Forholdet har vart noen år nå. Litt sånn av og på. Men du har alltid vært der. For meg. Jeg tilba grunnen du gikk på, løpte på og hoppet på. Jeg ville bare være nær deg, vise deg oppmerksomhet. Ville se deg, høre deg og snakke til deg. Se deg nær, på avstand, på tv. Synge med deg, synge til deg.

Du dro dit, jeg fulgte etter. Jeg sto sammen med fremmede, håpte å få et glimt av deg på avstand. Jeg sang, de sang. Noen ganger brydde du deg, andre ganger ikke. Det er greit, jeg - vi fikk komme nær deg.

Noen ganger inviterte du til besøk hjem til deg, jeg kom. Sammen med dine venner. På Minde. Jeg så, var nær og prøvde å gjøre meg til kjenne. I fjor så du meg. Kom tett på meg. Det var du og meg. Det var vi. Oss. 

Du ropte og jeg kom. Jeg snakket og du hørte på. Jeg sang og du klappet tilbake til meg. Og jeg kjente meg lykkelig. Vi har dratt til Fredrikstad, Drammen, Lillestrøm, Hamar, Oslo, Bergen og Ålesund sammen. Det var oss mot røkla. Noen ganger kjekkere enn andre. Men det var deg og det var meg. Sammen.

I vinter ble du litt fraværende. Jeg besøkte deg, dro med deg, dit du syntes det var viktig. Og vi har det kjekt sammen. Drakk og lo. Men så ble du sur. Sluttet å bevege deg. Dro deg bort. Sluttet å vinne hjerter. Trakk deg. Sluttet å være deg. Du ikke vil gi meg noe tilbake. 

Jeg står på. Jeg gir og gir. Du bare holder tilbake. I det siste har du bare gitt faen. Besviken kjærlighet. Det føltes ensomt. Du gir meg ikke respons. Du bare går rundt i ring. Jeg ser på og det er vondt. 

Du har latt deg ta billig av kvalme moldensere, frekke flisegutter fra plankebyen fikk en kjappis, du tok den bakfra av ekle sosser fra blærum og ble lurt av dristige sunnmøringer på Bergensbesøk. Og jeg kan bare se på. Og lider.

Kan du ikke se at jeg elsker deg? Hvorfor yter du ikke? Er det så vondt å tekkes noen som elsker deg? Jeg ber ikke om så mye. Bare litt innsats. Vilje til å ville noe mer. En vilje til å vinne igjen.

Brann, hva er i veien?