Gert Nygårdshaugs "Klokkemakeren"

Jeg har ikke lest Gert Nygårdshaugs siden han ga ut “Himmelblomsttreets muligheter” på midten av nittitallet, men den husker jeg til gjengjeld som en unorsk, kunnskapsrik, fabulerende og eksplisitt politisk roman som tok livtak på selveste jordkloden, og som faktisk gjorde det uten å virke så altfor liten. Ingen har vel heller kunnet unngå å legge merke til at Nygårdshaug har stilt seg i opposisjon til romaner av den introverte og hjemmekjære typen. Jeg kjøper ikke et ord av det han sier, men kan like forfattere som ofrer noen nyanser for posisjoneringens skyld.

“Klokkemakeren” er situert i en navnløs landsby i et navnløst land. Alt vi får vite om dette stedet er at “utenbys interessenter” har tatt over for “fylkets kornkollektiv”; møllen står stille mens det drives krøtterhold i stor stil for å holde den Mektige Allierte med biffkjøtt. En dag ser urmakeren Melkior Mussenden og hans hustru Mathilde at kirken er blitt borte: “Jeg føler at noe riktig galt kan ha skjedd, Melk, sa Mathilde, Jeg også, mor, svarte han, vi får nesten ta på oss sko og yttertøy og gå bortover for å undersøke.”

Dialoglinjen sier litt om romanens karakter: dette “ta på oss sko og yttertøy” er merkverdig; uten helt å falle inn i kategorien verken for det realistiske eller det absurde, fristes man til å tenke at det er Nygårdshaugs opplysning til leseren løftet ut av halsen på personene. Vi må ikke se dem for oss nakne. Nygårdshaugs fortellerstemme råder grunnen alene, derfor blir romanen fri for slike konflikter og ironiske spenninger som politisk kunst trenger for ikke å bli for entydig belærende.

Det viser seg at et bunnløst hull har slukt kirken. Hullet er sirkelrundt, 83.7 meter i diameter, og på flyfoto ser man at terrenget danner et menneskeansikt, at hullet ligner et hull i tinningen; “disse spesifikke og eksakte opplysningene tilfløt landsbyens borgere og ekteparet Mussenden på et langt senere tidspunkt; nå stod de der og betraktet noe som var uvirkelig, ikke bare uvirkelig, men rett ut skremmende…”

Romanen blir altså fortalt over hodet på personene, vi opplever ikke begivenhetene sammen med dem. Det er et problem i litteraturen som er verre enn manglende utsyn og rekkevidde, og det er ufølsomhet for det som befinner seg nærmest. Sanseinntrykkene er for få og utydelige til at det åpnes opp en verden, romanen forblir lukket i allegorien, og det “uvirkelige” og “skremmende” rekker aldri utover påstandsnivå. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger Melkior ranker seg og tvinner bartene, men bortsett fra det, er personer så vel som landskap hastig skissert i en monologisk folkelig-muntlig strøm som kun er interessert i “hva korn og krøtter har med dette hullet å gjøre og den forbaskede tiden som er blitt helt skrudd”.

Tida, ja! Paradigmeskiftet i fysikken, tvunget fram av blant annet Albert Einsteins relativitetsteori, gjorde tida til et av modernismens hovedtema, og det blir videreført her. Melkiors klokker begynner å slå i vilden sky, og folk begynner å se sola på forskjellige steder på himmelen. Jorda blør i tinningen, og naturlovene gir folket en smekk for ikke å stå opp mot sin Mektige Allierte, som driver rovdrift på miljøet. Romanen skal vel også være en smekk, eller en lettlest og morsom advarsel. Men hvis humor skal virke som samfunnskritikk, tror jeg den må være mer ytterliggående og harselerende enn Nygårdshaugs. Må det ikke føles om om vitsene er på vår bekostning? Her er det altfor lett for oss å styre latteren vekk fra oss selv, i retning vår egen Mektige Allierte.

Komma står nærmest konsekvent i stedet for punktum, leseren står dermed fritt til å følge sin egen leserrytme. Det er det nærmeste man kommer innarbeiding av relativ tid i romanens form. Retorisk er Nygårdshaug en ganske ordinær forfatter, og når det tekniske spranget opp til modernismens eksempler heller ikke minskes noe av en god historie (selv ikke tilfanget av leksikalsk stoff kan skjule at plottet denne gangen er tynt) blir det klar at det finnes mer presserende ting å bruke tida på, enn denne romanen. Man kan begynne med å installere sparedusj.

Frode Johansen Riopelle
bokmagasinet@klassekampen.no

Posted at 07:32AM jan 10, 2010 by Riopelle in Bøker  |  Kommentarer[19]