En septemberdag i 1999 satt jeg og leste lokalavisa. Det at jeg valgte å lese annonsene denne dagen, skulle få store konsenkvenser. Ikke ante jeg da at jeg kom til å få ei veninne som ville prege de neste 10 åra av livet mitt.

"Blandingshvalp 10 uker gis bort."

Saken var grei. Jeg ville ha hund.

Jeg ringte telefon nummeret og snakka med en hyggelig dame. Samme kveld kom dama med Elsa. Mammaen til Elsa var også med. Hun måtte jo forsikre seg om at Elsa fikk det bra og se meg an.

Mammaen var en rolig dame og jeg tror hun godtok meg. Jeg fikk et provisorisk belte som skulle fungere som hundebånd og noe hundemat.

Det første Elsa gjorde hos meg var å spise et par fiskekaker. Deretter gikk hun å la hun seg under stuebordet. Der sovna hun.