Cornelius Jakhellns "Voguesville"

I mars i år ble det meldt at Cappelen Damm ikke fant noen verdig vinner til krimkonkurransen de hadde utlyst. Flere bidrag var spennende, men “for konvensjonelle i formen til å oppfylle konkurransekravet om nyskaping”, ifølge juryen.

Jeg vedder den svarte kutten min på at Cornelius Jakhellns “Voguesville” var et av manusene som ble vurdert. Dette er ikke fordi den er “konvensjonell”, tvert imot. Romanen ironiserer, slik konvensjonen er når man bedriver “nyskaping”, over konvensjoner. Den er trolig et konkurransebidrag fordi den har dette umiskjennelige preget av nonchalanse og slurv som strikt deadline i kombinasjon med stor pengepremie kan føre med seg. I hvert fall for forfattere som ikke er naturlig interessert i emnet for konkurransen.

For Jakhelln bryr seg ikke filla om krim. Og det er greit. Det gjør ikke jeg, og sikkert ikke de fleste i Jakhellns leserkrets, heller. Men at vi ikke bryr oss mer om krim, eller kriminelle mennesker, eller kriminelle miljø etter lesningen av “Voguesville”, det taler vel for at man ikke har begått noen urett mot romanen ved ikke å tildele den en krimpris. Den fortjener knapt utgivelse.

Antihelten i romanen er King, som er blitt kvotert inn i politiet fordi han er, ja, måke. Jakhelln synes i overkant tilfreds med sitt påfunn, og understreker Kings måkelighet til det enerverende: “King tok nok en makrell i halen og geleidet den mot nebbet. Også den fortærte han hel, uten å bry seg med å fjerne ryggradsbeinet. Hele tiden stirret han på Hanna, mens fisken forsvant ned i måkemavens syrebad. Så ristet han sakte på hodet, og lot det synke ned på den bugnende tallerkenen. Politimåkas hodefjær ble fulle av potetsalat og majones.”

Den eneste personen som nå og da gis en beskrivelse innenfra heller enn fra tegnebrettet, og dermed får litt liv, er Hanna Holiday, Kings lesbiske assistent. I tråd med Jakhellns opposisjon til “gulnede krimromaner”, lar han henne bruke det uheroiske “nettet” for å tilegne seg fakta. “Kollegene hennes lot seg ikke imponere over dette åpenbare valget, men kunne likevel bli imponert over hurtigheten og presisjonen i Hannas research.” Forfatterens egen research er i samme stil, og vil neppe imponere noen. Litt googling avslører for eksempel at Jakhelln har kopiert den sidelange obduksjonsrapporten på mordofferet fra en rapport på et ulvkadaver. Direktoratet for Naturforvaltning forblir ukreditert.

Don Gabriel Loyola, reder og medlem av “jesuistordenen” i Voguesville (eller Vågsbygd, som bygda hette før den fikk kjøpesenter og bystatus), ender opp som død etter å ha uttalt seg i overkant inkluderende og tolerant om Lucifers rolle i Guds plan, og før han får rukket å etablere eget operahus, “slik de nylig hadde fått realisert det i hovedstaden Oséo”. Legg til en innkvotert politimåke, og man skjønner at man blant annet har å gjøre med en satire over toleransesamfunnet og multikulturalismen. Når jakten og løsningen på gåten blir for lettvint amatørmessig til å funke som krim, og heller ikke de karikerte personene er mulig å engasjere seg i, blir det til satiren man må se.

Men ”Voguesville” synes å være limt sammen av uensartede elementer funnet på nettet, og har ingen klar visjon. Den sprikende bruken av lydlikhet i egennavn – mye klinger på spansk og fransk her – og tilfeldige allusjoner, gjør det vanskelig å avgjøre om det er Norge, Middelhavslandene eller Latin-Amerika eller, for den saks skyld, striden mellom jansenistene og jesuittene i Frankrike på 1600-tallet, vi bør ha fremst i hodet under lesningen. Dualistisk-religiøs tenkning rundt aksen godt–ondt får fin motstand når symbiosen mellom Luciferkulten og “jesuistene” avsløres, men omdreiningspunktet for romanen forblir uklart. Entropien, støyen i informasjonskanalen, blir øredøvende, og forvirringen kompenseres aldri av et menneskelig fokus, av klarhet i detaljer eller språklig flair. Jeg tar meg faktisk i å savne ”blækk føkking sjittmettell”-språket fra ”Gudenes fall.”

Jakhelln har ved flere anledninger vist seg å være en herlig respektløs forfatter. Om bare substansen i “Voguesville” hadde vært i nærheten av å rettferdiggjøre holdningen hans, ville jeg sett lyst på fremtida. Men det gjør den ikke. Føkk. Jeg trøster meg med at Jakhelln nok sjøl er klar over dette, og at han vil gi oss mer ull og mindre nebbgnål neste gang.
|
Frode Johansen Riopelle
bokmagasinet@klassekampen.no

Posted at 01:29PM des 04, 2009 by Riopelle in Bøker  |  Kommentarer[10]