Kvelden er døll. Jeg er på Holmen. Det går mot høst og bedriften har samling i bånn. Det er kurs og retningen stakes ut. Og den går ut døra. Stikkordet er outsourcing. Destinasjon Kiev og Bangalore. Middagen snegler seg fremover. På godt dansk er et kuk i salaten på kjøkkenet.

Hotellet har solgt ut kurspakker og server fast middag på ekte stor-catering-vis. Men her har alt gått i ball. Forretten kommer tørr og kald, vinen er dog god. Middagen lar vente på seg. Nesten 3 kvarter senere kommer perfekt rosa kalvestek, uten saus, men med et tonn stekte poteter til. Sausen kommer dinglende og maten glir ned. Godt, men ikke perfekt. Siden blir det dessert og avec. Kveldens høydare, varm sjokolademuffin med flytende sjokolade inni, servert med jordbær og vaniljeis.

Mat er viktig. Selv på konferansekvelder sent i august, mørket faller raskt og vi blir klar over at høsten kommer. Vi får en ny runde med cognac til bordet og vi renner ned til pianobaren. Noen øl senere vil sjefen synge litt og vi samler oss rundt det klassiske glassflygelet.

Pianisten, en slank mann i midten av 30 årene synger med lav innsats og dertil hørende engasjement. For å more seg selv, bytter han litt på tekstene og la-la-la-la-la'er når han ikke kan de. Men han smiler og hater seg selv fordi at han må sitter her en kveld, midt i uka og spille sanger han ikke kan til et publikum som ikke gidder å høre etter.

Klokken runder svingen og han sier 2330; "Siste sang." Alkoholen har endelig nådd frem til oss. Tommmy skråler høyt og skriker etter en sang til. Kjapt tar pianisten hånden ned i lomma og slenger piano-visittkortet opp på pianoet. Sammen med en pengeklype og en hundrings. Han tigger, han vil ha betalt ekstra. Han lar seg kjøpe. Tommy tar hintet og legger nok en hundrings i klypa.

Pianomannen smiler litt, mumler noe om noen ønsker. Men Tommy er bare glad for at han får høre noen sanger til. To sanger senere gjøre pianomannen igjen mine til å gå hjem. Anita ser hvordan det ble gjort og dytter en tohundrelapp inn i klypa. Pianomannen krystes innvendig. Han vil gå hjem, men han har latt seg kjøpe. Og Anita vil ha mer.

Begeistringen fra oss rundt pianoet smitter ikke over. Pianisten smiler og ser lenge på pengene. Spiller kjente norsktopper. Og vi skråler med. Jeg har det kjekt, glemmer at vi hygger oss på Pianotiggerens nåde. Etter Postgirobygget, vil også Tina være med. Hun legger i en hundrings. To sanger til. Øynene til pianisten blir smale. "De Lillos", skriker Tina. Og han dra til med neste sommer. Og vi radbrekker den. Hadde Lars hørt oss, hadde han trukket sangen tilbake.

Endelig kjenner Ronny effekten av drinkene. Han reiser seg på barkrakken, lener seg inn over flygelet, skriker etter Creedence. Igjen havner klypa med penger, kort og lisens til radbrekking opp på pianoet. Og Ronny betaler. Proud Mary og Have you ever seen the rain kommer til oss på nårvinglish versjon. Og Ronny gliser fornøyd.

Vår venn i baren kommer over, lener seg mot pianisten og peker mot klokka. Klokken er disco i baren. Tiggerpianisten peker på klypa og pengene. Bartenderen nikker og gliser forstående. Dressmannen, på den andre siden av flygelet vil også være med: "Schpell noh biiitls'a!" Igjen seiler en seddel opp på bordet og pianisten trekker pusten dypt. Han har det vondt nå. Så spiller han Penny Lane og lider med hele seg.

Dressmannen danser bort. Siste tone har ikke dødd ut før Tiggerpianisten drar ut pluggen, legger kort og klips i lomma, pakker ned mikrofonen, tar sekken sin og stryker på dør.