Graham Swifts "Tomorrow"

"Sentimentalitet" er et ord som ofte melder seg når vi skal prøve å si hva som skiller kiosklitteratur, og ikke sjeldent bestselgere, fra virkelig god litteratur. Hvis ei bok er "sentimental", mener vi at den altfor åpent stiller til skue hensikten om å bevege oss emosjonelt. En øvet leser vil gjennomskue manipulasjonen om den ikke er finhendig, og dermed mister boka paradoksalt nok all evne til å bevege.

Av og til kommer det imidlertid bøker som utfordrer denne forestillingen, og minner oss på at såkalte kriterier strengt tatt ikke er annet enn upålitelige pekere. Ikke engang ubeskjemmet sentimentalitet kan diskvalifisere Graham Swifts siste roman "Tomorrow" fra å være i toppklasse. Tvert imot er det sentimentaliteten som redder den fra å være en bare en litt pyntelig, oppskriftsmessig realistisk roman om mellommenneskelige problemer.

Sjelden har jeg lest åpningslinjer som skrur leserens forventninger så høyt i taket: "You're asleep, my angels, I assume. So, to my amazement and relief, is your father, like a man finding it in him to sleep on the eve of his execution. He'll need all he can muster tomorrow. I'm the only one awake in this house on this night before the day that will change all our lives."

Paula Hook, en middelaldrende kunsthandler, ligger våken i sitt hjem i forstads-London ei midtsommernatt før dagen som skal forandre livet til henne selv, tvillingene Nick og Kate som nylig har feiret sin sekstende bursdag, og Mike, hennes ektemann gjennom 25 år. Vi forstår fra første linje at hun i soveromsmørket fører en indre monolog henvendt til barna, og når romanen lukkes 250 sider senere, ligger hun fortsatt der og tenker, og morgenen gryr bak gardinene. Hvilken hjerteskjærende historie er det Swift har i ermet når han tør åpne en roman på denne måten? Hva lurer her bak husets fire vegger som er rystende nok til å ligne med en henrettelse?

Anmeldere i den engelskspråklige presse har naturligvis også stilt seg slike spørsmål, og de har akket seg ganske unisont når de har fått svaret. Innvendingen er at Swift skriver fram storm i et vannglass. Det kritikerne ikke har sett, tør jeg påstå, er at melodramaet og sentimentaliteten ikke er romanens egen, men Paulas. Bak inderligheten i Paulas monolog lurer det nemlig et Mona-Lisa smil, en ironi så fin at leseren risikerer å overse den, og enten akke eller la seg røre til tårer av romanens sjenerøse omfavnelse av kjærligheten, av lykken i hus og mann og barn.

Men ironi baserer seg kun på en intuitiv felles forståelse. Man spør: "Du tuller, oss kynikere imellom?" Jeg konfronterer bildet av Swift på innbretten av omslaget, antydningen til et skjevt smil under de buskete øyenbrynene: Joda. En lur rev.

Likevel: hvorfor ikke slå seg til ro med at dette er en livsnær, ektefølt fortelling om lykken? Så fint det hadde vært da! Å skrive godt om lykken må vel være det vanskeligste som fins, og for det har Swift funnet ei perfekt ramme: en jeg-forteller ligger våken om natta, i innbilt samtale med med sine nærmeste, som sover sin uskyldssøvn. Så glad jeg er i dere, kan fortelleren si, uten en lyd, og hvem er der til å motsi, stille spørsmål? Og hvem er vi, leserne, til å si at dette går for vidt? Swift har ryggen fri til å skrive ei bok full av lykke og sentimentalitet, under trusselen fra en morgendag som kan komme og berøve den lykkelige for alt.

Lykken ER forskjellen på liv og død for mange av oss, og Swift våger å målbære dette alvoret i Paulas monolog, ved å bruke en slik oppblåst metafor som "henrettelse" om dagen som skal komme. Det føles nesten litt surmaget å insistere på at det fins et ironisk lag i denne inderligheten. Jeg tenker på noe Laurence Sterne skrev i et personlig brev angående klassikeren "A Sentimental Journey": "Den skal få deg til å gråte like mye som den har fått meg til å le." Sterne mente han hadde skrevet ei bok for alle, ei bok hvor alle vil finne "DET som passer deres lidenskaper, deres uvitenhet eller sensibilitet". Det har også Swift gjort.

Monologen ruller fortida opp, fra de ville sekstiårene da rikmannsdatteren Paula Campbell ble "hook'et" av middelklassegutten og biologistudenten Mike Hook på universitetet i Brighton. Vi blir kjent med Paula selv, kunstselgeren, og med Mike, som har lagt biologisk forskning bak seg, og er blitt redaktør for et suksessfullt populærvitenskapelig tidsskrift kalt The Living World. Kunsten og biologien, følelsene og den mekanistiske naturen utfolder sine motstridende diskurser romanen igjennom, og utgjør kjernen i den hemmeligheten som Paula og Mike deler, og som Mike skal røpe for barna i morgen.

Som i sin forrige roman "The Light of Day", låner Swift grep fra kriminallitteraturen og holder kortene tett til brystet med hensyn til hva som er fortellingens ultimate motivasjon. Flere kritikere mener at den gniete utposjoneringen er en svakhet ved romanen – at den lager et langtrukkent fres for et så ynkelig smell. Jeg ville vært enig, hadde det ikke vært for at det er en viktig konsekvens av denne målrettingen mot "i morgen": Andre mulige motiver glir ubemerket inn i nattemørket, dulgt. Hemmeligheter som vil kunne holde Paula søvnløs ikke bare til i morgen, men netter til ende.

Noe av romanens ironi ligger i uoverensstemmelsen mellom Paulas feiring av kjærligheten, og de valgene hun har tatt i livet. Bak de kjærlige ordene lurer en selvrettferdighet som gir meg lyst til å riste Mike løs fra denne natta som har bundet tunga hans, fortrollet hodet hans: Våkn opp! Det er ikke realisten, men ironikeren i Graham Swift som setter den unge Paula i rollen som alven Mustardseed i ei skoleoppsetning av "A Midsummernight's Dream." Det er med latter, ikke gledeshulk, Swift lar Paula avlevere sine klisjéer om morskjærligheten, og det er MIN latter – endelig, etter å ha grått fra meg mine siste tårer! – som tør slippes løs etter bokas siste linje: "In any case, they only want the best for their children."

Leseren kan le med meg eller gråte med Paula. Dét er Swifts genistrek.

Frode Johansen Riopelle
bokmagasinet@klassekampen.no

Posted at 04:56PM okt 15, 2009 by Riopelle in Bøker  |