheten som har gitt meg angst og depresjon,
som har gjort meg avhengig av Nav og utbetalingsdatoer, lykkepiller, og som driver meg til polet hver fredag.
Om min sorg som har ført meg tilbake til en blokktilværelse, med to rom og kjøkken.
Som har gjort meg avhengig av Oprah og Dr Phil. For den eneste musikken jeg hører på er blues og country.

Jeg forsøker endre takten vi går i for å kjøpe tid, for å sakke av, for å finne en åpning.
For å fortelle min historie. Dele hemmeligheten. Avsløre min egen store svakhet.
Men Torgeir vil ikke høre, han vil bare prate. Om boken sin.

Jeg kunne jo besøke Fru Gundersen i blokk A.
Drikke kaffe i små kopper og spise vaffel med rømme.
For det eneste jeg trenger, når jeg virkelig tenker etter, er sympati og noen ridetimer.

Portrett

2010-01-23T18:23:21+01:00

(Inspirert og stjålet fra Terje Dragseth, håndplukket og sammensatt av Moi)

Instinktivt nærmer jeg meg nervøst en tilstand
av glede, av sorg
Jeg lever og bor
av disse tankene

Ser meg omkring blant fremmede
nei, jeg venter ingenting
Du er dette diktet
i parkeringshusets akustikk

Bokstavenes koreografi
jeg lukker ubemerket vinduet
Går inn i hånden
Ut av rommet

Summetone

2010-01-17T11:02:03+01:00

Han snakker så langsomt at det stikker i hodet.

Noen ganger sovner jeg mens han prater, og da drømmer jeg at han løfter meg.
Han løfter meg og kaster meg rundt.
Og jeg ler.
Min egen latter vekker meg.
Så prater han litt mer.
Og noen ganger er det deilig å ha det vondt.

Jeg svelger vann.
Han synger også. Det er fint.
Men jeg tror ikke han har kommet for å bli.
Det er noe mellom oss som ikke skal være der.
Og slikt forsvinner.

Han sier han har en tvillingbror.
Jeg er redd for tvillinger.

Jeg tenker på stemmen hans.
Det tenker jeg mye på.
Om de langsomme ordene blir de samme i stemmen.
Hvordan melodien hans virker på meg.

Jeg skriver Flyt.
Og håper han vil skjønne det.

For jeg liker den langsomme hodepinen han gir meg.

The Golden Mistress (7)

2010-01-16T11:09:25+01:00

Thor rekker meg fjernkontrollen, sier at jeg kan velge.
Men jeg velger ikke noe, orker ikke, lar bare skjermen blafre på den samme kanalen.
Det er sent, langt ut i natten.
Thor vil legge seg. Han er trøtt.
Reiser seg tungt opp fra sofaen.
Blåser ut lysene.
Jeg tror ikke Thor elsker meg mer.
Han klarer ikke.

Jeg tenker på alt som er forandret mellom oss.
Og hvordan det var før.
Han er ikke den samme, ikke i øynene og i stemmen.
Stryker meg ikke lenger, bare tar.

Jeg ringer til spåkonen Laila igjen.
-Jeg ser dere ikke ser så tydelig lenger.
Hun nøler når jeg spør.
-Han er usikker, vet ikke hva han skal gjøre, vet ikke hva som er best.
-Jeg er best, sier jeg, og hører min egen tynne desperate stemme.
-En annen kvinne holder ham tilbake, hun er svak, ikke som deg.
-Vil han velge meg, blir det oss, der fremme?
-Hun er ikke som deg denne andre, hun har månen i skorpionen.
-Jeg hater skorpioner!
Han foretrekker deg, sier Laila, og det hjelper litt.

Jeg føler ikke denne forbindelsen til Thor lenger, den vi hadde før.
Den var sterk og stram med puls.
Og jeg blir sint på Thor fordi den er borte.
Gråter og raser.
Dette vanskelige uløselige har hatt en slik utmattende effekt på oss.
Men det har også holdt oss sammen.

Jeg tenker ofte på Astrid, og hvor blind hun må være.
Etter alle disse årene.
Thor er ingen skuespiller.
Kanskje vet hun det også. Selv om jeg ikke kan tro helt på det.

Jeg har i grunnen tapt. For lenge siden.
Jeg stoler ikke lenger på meg selv.
Husker ingen drømmer når jeg våkner.

Jeg savner det nakne rommet. Det hvite. Der jeg hadde kontroll.
Thor bare lå der. Uten kraft. Uten motstand.

Han var min.

Benign Dialog

2009-12-25T11:43:29+01:00

Mine stramme organer flyter nå fritt i en kjølebag, borte fra lyset og uten puls.
Jeg smiler under dynen, trekker inn min egen lukt fra natten.
Og jeg har aldri kjent meg så hellig, så stor, mitt eget ekko er forminsket.
I alt dette hvite og rene, lukten av plast og desinfeksjon, sitter jeg plutselig i min egen stue.
Jeg har kommet hjem. Og jeg er tørst.

Det blir kveld. Igjen.
Han banker på døren min, tre harde dunk, han vil vite om det finnes en postkasse i nærheten.
Jeg tar et skritt bakover i rommet, forsøker å telle fregnene han har i ansiktet mens jeg tenker ut et svar.
Min hånd stryker langsomt over midjen, frem og tilbake, så bakover mot ryggen.
-Har du hørt at jeg har donert, spør jeg og trykker pekefingeren min inn i pannen hans.
Han reagerer ikke.

Huden der er våt, kald svette, og jeg vil gjerne fortelle ham om nettene på sykehuset.
Jeg vet ikke hvorfor, jeg kjenner ham ikke så godt. Kanskje sett han to eller tre ganger.
Plutselig får jeg lyst til å fortelle han alt.
-Det er en postkasse bak sykkelstativene, sier jeg og vifter han bakover med høyre hånden.

Jeg leter etter en blyant. En som er spisset.

I flere dager har jeg sett på de brune pappeskene, tre mellomstore esker uten påskrift.
De står i en vinkelrett akse under vinduet.
De har topper med løsark og ringpermer. Masse rot.
Bleke, små føtter og armer fra porselensdukkene peker opp litt her og der.
Opus glass med melkerester, en sølvkopp og passbilder av oss.
Det snør ute. Det hvite kommer plutselig så langsomt tilbake.
De blinkene lysene fra en brøytebil treffer lysekronen, jeg legger meg ned på gulvet.
Han skriver at jeg er anemisk.

Bak disse tankene

2009-10-14T17:21:46+02:00

Jeg hørte ikke noe smell, ikke at det bremset i bildekk og kjente heller ingen lukt av svidd gummi og brente ledninger.
Sammenstøtet var helt lydløst, min bil mot den mørkeblå.
Det var som om de danset mot hverandre, treffsikkert og beregnende, plutselig tett sammenslynget. I mute.
Deler av dashbordet som brettet seg rundt bena mine, glassbitene som presset seg inn i ansiktet, rykket som kastet nakken min bakover og tungen som krøllet seg stram og hard i munnen min.
Var det min tunge?
Det eneste jeg hørte, som jeg husker, var et svakt pip, en sølvblank fløyte langt borte.
Men ingen lukt.
Et spørsmål fra den dagen blir hengende i taket over sengen;
hvor skulle jeg, hvor var jeg på vei?

---

Jeg ligger her med disse skruene og pinnene stikkende ut av leggen, og jeg har en gips på venstre armen.
Den går fra håndleddet opp til albuen.
Jeg har ikke spist på fire dager, kvalmen har slått seg ned i meg.

Vi ligger tre stykker på samme rom, sjette etasje, med utsikt til krematoriet.
Luften her er tett og tung, det er som om den er svak råtten og gammel, og det føles som om jeg skal kveles.
En tykk og klam slange som langsomt fester sitt grep rundt halsen min.
Den stammer seg langsomt og elegant, nesten umerkelig, og presser luftrøret innover mot nakken.
Jeg tør ikke sove når det er mørkt. Øynene lukker seg ikke.
Noen har skrevet "åndelig autoritet" på gipsen min, med tykke blokkbokstaver, og det gjør meg redd.

Og det var nok panikken, den som samlet seg stor og mørk, i fire hele, lange dager og netter, som gjorde at jeg kastet meg ut av sengen og ned på gulvet.
Sammenstøtet var ikke lydløst, det var overdimensjonert og i ekko, kalde lydbølger som møtte alt det hvite.
Skruene og pinnene løsnet og vridde seg utover.
Damen i sengen ved håndvasken ropte, hun skrek og hylte.
Jeg holdt meg for ørene. Lyden av min egen puls og havbrus vibrerte mot håndflatene mine.
Mitt eget blod som fløt rundt meg som en beskyttende sirkel, en varm strøm som kapslet meg inn.
Jeg følte meg ubegripelig lykkelig.

Uhellet av Friedrich Dürrenmatt

2009-09-22T11:35:21+02:00

Det første som fanget min interesse var omslaget og tykkelsen på boken.
Jeg var på utkikk etter noe å lese som helst ikke skulle ta for meget av min tid, ei heller kaste den bort.
En tynn bok, glanset papir, med bilde av fire ravner sittende på en stolrygg, ja, hvorfor ikke?

Skrifttypen var også tiltrekkende; Charter.
Omtalen av, for meg en helt ukjent, forfatter gjorde at lånekortet ble hentet frem.

"Dramatiker, prosaist og maler. Sammen med landsmannen Max Frisch regnes han som den viktigste litterære personligheten fra Sveits etter andre verdenskrig"

Det var jo ikke dårlig, tenkte jeg. Og når boken åpner, åpninger er som kjent viktige, slik (jeg tillater meg her, i en slik anledning, en kraftig fremvisning):

"Finnes det fortsatt mulige historier, historier for en forfatter? Vil han ikke heller fortelle om seg selv, almengjøre sitt jeg på romatisk, lyrisk vis, føler han ikke en tvang til å snakke om sine håp og nederlag, tvers igjennom sannferdig, hvordan han er sammen med kvinner, som om sannferdigheten kunne transponere alt dette til noe alment fremfor medisinsk, i beste fall psykologisk, vil han ikke gjøre dette og heller trekke seg diskret tilbake, holde det private på høflig avstand, ha stoffet foran seg som en billedhogger sin stein, arbeide med det og utvikle seg med det og forsøke som en slags klassiker ikke å fortvile med en gang, skjønt det vrøvl knapt kan forties og komme til syne overalt, da blir skrivningen vanskeligere og mer ensom, enda mer meningsløs, en god karakter i litteraturhistorie interesserer ikke- hvem har da ikke fått gode karakterer, hva slags fjas har da ikke fått utmerkelser-, dagens krav er viktigere"

Originalens tittel er:
"Die Panne" skrevet av Friedrich Dürrenmatt, først utgitt i 1956
Mitt låneeksemplar er utgitt av Heinesen Forlag, Oslo 2009, bokens norske tittel er "Uhellet"
Oversettelse av Finn Iunker, som forresten må være, etter å å lest denne boken, en temmelig god oversetter.

Jeg ønsker ikke anmelde denne boken, ei heller brekke frem en litterær analyse, til det er jeg altfor uskikket og kunnskapsløs.
Men, jeg har et ønske om å dele.
En leseropplevelse, noen tanker, inntrykk og samtidig løfte frem litteratur som ikke er av nyere dato.

Boken har 68 sider. Som tidligere nevnt gjør skrifttypen at teksten leses godt. Språket avslører ikke at boken er skrevet for over et halvt århundre siden. Men beskrivelsene gjør så definitivt det. Scenene som tegnes frem er nesten historiske i seg selv. At underteksten har mye humoristiske toner i seg er tydelig, også i de gode, men ikke nødvendigvis så detaljerte, karakterbeskrivelsene.
Kanskje aller mest i replikkutvekslingene og gjennom selve personregisteret (og da tenker jeg på hvordan personene driver seg selv frem)
Rammen for historien er en handelsreisende som havrerer på landeveien med sin bil, og han søker ly for natten hos en pensjonert dommer som tar i mot avviste gjester fra fulle gjestgiverier og kneiper. Her inviteres han til et festmåltid sammen med dommerens venner; en pensjonert statsadvokat og en pensjonert forsvarer. Noe senere kommer også en fjerde gjest til selskapet. Den eksklusive maten og ikke minst vinen (det er mange serveringer i løpet av kvelden, minst en femretters middag) er som en rød tråd gjennom fortellingen. Og så er det den ganske spesielle selskapsleken som er selve hjulet og hovedscenen for det som skjer i boken. Som på mange måter gir assosiasjoner til scenebilder fra greven og grevinnen, eller til en gammel tv-seire hvor en Sherlock Holmes type avslører morderen for spente gjestene rundt bordet. Det er absolutt scenebilder i denne fortellingen, jeg leser hele boken som et publikum under en teaterforestilling, jeg leser ikke dialogen, men hører replikker, jeg leser ikke om personenes ulike antrekk og accessories, men jeg ser, og lukter, kostymer og rekvisitter.

Boken har, ikke overraskende, mye moral og personlighetsstrukturer i seg. Ikke overraskende fordi rollene i stykket er så erketypisk beskrevet, og fordi de samlet skaper et moralsk univers.
Noe som kanskje er typisk for tiden boken er skrevet på, en datidens politisk vind som lydløst blafret i boksider, noe betegnende for forfatterens utgitte verker, som fanger nerven i litteraturepoken som Sveits var en del av i femtiårene, kanskje kulturelle forhold naturlig peker i slike retninger?
Til alt dette vil jeg si: Hakke peilig!

Spenningskurven er langsom, men intens, og når sine høyder (jeg mener det er flere) gjennom rollebesetningen som med få detaljerte ord, men likevel svært intelligent løftes frem på en slik måte at smilet hele tiden ligger merkbart fremme mens øynene følger ordene.

Så, kjære bloggvenner, hvis jeg skal kaste et samlet blikk på denne boken vil jeg si, i all enkelhet, at den er meget underholdende!

Trøst

2009-09-17T15:37:22+02:00

Noen ganger føles det som om tiden går ekstra langsomt, at den bremser, nesten umerkelig, for å hente tilbake sin egen takt.
I sekundet før vind blir vind.
Min egen kunstige hjerteklaff begrenser sitt volum.
Bøker leses med rødvinsøyne, lepper males røde.
Jeg flytter kroppen, men den beveger seg ikke.
Og jeg har sluttet å bruke parfyme før jeg legger meg.
Ingen tanker som flyr.
Det har blitt så vanskelig å huske
Kveldene har blitt mørke og nettene kalde.
Min egen bunnote,
som ingen lenger merker.
Små brøkdeler av gamle sekunder som langsomt sklir unna.
Og jeg savner stemmen din,
selv om den får meg til å gråte.

Fra den andre siden

2009-09-10T17:55:36+02:00

merker jeg dette blikket
som kaster en skygge over alle skritt jeg tar
og bak disse gardinene kjenner jeg rødvinspulsen
søvnige blikk og langsomme bevegelser
min egen skygge overtrått
jeg vil forsvinne i løvetannstøv
blåse bort, videre
og ditt smil som aldri finner meg
snøkrystaller i et perlekjede
lyden av ting som flytter på seg

Jeg skriver på underarmen: Husk.

Første Semester

2009-09-06T21:58:21+02:00

Min musikk er naken, sier Bård
Jeg pauser i samtalen ved å late som om jeg har fått et stikk på leggen, og tenker på hvordan naken musikk høres ut samtidig som jeg forsøker finne frem til et godt tilsvar, som helst bør avdekke en viss tyngde, av ett eller annet, samme hva.
Men Bård venter ikke på en respons fra meg, langt i fra, han summer høytidelig videre med at filmmusikk er en undervurdert subtil og stemningsskapende forteller som sniker seg inn og får selve handlingen til å vibrere, som gir helheten puls.
Jeg roter litt i vesken, for jeg finner ikke ord, nikker samtykkende og smilende, og henter frem en lipgloss.
Den er helt ny, og skal i følge reklamen gi en wet look effekt.

Bård lener seg over bordet, hvisker, han lukter peanutter.
-Du, jeg avkler historien med musikken min, fyller bildene med mening og gjør publikum mer mottakelig.
Bård griper hånden min og klemmer den hardt;
-Forstår du, forstår du hva jeg sier til deg?
Jeg kjenner i det samme som jeg utfører handlingen at det blir feil, at jeg faller gjennom, for jeg trekker min hånd ut av hans, åpner lipglossen og pensler leppene lyserosa og våte, så sier jeg det avgjørende gale:

-Jeg trodde det var slik at god filmmusikk ikke skal merkes.

Bård rykker bakover i stolen.
Han ser seg rundt, høyre, venstre, som om han ser etter et skjult kamera
-Skal ikke merkes, herregud, hva er det du sier?
Bård svelger, han gjør små grimaser med munnen sin.
Så stikker han gaffelen ned i kyllingsalaten, og lager skrapelyder mot tallerkenen.

Jeg tenker på en avslutningsreplikk som helst bør være subtil, men samtidig sterk nok til å etterlate et vibrerende tomrom når jeg tar vesken min og går ut av resturanten.
Men med denne lip glossen blir jeg liksom en annen, så jeg reiser meg opp fra stolen, henter vesken min som står på gulvet.

-Du, Bård, kan du huske den tiden vi brukte polvotter på vinteren, og den intense ekle følelsen vi fikk hvis vi gnisset fortennene mot vrangsiden av polvotten?
-Nei, jeg kan ikke huske at jeg brukte votter på den måten, og hva har forresten det med saken å gjøre?
-Ingenting, absolutt ingenting.

Front

2009-08-25T10:23:04+02:00

I natt sov jeg med solbriller på.
Det føltes faktisk behagelig.
Jeg synes så fryktelig synd på meg selv, det er synd på meg.
Å lese sms med solbriller er ganske fint, ordene flyter bak den lille skjermen
og når jeg trykker på tilbakeknappen kommer det frem små blå piler øverst i hjørnet av konvolutten.
Det er fordi jeg har svart, noen ganger svarer jeg før jeg får en sms også. Ganske ofte egentlig.
Men aldri med solbriller på.

Jeg kan høre naboen min, Kjell, og lyden av skoene hans over hodet mitt.
Noen ganger gråter Kjell om natten, jeg våkner og tror det er meg.
Men så skjønner jeg at det er Kjell, og da blir jeg liksom litt glad.
Gudskjelov, tenker jeg.

Jeg ønsker meg så veldig en katt.
Selv om jeg er allergisk, og vet det hadde vært en uutholdelig plage, ville jeg hatt den i sengen.
En sort katt i mitt hvite sengtøy, og vi hadde sovnet tett inntil hverandre.
Dens myke kurr og mine pulsslag ville blitt perfekt sovemusikk.
Da kunne jeg latt solbrillene ligge i skuffen.
Og jeg ville skudd av mobiltelefonen.
Kjell kunne gråte og trampe over hodet mitt.

Moonlight Shadow (6)

2009-07-05T14:00:59+02:00

Jeg kjemper så hardt for deg fordi du har kostet meg så mye.

-Thor, du kan ikke være sint på meg. Da er det bedre om du gråter.
Jeg sitter ved vinduet, ser ned på varmen som lager oljelignende flekker på asfalten ute.
Klokken over døren viser halv fire.

-Jeg er ikke sint, er bare litt sliten.
Stemmen til Thor sprekker og presser seg inn i øregangene mine.
Vi er fanget i en tilværelse som langsomt sklir unna, som presser kroppene våre sammen, som gjør at vi revner på innsiden og gjør det trangt å puste.
Det er disse hvite veggene, de vi ikke kan flytte på, som begrenser hva vi kan si til hverandre.
Thor snur seg i sengen, flytter hodeputen ned mot skulderen.
Han ser på meg med et blikk jeg ikke kan huske jeg har sett før.

-Jeg gikk en tur i dag tidlig, den faste ruten. Ved de gule krakkene satte jeg meg ned, stemmen på radioen i øret blandet seg inn i min egen. Jeg vet ikke om vi utfylte hverandre, radiomannen og jeg, og det var slitsomt for han fullførte ikke en eneste tankerekke, han bare summet mellom ordene. Men han fikk frem bildet av meg i den lille glassboksen, husker du den drømmen, Thor? Drømmen som jeg drømte i fire deler? Lille meg, som står inne i en glassboks ute på plenen din, og du sitter sammen med Astrid og leser aviser. Du sitter i en blå hagestol av plast, og hvis du hadde reist deg opp og gått bare to skritt ville du knust meg. Dukken i gresset.
(mens jeg sier dette løfter jeg pekefingeren mot nesetippen min, og stryker den i små sirkler, for da vet jeg at Thor vil
tillegge bevegelsen en uforklarelig betydning, og tenke at det jeg forteller er viktig)
En gammel dame satt på den krakken som står med ryggen mot bensinstasjonen, hun røkte en sigarett med hvitt filter.
Hun hadde svarte heklede hansker på, tok korte trekk og blåste fort ut.
Hun nikket til meg, smilte forsiktig, så jeg dro øreproppene ut og flyttet meg bort til den samme krakken.

-Jeg begynte å røyke når jeg fylte åtti år jeg.
- Åh?
-Ja, for da tenkte jeg at det ikke kunne være så farlig.
-Nei, det er sikker sant.
-Tusenvis av tråder er festet til hvert valg en tar, og hvert valg kan ødelegge livet ditt, men det kan ta tjue år før du skjønner det.

Hun la sigrattstumpen ned i et etui av lær, hun tok av seg hanskene og la de på plass i en lomme i vesken.
-Jeg heter Evelyn, sa hun og reiste seg. Hun børstet av seg usynlig støv, hånden som klappet kjolestoffet hadde tykke blodårer som krøllet seg og løftet huden opp.
Det er sikkert på grunn av varmen, tenkte jeg.

-Jasså, har du fått en ny venninne? Thor smiler fra sengen, det lille ansiktet hans går nesten i ett med putetrekket.
-Ja, det har jeg. Jeg drar ut skuffen på nattbordet og finner den svarte kammen.
Thor har aldri brukt kam før, han har hatt for kort hår til det, dessuten ville det føles like unaturlig som å si at han elsker meg.
Så spytter jeg på kammen og grer håret hans bakover.
Han lukker øynene, fletter fingrene sine sammen og legger de under dyna.

Sweet dreams are made of this (5)

2009-06-09T11:42:22+02:00

Kjære Thor, jeg tror jeg må elske deg. For gjennom alle våre impulser og synapser, ser jeg deg så tydelig.

Klokken har akkurat passert syv.
Ingen travle skritt i gangene, ingen elektroniske pip eller dører som åpnes og lukkes, biler som parkeres, ingen høye stemmer utenfra.
Det er en merkbar stillhet som ligger i luften, et trykk som presser hårene på armen bakover, som gjør halsen stram.

Hvis jeg vil, kan jeg late som om vi er helt alene i verden.
Frakoblet alt annet, lukket inn i dette vakuumet, gjemt bort bak disse hvite veggene.
Ingen vet at vi er her. Ingen savner oss.
Vi har denne ene sengen, den lille vasken på veggen, nattbordet og stolen ved vinduet.
Vi trenger ikke mer.

Thor sover.
Han puster nesten lydløst.
En blå nattskjorte som ikke er kneppet igjen viser brystkassen hans, grått hår, blek hud.
Jeg legger hånden min over hjertet hans, kjenner varmen som oppstår i kontaktpunktet, føler hvordan kroppen heves og senkes under hånden. Thor ser så naken ut, så liten, som om han har krympet.
Jeg legger ansiktet mitt ned på brystkassen, det lukter såpe og antibiotika.
Jeg presser tungen min ned i huden hans og klyper han med tennene mine.
Han smaker ingenting.

Thor har aldri sagt at han elsker meg.
-Det føles unaturlig å si det, du vet jo hvordan jeg er, sier Thor.

Love me tender

2009-05-03T13:12:53+02:00

- Øyeblikket med Astrid har ikke skjedd, det er lenge til vi møtes.
For nå svømmer Thor og jeg sammen i seige synapser.

Thor og jeg sitter i hagen, vi drikker hvitvin.
Det er søndag og blå himmel.
I dag har vi god tid, vi skåler i høye glass og myser mot solen.
Fra dype lenestoler med pledd og puter leser vi aviser, og hvis vi finner noe spennende leses det høyt for den andre.
I slike stemninger merker jeg sammenhengen, den som ligger mellom meg og Thor.
Vi spiser druer og jordbær, og hører morgenkonserten på radioen.

Lovise vinker bak hekken, hun er den eneste naboen jeg tåler.
Lovise lever med et synkront perspektiv, hvilket er bemerkelsesverdig nettopp fordi hun har levd i nitti år.
Forskjellen på et diakront og synkront perspektiv har jeg lært av Thor, for Thor vet alt.
For noen dager siden hørte jeg en lydbok av Helene Uri, jeg satt i bilen, på vei til hytta.
Da passer lydbøker veldig godt. Uri gir en lite maskert faglig innføring samtidig som hun tegner frem en historie som skal fange leseren. Jeg hører ord jeg ikke aner hva betyr, insolent og konvergens. Da ringer jeg Thor, selv om jeg vet han er opptatt.
I et synkront perspektiv har man mer oppmerksomhet i hva om faktisk eksisterer i et bestemt øyeblikk, og slik mener jeg Lovise lever dagene sine.

-Det er bare du som tillegger henne det levesettet, Lovise kjenner ikke engang betydningen av ordet, hvorfor skal du alltid gjøre mennesker du liker så fordømt spesielle? Thor kaster stråhatten ned på plenen og vinker Lovise over til oss.
Gjør jeg virkelig de menneskene jeg liker så særegne, skaper jeg unike personligheter, forflytter jeg ordinære tilværelser?
Jeg tømmer resten av hvitvinen ned i glassene og henter opp en ny flaske fra kurven.

Lovise ser alle avisene våre som ligger på bordet, hun løfter og flytter, og legger de sammen med skrukkete og tynne fingre.
Hun rydder litt mens hun sitter her. Plukker visne blader av den hvite potterosen.
Drar i den tykke, brune strømpebuksen sin.

-Jeg var også flink på skolen, skjønner dere, jeg var faktisk så flink at overlæreren reiste hjem til foreldrene mine for å be om jeg ikke kunne fortsette på middelskolen. Men vi var åtte unger, det var dårlige tider, og fordi vi ikke hadde nok sko til alle, fikk jeg ikke fortsette. Lovise sitter med store syttitalls solbriller og rødt silkeskjerf i halsen, det smale ansiktet hennes forsvinner nesten bak glassene. Det ser ut som om hun ikke har skuldre der hun sitter. Hagestolen bærer den lille kroppen som en trone, og hun vipper bena rytmisk i luften.
Thor skjenker hvitvin i gjesteglasset og gir det til Lovise.
De skåler, slår glassene mot hverandre, lyden ligner en høystemt C, og Lovise smiler med kritthvite tenner til mannen med universitetsutdannelsen.

Liquid Moon (4)

2009-04-18T23:43:27+02:00

Så møtes vi endelig. Astrid. Uorginalt og klassisk. Men mest av alt har jeg følt medlidenhet.

Gardinene lager myke og rytmiske bevegelser inn i rommet, det er første gang jeg sitter her i dagslys.
Jeg tegner sirkler med tommel og pekefinger mot hverandre på bordet.
Tulipanene er borte. Den svenske vasen også.

Første gang jeg møtte Thor var jeg ikke spesielt imponert.
Han liker å høre den historien, om alle overveielsene jeg hadde.
Motstanden jeg følte.

Drømmen:

Jeg våkner midt på natten, jeg vet det er midt på natten fordi alt er så stille.
Og det er mørkt, både inne og ute. Jeg står opp av sengen, går ut av soverommet og inn til stuen.
Det er ikke der jeg bor nå, jeg går rundt i huset vi bodde i før.
Stuegulvet er nylakkert og alle møblene er dekket av hvite laken.
Bak lenestolen ved vinduet sitter en naken baby som blør ut av ørene.
Tynne, mørkerøde striper renner videre nedover halsen, og blodet samler seg i et bredt mønster på brystkassen.
Dette synet påvirker meg overhode ikke, av en eller annen grunn fremstår situasjoen helt naturlig.
Og jeg finner ingen grunn til å handle på noe av det som skjer.
Jeg snur og går inn til kjøkkenet. Der sitter mormor.
Hun har på seg en mørkeblå skidress og legger en kabal på kjøkkenbordet.
Jeg henter en melkekartong ut av kjøleskapet og finner frem et glass.
Men i det jeg løfter glasset ut av skapet går det i oppløsning, glasset mister formen og blir til en seig og flytende masse som forsvinner gjennom fingrene mine. Mormor ler. Men egentlig er det babyen som ler.
Mormor har babystemme.
Og akkurat denne vrangforestillingen gjør noe med meg. Jeg blir redd, og det blir plutselig kaldt i rommet.
Det blåser vinter inn fra åpne vinduer.

Thor spurte om jeg hadde parallelle samtaler med meg selv under drømmen, om jeg korrigerte noen av scenene,
eller stilte spørsmål ved det jeg så. Jeg kan huske et maleri som hang på veggen i stua. "In Beauty" av Elling Reitan.
Jeg kjente igjen den hvite hesten og den blå fargen.
Og da tenkte jeg, at det bildet umulig kan henge her, nå, for det jo ligger i skuffen på galleriet nede i byen.

Jeg tegner ikke på bordet lenger. Jeg sitter stille med hendene i fanget. Venter.
Gardinene holder pusten. Det er som om alle lydene i dette rommet kapsles inn i et vakuum, det bruser mot trommehinnen. Døren går opp og der står Astrid.
Nå er hun her, hun har kommet.
Og vi ser på hverandre, hun ser på meg fra døråpningen, jeg ser på henne fra stolen ved vinduet.

Så kjenner jeg sekundet i kroppen som betyr at nå er det over.

Fields of Gold (3)

2009-04-12T09:31:55+02:00

Stemmen av min egen stillhet, bak et langsomt sceneskifte.

Jeg tar heisen ned i tredje etasje.
Verden om natten er trang og utrygg, alt blir overdimensjonert.
Nervene ligger utenpå den mørke stillheten.
Jeg håper det er noen kjente på vakt, at det finnes babyer på vaktrommet.
Jeg jobbet på avdelingen for noen år tilbake, det var under omleggingen av lettpost i sykehus.
Vi ble i et par måneder plutselig nattvakter for både hofteopererte og nyfødte.

-Hei
-Neimen, er det deg? Mona snur seg i skinnsofaen.
-Så fint at det var du som var her!
-Å?
-Ja, du skjønner, jeg må spørre om en tjeneste.
-Spør i vei du
-Kan jeg låne en av babyene litt?

Jeg nikker mot plastbeholderne på høye hjul.
Det står fire stykker i rommet.
Små dyner med Mikke Mus i blått og rosa.
Mona spør ikke hvorfor, hun løfter ut en blå dyne.

-Ta denne, fem timer gammel, kom tilbake om en halvtime.
-Hva heter den?
-Ingenting, svarer Mona

I heisen opp tenker jeg på hvor lett det er, hvor lett det kan være.
Jeg kan bære babyen uten navn ned til garderoben, putte den i bagen og kjøre avsted.
Lett som ingenting. Vi reiser inkognito, bylten og jeg.
Men ingenting er lett nå.

Thor sover, det lukter medisin av pusten hans. En varm bris av gjær og svovel.
I et dempet sentralnervesystem reagerer han på alt i sakte film.
Bevegelsene er langsomme og ubestemmelige.
Og øynene har forandret farge, blikket er ikke det samme.
Han ser ikke på meg, ikke som før. Han ser ikke meg.
Thor hviler bak sitt eget vindu.

Jeg trekker dyna til side og legger babyen inntil brystet hans.

-Lukt, Thor, lukt på babyen.

Han glipper med øynene, jeg ser han strever med å våkne.
Jeg klyper han i kinnet og gnir pekefingeren inn i brystbeinet.
-Du må våkne, Thor, se hva jeg har hentet til deg.
Jeg løfter babyen helt opp til ansiktet hans.

De sover tett sammen, den navnløse og Thor, ansikt mot ansikt.
Jeg sitter i stolen ved sengen, ser på de to og tenker at de ligner litt på hverandre.

-Du må ikke gå fra meg, Thor.

Jeg løfter opp den gule esken fra nattbordet, og drar plasten av.
Så spiser jeg en stor neve med mokkabønner selv om jeg ikke liker det.

Landslide (2)

2009-04-07T08:42:09+02:00

Den betryggende usikkerheten. Jeg danser med dragen.

Thor har blitt sykere.
Når jeg kommer sover han tungt.
Dype sukk etter hvert innpust.
Jeg ser at Astrid har vært her, kona hans.
Det ligger en eske med mokkabønner på nattbordet.
Jeg setter meg på stolen ved vinduet, gardinene er trukket for.

-Sover du, Thor?
Det er som om stemmen min blir kastet inn mot veggen, et hult ekko som treffer meg i halsen.
Jeg får lyst til å gråte, krype opp i sengen og gni det våte ansiktet mitt inn mot halsen hans.
Slik jeg har gjort så mange ganger før.

Thor liker ikke spåkoner eller klarsynte.
Han sier det er søkende mennesker som ofte er traumatiserte og mislykkende prosjekter i eget liv.
Men jeg så smilet som lurte i munnviken da jeg fortalte om telefonsamtalen med synske Laila.
Han lo først, fordi hun het Laila.
Laila fikk fødselsdatoen til oss begge. Hun sa at vi hadde kryssende noder. Det betyr at vi har levd sammen før.
Jeg og Thor. Han har vært faren din, sa Laila. Han lærte deg å lese.

Tenkt at vi har levd sammen før, Thor, det føles godt.
Selv om jeg ikke tror på det.
Og selv om jeg ikke tror på det, kjenner jeg at det er sant.
Vi er sant, du og jeg.

Lukten av en nyfødt baby, har du kjent den?
Den sniker seg dypt inn i reptilhjernen, og berører gamle strenger.
Det går ikke an å beskrive den lukten. Men den gjør noe med deg, følelsesmessig.

-Thor, vil du lukte på en nyfødt baby?
-Er du her, jeg ser deg deg ikke.
-Jeg sitter her, ved vinduet.
-Er det ikke sent?
-Jo, det er snart natt.
-Har du med drømmen?

Jeg går bort til sengen. Jeg ser at han har det vondt. Rynkene i pannen, de stramme fingrene.
Måten han puster på.
Han prøver å smile, men han klarer det ikke.
Og det er fryktelig å se på. Så jeg snur meg bort.

-Jeg skal hente en nyfødt baby til deg, Thor, som du kan lukte på.

The whole of the Moon (1)

2009-04-06T20:56:24+02:00

En scene. Tett, enkel og pustende med meg.

Jeg spør om vi kan svette i en våtdrakt.
Han legger avisen fra seg, baksiden treffer kaffekoppen på nattbordet. Men den velter ikke.
-Er det mulig å svette i en våtdrakt? Jeg spør igjen med stemmen som jeg vet han liker, bruker mye s og tunga langt frem i munnen.
Han tenker. Medisinene gjør han tregere, det sløve blikket som sliter med å fokusere, han ser opp i taket.
Øynene hans er ikke lenger brune, de er spettet med en ny grønnfarge. Han ser gammel ut. Eldre.

Jeg reiser meg opp fra stolen ved sengen hans, går bort til vinduet, trekker gardinene til siden.
Det lukter desinfeksjonssprit i rommet, sårskift og tulipaner. Det er ikke lenger lov med friske blomster, ikke på denne avdelingen. Men jeg har kjøpt lilla og hvite tulipaner, for Thor er så glad i blomster.
Og de står i vasen som vi kjøpte på auksjon i Sverige sist sommer.
Vi betalte femtusen for den vasen.

-Jeg vet ikke. Han har snudd seg mot vinduet, mot meg. Han støtter hodet med håndflaten.
-Skal jeg fortelle om drømmen min? Jeg åpner vinduet.
-Ja, fortell om drømmen. Han reiser seg opp i sengen.

Drømmen:

Jeg stod nederst i bakken bak svømmehallen, det luktet klor og skitten asfalt.
Langs veien gikk en liten jente, kanskje 8-9 år og trillet en barnevogn. Jenta var fra Korea.
I vognen satt det tvillinger, de var kanskje 2 år.
Jeg ble veldig trist av å se på det, på den vesle jenta som skulle trille søsknene sine opp den bratte bakken.
Litt lenger bort så jeg Jens Stoltenberg, i dress, prate med vaktmesteren i svømmehallen.
"Kom hit, Jens" Stemmen var ikke min, men det var jeg som sa det.
Jeg sa: "Er ikke dette fryktelig, at denne jenta har ansvaret for disse små"?
Jens Stoltenberg begynte å gråte, en slik stille gråt hvor tårene renner forsiktig nedover kinnene.
Han la armen sin rundt skulderen min.
Mens vi stod der rundt barnevognen og synes synd på den koreanske jenta, så vi et spedbarn som lå klemt fast i fjellveggen akkurat der bakken svinger.
Jeg tenkte at jeg ikke orker bidra mer nå, jeg ville bare snu meg bort og gå nedover, hjemover.
Men så klarte jeg ikke det.
Jeg forsøkte trekke babyen ut av fjellet, huden var ekkel å kjenne på. Kald, glatt og klam.
Og jeg tenkte at babyen må være død.
Jens Stoltenberg tok frem en kulepenn av dressjakka, skrudde den fra hverandre, og satte det hule røret ned i halsen på babyen. Så pustet jeg masse luft inn i den kalde kroppen. Jeg blåste helt til jeg besvimte. Og da jeg våknet lå jeg i en sykehusseng. Alle sykepleierene som jobbet på avdelingen stod rundt sengen min. Babyen hadde ikke overlevd.
På nattbordet lå en mobiltelefon, men det var ikke min. Jeg fikk et hysterisk anfall da jeg forstod at mobiltelefonen min var byttet ut med en annen. Jeg krabbet ut av sengen og løp rundt i rommet. Kastet meg inn mot veggene, hylte og skrek ut gråten. Mens jeg gjorde dette tenkte jeg at det var befriende å rase ut alle følelsene på den måten. At jeg kunne tillate meg slike voldsomme reaksjoner.
Tilbake i sengen kom en stemme inn i øret mitt som sa at en av sykepleierene på avdelingen var falsk og det var henne som hadde tatt telefonen min. Så gikk jeg inn på badet, bøyde hodet ned i vasken. Kaldt vann i håret. Da jeg så opp, og inn i speilet over vasken, så jeg ikke mitt eget speilbilde.
Men ansiktet til en av sykepleierene, hun med det mørke, lange håret.
Og da visste jeg at det var henne. Det var henne som var tyven.
Gjennom døråpningen så jeg to gutter som satt på sykesengen min, de hadde hvite dresser på seg.
Hvite dresser med hvitt slips.
Jeg spurte hvem de var.
"Vi er homser" svarte de.
"Men er ikke homser gode på å psyke ut folk" spurte jeg.
For jeg tenkte de kunne gå løs på den falske sykepleieren, tvinge henne til å innrømme tyveriet.
Joda, homsene skulle hjelpe meg, de hoppet ned av sengen og gikk ut av rommet. De var tvillinger.

Han sover. Nå ligner han seg selv.
Jeg går bort til sengen hans, tar av ham brillene og legger de ned på avisen.
Så kysser jeg ham på kinnet, og da tar han tak i hestehalen min og hvisker:
-Jeg tror det er vanskelig å svette i en våtdrakt, det er sikkert mulig, men det finner jeg aldri ut.
-Det er ikke så viktig, Thor, vi liker jo ikke vann, vi liker vin og tulipaner vi!
Så prøver jeg å smile. Men det går ikke.

Jeg tenker på reisen vi har bestilt til Skuespillhuset i København, og kjenner at vi ikke kommer dit.

Første tableau

2009-03-30T00:04:53+02:00

Du skriver noe om bredden i ordene, og hvordan de strømmer gjennom deg.
Tar tak og rister, lar deg ikke unnslippe.
Jeg ser du smiler mens du tenker dette, med din egen langsomme puls skriver du små ord som fletter seg rundt nervetråder.
Trange avsnitt som holder meg våken.
Du holder meg våken.

I kveld leser du høyt hva du har skrevet,
om boken som oppsluker deg.
Og jeg danser, lager åttetall med hoftene.
Du drikker store slurker av vinen, noen ganger treffer vinglasset tennene dine.
Jeg klapper min egen dansetakt og merker at snart blir du for full.

På en måte er godt at du er så fraværende.
For ingenting av det du skriver kommer videre.
Jeg går inn på badet, vasker av meg sminken.
Hører du kaster notatblokken i gulvet med et smell og banner.
Slår knyttneven ned i bordplaten.

Og jeg tenker at det er best hvis jeg ikke sier noe, ikke snakker i det hele tatt.
Vi kan skrive lapper til hverandre.

-Skal vi skrive lapper til hverandre? Jeg hvisker forsiktig fra baderomsdøren.

Du smiler, tar av deg brillene, lener deg bakover i stolen og legger hendene bak i nakken.

-Ja, vi skriver lapper, og så krøller vi de sammen etterpå.

Han skriver og skriver, mange små lapper, men viser de ikke til meg og det var jo hele poenget.
Jeg sier at det var jo det som var hele poenget, å skrive lapper til hverandre.
Men han hører ikke.
Jeg går inn på soverommet, legger meg under dyna med alle klærne på.
Bretter lappen min ut og legger den på puta hans.
Vekten av min egen fylde, Punktum.

I morgen drar jeg.

Bruddstykker

2009-03-23T16:52:41+01:00

Soltid måles ved hjelp av solens tilsynelatende daglige bevegelse, og middag i soltid er definert som øyeblikket når solen er i sitt høyeste punkt på himmelen. Nå spiser vi gjerne middag til frokost, etter mørkets frembrudd, når det passer, om i det hele tatt. Vi bryr oss ikke om soltid lenger.

Overambisiøst symbolverk skriver Per i Aftenposten. Jeg klipper ut overskrifter fra aviser og vinanmeldelser med terningkast. Den siste flasken jeg har nå er en Casamatta til 99 kroner, og med seks øyne på terningen. Alle utklippene samler jeg i en rød skoeske. Før, når jeg var liten sparte jeg på servietter, i alle størrelser og farger.
Vi sparte på bilnummer også. På varme sommerdager satt vi i skyggen av et tre og noterte bilnummeret på alle bilene vi så.
Et helt meningstomt tidsfordriv, fullstendig unyttig.
Mamma sa det var ubevisste handlinger for å trene opp hjernestruktur.

Det er mange minner som trenger seg på når jeg klipper i overskrifter, og det er behagelig beroligende.
En mental bedøvelse.
Saksen som danser konsentrert rundt bilder og bokstaver. Papirbiter. Utklipp.
Vekten av min egen fylde blir så tydelig at den samler seg rundt bokstavene som inneholder biter av en helhet jeg ofte kretser rundt.
Det er denne helheten som nå har blitt for trang.
Usammenhengende og fragmentert, en grå tåke med mange skygger.
Her sitter jeg låst fast. Kapslet inn i hukommelsesceller.
Uten sammenheng.

Overambisiøst symbolverk er ikke så dramatisk som det høres ut, jeg tenker det er en overordnet tese,
betryggende beslektet med meg selv.
For det er her jeg er, foran og bak punktum. Frikoblet struktur.
Svever i et vakuum av overskrifter.
Fete bokstaver i svart. Klippet bort fra sin egen sammenheng.

I Danmark sier de "Jeg fikk kvalme"
I Norge sier vi: "Jeg er kvalm"

Akkurat nå betyr dette alt og ingenting for meg.

Preludium i tabascorøde toner

2009-03-08T20:16:13+01:00

-Vi har to kvinner i oss, sier Torild. Hun har vært på kurs igjen.
Det er Villkvinnen og Dronningen. Noen kaller den siste karakteren for den psykopatiske dronningen.
-Trekk et engelkort, sier hun og holder frem en liten flettet kurv.
Egentlig orker jeg ikke dette alternative tøyset, men Torild har alltid så god rødvin å by på.
I kveld skjenker hun en Tommasi Amarone, den smaker urter og underskog, og jeg kjenner hvordan vinen glaserer stramme nervetråder.
Jeg drikker store slurker, nikker interessert med og trekker et englekort.
-Du fikk healingkortet, Torild setter kurven fra seg på kjøkkenbordet.
Jeg ser ut av vinduet, ser snøflakene som laver ned, later som jeg tenker over betydningen av kortet.
Det blir stille, Torild ser ut av vinduet hun også, tømmer vinglasset og venter på min egen tolknings åpenbaring.
-Det stemte veldig bra, jeg trenger healing nå etter alt det med Thorbjørn.
-Ja, der kan du ser, er det ikke flott? Torild åpner en ny flaske.
Jeg smiler, stryker engelen over håret med pekefingeren.
Forsøker vise meg tankefull og fordypet i den lille kortet som ligger foran meg.

Torild spiller The The "Infected" og spør om jeg husker bandet.
Hun er åpenbart i kontakt med villkvinnen sin, og danser noe som ligner en regndans på stuegulvet.
Hun er rødflammete i ansiktet, som om hun har temp, som om hun er syk. Det renner vann fra neseborene hennes.

Jeg kjenner meg full og går ut på badet.
I speilet møter jeg mitt eget sløve blikk. Og selv om jeg føler at jeg revner på innsiden, hører jeg ordene gjennom dråper av vin. "Se i nåde til meg, syndige menneske, som har krenket deg med tanker, ord og gjerninger og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte" For jeg merker lengselen etter det onde. Og jeg vil være slem, jeg vil være slem mot Thorbjørn.
Jeg trykker tannkrem ut i vasken, jeg skal presse han flat og tom. Det verste, ja, det må virkelig være det verste,
er at jeg vet så inderlig godt at forholdet har vært overdimensjonert fra dag en.
Og jeg blir kvalm av mine egne filmatiske virkemidler.
Jeg tørker vekk tannkremen med dopapir og skyller vasken med vann fra springen.
Så lister jeg meg ut i gangen og tar på meg støvlettene.

-Skal du gå? Torild står foran meg, t-skjorten hennes er våt av svette.
-Ja, jeg må få litt frisk luft, føler meg dårlig.
-Du drar ikke ut på byen vel, ikke når du er slik? Torild henter jakken min og holder den frem mot meg.
-Nei, det orker jeg ikke, jeg har så voldsomt tankekjør nå.
-Da er det best du kommer deg rett hjem ja, du har jo tendenser for seksuell risikoadferd når du er full.
-Du, Torild, ikke drit deg så jævli ut, eller er det kanskje den psykopatisk dronningen som snakker?
Jeg smeller ytterdøra hardt igjen bak meg, og vet at Torild kommer til å angre replikken og sende mange sms i løpet av natten.

Den friske vinterlufta gjør godt, og jeg bestemmer meg for å gå hele veien hjem.
Fortauet er ikke brøytet for snø, så jeg må gå helt ut i veien.
En liten gul bil kjører sakte forbi, og stopper inn på bussholdeplassen noen meter lenger frem.
Jeg ser det er en sånn el-bil, Think. Jeg må gå rundt bilen, langt ut til venstre for å komme forbi.
Sjåføren, en mann i førtiårene, sveiver ned vinduet og spør om jeg vil sitte på.
-Jeg har ikke penger, svarer jeg og fortsetter å gå.
-Du trenger ikke betale, jeg vil bare kjøre deg hjem, du må ikke gå slik gatelangs.
-Jeg sitter ikke på med en sånn Donaldbil.
Han ler inne i bilen, han har en ganske morsom latter og jeg tar meg selv i å smile.
-Du, kom igjen`a, hopp inn. Han svinger bilen opp foran meg.
Jeg tenker på Thorbjørn, og bestemmer jeg for å ta i mot tilbudet, åpner passasjerdøra og setter meg inn.
-Jeg heter Jon-André forresten, han holder hånden frem mot meg.
Hånden hans er stor og varm, og han klemmer fingrene mine når han hilser.
Han tenner en røyk, og spør hvor jeg bor.
-Tinnsjøveien, svarer jeg og løfter veska opp i fanget.
-Hvor på Tinnsjøveien da?
-Du kan slippe meg av ved Tinnkroa
-Hadde du virkelig tenkt å gå så langt, eller skulle du haike med bussen?

Jon-André har blå øyne og giftering, han har radioen på i bilen.
Han spør om jeg er sulten, og sier han har en kald tacopizza i baksetet.
Jeg snur meg og ser pappesken.
-Kommer du fra Notodden? spør jeg
-Hvordan det?
-Det står Texas Pizza på esken.

Jeg henter frem lip-glossen fra veska, og drar ned speilet, spør om han har vært i Tallin før.
Han rister på hodet.
-Har du?
Jeg forteller om Tallinturen fra 2005, om Lill og Svea fra Kirkenes, billig kunst, røyk og massasje.
Imponerende arkitektur, min egen flyskrekk og at jeg gikk ned fem kilo på den turen fordi vi gikk hele dagen mens vi var der.
Han smiler mens jeg forteller, skrur radioen ned, og da forteller jeg mer.
Om tigeren i bakgården til klosteret med energikrysset i kjelleren.
Hvordan jeg kjente strømmer av deilig bevegelse når jeg stod der, midt i krysset.
Han som eide tigeren het Ammar. Han var indisk og drev en resturant hvor de hadde poesikveld hver lørdag.
Ammar er helt lik hovedpersonen i The Cooler, William Macy, bare mer maskulin.

-Hvordan kan han ligne William Macy hvis han er indisk?
Jeg sveiver ned vinduet, og stikker ansiktet ut.
-Hva synes du om folk som har en tarantell til kjæledyr?
-Hvem har det?
-Thorbjørn.
-Det er kanskje bedre enn å ha en tiger, Jon-André legger hånden sin på låret mitt og smiler.

Han har pene tenner, de er hvite, og når han smiler blir øynene smale.
Jeg lar hånden hans ligge.

-Hva jobber du med?
-Jeg skyller tarmer.
Han trekker hånden tilbake.
-Er det noe å leve av da?
-Nei, svarer jeg og henter hånden hans tilbake.
Jeg lener meg inntil ansiktet hans, biter og suger på øreflippen, stikker tunga inn.
Tenker på Thorbjørn, og kjenner plutselig at jeg griner. Men jeg fortsetter.
Lager tunga spiss og hard, sleiker bak i nakken hans og frem på halsen.

Jeg vil både være den perverse dronningen og villkvinnen.
Jon-André er kåt, jeg merker det. Den tunge, varme pusten hans, hånden som klemmer hardt rundt låret mitt.
Tommelen som kommer nærmere og nærmere.
Han kjører inn på en sidevei like før vi kommer til båtene.
Det svir i hjertet, stikker og strammer. Men jeg kan ikke trekke meg nå. Det blir feil.
Kroa er ikke langt unna. Jeg spenner bena ned i gulvet og løfter meg selv opp i setet, drar av meg strømpebuksa og trusa.
Tenker på engelkortet og Torild som får rett.

Er du der

2009-02-28T18:53:47+01:00

lenge nok kan du høre en dobbelpuls på trommehinnen
dype drønn og trange lydbølger
fossile tankebaner rundt mørke hulrom

falske toner fra en hjerteformet spilledåse

Og jeg kan si til meg selv
ikke vær redd, ikke vær redd
men jeg er redd

Under vann

En salme og en bevegelse

2009-02-08T20:21:44+01:00

Slik kommer den, lydløs og klam
Elektrisk fremmed puls
Korte bølger i utakt
Jeg beveger meg nesten ikke

Alle lyder på innsiden
Tunge krandrypp
i svart-hvitt
Luften punktert

Ikke nå, ikke her!

Men jeg er viljeløs
hører fluen fly
Tvinger pusten nedover
fyller lungene med tåke

Slik kommer den
hver gang
langsom og usynlig
Presser seg innover
Og alt som har skjedd før,
det skjer om igjen

Det kan også være lørdag

2009-01-26T13:10:41+01:00

I dag våknet jeg helt av meg selv og det er veldig ulikt meg. Jeg måtte se på klokken, om dagen fra i går virkelig var borte, eller om den fremdeles var i bevegelse. Men nei, det var blitt lørdag.
Dagen før hadde jeg skrevet en lapp med ti punkter, bak hvert punkt stod det forskjellige ting jeg skulle gjøre.
Som å hente posten, drikke kaffe på Ozmos, ringe mormor, skifte på senga, slike ting. Anders har fortalt at vi sjelereiser om natten, jeg spurte hvor vi reiste og han svarte bare overalt og hvor som helst. Anders har blitt helt alternativ etter broren hans døde i en bilulykke. Han har en samisk sjamantromme på nattbordet sitt.

Søkende mennesker er ofte traumatiserte og spåkoner er mislykkende prosjekter i eget liv, det sier Thor.
Thor er psykolog, og vi drikker kaffe sammen hver lørdag. Klokken elleve møtes vi på Ozmos. Han forteller meg mye om menneskene. Lærer meg hvordan gjennomskue andres motiver, hvordan jeg bør holde meg i bakgrunnen og være en observatør. Vi spiser kanelboller, noen ganger hører jeg etter men stort ser jeg på avisene og nikker der det passer. Jeg lar han prate og legge ut, han trenger å realisere seg selv på nytt. Det er synd han er så gammel, for det hadde vært så mye lettere å sexe. Jeg fortalte Thor om Gunnar på jobben. Jeg liker Gunnar, han er morsom. Thor liker ikke Gunnar, og sier han er pedofil. Men de har aldri møtt hverandre.
Er du sjalu, spør jeg. Da ler Thor så høyt at de andre gjestene snur seg mot oss. Sjalusi er hundejammer som tiltrekker tyver.
Og jeg kjenner at jeg ikke forstår dybden i utsagnet, Thor vet det, at jeg ikke forstår,
så han klapper meg på kinnet. Ikke mykt og forsiktig, ikke en lett ørefik, men noe midt i mellom.
Graden av makt og kontroll i relasjoner bestemmer graden av trygghet. Så enkelt er det, sier Thor.

Noen ganger vil Thor lytte, han trenger ikke prate, han trenger sin egen stillhet. Så lenge det varer. Noen ganger varer det.
Og da pleier jeg å fortelle han om drømmene mine. Jeg fortalte om katten som fulgte etter meg, en skogskatt som følger etter meg hele tiden. Thor sier at drømmekatten varsler likegyldighet, lunefullhet og manglende trofasthet. For katten er knyttet til huset, men ikke til menneskene som bor der. Katten forbindes med kvinnelige verdier i større grad enn andre dyr. Thor forandrer seg når han analyserer drømmer, han prater høyere og blunker mer. Han klør seg i øret og retter på brillene. Lener seg over bordet, som om han deler hemmeligheter.
Timene med Thor flyter gjennom meg som regn.

Jeg ringer mormor. Noen ganger er det vanskelig. Alle dagene til mormor er i uorden, i en vanskelig bevegelse.
Hun husker ikke tiden i riktig rekkefølge, men lever i et ikke- lineært dynamisk system. På en god dag kan jeg knekke koden.