Junot Díaz' "The Brief Wondrous Life of Oscar Wao"

Da amerikansk-dominikaneren Junot Díaz debuterte i 1996 med novellesamlingen «Drown», fikk han straks status som en av USAs beste unge forfattere. Boka solgte uvanlig mye til noveller å være, og Díaz' navn var snart å se i tidsskrifter som The New Yorker og i antologier som «The Best American Short Stories». Han tilfredsstilte både et kulturpolitisk behov for en autentisk immigrantstemme fra gata og et evig kommersielt behov for sex og dop. Díaz skreiv om «How to date a Brown Girl, Blackgirl, Whitegirl, or Halfie» i et street smart «ghetto-spanglish» uten noen gang å bli overdrevent breial i sin språkføring. I «Drown», eller «Los Boys», som den heter i Tidens norske oversettelse, balanserte han pent mellom muntlig flyt og skriftlig tilbakeholdenhet. Når han dessuten lot skinne igjennom en dose sensibilitet i sine skildringer av gutter uten fedre og fedreland, var det helt på sin plass å hedre Díaz med PEN-prisen for amerikansk novellekunst.

Med en slik litterær og kommersiell suksess er det ikke mange forfattere forunt å debutere. Lesere og kritikere ventet nå på romanen som skulle befeste Díaz' plass på litteraturtoppen.

Det skulle gå elleve år.

Men nå er den altså her, den i årevis savnede romanen. Den heter «The Brief Wondrous Life of Oscar Wao», og la det være sagt med én gang: Den ser ut til å være skrevet på elleve DAGER. De som mener at en av litteraturens oppgaver er å gjenopprette ordenes vekt i ei tid hvor tabloidene har brakt dem i inflasjon, gjort dem svevende, vil hate å lese om en gønner at den er «heavier than bad luck and twice as ugly», eller at Oscars mor er «one of the tallest women in Paterson, and her anger is just as tall». Dette er slikt vi lirer av oss når vi prøver å skrive noe fantasifullt i en fei, som mot slutten av en skoletime i creative writing.

Nå vet jeg at noen tenker: Å, fri oss fra nærsyntheten! Hvorfor bry seg om setninger når man ikke vet noe om konteksten? Ei bok full av blødmer, overdrivelser og vilkårlige metaforer kan godt være ei perfekt bok. Vi har for lengst lagt bak oss tida da kvalitet hadde noe med håndverksmessig, meningsmettet språk å gjøre. (Hvilket minner meg på at Díaz av og til treffer med humoren, om ikke annet, som når han skriver om en purk at han er «one of those very bad men that not even postmodernism can explain away».) I dag holder det at språket er "in character". Og hvis det ikke er "in character", er det vel en god grunn til det også? OK. La oss løfte blikket.

Oscar er antitesen til den stereotypiske dominikanske macho-mannen, som gestaltes av vennen Yunior – romanens hovedforteller. Mens Yunior er en rappkjeftet vektløfter med cred hos damene, er Oscar en feit nerd som bruker tida si på Tolkien, japanske manga-serier, rollespill, sci-fi, på å dagdrømme om "hot-as-balls latinas" og svettende legge seg etter alt med bryster. Det hjelper ikke. Han innser at for å unngå å dø som jomfru, må det verste flesket bort. Etter oppmuntring fra hans "punk chick" søster Lola og Yunior, begynner han på diett, begynner å løpe, går snart lei og gjemmer på nytt nesa i fantasybøker. Han skriver til og med noen selv, satser på at de vil gi ham berømmelse og damer. Han virker ute av stand til å forandre seg, og Yunior begynner å tenke at han lever under en "fukú" – en dominikansk, mytisk ekvivalent til det amerikanske, profane "fuck you" – en forbannelse som har sin rot i Columbus' landstigning på Hispaniola i 1492, og som har forfulgt dominikanske immigranter som Oscar den lange veien til New Jersey, hvor den slår ut i manglede kjærlighet eller ulykkelige "cold-as-balls breakups".

På magisk-realistisk vis sauser Díaz sin asfaltprosa inn i drømmer, mystiske syner i kornåkre, attpåtil en heroisk lovtale til kjærligheten i et dødsøyeblikk. Fortellingen, som følger snart Oscar på ferie til Den dominikanske republikk, snart hans enslige mor Belicia tilbake til en grusom ungdomstid under diktatoren Trujillos regime, snart langbeinte Lola på flukt fra Belicias eget regime i deres hus i New Jersey, avbrytes stadig av fotnoter. De rekapitulerer Den dominikanske republikks voldelige historie, men gir ikke spesielt god resonans til handlingen i romanen.

Så går det opp for meg at denne kombinasjonen av småtørre fakta og saftig kjekkasspråk, og uviljen mot å innkorpore det historiske i romanen på skikkelig vis, kan skyldes at Díaz håper å dra leserens oppmerksomhet mot binære motsetninger. Sammenstillingen av det mytiske og det verdslige, Den Nye Verdens historie og familiens private nåtidsdrama, er iøyenfallende, og gir paradoksalt nok en følelse av en estetisk bevissthet bak det utflytende innholdet. Jeg reflekterer over kontrastene: Yunior og Oscar, "fukú" og "fuck you", fantasybøker og overtro som forsvar mot realitetens felles tragedier og private smerte. Teksten alluderer til Coelho i det ene øyeblikket, til Proust i det neste. Et ubekymret, kommerst språk er brukt til å skildre de grusomste ting i Oscars nåtid og hans fødelands fortid. Romanen viser ekstremer heller enn nyanser: personene er supernerder eller superkule, brystene er «immensities, one of the wonders of the world», mens penisene er «enormous, a Shiva-sized lingam, a destroyer of worlds».

Denne opphopningen av kontraster er like brutal som den som kan ramme ungdommer som emigrerer fra et fattig, strømløst land til USAs østkyst. Oscars dagdrømmer om fantastiske verdener klinger med i den unge Belicias lengsler etter å riste seg løs fra Trujillos jerngrep, komme seg til Statene, Hollywood.

Jeg anerkjenner kontrastenes evne til å skildre immigranters møte med en ny verden, men spør meg om noe som helst konsept kan unnskylde karikaturer og dårlig språk. Når det kommer frem at fortelleren, Yunior, faktisk deltar på et creative writing-kurs, blir jeg glad på romanens vegne et øyeblikk. Jeg kror meg faktisk i stolen over det jeg oppfatter både som en konseptuell klargjøring og økt realisme. Gleden er kortvarig, da det viser seg at Yunior faktisk ikke er elev, men – i likhet med Díaz selv – lærer på et skrivekurs idet han forteller sin historie.

Díaz' siste roman er en kjærlighetshymne fremført som gangsta rap. Den er en av disse på overflaten veldig dårlige romanene som, ironisk nok, bare postmodernismen og bokanmeldere som sverger til dens lesemåter, kan bortforklare.

Frode Johansen Riopelle
bokmagasinet@klassekampen.no

Posted at 05:04PM okt 15, 2009 by Riopelle in Bøker  |  Kommentarer[6]