Hansen ner i gaten

Hurtigruten MS Shaitmarken

2009-06-25T16:02:37+02:00

Nu e æ forrbainna! Igjæn har skrivebordsrederan nækta mæ pænga og opprøkk! Og dem ska nu satan mæ få kjenne kem fan dæm nækte ei kron ækstra førr allj øvertis vaktan i vinter. Kor va dæm når hanj sto hardt på fra nordvæst rundt Stadt. Sjølv lissjenapoleon, annen størrmainn, gjekk å spøy i mevinn te babord!

Nu har æ stådd ombord sia forrige kaptein. Æ ha svart på spørsmål å anna shait fra søringa, tyskera, ængelskmenn, yankees og japsa. Men ha æ fått annja en krav om å vaske buksa te takk? Neida, æ bli kjæppjaga te banjern av trisa som svinge sleiva kjappar ennj æ klar å spreng.

Nu e det dårlige tie. Turista kjøre helljer buss ennj reis me oss. Og æ græmmes, ikke. Båsen vil gje mæ penga, størrmann si ikkje enj drit, lissjenapoleon hate mæ, skippern bærre blås og senn giroen te land. Men vil nu di derre hælvetes blyantsjømennern ikkje gi mæ meir i rognpåsan, kan det faaaaan mæ berre verra. Æ finn mæ ikkje i å bli sabotert. Æ ha 19 cm me annsennitet og den kan slimålan bærre strækk sæ ette!

Og Ka gjør nu en gammal slusk? Æ vise nu di derre stramstrekkan på kontoret koss ein verkele sabotere driten. Æ fyll på litt gammal feskerågn i flaskan som står i ressepsjon, kafen og restauranten. Dæm få smitta når de ska vask sæ. Noroviruset innj i gamperæva! Æ lægg igjen shait, mannshait og ny turistshait, på rekkverk og gelender. Hælvete, det storjobb å ta igjen.

Gi mæ penga mine eller så e æ sabotøren Max Shaitus ennjo nån år på MS Shaitmarken!

Sjå nu bærre her...

Sir, on the 13?th floor

2009-02-21T03:38:22+01:00

Klokken er så vidt åtte og jeg ser ut over landskapet. Jeg drikker kaffe og har det bra. En tett smog ligger over de lave husene under meg. Jeg lukter brent ved og kull, som om jeg skulle vært i et enkelt strøk i London. Like ved ligger det et skogholt, røyken ligger kanskje enda tettere der. Det må være bålene til menneskene som bor der nede, som lager dette røykteppet. En blanding av bål for å holde varmen og ildsteder hvor man lager sin frokost.

Jeg bor i 14 etasje, aka 13’th floor. Og jeg ser langt. Det lukter ikke kull inne i min leilighet. Det er bare utenfor. Jeg har et fullt utstyrt kjøkken, noen soverom, stor stue, et par verandaer, hushjelp, privatsjåfør og vaskeritjeneste. Jeg har det nesten som hjemme, med andre ord. Inderne ville også at jeg skulle knytte til meg en kokk. Jeg syntes det ville bli så rart å ha en fremmed gå rundt der jeg bor, uten at jeg skulle ha noe forhold til ham, så jeg takket nei. Litt norsk er jeg ennå. Jeg tar en slurk av kaffen.

Inderne syntes det var litt merkelig, men jeg kan da spise på klubben eller bestille mat hjem, fra en annen kokk. Alt er mulig. Alt hva Sir ønsker seg. Klubben ja. Der finner jeg bibliotek, bokhandel, kaffebar, pub og restaurant. Samt treningssenter med basseng, spa og damp sauna. Samlet, er dette luksus. Jeg fornekter ikke det. Men hver for seg, ville alt det falt igjennom hjemme.

Jeg ser på nyhetene. Snøen som laver ned i Oslo og ObamaMania i media. Det er varmt her og morgensolen blender meg litt, så jeg ser ikke klart. Men nå er kaffekoppen er tom. Dere får ha meg unnskyldt, jeg har en avtale i klubben og må stikke. Snakkes

Fashion Holocost

2009-01-06T09:57:51+01:00

Etter en nitid epostutveksling med en gammel primadonna på Frogner, litt undercoverarbeid hos designerspiren Per Åge Sivertsen og intens sikling uten for redaksjonslokalene til ELLE har gjort at du, dere – kan lese denne sensasjonelle historien om Fashion Holocost!

Vi befinner oss et sted i østblokken, den delen av europa hvor ekkoet av murens fall ennå ikke har nådd frem. Det er grått, det er urbant og det er kjedelig. Kaldt og vått. To ord som oppsummerer det hele. Dette er i utkanten av den europeiske sivilisasjonen. Der hvor arbeidskraften ennå er tilnærmet gratis og ennå ikke har utvandret til Norge…

Norge, landet hvor øst-europeisk arbeidskraft kan fallbys gjennom selskaper som ”Lei en Polakk i dag!” Trikkene sliter seg sakte frem over brosteinene, innbyggerne trekker den giftige kulluften ned i lungene sine og menn med joggebukser og skinnjakker drikker vodka under trærne i parken. Den navnløse storbyen lever sitt eget liv.

I utkanten av den store byen, ligger en samling brakker, Leiren Dolce&Gabbana II. Dette myteomspunnede området, har vært avsondret fra kritiske øyne og ører siden Coco Chanel presenterte sin lille sorte i 1926.

Det var den kjente fotografen Max Minolta Minestrone som var den siste som slapp unna Dolce&Gabbana II. Det brutale regimet som da ble innført i 1952, spredte seg også til CatWalk’er over hele verden.

Minolta Minestrone døde senere av linselusskadene han pådro seg i flukten fra dette Fashion Holocost. Motivet på det siste bildet på rullen, et par diffuse avmagrede kvinneben, har satt spor etter seg i motehistorien. Kvinneformer har ikke siden vært å se på motebilder…

Jeg lander i Milano sent i november og møter min kontakt Asprey Lanvin, en formfull kvinne fra den Italienske motemotstandsbevegelsen Forza Versace på flyplassen. Jeg har på meg min sorte Hugo Boss enkeltspennte dress, med vest. Hvit skjorte, uten slips. Jeg tuter med mote-ulvene, når jeg er ute på hemmelig oppdrag. Vi treffes like ved den gamle Lavazza espressomaskinen, ved utgangen til Domestic Arrivals.

Hun er kledd diskret i grått, en drakt fra Givenchy, hvit bluse, diskret makeup. Kun et enkelt halssmykke fra Chanel som tilbehør. Det surkler lett fra Lavazza-maskinen, i det Asprey skisserer reiserute og forhåndsregler. Vi er på vei mot motens opprinnelse. Undercover, casual og litt chic.

På vei nordover, igjennom Alpene, forteller Asprey om den langvarige kampen mot sykelig tynne modeller, homofile designere og fargespekter som ikke matcher. Forza Versache har i samarbeid med Partizan Groupo Rosa fra Beograd, Der Friendliche Smultring fra Berlin og Zabavo Pjoltrograd fra Moskva sirklet inn fiendens hovedleir: Dolce&Gabbana II.

Vi kjører om natten, landskapet er ubestemmelig. Det piper stille i Asprey sin mobiltelefon, en stilig Motorola Razz. Hun stryker meg over låret, bøyer seg frem og hvisker en stille beskjed i øret på sjåføren.

- Det er på tide. For din egen beskyttelse. Du vet hva som kommer.
Jeg nikker, jeg vet. Hun har fortalt det. Selv om natten er sort rundt oss, så er det for min egen beskyttelse. Jeg kan ikke få vite nøyaktig hvor Fashion Holocost er, kreftene rundt stedet er sterke.

Ut av sin metalliske clutchveske, drar Asprey frem et stilig sort, skinn blindfold. Hun lukter svakt av Chanel no. 5 i det hun plasserer blindfoldet over øynene mine. Det sitter stramt, tett, men ikke ubehagelig. Plutselig svinger bilen av motorveien og inn på en enklere, mer svingete vei. Den svake ristingen, bevegelsene side til side, luller meg i søvn.

Jeg våkner brått av at Asprey tar av meg blindfoldet og drar meg ut av bilen.
- Kvikt!

Jeg er rask og følger etter Aspreys lave sorte pumps som tripper seg opp en gammel, men velbrukt sti. Vi går i stillhet. Alt som høres er våre åndedrett. Brått er vi oppe. Der nede ligger det, Fashion Holocost. Leiren Dolce&Gabbana II. Ryktene vil ha det til at Dolce&Gabbana I forsvant på åttitallet. Jappetiden drepte den, den druknet i en sjø av rosa champagne.

Vi står på en ås og titter ned på de lave brakkene. Belysningen er dempet, vi hører pikelatter i det fjerne og den svake klirringen av glass med stett når frem, fyllt til randen med nytappet Cava.

Vi skuer ned på Ondskapens Zenith. Ground Zero for formløse modeller og alt som er feil med formgivning. Vi ser ned på leiren som lærte Jan Thomas for første gang å sette sin Botox, hvor kunsten med plastikkirurgi er perfeksjonert til den minste detalj. Selv stryker jeg meg forsiktig over mine nye kinnben. Det er tre år siden nå, den kalde operasjonen i Zürich, og jeg fryser litt på ryggen. Fashion Holocost. Jeg er selv et offer.

Vi sniker oss nærmere. Vi klipper oss sakte igjennom piggtrådgjerdene som er dekket av tyll og chifong, alt i matchende rosa. Vi krysser raskt den velfriserte plenen og trykker oss opp mot veggen til en av brakkene i utkanten, jeg kan tydelig se formene til Asprey i siluhett mot månelyset. Bare se, men ikke røre.

Vi holder pusten, D&G II har vakter ute. På stien mellom husene patruljerer den notorisk onde Kapo’en Calvin Klein, det er ikke få idealer denne mannen har på samvittigheten. Jeg hikker lett når jeg får se ham. Lyden får Calvin til å snu seg brått og komme mot oss. I det han runder hjørnet danser jeg ned i beste capocieira stil, med Brasiliansk ynde fra Rio sparker jeg livskiten ut av drittsekken. Han går ned som et høstmodent aspeløv.

Det virker som om det er liv i forsamlingshuset i kveld. Jeg fisker frem min Canon EOS 5D, finner meg et vindu og begynner å fotografere. Det ene beinrangelet etter det andre fyller linsen. Det er forferdelig å se på. Jeg blir kvalm. Dette er sykt. Catwalken er et mareritt. Jentene er sure. Designerene står bak, ser fornøyd på guttejentene som de kaller modeller og sikler stolt over sin lille mannlige assistent.

Dette er beviser. Dette er fakta. Over høyttaleranlegger messer en monoton stemme:

- Botox is painless
- Think thin
- Eating is for sissies
- Fuck food
- Don’t smile.

Fremst ved catwalken troner matronene. De peker og kritiserer. Ler. Er negative. Enkelte utrop som ”tjukka” og ”elefanten” runger igjennom lokalet. Usikkerheten råder. Ingen er vakre, alle er redde.

Bilde for bilde fyller minnekortet. Jeg senker kameraet. Nikker til Asprey.
- Jeg har nok. Bildene vil tale for seg selv.
- Godt, da går vi tilbake.

Vi spaserer stille tilbake, samme vei som vi kom. Den slitsomme musikken til J-Lo danner bakteppet til flukten. Flukten fra Dolce&Gabbana II. Vi legger Fashion Holocost bak oss.

Oppe på bakketoppen gir jeg Asprey en klem.
- Hva nå?
- Det kommer an på dere menn…
- Hva da?
- Knus dette tyraniet, gi jentene selvsikkerheten tilbake og legg denne leiren i ruiner!
Jeg nikker stille.

Asprey legger hånden sin på albuen min, sammen går vi ned mot bilen.
- Koordinatene?
Hun ser på meg lenge. Så nikker hun. Tar frem mobilen og sender meg en tekstmelding. Det vibrerer litt, så leser jeg meldingen på min iPhone.Jeg går litt bort fra henne og ringer en hemmelig mann med et hemmelig nummer. Det svarer. Jeg leser meldingen. Venter litt. Det blir stille. Et spørsmål kimer i høytaleren. Jeg venter litt, dette er en stort øyeblikk…

- Ja, det er Go-for-Operation-Dressmann. Cubusier hele leiren. Befri jentene, ødelegg husene og totalforby motedritten… I natt slutter Fashion Holocost!
Telefonen blir stille.

Asprey tar frem en termos fra Alessi, fyllt med deilig Lavazza kaffe. De små koppene matcher termosen. Vi tar begge en sukkerbit hver. En svak during høres i det fjerne. Den øker i styrke. Jeg rører sakte rundt i koppen min med rørepinnen. Løfter koppen mot Asprey i det flyene passerer over oss. Ut av flyene kommer Dressmann-Mafiaen.

Grå kjedelige fallskjermer folder seg ut over nattehimmelen. Det er eliteavdelingen ”De Grå Dressene” som kommer for å ta seg av D&G II. Dressmann vil ikke la denne sjansen gå fra seg, knuse motetyrraniet en gang for alle. Asprey blåser på kaffen. Jeg tror det stanser nå.

Innsamling til fordel for Hamas

2009-01-06T09:49:45+01:00

Helvete.
Jeg starter herved en underskriftskampanje, kronerulling og intelligensiakampanje for Hamas!
De trenger støtte.
Støtte til Hamas sin krig.

De kriger så jævelig dårlig.
Og lider så bra.
Helt fantastisk.

Jeg har aldri sett noen krige mer kynisk enn denne søppelgjengen Hamas.
Dårligere krigføring enn dette har verden ikke sett siden Hitlers inntog i Sovjetunionen i 1941.

Yes, Hamas dundrer inn over 100 raketter, inn i Israel.
Og Hamas forventer at Israel, verdens mest paranoide hevngjerrige krigshissende nasjon skal gjøre...
Ingenting?

Det var med overlegg.
Og hele verden ser på.
Forresten:
Har du også fått SMS fra Gaza?

Hamas har med vilje ofret sine sivile. Sine barn. Sine Kvinner. Sine Eldre.
Og Israel. De lar seg bruke.

Samtidig.
Applauderer alle forbannede araberstater offeret til de stakkars palestinerne.
Ingen gjør noe for å løse dritten.

Araberstatene trenger palistinerne som "sak", som "offer" og som "grunn".
De vil ikke løse problemet.
Det er stille i Afganistan, rolig i Irak.
Somalia har ikke sprengkraft.
Men hey, vi har palestinerne.

Hamas provoserer. Og Israel dreper.
Stoltenberg sier fy.
EU er stillere enn katten.
Og USA sier nada.

Joda, det er en god start på 2009.

Men altså. Hamas kriger drit-dårlig.
Skandale.
Noen som vil være med å hjelpe effektiviteten til Hamas?
...
Eller
Hva med noen kroner til IDF, som gjør at dette går raskere over?

Pianotiggeren

2008-08-26T12:08:59+02:00

Kvelden er døll. Jeg er på Holmen. Det går mot høst og bedriften har samling i bånn. Det er kurs og retningen stakes ut. Og den går ut døra. Stikkordet er outsourcing. Destinasjon Kiev og Bangalore. Middagen snegler seg fremover. På godt dansk er et kuk i salaten på kjøkkenet.

Hotellet har solgt ut kurspakker og server fast middag på ekte stor-catering-vis. Men her har alt gått i ball. Forretten kommer tørr og kald, vinen er dog god. Middagen lar vente på seg. Nesten 3 kvarter senere kommer perfekt rosa kalvestek, uten saus, men med et tonn stekte poteter til. Sausen kommer dinglende og maten glir ned. Godt, men ikke perfekt. Siden blir det dessert og avec. Kveldens høydare, varm sjokolademuffin med flytende sjokolade inni, servert med jordbær og vaniljeis.

Mat er viktig. Selv på konferansekvelder sent i august, mørket faller raskt og vi blir klar over at høsten kommer. Vi får en ny runde med cognac til bordet og vi renner ned til pianobaren. Noen øl senere vil sjefen synge litt og vi samler oss rundt det klassiske glassflygelet.

Pianisten, en slank mann i midten av 30 årene synger med lav innsats og dertil hørende engasjement. For å more seg selv, bytter han litt på tekstene og la-la-la-la-la'er når han ikke kan de. Men han smiler og hater seg selv fordi at han må sitter her en kveld, midt i uka og spille sanger han ikke kan til et publikum som ikke gidder å høre etter.

Klokken runder svingen og han sier 2330; "Siste sang." Alkoholen har endelig nådd frem til oss. Tommmy skråler høyt og skriker etter en sang til. Kjapt tar pianisten hånden ned i lomma og slenger piano-visittkortet opp på pianoet. Sammen med en pengeklype og en hundrings. Han tigger, han vil ha betalt ekstra. Han lar seg kjøpe. Tommy tar hintet og legger nok en hundrings i klypa.

Pianomannen smiler litt, mumler noe om noen ønsker. Men Tommy er bare glad for at han får høre noen sanger til. To sanger senere gjøre pianomannen igjen mine til å gå hjem. Anita ser hvordan det ble gjort og dytter en tohundrelapp inn i klypa. Pianomannen krystes innvendig. Han vil gå hjem, men han har latt seg kjøpe. Og Anita vil ha mer.

Begeistringen fra oss rundt pianoet smitter ikke over. Pianisten smiler og ser lenge på pengene. Spiller kjente norsktopper. Og vi skråler med. Jeg har det kjekt, glemmer at vi hygger oss på Pianotiggerens nåde. Etter Postgirobygget, vil også Tina være med. Hun legger i en hundrings. To sanger til. Øynene til pianisten blir smale. "De Lillos", skriker Tina. Og han dra til med neste sommer. Og vi radbrekker den. Hadde Lars hørt oss, hadde han trukket sangen tilbake.

Endelig kjenner Ronny effekten av drinkene. Han reiser seg på barkrakken, lener seg inn over flygelet, skriker etter Creedence. Igjen havner klypa med penger, kort og lisens til radbrekking opp på pianoet. Og Ronny betaler. Proud Mary og Have you ever seen the rain kommer til oss på nårvinglish versjon. Og Ronny gliser fornøyd.

Vår venn i baren kommer over, lener seg mot pianisten og peker mot klokka. Klokken er disco i baren. Tiggerpianisten peker på klypa og pengene. Bartenderen nikker og gliser forstående. Dressmannen, på den andre siden av flygelet vil også være med: "Schpell noh biiitls'a!" Igjen seiler en seddel opp på bordet og pianisten trekker pusten dypt. Han har det vondt nå. Så spiller han Penny Lane og lider med hele seg.

Dressmannen danser bort. Siste tone har ikke dødd ut før Tiggerpianisten drar ut pluggen, legger kort og klips i lomma, pakker ned mikrofonen, tar sekken sin og stryker på dør.

Samtale

2008-08-25T06:36:04+02:00

- Han liker meg...
- Sant?
- Ja...
- Seriøst?
- Seriøst Seriøst!
- Konge!
- Mmmm...
- Mega!
- Følelsen er fantastisk...
- Digg!
- Hvordan har du det da?
- Greit...
- Soooooo?
- N-o-t. Ikke "Greit", men greit.
- Detaljer...
- "What'eeever"...
- Særlig...
- Ikke sånn da.
- Doh!
- Sikkert!
- "So What"
- Hva skal du på tirsdag 'a?
- Henge, ikke sant.
- Sjef!
- Sammen ham da, eller?
- Detaljer detaljer...

Jeg tilba grunnen du gikk på

2008-08-15T17:55:46+02:00

Forholdet har vart noen år nå. Litt sånn av og på. Men du har alltid vært der. For meg. Jeg tilba grunnen du gikk på, løpte på og hoppet på. Jeg ville bare være nær deg, vise deg oppmerksomhet. Ville se deg, høre deg og snakke til deg. Se deg nær, på avstand, på tv. Synge med deg, synge til deg.

Du dro dit, jeg fulgte etter. Jeg sto sammen med fremmede, håpte å få et glimt av deg på avstand. Jeg sang, de sang. Noen ganger brydde du deg, andre ganger ikke. Det er greit, jeg - vi fikk komme nær deg.

Noen ganger inviterte du til besøk hjem til deg, jeg kom. Sammen med dine venner. På Minde. Jeg så, var nær og prøvde å gjøre meg til kjenne. I fjor så du meg. Kom tett på meg. Det var du og meg. Det var vi. Oss.

Du ropte og jeg kom. Jeg snakket og du hørte på. Jeg sang og du klappet tilbake til meg. Og jeg kjente meg lykkelig. Vi har dratt til Fredrikstad, Drammen, Lillestrøm, Hamar, Oslo, Bergen og Ålesund sammen. Det var oss mot røkla. Noen ganger kjekkere enn andre. Men det var deg og det var meg. Sammen.

I vinter ble du litt fraværende. Jeg besøkte deg, dro med deg, dit du syntes det var viktig. Og vi har det kjekt sammen. Drakk og lo. Men så ble du sur. Sluttet å bevege deg. Dro deg bort. Sluttet å vinne hjerter. Trakk deg. Sluttet å være deg. Du ikke vil gi meg noe tilbake.

Jeg står på. Jeg gir og gir. Du bare holder tilbake. I det siste har du bare gitt faen. Besviken kjærlighet. Det føltes ensomt. Du gir meg ikke respons. Du bare går rundt i ring. Jeg ser på og det er vondt.

Du har latt deg ta billig av kvalme moldensere, frekke flisegutter fra plankebyen fikk en kjappis, du tok den bakfra av ekle sosser fra blærum og ble lurt av dristige sunnmøringer på Bergensbesøk. Og jeg kan bare se på. Og lider.

Kan du ikke se at jeg elsker deg? Hvorfor yter du ikke? Er det så vondt å tekkes noen som elsker deg? Jeg ber ikke om så mye. Bare litt innsats. Vilje til å ville noe mer. En vilje til å vinne igjen.

Brann, hva er i veien?

Min venn, sakte klinedans

2008-08-12T19:10:35+02:00

Jeg heter Jan Jarstein og synger i danseband.
Er bartender i uka,
i et høl på Vål'enga,
Bandet og jeg trenger øve ikke lenger,
bare lever ombord i bandbussen alle helger.

Mitt liv på landeveien,
aldri alene, ofte ensom.
Et liv i sal og på scene,
Alltid for flere, kun jeg hører meg.

Timene går fort, sover for det meste.
Pissepause, røykepause,
Spisepause, drikkepause.
Vel fremme rigges det og det testes for lyd.
Stuper i dusjen, en shave og alt er en fryd.

Et gjennomsnittlig hotell, med stor dansehall.
Uten sceneskrekk, like antrekk.
Vante veteraner, show-bavianer..
Mørke jeans, dressjakker og hvite skjorter
Samme stive smil, vante fakter, anektdoter.

Et liv på hotellrom,
aldri alene, ofte ensom.
Et liv i sal og på scene,
Alltid for flere, kun jeg hører meg.

Vi begynner å spille, det er nesten tomt i lokalet.
Standardsanger og kjente vers,
Autopilot helt uten revers
Cecilie og venninnen, står i baren på skrå
Drikker hvitvin og titter på meg, et fesjå.

I første pausen kommer de bort, flørter og ler.
Kjøper pils, spiser ikke'no
ønsker seg en sang eller to.
Jeg nikker og smiler, jeg har sett dette før.
Kvelden er lang, utsiktene får meg i godt humør.

Et liv ved bardisken,
aldri alene, ofte ensom.
Et liv i sal og på scene,
Alltid for flere, kun jeg hører meg.

Cecilie hever sitt glass med vin og skåler.
Jeg blunker og flørter tilbake
En oppskrift, som til en kake.
Andre sett er tett og som vanlig, svett.
Nesten full sal og stemingen er jovial.

Cecilie klår på en fyr, danser tett og svett.
Hun gjør det lett og løye,
Stirrer meg dypt i mitt øye.
Han danser henne svett, hun er ennå ikke mett.
Sangen tar slutt, hun tar friminutt og han blir gutt.

Et liv bak mikrofonen,
aldri alene, ofte ensom.
Et liv i sal og på scene,
Alltid for flere, kun jeg hører meg.

I neste pause sitter Cecilie lett på mitt fang.
Frierne glir forbi uten sang,
de får vente til neste gang
Hun tar meg på pikken, later som ingenting.
Jeg smiler og ler, kjenner på litt stiv utvikling.

Cecilie spør meg forsiktig, om hvor jeg bor.
Forteller om livet på veien
bandbuss og hele greien
Bor du alene, egen seng, spør hun så kokett.
Vi deler, gutta er grei, vi kan ordne et rom lett.

Et liv som spillemann,
aldri alene, ofte ensom.
Et liv i sal og på scene,
Alltid for flere, kun jeg hører meg.

Jeg kysser Cecilie, smaker søtt og godt.
Hun hisser meg opp
Svett, må jeg si stopp.
Gitaristen blunker, pausen er historie.
Gir en klem, vips er Cecilie hos sine menn.

Dansegulvet er fullt, ståplass gir mult.
Noen kan, andre vil,
og noen får det ikke til.
Det er noen som ser på de som danser.
Baren er hjemmet til de som stanser.

Et liv som observatør,
aldri alene, ofte ensom.
Et liv i sal og på scene,
Alltid for flere, kun jeg hører meg.

Det er siste dans, min venn, sakte klinedans.
Dans uten språk, ikke stopp
Handling, kropp mot kropp
Det går rundt og rundt, hun ser kun meg.
Jeg synger, smiler og vet hvor hun er på vei.

Bandet presenteres, det klappes og det hoies.
Nachspiel vistnok på gang
og Cecilie vil ha sin sang.
Gutta ser og forstår, de vet hvordan det er fatt.
Bytter rom, alt etter som, det vil bli en lang natt.

Het sex etter nachspiel,
aldri alene, ofte ensom.
Et liv i sal og på scene,
Alltid for flere, kun jeg hører meg.

Inne på rommet er Cecilie glad og blid.
Kysser hett på hverandre.
Dette kan vi ikke forandre.
Kjolen faller først, ligger så uten truse.
Pikken står, jeg er kåt, viser ei sjenanse.

Det kjennes godt, pikken glir i bunn.
Så banker det på døren.
Hva faen, vet da søren ?
I døren står en man, en forlatt hanrei.
"Det er forloveden min du har pikken i..."

Tomme følelser etterpå,
aldri alene, ofte ensom.
Et liv i sal og på scene,
Alltid for flere, kun jeg hører meg.

En Slubberts annaler

2008-08-12T19:08:07+02:00

Heisann. Det er meg. Du vet, den glade gutten i baren, den kompisen som alltid er med gjengen ut; jeg er han som alltid er med. Er det moro, er det spetakkel, skjer det noe: jeg er med. Jeg forteller de grove vitsene og ler høyest av alle. Smiler, nikker, skåler og ler.

Du kjøper øl, jeg vifter med glasset. Du spanderer og jeg drikker. Jeg takker med et lite nikk og snur meg så mot de jeg pratet med. Når glasset mitt blir tomt igjen, må neste mann ut. Han kjøper og jeg drikker. Når alle så har kjøpt og det er min tur¿ Forsvinner jeg. Enten til en annen bar i lokalet eller til nabo-puben. Og er det ingen til å kjøpe meg øl, kjøper jeg nødig en til meg selv.

Det er jeg som tar deg på rumpa, det er jeg som plystrer slik at du snur deg, det er jeg som knipser med fingrene for å få din oppmerksomhet. Snakker vi sammen, stirrer jeg på puppene dine. Har jeg sjarmert deg så grundig at vi kliner, er det mine fingre som vandrer direkte til ditt kjønn. Jeans, slacks eller skjørt, ubåthånden min finner frem.

Det er jeg som kler av deg. Det er jeg som tenner deg. Jeg tenner deg fordi at jeg skal kunne gli inn i deg. Sjekker at du er våt nok. Sprer dine ben. Knuller deg til jeg kommer. Når lysten har fått min utløsning, legger jeg meg på siden og sovner. Lykkelig, fordi du har fått ha sex med meg.

Det er meg som flørter med andre jenter når vi er ute sammen. Om vi er ute sammen med venninnen din, så legger jeg kraftig an på henne, mens du er ute på toalettet. Skulle venninnen bemerke noe, sier jeg bare at hun er sjalu. Det er meg som krever 101 % oppmerksomhet, det er jeg som overser deg. Du er mitt accessorie, du kompletterer mine moteklær.

Det er jeg som rister pikken bare en gang etter jeg har vært på dass. Jeg stryker piss-dråpene av på bukselåret, etter at jeg har vært på toalettet. Det er de samme hendene, som ti sekunder etter, holder deg ømt rundt ansiktet mens jeg kysser deg og spør deg om du har savnet meg. Det er de samme hendene som stryker deg igjennom håret.

Jeg pirker ut en liten buse i fra nesen, ruller den forsiktig mellom fingrene. På pur faen slipper jeg den ned i glasset ditt. Later som ingenting i det du løfter glasset til munnen og tar en diger slurk. Er snørrklumpen stor og fuktig, ruller jeg den rundt i neven før jeg knipser den ned nakken til han som sitter med ryggen til.

Jeg er en Slubbert. Og jeg gir faen.

Vandreren og Dørvokteren

2008-08-12T19:06:16+02:00

Det er finnes bare en kvinne. En kvinne med mange ansikter. Hun er Dørvokteren. Det finnes bare en mann. Han kommer i mange typer. Han er Vandreren. Vandreren går fra dør til dør. Han banker på, han vil inn. Men hun vokter døren, Dørvokteren ser ham an. Hun vurderer ham. Siler ham. De fleste må gå, noen få slipper inn. Og Vandreren legger ut på veien igjen.

Noen Vandrere finner oftere skjul enn andre, noen dørvoktere har sin dør alltid låst. Andre Vandrere banker på dør etter dør, uten respons. Dørvokteren sover. Noen Dørvoktere går til side og slipper alle Vandrere inn. Alle er forskjellige. Alle er like. Vandreren skal banke på og tåle avvisningen.

Det er alltid Vandreren som skal banke på. Han skal fremsi sitt ærend, presentere seg selv. Dørvokteren venter. Passivt. Avgjørelsen er tatt allerede etter 10 sekunder. Om Vandreren skal slippe inn, morer de seg med litt småprat, før hun slipper ham inn og låser døren. Må Vandreren gå videre, litt kald småprat, så blir han avvist.

Noen ganger blir Vandreren venner med Dørvokteren. Det kan hende han slipper inn i gangen. Men der lar hun Vandreren hvile. Mens hun, Dørvokteren stiller seg i døren, ventende på neste Vandrer. Blir så en Vandrer akseptert, må han som hviler i gangen gå videre.

En sjelden gang agerer Dørvokteren innkaster. Hun tar steget ut, tar aktivt kontakt med Vandreren. Inviterer ham til å banke på. Mange Vandrere liker initiativet. Og mange Vandrere har funnet hjem på denne måten. Men blir Dørvokteren avvist, kan hun opptre uforsvarlig, hun kan forlate sin dør, forfølge Vandreren, være intens, påståelig og overbevise Vandreren om at han tar feil i å avvise henne.

Merkelig nok liker ikke Dørvokteren å se Vandreren banke på hos andre dører, gjøre seg fin for andre Dørvoktere. Om hun ser dette, stenger hun døren brutalt. Dørvokteren vil være den første og beste døren Vandreren henvender seg til. Ikke nummer to, ikke nummer tre og i alle fall ikke nummer fire...

Men Vandreren vil inn. Som regel lærer han seg leken mens han går. Dørvokteren lærer også. Etter som tiden går, blir Vandreren mer erfaren og Dørvokteren endrer kriterier. Likevel, selv om Dørvokteren slipper inn Vandreren, varer ikke forholdene lenge. Dørvokteren ser mot døren og venter på en nye slag på døren. Vandreren ser ut, ut på veien, mot horisonten, mot nye dører.

Mitt navn er Wolfsea og jeg er på vandring.

Lakeien kom med min GT

2008-08-12T19:03:44+02:00

Det er sent, jeg er mett. Jeg hadde spist alt for mye. Kredittkortet sin kredittgrense er strukket til max. Derfor er det bare logisk at jeg nå strener inn på Grand Cafe, sent en torsdag kveld. Jeg har behov for å hvile magen, vettet og drikke en kvalitets-GT. Sjelen min vil bli reddet av Grand. Grand omgir seg med en aura av stil, en følelse av å være på kontinentet og ikke her - hjemme i steinrøysa.

Jeg vrenger lommeboka, se der, der dukket det opp en 200-lapp. Jeg får meg et bord ved vinduet og løfter hånden for å vinke til kelneren. Plutselig blir jeg allerede var at han står bak meg. Stille som et spøkelse hadde han sklidd over gulvet, rede til å ta min bestilling.
- Tanquray & Tonic...
- Noe Mer?
- Vi får se...
- Et lite øyeblikk.

Like stille som han kom, forsvant resturantlakeien. Jeg tar av meg jakken, og spaner inn lokalet. Det var den sedvalige gjengen fra beste vest, som alltid spiser her. Her var reiseselskapene fra Kina, Japan og USA. Det var også et noen par, som hadde kommet inn for å snuse inn aromaen av stil. Bak en søyle, langt borte fra baren, satt det to jenter, ei mørk og ei lys. Ivrig tiskende og hviskende. De så ut til å kunne bo her, pene, stilsikre... Bortsett fra at de så unge unge ut. Rikmannsbarn, min revolverdom. Og så var det meg. Den mette mannen.

Lakeien kom med min GT. Jeg ser stille ut vinduet og slapper av. Leser litt i boken min, tar noen notater i min moleskine. Kanskje litt malplassert, men det er min tid, så jeg gir faen. Tiden gikk fort og glasset ble fort tomt. Finansene er sjabre, men jeg vil ikke gå ennå. Jentene bak søylen hever stemmen litt, argumenterer heftig. Så lener den mørke jenta seg over bordet og kysser den andre.

Jeg blir nysgjerrig. Jeg går på toalettet, gjør det som menn gjør på toalettet. Sjekker makeup og fasongen på håret, før jeg igjen vandrer inn i salongen. Da jeg passerer bordet deres, stanser jeg og ser skjelmsk på jentene.
- Krangler dere jenter?
- Neida, vi bare diskuterer.
- Noe spennende?
- Jentegreier.
Hun smiler i det hun sier det.
- Hva jentegreier da?
- Hvem som er penest og sånn...
- Hva heter er dere da?
- Dette er Susy og jeg er Billie.
- Wolfsea.
- Hyggelig.
- Ditto.

Jeg setter meg ved bordet deres.
- Er dere alltid ute så sent, torsdager?
- Neeiii... Men du vet, det er så få classy steder i denne byen.
- Så sant, så sant.
Lakeien kommer over.
- Et glass vann takk.
- Drikker du ikke?
- Jeg gjorde, ikke nå lenger. Nok er nok.
- Vi drikker hvitvin og tequila.
- Jaha... Bare det eller?
Jentene snøvler lett når de snakker.
- Og så tar vi linere.
- Linere, dere?
- Ja, er det noen aldersgrense på det kanskje?
- Tja, jeg trodde at dere viste bedre.
- Bedre enn hvem da?
- Doptrynene vel.
- Du blir ikke doptryne av å ta en liner i ny og ne, vel. Dust.
- Hva er dere da?
- Vi, vi er Frognerfitter.

Fortiden Har Rævkjørt Meg.

2008-08-12T19:01:00+02:00

Jeg trodde jeg hadde forlatt miljøet. Gjengen. Dopet. Sviket. Den brutale sexen. Skuffelsene. Familien. Bedraget. Jeg har flyttet til storbyen. Nytt navn, ny adresse og ny jobb. Etablert meg på nytt. Neida. Mens jeg spiser lunch med en kunde får jeg en sms:

Du har blitt ansatt hos oss, XXXXX, på falske premisser. Vi har mottatt informasjoner om din egentlige identitet, din tidligere familie, ditt rulleblad og vi har sjekket ut dine vaner med kontaktene som ble oppgitt. De stemmte desverre. Vi kan ikke akseptere dette. Du er med dette oppsagt. Fortell kunden at han vil få ny kontaktperson på mandag. Og du trenger ikke komme på jobb mandag. Forsøk på besøk på arbeidsplass, XXXXXXX, vil bli politianmeldt og håndtert deretter. Hilsen XXXXXXX, Personaldirektør.

Jeg avsluttet måltidet, takket kunden for samarbeidet og henviste han til hovedkontoret mandag. Selv gikk jeg til nærmeste cafe med trådløst nettverk. En Kaffe, en cognac, min laptop og vgb. Det er her jeg er nå. Hvem faen sladret? Hvor gikk jeg feil? Hva skjedde? Epostene, sms'ene er sendt. En avtale er gjort for i kveld.

Nå skal alle kort på bordet. Hvem faen voldtok Johnny med colaflasken, hvem var tilstede den kvelden? Jeg var ute og kom tilbake til et hus i kaos. Jeg har sverget hevn for den episoden i 10 år. Hvem forsynte oss med superdop den triste helgen, hvem visste at Caroline sin baby døde mens vi begge var stein. Babyen døde av tørst etter en helg på piller og heroin. Jeg savner den babyen ennå. Caroline tok den store dosen for 3 år siden. Hun ble gal, stakkars. Men hvem spionerte på oss, hvem visste?

Hvem fortalte at jeg dealet Kurt'en dårlig heroin? Hvem fortalte lensmannen at det var jeg som stjal safen fra fabrikken? Hvem fortalte om overgrepet på Tonje, da hun var 14, helvete - jeg spurte liksom ikke etter legg da. At Tonje prøvde å ta livet sitt etterpå, kan bare karakteriseres som uflaks. Fortalte noen at jeg stjal sølvtøyet hjemme før jeg stakk hjemmefra? Vet Kurt at det var jeg som stjal "banken" hans?

Var det den gamle naboen, han som banket i veggen når jeg slo Cathrine og knullet henne. Det var jo det hun likte. Er det min bror, som jeg snøt for sitt livs kjærlighet, som er ute etter meg? Er det Silje, som ble sveket av meg igjen og igjen og igjen, som er ute etter meg? Jeg mener, det kommer så mange damer min vei - hvor lenge kan en mann si nei? Silje fikk vente, hun ventet alltid. Og jeg dro.

Alle vinklene. Alle mulighetene. Broene er brent. Jeg har flere fiender enn fanden på flatmark. Hodet verker. De kommer nå. Jeg vil vite. Alt var perfekt, nå er alt ødelagt. Jeg trenger det. Kunnskapen. Hvem sa hva? Og hva skjer nå? Jeg drikker opp cognac'en. Jeg ser lenge på skjermen. Ser igjennom skjermen, ut vinduet av cafen. Ser ut på folkene på fortauet. Nå ringer mobilen...

*This is based on at true story. The names, places have been changed to protect the innocent.

Hold meg, som du gjorde før

2008-08-12T18:58:45+02:00

Hold meg,
som du gjorde før.
Elsk meg,
som du ville.
Elsk meg,
som du gjorde før.

Ikke elsk meg,
som du må.
Ikke elsk meg,
fordi du tror.
Ikke hold meg,
slik du holder nå.

Ikke lat som, gjør det.
Jeg kan rett føle det.
Om du ikke vil eller får det til.
Snakk, ikke noe jeg heller vil.
Du og jeg hører sammen, vi er et par.
Du vingler hit og dit, holder du oss for narr?

Hold meg,
som du gjorde før.
Elsk meg,
som du ville.
Elsk meg,
som du gjorde før.

Ikke elsk meg,
som du må.
Ikke elsk meg,
fordi du tror.
Ikke hold meg,
slik du holder nå.

Frank skulle dra den ut, Frank holdt den inne.

2008-08-12T18:55:22+02:00

Frank skulle dra den ut.
Frank holdt den inne.
Cecilie ble gravid -
forlovet par; mann, kvinne.

Nå i sommer, de skulle gifte seg.
Men Frank ble redd, stakk sin vei.

Cecilie flyttet hjem til sin mor, opp på gården Hoggestabbe.
Hun sukket; mor, hele mitt liv har vært en diger tabbe.
Tiden gikk, hun flyttet inn på sitt pikerom.
Samme vinter, kom en sønn, hennes avkom.

Resevedeler,
og knuste hjerter.
Holder verden igang.

Cecilie gikk med barnet over gulvet, natt etter natt.
Men hun var ung; savnet fest, dans og det være betatt.
Samtidig; ute på en rigg i nordsjøen
Frank hørte om sin sønn, sverget på at han aldri skulle tilbake.

Resevedeler,
og knuste hjerter.
Holder verden igang.

Gutten sov i krybben, Cecilie så seg rundt, telte sine ting.
Åpnet skuffen i benken og tok frem sin forlovelsesring.
Tok sin bryllupskjole, ring og annet hun ikke trenger.
Gikk rett til pantelåneren, kom ut med mange penger.

Resevedeler,
og knuste hjerter.
Holder verden igang.

Egentlig av Bruce SpringSteen, nå også av Wolfsea

...Du er i Frp bare fordi det ikke finnes et parti til høyre for det igjen...

2008-08-12T18:52:14+02:00

Restauranteieren kommer over til bordet med et brett fullt av Cognac, kaffe og øl. Klokken er litt over sent, men vi syntes at natten ennå var ung. For tidlig å pakke sammen. Og det var mer å drikke. Stemningen var høy, praten gikk lett. Smurt av Kong Alkohol. Quizlaget "Kara fra Sahara" hadde fått besøk av Quizmaster.

- Det er kjekt med Quiz, man får brukt sine mest unyttige kunnskaper. Svare på spørsmål om Uralfjellene, Elvis og om Fedora.
Bolighaien hevet glasset og skålte rundt bordet.
- Jo, dere har jo et visst nivå på dette, dere vant jo.
Quizmaster hevet glasset sitt tilbake.
- Men det var jo noen vanskelige spørsmål, spesielt om de lokale gatene og torgene her i nabolaget...
Aksjemegleren drakk forsiktig av sin Cognac
- Jojo, men det var jo bare å gjette da. Og dere gjettet jo perfekt da.
Quizmaster slo Bolighaien på skulderen.
- Takk, men likevel. Vi er jo alle her innflyttere til Oslo da. Innvandrere, kan du si, lo IT-Konsulenten.
- Nåh, dere er jo fra Norge da, smilte Quizmaster.
- Men vi nye her, skjøt Bolighaien inn.
- Ja, kom det sakte fra Aksjemegleren.

- Det er kanskje vel mange "nye" landsmenn i området, slo Quizmaster fast.
- Kanskje det. Det er mange grunner til at man kommer til Norge. Arbeidsinnvandring, kvoteflyktning, asyl eller ...?
IT-Konsulenten så spørrende på Quizmaster.
- Jeg synes at en innvandrer er en innvandrer for mye. Det skaper ubalanse i samfunnet vårt, slo Quizmaster fast.
- Vi er jo en liten nasjon da, kommenterte Aksjemegleren.
- Jo, men vi i Frp vil holde Norge fri fra mennesker som koster samfunnet ekstra, svarte Quizmaster.
- Tja, det er faktisk umulig å få til. Vi trenger enkelte typer innvandrere, arbeidskraft. Vi er på vei til å bli Kuwait Light. Nordmenn gidder ikke ta møkkajobber lenger. Og så er det politiske avtaler og vedtak vs FN, vi har forpliktet oss til å ta inn flyktninger, repliserte IT-Konsulenten.
- Vet du hva, du er i Frp bare fordi det ikke finnes et parti til høyre for det igjen, Bolighaien så bestemt ut.
- Nei, det er jo ikke det da, men innvandringspolitikk er jo viktig for oss. Og nå synes jeg, vi at er jo så mange som kommer hit.
Quizmaster var ikke ferdig.
- Hvordan det, spurte Aksjemegleren?

- Det er så mange som ikke gidder å gjøre noe, slo Quizmaster fast.
- Hvordan vet du det, undret Bolighaien?
- Kona mi, som går på norskkurs, forteller at jentene fra Somalia, bare sitter på rumpa og ikke gjør noe som helst, svarte Quizmaster.
- Jaha, og hvor er hun fra, undret IT-Konsulenten?
- Kona mi, hun er fra Thailand, kom det kjapt fra Quizmaster.

Det ble stille rundt bordet. Kara fra Sahara hadde ikke mer å si. Vi syntes kveldens verbale selvmål var gjort. Men Quizmaster skjønte det ikke. Med den replikken døde samtalen ut. Vi drakk opp og gikk ut i natten. Litt, eh - klokere...

...en sms, svett og uten undikk...

2008-08-12T18:49:53+02:00

Det var tirsdag kveld og fotball på skjermen
Jeg skulle på pub'en og menges med bermen.
Først en liten visitt, en venninne trengte en liten titt.
Hun bodde i kollektiv, jeg ville se hennes nye liv...

Noen timer og meldinger senere:
Ute på gata, litt over plata,
ber jeg ydmykt om unnskyldning.
Jeg har forsaket fotball, venner og pils

Sex kom på tale, ikke så dumt, ikke så gale.
Så vår helt sa farvel til kamp...
Og knullet som en ramp!
Glemte alt og ble der jeg ble befalt.

Vin, cognac og pizza -
hører også med til historiens tristezza.
Sender så bermen en sms, svett og uten undikk...
"Sitter nå på trikk og lurer på hvordan det gikk?"

Blod, skrubbsår og litt fata morgana.

2008-08-12T18:48:13+02:00

Bilene regjerer stort på veien.
En sykkel holder seg på stien.
Men i byen er fortauet smalt;
Ha det travelt og det kan gå galt.

Fortausstenene lever sitt eget liv.
Jeg kjørte frem, non-stop, uten tvil.
Stein gikk ned, stein stod opp.
Det sa pang og gikk i gata så det sang.

Fra full fart til full stopp;
- jeg er ingen somlekopp.
Brutalt jeg over styret gikk,
stoltheten fikk seg en smikk.

Så ligger jeg der sprellende i gata.
Blod, skrubbsår og litt fata morgana.
Rundt hjørnet kommer heltinnen...
Jeg falt for henne: Kvinnen!

Jeg var heldig, hun var på plass der.
Hun tørket mitt blod og la på plaster.
Ut fra restauranten sprang en mann med dress.
Ville gi meg is på sår, bandasje og kompress.

Han var hovmester må vite,
- som hadde sett meg svikte.
Nå ville han by på hjelp og assistanse.
- Like før han ringte etter abulanse.

Jeg takket dem begge for sin hjelp.
Rettet hjelm og var klar etter velt.
Jeg skulle på jobb og klokken var mange.
Tråkket hardt på pedalen, dog ei bange.

Men hvem var hun, hun jeg falt for?
Noe vet jeg da; hun er søt og vakker.
Hun spiller fagott, er med i orkester.
Men:
- Hvordan kan jeg gjengjelde slike gester?

Døden på E18

2008-08-12T18:46:04+02:00

Jeg sitter i bilkø og holder avstanden til bilen fremfor meg. Køen beveger seg sakte bort over E18. Skiltet sier Spydeberg, Askim er bak meg. Jeg er i Østfold. Jeg er på vei hjem fra et kortere besøk i Ørebro, Jimmy Buffet på anlegget, et eple til å spise på, klokken er 15:21 og det går fremover.

Sakte, men det er bevegelse. Stresser ikke. Spydeberg nærmer seg. Jeg passerer kryss etter kryss. Alle kryssene er fulle av biler, busser, lastebiler og trailere. Dagen er over og alle skal hjem. Inn i køens små luker, stuper ny trafikk inn. En stor buss presser seg sakte ut på veien, den skal krysse E18 og kjøre østover.

Gjemt bak den står en rød Mitsubishi Lancer, snuten peker vestover. Min retning. Sjåføren er en ung mann. Kledd i sort og er alene i bilen. Han sitter tilbakelent, armen demonstrativt hengende ut vinduet. Køen snirkler seg forbi krysset. I det jeg passerer ser jeg at han ruser motoren. Han har foten på bremsen og bilen gjør små rykk fremover, som en hissig okse. Han er cool, holder tømmene, kontrollen. Venter på sin plass i køen. I speilet ser jeg en brå bevegelse, han stuper inn mellom to trailere 3-4 billengder bak meg.

Åker på åker, gård etter gård. Veien bukter seg frem gjennom små tettsteder på landsbygda. Åser, daler, små elver. Trailerne dundrer igjennom landskapet. Fra Oslo, til Oslo. Bilister som skal hjem, hente barn i barnehage, bilister som skal på jobb, selgere, forretningsmenn og andre reisende. De fleste sitter alene i bilen. Yrkeskjøring.

Den røde Mitsubishien er utålmodig. Så snart det er en luke i motgående trafikk, kaster han seg ut i motgående fil og presser seg forbi en trailer eller en bil. En oppvisning i timing og akselerasjon. Og stress. Presser seg frem. Han tar sjanser. Og vi sitter og ser på. Stresset.

Med et rødt blaff til venstre, suser Mitsubishien forbi, de to figurene inne i bilen er som skygger. Forbi min Golf, forbi varebilen fremfor meg. Støyen fra bilene imot er høy. Jeg må skru opp anlegget. Jeg holder avstanden til bilen foran og passer på. Jeg noterer at den røde Mitsubishien fortsetter sine stup, inn og ut av køen.

Jeg kjører over en ås og ser en slak liten dal fremfor meg. Veien går ned på skrå, heller forsiktig mot venstre. Nede i bunnen svinger veien og går slakt oppover mot høyre igjen. Fra toppen av åsen har jeg fullt oversyn. Jeg ser en lang rekke med biler komme ned mot meg, fra den andre siden. Helt nede i bunnen av dalen, midt i svingen, legger den røde Mitsubishien seg ut og gir gass. Bussen foran kjører for sakte. Jeg ser den første bilen komme rett imot ham. Sjåføren av den Mitsubishien kan umulig ha oversikten. Den røde bilen forsvinner bak bussen og den andre bilen er bare meter i fra.

Jeg knytter begge hendene hardt om rattet. Nå skjer det. Nå smeller det. Front mot front. Et langt sekund senere ser jeg fronten på den røde Mitsubishien stikke frem forbi bussen. Hvordan kunne dette skje? Han var jo død. Ingen overlever slikt. Det var jo ingen vei ut. Kun buss, krasj og åker. Tre sekunder senere stirrer jeg inn i ansiktet på bilen som var en millimeter fra å bli veislakt. Et blekt ansikt med vidt oppsperrede øyne. Han snakker i en mobiltelefon, jeg kan se proppen i øret og ledningen ned langs ansiktet. Et blunk senere og øyeblikket er over. Køen beveger seg igjen rolig.

Døden var passasjer der fremme. Gutten i bilen hadde flaks. Han skulle hatt offentlig pryl for å leke med livene våre. Og fratatt bil, sertifikat og mulighet til å kjøre igjen. For alltid. Jeg er helt sikker på han satt alene når han kom inn på veien. Jeg er sikker på at han hadde selskap når han passerte meg. Det er godt mulig at mobiltelefon-mannen hadde englevakt. Uansett, jeg var vitne til et veimirakel. Jeg sitter i bilkø og holder avstanden til bilen fremfor meg.

Teens vrir en hvit audi TT; - rundt et tre på Bygdøy.

2008-08-12T18:43:59+02:00

Det går mot sommer.
Teens vrir en hvit audi TT;
- rundt et tre på Bygdøy.
En-to-tre, og det var det.

Siv vil ikke lenger være formann.
Hun vil være leder, det kan alle se.
Kun prinsipp; Intet kompromiss.
Stem ikke for veitoll, rask exit fra frp.

Nettavisene horer stort med klikk og trafikk.
De jobber ikke med fakta og viktige historier
Hva er viktig, hva er nyttig og hva er rett ?
Klikk, du leser og endrer virkelighetens kriterier.

Norge har en lang kyst, hav og store verdier.
Russiske hangarskip drar på vinter Jamboree.
Og bruker norske oljeplattformer som rundingsbøye.
Norske soldater i Afganistan, hva hjelper det?

En far leier sin datter ned i kjelleren.
Madelaine er savnet, liten hvit pike, forbasket.
Tabu på tabu, de menn er da monster.
Tabloide media løfter sakene til de er utvasket

Klimaet endres, naturen endrer adferd.
Vannet stiger, elven flommer og stormen kommer.
Ris og hvete har blitt dyrt for de fattige.
Vi blunker, la nå markedet være prisens dommer.

Men:
Våren som en stille eksplosjon.
Knopper springer, blad presser frem.
Grønne trær og fuglene synger.
Noen ber bønner og legger blomstene ned.

Tiggerfaen!

2008-08-12T18:42:13+02:00

Kaffen var kald, jeg har på meg gårsdagens boxer og jeg er sent ute. Det ble et par øl for mye i går kveld. Men alt forplikter. Helt om natta, helt om dagen. Da klokka klang, bar det rett i dusjen. På med gårsdagens klær og rett ut døra. Jeg haster ned mot Oslo City, mot Jernbanetorget. Mot tbanen, som skal ta meg til jobben. Jeg går raskt, som om kappgang var løping.

Pc'en er med. det samme er papirene jeg liksom skulle jobbe med. De ligger akkurat på samme måte som jeg pakket dem ned på jobben. Hjemmearbeid, pøh! Alle stresser, alle går nedover. Alle skal være på kontoret til klokken er 9.

Like ved Oslo City når en tiggerkone tak i meg. Hun rasler med koppen sin, smiler sitt sleske tannløse smil. Hun står i veien. Hun tigger. Strekker ut hånden. HUn vil suge pengene ut av min lommebok og ned i hennes skitne pappkrus. Det glimter i gull i det ene øret, håret er dekket av et fargerikt skaut og på seg har hun en uformelig drakt / kjole.

Jeg tar et steg til venstre, selv om hun er gammel, følger hun lett. Jeg stanser. Ser oppgitt på henne. Tar demonstrativt et steg til høyre. Men tror du ikke kjærringrøya tråkker etter. Det er mine penger hun vil ha. Mine trikkepenger. Lunchpengene.

Jeg trekker pusten i illsinte drag. Kjenner det bygger seg opp, blir rød i ansiktet.
- Flytt deg for faen!
Hun bare smiler og står der. Koppen peker mot meg. Jeg dytter henne med den ene hånden. Hun lukter rart. Det er motstand i henne, hun blir stående. Koppen peker ennå mot meg. Jeg tar pc'vesken over skulderen og dytter henne hardt med begge hendene. Hun snubler litt, tiggerheksa.

Folk går raskt forbi, ser oss, men ser ikke hva som skjer. Det kjennes ut som en demning brister. Komme her til vårt land, uten jobb, uten språk, kun for å tigge. Easy money. Jævla pakk. Tiggerkonen finner balansen og kommer mot meg igjen. Smiler enda og retter frem koppen, med et spørrende uttrykk i ansiktet.
- Dra til Helvete!

Jeg sukker. Tar sats og sparker. Hardt. Jeg treffer hånden som holder pappkruset. Tjuetre kroner flagrer over fortauet og ut i gata, noen kroner havner ned i trikkeskinnene.
- Rett i koppen hva?
Pappkoppen flyr opp i luften som en skadeskutt sommerfugl.
- Hvor mye penger har du nå da, masse_mynt_plukk_opp!
Hun tar hånden til seg, klemmer deg og skjeller meg ut. Jeg ser foraktelig på henne og ler.
- Hehæhehehehæ!

Plutselig kommer hun imot meg. Mye raskere enn hva jeg hadde forventet. Slår etter meg, klorer. Jeg parerer lett, tar ett steg bak og plasserer en tung knyttneve midt i trynet på skrukketrynet. Det bare stanser henne litt. Igjen så kommer hun. Jeg lapper til henne en gang til. Hun vil da faen ikke gi seg. Andre folk går uten om oss. Ingen stanser.
- Gi deg da, di tiggersugge!

Jeg går frem, tar tak i henne og setter kneet i henne. Hun ynker seg. Men jeg kan da for helvete ikke la dette skli. Rasende setter jeg meg på henne. Dunker hodet hennes mot brosteinskanten. Skautet faller av. Hun slutter å snakke. Slutter med lyder, full stopp. Hun blir slapp, som en klut i hendene mine. Dunk, dunk, dunk. Den rare lukten blandes med lukten av blod.

Sakte slipper jeg henne. setter meg på kanten av blomsterbedet. Ser på den blodige, livløse klumpen som ligger smurt ut over fortauet. Jeg finner frem sigarettene, men jeg setter blodspor overalt. Jakken, skjorta, sigarettpakken. Alt har blodige fingeravtrykk. Selve sigaretten blir rosa i det jeg får fyr på den. Folk kommer bort, stanser og spør hva som har skjedd. Jeg sa at tiggerjævelen laget bråk. Kjærringa fikk som fortjent.

Jeg kan da ikke gå på jobben slik, jeg ser ned over meg selv. Om litt kommer politiet. Jeg gjentar historien. De nikker og forstår. Men de er alvorlige. Jeg vasker meg og får låne en tskjorte. Siden ringer jeg jobben og sier jeg har en avtale med politiet, de aksepterer forklaringen og legger på. Min neste telefon går til advokaten, han kan ikke komme før lunch, men han sa dette bare var noen formaliteter så... Jeg trekker på skuldrene og blir værende.

Jeg sitter på kontoret til en etterforsker, mesteparten av dagen. Ser på overvåkningsbilder av det som skjedde. Advokaten kommer, vi snakker litt sammen og dealer med politijuristen. Utpå ettermiddagen blir jeg kjørt hjem av politiet. I nyhetene klokken 1830, er det ingenting om saken. Sliten slår jeg av, legger meg rolig for å sove.

En Politimann, under en Busk, ved Akerselva.

2008-08-12T18:39:59+02:00

Det er sent om kvelden og jeg spaserer opp langs Akerselva. Etter å ha passert broen, kommer jeg over en stønnende og ille tilredt Politimann. Han ligger under en busk og vrir seg. Jeg går bort, sjekker at det er pust og liv i Politimannen. Men det er ikke tale om å få han beina. Han er stor, han er tung og han er bevisstløs. Jeg fisker frem mobiltelefonen og ringer 113, nødnummeret.

- En en tre - Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral, AMKÅÅÅÅÅÅ - Versego...
- Hallo, dette er Wolfsea, jeg er ute og spaserer langs Akerselva. Jeg har nettopp funnet en litt shabby og ille tilredt mann, en Politimann.
- Jaha, en Politimann, igjen. Hvor fant du han, sa du?
- Under en busk, ved Akerselva.
- Puster han og ser ok ut?
- Nei, ikke akkurat. Det var derfor jeg ringte dere.
- Men han puster og er i live?
- Jada, men han har problemer.
- Det er litt mye å gjøre her nå. Men når vi får tid, skal vi sende over en bil og plukke ham opp.
- Sender dere ikke en nå?
- Nei, vi må ta oss av prioriterte oppgaver først. Det er grillfest i Frognerparken og et raveparty ute på Bygdøy. Det er mye dop, mye ungdommer og mange narkomane ute i kveld. Politimenn vet å ta vare på seg selv, vet du. Men vi skal se hva vi får tid til.
- Denne politimannen har kanskje ikke så mye tid igjen?
- Du, takk for at du ringte, vi vil ta hånd om han, du vet jo med dette Politimenn?
- ...
- Jaja, så fort det lar seg gjøre, skal vi sende en bil bortom busken. Det kommer alltid en bil.

Med et lite klikk legger AMK på. Jeg kikker ned på Politimannen under busken, trekker på skuldrene. Jeg har da gjort mitt. Jeg har ringt etter hjelp. Hjelpen vil da komme. Litt senere tar jeg 37 bussen nedover til byen igjen. Selv lenge etter, kverner tanken om Politimannen rundt i hodet mitt.

Jeg går av i sentrum og spaserer opp til sentrum politistasjon og stiller meg i køen. En endeløs kø av tapte identifikasjonspapirer, falsk leg, småtyverier, lommetyverier, imagetyverier, slåsskjemper, voldsannmeldelser, opphavsrettdisputter og borttauinger av feilparkerte biler.

Plutselig går døren fort opp og to politimenn brøyter seg frem igjennom køen. Mellom seg sleper de på en mager festkledd jente. Hun vrir og bukter på seg. Politimennene lemper bort gutten som akkurat har klart å komme eg frem til skranken.

- Jaha, det er du som er vakthavende her i kveld. Sirkus som vanlig?
Politimannen snur seg rund, kikker på oss i lokalet.
- Nja, ikke helt Sirkus, vi mangler en klovn¿ Men det kan kanskje du hjelpe til med?
Alle politimennene ler høyt. Politimannen som ikke har sagt noe, stikker hånden i lomma og legger et gullkort på disken. Et MasterCard i gull.
- Hva har vi her da?
Stemmen er høy.
- En horekunde!
Stemmesurret i rommet forsvinner.
- Tsk tsk tsk.
- Hun prøvde å kjøpe seksuelle tjenester av bartenderen på Tiger Tiger. Men han gjorde som vanlig, trykket på alarmknappen og vips var vi også tilstede. Alt dokumentert på overvåkningsbåndet.
- Aggressivt kjøp eller?
- Ja, og motstand mot arrest.
- Endelig begynner disse norm-lovene, samfunnslovene, lovene mot prostitusjon å virke.

Jeg ser, vi ser alle henne. Horekunden. Hun som kjøper og utnytter menn. Som gjør menn til offer. Jeg ser ut over ansiktene, kaoset og snur meg mot døren. Heller ikke her er Politimannen under busken viktig. Køen er for lang. Sakte går jeg ut og spankulerer hjemover.

To gater nedenfor politistasjonen står en tankbil og selger smuglerdisel fra Tallinn. Køen av biler er lang og det er ennå ikke midnatt. Det har vært en lang aften, jeg er trett i bena og sulten. Jeg stopper opp på fortauet og kikker opp på kafeene. Blikket vandrer frem og tilbake. En kakofoni av skilt lyser opp Storgata:

* Nevada-Burger
* BurgerPrince
* O¿Brady Burger
* Gryta Hennar Mor
* ChinaDinna
* JohnnyKebab
* VeggisDigg.

Elle-melle-deg-fortelle. Jeg går for den klassiske lapskausen, nasjonalfølelsen, flagget, Kongen¿ Og åpner døren til Gryta Hennar Mor. Jeg åpner døren og ser Elvis¿

Kvinneskvalderfilter

2008-08-12T18:35:49+02:00

Det er sen frokost og det er lørdag. Bordet er dekket med mat til 7 personer, men det er bare hun og meg som sitter her. Jeg deler de varme rundstykkene opp i 4 deler. Vil smake mest mulig av det som står fremme. Vi blar i aviser, mmm'er litt over maten og drikker kaffe med velbehag.
- Har du hørt at Hollywoodstjernene Angelina Joline og Brad Pitt har et item som de kaller Bragelina? Hvem er det som kommer på slikt....?
...Hvilken farge har egentlig vann? Jeg mener det er blått på fjellet, hvitt i elven og blått/grønt i havet. Og når jeg ser på det i glasset så er det blankt. Så, hvilken farge har egentlig vann...? Renner det, er det stille? Kommer det i flere farger...?
- Har de egne kjendis/mote-pressetalsmenn og kvinner? Som gir par merkelapper... Men de ser da søte ut sammen, gjør de ikke?
- Jo, sier du det...
- Hva er det som får journalister til å skrive om dette? Jeg forstår det bare ikke. Du er klar over hva vi skal gjøre i dag. Planter, shoppingsenteret, gaver og så matvarer til grillingen i kveld. Ikke så mye øl da vel og så kan du jo snakke litt mer med Svein, mannen til Kari, han virker litt tufs da stakkars mannen....
...Kaffen er kald. Ikke så kald at jeg ikke kan drikke den. Men men - sjekk den oddsen på kampen i kveld. Jeg må inn og levere en tippelapp i dag... Gode odds...
- ...Ikke aner jeg hva hun ser i ham, men hva vet nå jeg, det eneste er at han virker litt utenfor noen ganger, han er liksom ikke helt med, om du skjønner hva jeg mener, så om du kunne ta deg litt av denne mannen...
- Mhm...
- Det er viktig at vi først kjører ut til Plantasjen, slik at jeg får siktret meg de staudene som gir de beste plantene. Det er viktig at vi får de ut nå...
...Hvor mange mål Vil Helstad score i år - 15 eller 20? Mål er mål, gamle mannen, men det er da ikke bare Helstad som kan døtte da, på Brann. Monsamjelden må finne noen nye spillere til spissplassen. Snart. Hele laget går jo snart ut på dato....
- Vi er kanskje litt sent ute, men det får bare våge seg. Det viktigste er å komme i gang. Få staudene i jorda.
- Det må vi gjøre...
- Kanskje vi skal kjøpe oss noen nye planter i tillegg. Noen planter som liver opp, gir litt liv til altanen....
...Kanskje jeg skulle ringe Pål, arrangere en fisketur. Slappe av litt drikke litt pils. Det hadde vært noe. Ikke gjort på noe. Bare, ja - fisket...
- Farger, så herlig å titte på blomsten når morgensolen skinner på de. Mye koseligere å drikke morgenkaffen når det er noe friskt å se på.
- Joda...
- Og plassere de på altanen, du vet i noen store krukker ute til venstre, sånn at de ikke tar for mye plass, men liver opp på en frisk måte? Dominerende på en snill måte, hører du hva jeg sier?
- Bra, bra, bra, ser du, flott på altanen...
- osv osv osv

Mannsen, radaren som lar oss menn koble ut, gjøre på ingenting. Kvinneskvalderfilter. Prøv det i dag, du også.

Tamme som ville dyr, dans i mørket er berre trist.

2008-08-12T18:20:42+02:00

Står opp om kvelden, gjer ingenting, stille til sinns.
Kjem heim om morgonen, går til sengs, tenkjer like eins.
Ikkje anna enn trøtt, berre trøtt og kjed av meg sjølv.
Hallaien kjære, eg kan trenge litt hjelp.

Du får ikkje fyr, du får ikkje fyr utan ein gnist.
Tamme som ville dyr, dans i mørket er berre trist.

Alt står med stor skrift, radioen spelar, trakkar rundt i palasset.
Mannen i spegelen stirrar attende, vil endre alt; kle, sveis, andlet.
Kjem meg ingenstad, sit berre på ræv, nett slik som no.
Noko hender nokonstad med nokon, det skjer - nett no.

Du får ikkje fyr, du får ikkje fyr utan ein gnist.
Tamme som ville dyr, dans i mørket er berre trist.

Soser rundt aleine, ein vert eldre, vitsen har eit namn og det er mitt.
Vil riste av meg dette, rette ryggen, kom igjen - le av trynet mitt.

Gro fast på denne byen sine gater, til sist vil gatene gjere deg matt.
Dei sa du måtte vere svolten, og du - eg svelt noko jævelig no i natt!
Eg vil drepe for litt endring, sjuk av å henge rundt her, skrive mi erindring.
Treng ein lyst reaksjon, no med ein gong, gje meg litt spenning.

Du får ikkje fyr, du får ikkje fyr utan ein gnist.
Tamme som ville dyr, dans i mørket er berre trist.

(Bruce Springsteen)

Enkelte ting kødder'u ikke me!

2008-08-12T18:18:58+02:00

Corner Bar, natt til lørdag, klokken er 01:13
- Enkelte ting kødder'u ikke me, Bjørn!
- Bjørn!

Han slår neven i bordet. Alle glassene hopper. Hele baren stirrer på ham.
- Enkelte ting kødder'u ikke me!

Bjørn ser kaldt på ham, beveger seg ikke.
- Nå avbryter du igjen.
- Avbryter?
- Sjønner'u eller?
- Nå har vi snakket frem og tilbake om fotball og alt...
- Hva faen mener'u?
- Ser du, du avbryter.
- Hva faen?

Han dirrer, beveger seg frem og tilbake på stolen.
- Jeg holdt på å snakke her, legge ut om.
- Men du skjønner at jeg er engassjert...
- Nå gjorde du det igjen, avbrøt meg.
- Jammen.
- Faen altså, vi må da kunne snakke sammen uten at du legger pikken på bordet og utfordrer?
- Jeg...
- Vi må da kunne drekka og preike uten at du blir helt akapolytisk.

Bjørn løfter fingeren og vifter faretruende mot kompisen. Han rygger bakover...
- Helvete Bjørn, jeg mente de ikke slik.
- Men faen a mann....
- Bjørn, du er en luring. Du veit, en skærping.
- En luring.
- Ja, en som veit greier - som kan støff, uten å skryte av det.
- Nja, jeg veit ikke.
- Bjørn, jeg digger ei.
- Faen mann, jeg sier bare.
- Du veit'e - som en kompis bare.
- Ja, men det må sies.
- Greit å drekka mer'ei.

Begge løfter glassene og skåler. Klinker og setter glassene hardt ned på bordet.
- Jojo, det kan da verra det a.
- Je' liker 'e
- Åffår 'e 'a?
- Du veit'e - du steller opp, som kompis.
- Selv når 'ei sier at du virker litt homo te tier?
- Enkelte ting kødder'u ikke me, Bjørn!
Osv...

På kneet hviler en lussekatt.

2007-12-14T00:04:00+01:00

T-Banen stanser rått og brutalt ved Nationaltheateret. Jeg retter på skjerfet og stiller meg ved døren. Det halvsekundet som går fra banen stanser opp til dørene åpner seg, er kanskje den tiden som står stille. Fysisk. Du er fremme, men du får ikke lov til å delta. Ikke ennå. Vent litt. Litt til. Nå!

Med et lite klunk åpner dørene seg, først den høyre, siden den venstre. Jeg går raskt over perrongen, inn i gangen. Snur til venstre for å komme til gangbroen over stasjonen. Det er da jeg ser ham, en mann kledd i grått. Liggende på høyre side av trappen. Sliten. Skjeggstubber. Sort halvlangt hår. Fullstendig knekt. Rusen har tatt ham, midt på dagen. Han ligger og sover i trappen.

Det ene kneet hans står i vinkel, nesten som han sitter. Men klokken er slagen for denne mannen. Han har tatt telling. Og han må vente på neste runde. Det er da jeg ser det. På kneet hviler en lussekatt. En kake på en serviett. Noen har forbarmet seg over denne stakkars mannen. Og gitt ham en kake. Jeg smiler i det jeg går forbi og nikker til mannen som sover.

- I was just inches from snatching his cookie.
Mannen med frakken snakker til meg, tykk australsk aksent, han smiler og jeg nikker tilbake.
- No, man let him have his cookie.
- Yeah, he seems to need it.
- I Wouldn't sink that low that I'd steal a drunken mans cookie just before Christmas...
- Agreed, but funny though...
- Funny Indeed.
- Cheers.
- Cheers...

Vi går hver vår retning. Han går ut, jeg går mot NSB sine trofaste tyttebærsnuter.
En opplevelse rikere.

Lukten av henne sitter i.

2007-12-12T16:56:00+01:00

Jeg er uten kontroll.
Uten kontroll.
Raver søvnløs bortover gangen.
Kler meg mens jeg går.
Ut døren.

Kjenner ikke mannen i speilet.
Håret står som i går.
Jeg tar hatten på.
Bretter kragen opp på frakken
Og går.

Retter bremmen på min hatt
Jeg lukter på mine fingre.
Det er Henne.
Hun som ligger igjen i sengen.
Svett sovende.

Slikker meg rundt munnen.
Frosten biter mine våte kinn.
Hun ligger på tungen.
Smaken av hennes kjønn.
På tungespissen.

Sent ute, stress med møte.
Hodet under springen.
Vannkjembet.
Snakker med dresser og skjørt.
Uren tale.

Jeg er uten kontroll
Uten retning.
Svinser rotløs hjem denne gangen.
Konemor som ikke forstår.
Min lyst.

Selv nå, mange timer etter.
Snuser på mine fingre.
Lukten av henne sitter i.
Lengter svett, hardt er mitt begjær.
Og dusjer.

Røde Lys, Øde Gater

2007-12-11T12:28:00+01:00

Jeg dytter øreproppene sakte, så langt som det er fysisk mulig, inn i øregangen. Jeg vil stenge morgenen ute. "I just Can't get enough!" gir takten til stegene. Det er kaldt, jeg fryser mens jeg går raskt mot t-banen. Jeg er nærmest alene. Røde lys, øde gater. En taxisjåfør sover bak rattet ved holdeplassen.

Før klokken er 6, er det veldig få mennesker ute i gatene, jeg går alene. Vi få som er ute, er alltid målrettet. Vi har alle nettopp stått opp, vi har alle hoppet over frokost, vi har alle løpt ut i den kalde lufta med nydusjet hår, vi er alle for sent ute og vi er alle på vei til jobben.

Vi skylder alle penger. Staten skal ha sin skatt, lånekassen sitt, banken sin del, husleia skal også betales. Siden skal det spares. Resten kan vi gjøre noe fornuftig med. Desemberbonusen danser mellom ørene. Nå venter halv skatt og dårlig samvittighet. Besøk, julebord, julekort, julegaver og julevenner. Alt skal rekkes over. Alt skal planlegges. Jeg savner Egon; Alt er Taima og Tilrettelagt! Jobben venter. Gi meg jobb-kaffen nå!

Jeg går av banen, følger de andre målrettede arbeidsmaurene. Som bjellesauer glir vi igjennom rotasjonsdørene på Nasjonaltheateret. Jeg skal gå, bare gå. Jeg lover meg selv dette hvert eneste år. Mitt eneste forsett. Ikke løpe etter kollektivtrafikk. Aldri.

Det er nok av baner, busser, fly, båter, trikker og tog. Det kommer alltid en bane til, et tog til om 5 minutter. Jeg vil være presis. ¿Dazed and Confused¿ fyller ørene. Jeg øker tempoet, jeg går ned rulletrappen. Discolysene i rulletrappen ned til perrongen, stikker i trette øyne.

I øyekroken ser jeg toget rulle raskt inn på stasjonen. Jeg vet det kommer et tog til, men likevel, jeg begynner å gå raskere. Toget stanser og dørene åpnes. Jeg kunne nå ha deltatt i NM i kappgang. Passasjerene strømmer ut og konduktøren vifter med flagget. Jeg begynner å løpe. Søvngjengerne løper i flokk. Vi iler over stasjonen. Tiden er ikke vår venn.

Hun ser strengt på oss. Konduktøren har lua presset ned over ørene, hårtustene stikker ut overalt. Hun vinker på oss. Bredbent, med fløyta i munnen. Kom igjen, kom igjen, latsabber. Jobben venter.

Trette ben smeller kjapt mot betongen. En liten spurt, et lite hopp og så er vi inne. Småsvett synker jeg ned i et sete. Hun blåser i fløyta og vifter toget i gang. Jeg sukker, faen, skal jeg aldri lære. Det kommer alltid et tog. Alltid. Men løpe, det kan jeg¿

Jule-evangeliet etter Wolfsea - 2007

2007-12-04T13:45:00+01:00

Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra Styreformann August om at hele bedriften skulle innskrives i overtidslistene. Denne første innskrivning ble holdt mens Kassandra ennå var høvding over Sy-avdelingen. Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin avdeling i Shoppingsenteret.

Johan dro da fra kontoret, som lå under rulletrappen, opp til Andre Etage, til Avdelingen for Dress, Kjole og Lange Undikker, siden han var av Sigurd Drakedrepers Ætt, for å la seg innskrive i overtidslistene sammen med Madikken, sin trofaste assistent, som var ekstremt gravid.

Og mens de var der, i Annen Etage, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte, svøpte ham med dagens VG og la ham i en papirkurv. For de fant ikke noe ledig kontor noe sted.

Det var noen Vaktmestere der i nærheten som var oppe på loftet og holdt nattevakt over sikringsskapene sine. Med ett sto en Avdelingens Bud foran dem, og Bedriftens herlighet lyste om dem, tunge fete beats fra Bedriftens portable disco-anlegg sikret en god effekt. De ble overveldet av redsel. Men Budet sa til dem:
- «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en flexitidsminster i Annen Etage; han er Jens, Flexitidsministeren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt i VG og ligger i en Papirkurv.»

Med ett var engelen omgitt av Alle Bedriftens Bud, som lovpriste Stryeformann August og sang:

«Ære være Bedriften i det høyeste,
og fred over lønnsoppgjøret
blant ansatte som Bedriften har glede i!»

Da Budene hadde forlatt dem og vendt tilbake til sine respektive kontor, sa Vaktmesterne til hverandre:
- «La oss gå ned til Annen Etage for å se dette som har hendt, og som Styreformann August har kunngjort for oss.»

Og de skyndte seg av sted og fant Madikken og Johan og det lille barnet som lå i Papirkurven. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det Vaktmesterne fortalte. Men Madikken tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. Vaktmesterne dro tilbake. De lovet og priste Stryreformannen for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem.

Jens får navn
Da åtte dager var gått og han skulle omskjæres, fikk han navnet Jens, det som Budet hadde gitt ham før han ble unnfanget i mors liv. Og Jens skrek.

Da Jens var født i Annen Etage Shoppingsenteret, på den tiden Harald var konge, kom noen "Vismenn" fra Sverige til hans residens og spurte:
- «Hvor er Flexitidsministeren som nå er født? Vi har sett hans lag Stjernen gå oppover tabellen, og vi er kommet for å hylle ham.»

Ute på parkeringsplassen gråt Opera Mini, sammen meg web-editor og moderator på bloggen. De hadde prøvd å stjele hele teksten. Men Behold Bloggere, Cyberspace gir dere teksten igjen!

Da kong Harald hørte det, ble han svært urolig, og hele Sarpsborg med ham. Kong Harrald kalte sammen alle underprestene, Østfolds skriftlærde og spurte dem ut om hvor Flexitidsministeren skulle bli født. Samtidig undret de seg over Spartas ublide skjebne.
- «I Annen Etage, på Shoppingsenteret,» svarte de, «for slik står det skrevet hos Kvinnen, som satt uten stakk med Krystallkule i fanget:

I Annen Etage i Shoppingsenteret
er slett ikke den ringeste av Flexitidsministere født.
For fra ham skal det komme en evig urolig regjeringsperiode
som skal være hyrde for ditt folk Nordboene.

Da kalte Harald Vismennene til seg i all stillhet og spurte dem nøye ut om tiden da Stjernen hadde vist seg på toppen av taballen. Så sendte han dem til Annen Etage i Shoppingsenteret og sa:

- «Dra av sted og forhør dere nøye om barnet! Og når dere har funnet det, så send epost til meg, for at også jeg kan komme og hylle det.»

Da de hadde hørt kongens ord, dro de av sted. Og se, Ishockeylaget Stjernen som de hadde sett gå oppover tabellen, gikk foran dem, ikledd sine skinnende røde drakter, inntil de ble stående i rulletrappen, opp mot stedet der barnet var.

Da de så hele Stjernen på nært hold, ble de fylt av jublende glede. De gikk opp rulletrappen, mot Annen Etage, i Shoppingsenteret og fikk se barnet og dets mor, Madikken, og de falt på kne og hyllet ham. Så åpnet de sine snusesker og bar fram gaver til Flexitidsministeren: Gull, Røkelse og Beconteeringer.

Men i via en sms ble de varslet om at de ikke måtte vende tilbake til Kong Harald, og de tok en annen vei hjem til Sverige.

Takk til Lukas, Matteus, Keiser Konstantin og alle andre som tror ;-)

Pikene skribler Volumiøs Kunstgjødsel.

2007-11-28T05:00:00+01:00

Yoni hviler sine fingre på tastaturet.
Jomfruburet skal sprenges.
En formel, en besvergelse, tar form.

Ylanis persepsjon av svulstige ord.
Pretensiøse meninger, dualistiske vendinger.
Orale orgasmer, lineære spasmer.
En astral reise i vokal mastrubasjon.
Uten den forløsende orgasmen.

Pikene skribler Volumiøs Kunstgjødsel.
Herrene lar kommentarene gro.
Gentlemen:
Something is rotten in the state of Denmark.

- Dette har du ikke lyst til, har du vel ?(1)

2007-11-25T19:59:00+01:00

Tirsdag

Han het Sigvart Olsen og kom sakte ut av kontoret med den hvite konvolutten i hendene. Den var for stor til å putte i lomma og for tykk til å brettes. Det hadde det kokt ned til dette, en lang beskjed og papir i neven. Han tok jakken fra stumtjeneren og gikk sakte ut døren. Ned trappen, ut på gaten og bort til trikkestoppet. Høsten var kald og tørr, sanden hadde blåst innimellom løvet i veikanten, enkelte blad lå nede i trikkeskinnene. Han stanset og så ut i luften. Sjekket ikke tabellen. Bare så ut i luften og ventet.

Til sist kom trikken. Det han ikke visste var at føreren av denne trikken var Hassan N'Dele; assimilert nordmann, kvinnebedårer og Lyn-Patriot. Hassan hadde hatt en dårlig dag og bedrev nå den kjente, kjære og ikke så rent lite farlige idretten "Skrike-i-mobiltelefon-mens-man-kjører-trikk".
- Nå skal du hore på mai, drittkjærring, det vaar ikke nabokona som jeg knolla. Jai vil da bare knolle dai ! Men får jai det ? Nai !
De andre passasjerene trykket på den røde knappen, men forgjeves. Konsekvensen var at Hassan kjørte forbitrikkestoppet, blåste i passasjerene som skulle av og mannen som ville på.

Sigvart Olsen så lenge etter trikken som forsvant nedover mot sentrum. Som i transe gikk han ned mot krysset og løftet hånden som en Zombie. Til alt hell stanset en taxi og han kløv inn.
- Sentralstasjonen.

Sjåføren sa ingenting. Blinket ut på ringveien og gav gass. Det var jo ikke sjåførens feil at mannen ville ta drosje når han kunne ta bussen, trikken eller tbanen til sentralstasjonen ¿ hey, en tur er penger og tiden den er kundens. 10 minutter senere svinger drosjen opp fremfor stasjonen, Sigvart betaler og går inn på Egon, en amerikanskinspirert restaurantkjede med tog-inspirert interiør. Han så et ledig bord. Gikk til disken og bestillte. Lunchtallerken, egg, bacon, karbonade, pommes frites og pils. Ennå knuget han konvolutten i hendene. Stille satte han seg ned ved bordet og drakk grådig av pilsen.

Glasset ble fort tomt og når kelneren kom med maten, bestilte han en øl til. Han la konvolutten på bordet og spiste raskt. Før Sigvart var ferdig med sin andre pils var tallerkenen tom. Til og med den store sylteagurken hadde han trykket i seg. Han drakk sakte de siste slurkene. Reiste seg, gikk bort til disken og fikk sin komplementære kopp med kaffe. Svidd traktekaffe. Han lot den halvtomme kaffekoppen stå igjen alene på bordet.

Sigvart gikk ned trappen ved restauranten, ned til tbanen. Kjøpte en enkeltbillett fra automaten. Stemplet og gikk ned mot perrongen, mot banene som kjørte østover. Midt på perrongen tok han et overblikk over de andre passasjerene. De så ikke ham, de så bare på den de snakket med, på klokken eller på tabellen.

Sakte går Sigvart over hele perrongen, stiller seg opp ved kortveggen. Den veggen der togene kommer fra. Fra Stortinget. Lyden togene lager i det de stuper ut av mørket er suggererende. Han ser ut i luften, holder konvolutten stramt mellom hendene og lukker øynene. Pusten går tungt. Tiden er nå og min tid er ute. Luften visler sakte gjennom nesen.
- Dette har du ikke lyst til, har du vel ?
Sigvart åpner øynene.