Dave Eggers' "Zeitoun"

På reise i Abruzzo i Italia i sommer gikk jeg til spontaninnkjøp av en CD-singel. Jeg har ikke for vane å gå til spontaninnkjøp, iallfall ikke av musikk jeg ikke har hørt, men på coveret sto det at inntektene fra salget skulle gå til ofrene for jordskjelvet som rammet de indre delene av regionen tre måneder tidligere, i april, så etter at jeg hadde veid nestekjærligheten i mitt hjerte opp mot størrelsen på reisebudsjettet, bladde jeg opp. Jeg gikk til hotellet og spilte plata. Jeg hørte både original-og remixversjonen av låta, som het ”Domani”, som er italiensk for ”i morgen”. ”I morgen” skulle jeg imidlertid reise videre, så for at ikke ryggsekken skulle bli for tung, gikk ”Domani” straks i søpla sammen med en tom solkremtube og fettet sandwichpapir. Grunnen er innlysende for mitt vedkommende, men den nysgjerrige kan gjøre seg opp sin egen mening her: http://www.domani21aprile2009.it/

Artisti Uniti per L’Abruzzo. Band Aids juleplate “Do They Know It’s Christmas”, og Michael Jackson og Lionel Richies “We are the World”, begge spilt inn til inntekt for fattige i Afrika. Jo bedre formål, dess dårligere kunst og glattere kulturprodukt, synes regelen å være. Søppelhaugen vokser, iallfall her hos meg, men gleden av å ha gitt en kunstner/artist en klapp på skulderen for et fint tiltak, mer enn veier opp for det.

Den amerikanske forfatteren Dave Eggers fortjener mer enn en klapp på skulderen. Han har vist en imponerende produksjon siden brakdebuten med den delvis fiksjonaliserte selvbiografien “Et forbløffende talentfullt, dypt rystende verk” i 2000: bøker i flere genrer og bastardgenrer, filmmanus, eget tidsskrift og forlag og skrivekurs for barn og unge. Og ikke minst: han har gitt ordentlig kunstnerisk ballast til den ofte så pinlige veldedigheten.

Siste bidrag i så måte er boka “Zeitoun”, som forteller den sanne historien om en families opplevelser under orkanen Katrina som, i slutten av august 2005, la New Orleans under vann. Eggers dro til New Orleans for å gjøre dybdeintervju med familien etter å ha blitt spesielt rørt av deres bidrag til antologien “Voices from the Storm”, som hans eget forlag, McSweeneys, publiserte i 2005. Pengene for salget av “Zeitoun” går til gjenoppbygging av hus for fattige i byen, og til organisasjoner som jobber for å spre religiøs toleranse og bekjempe rasisme, blant annet i rettsvesenet.

Størstedelen av New Orleans, Louisiana, ligger under havoverflaten helt nede ved USAs sørøstlige kyst. Da springfloen i forbindelse med orkanen var forventet å kunne oversvømme dikene omkring byen, ble New Orleans’ innbyggere, alt ettersom hvor de var bosatt, enten tvunget eller oppfordret til å evakuere. Sportsarenaen Louisiana Superdome og et konferansesenter ble gjort om til nødstasjoner for de som ikke kunne ta seg ut av byen.

Blant de heldige som bodde i byens indre, mer høyereliggende strøk var ekteparet Abdulrahman og Kathy Zeitoun. Han er syrisk muslim og eier av et velrennomert byggfirma. Hun er amerikansk konvertitt til islam og firmaets sekretær og pr-ansvarlige. Kathy fulgte oppfordringen til å evakuere, og tok de tre barna deres med seg til Houston. Abdulrahman, som for enkelhets skyld bare går under etternavnet, ble igjen for å hjelpe klientene med å sikre husene sine. Da orkanen kom, og dikene sprakk så flommen gjorde selv de mest pessimistiske prognosene til skamme, padlet Zeitoun ut i gatene med kanoen sin og lyttet etter nødrop som de innkalte soldatene ikke kunne høre, ensidig opptatt som de var med å lete etter butikkplyndrere i de raske, støyende båtene sine. Han padlet rundt til forlatte hunder med biff fra fryseren. Han padlet en prostituert kvinne, høyhælet, tungt sminket, fra en kunde til den neste.

Absurd? Til tross for at Eggers tar i bruk romanteknikker, som for eksempel utstrakte dialoger, og cliffhangers hvor leseren i uforløst spenning forflyttes fra et sted eller perspektiv til et annet i det noe avgjørende er i ferd med å skje, tviler man ikke et øyeblikk på sannhetsgehalten i historien. Og historien er skakende god, for god til å være oppdiktet, noe Eggers, som alltid har vært åpen om sine påfunn, sverger på at den ikke er. Absurditeten vender seg bort fra sin smålune, men likevel dønn alvorlige beckettske tragikomikk og topper seg i et kafkask mareritt når Zeitoun får med amerikansk rettsvesen å gjøre, rettere sagt med et paranoid sivilforsvarsorgan som har suspendert rettsvesenet og bygget et Guantánamo på egen jord.

Jeg har knapt lest en troverdig sakprosabok som mer soleklart er å betrakte som et kunstverk. Som helt er Zeitoun uslåelig i storm og stille; arbeidsom, standhaftig, stolt, like trofast i forholdet til sin Allah som til sin kone, og Eggers selv er ikke mindre til mann; human og pedagogisk, så var for små nyanser i Zeitoun-familiens intimiteter at man ikke kan unngå å leve seg inn i dens skjebne. Han fremstår som både journalistisk redelig og kompositorisk briljant, uten at han briefer så masse med sitt talent at han legger sitt stoff i skyggen, slik han hadde en tendens til i begynnelsen av karrieren.

“Zeitoun” er mer enn en beskrivelse av en enkelt naturkatastrofe, mer enn et dokument over feilslått, hjerteløs krisehåndtering. Den er et inderlig forsvar for en multikulturalisme som verken Eggers eller hovedpersonene har mistet troen på. Den bør være relevant for flere aktuelle politiske diskusjoner, for eksempel den hjemlige debatten om bruken av private sikkerhetsselskaper i militære og humanitære operasjoner. Som om ikke stormen hadde gjort nok skade, var det minst 28 000 skytevåpen i New Orleans i dagene etterpå, og mange av disse tilhørte leiesoldater som ikke sto til ansvar for andre enn sine private oppdragsgivere og deres businessinteresser.

Men først og fremst er “Zeitoun” så spennende og behagelig for sansene som en roman. Den er like lett tilgjengelig som ethvert annet veldedighetsprosjekt, men likevel vektig som kunstverk. Den kan leses med nytelse, ja faktisk bør den leses, nøye, av alle, og den får ikke gå i søpla etterpå. Forsegl den heller i plast og lås den inn i en safe høyt oppunder taket, hvor verken flom, vind eller plyndrere kan nå den.

Frode Johansen Riopelle
bokmagasinet@klassekampen.no

Posted at 10:35PM okt 02, 2009 by Riopelle in Bøker  |  Kommentarer[6]