Richard Yates' "Påskeparaden"

“Få menn siden Flaubert har gitt så mye sympati til kvinner som lever et helvetes liv,” har Kurt Vonnegut uttalt om Richard Yates – forfatteren av den filmatiserte klassikeren “Revolutionary Road”, som forlaget Oktober oversatte i fjor. Nå er Yates tilgjengelig på fortreffelig norsk også med en roman fra 1976, “Påskeparaden”.

Vonneguts påstand er lett å slutte seg til. Den bringer til minnet en begeistret Emma Bovary som mumler til seg sjøl foran speilet: “Jeg har en elsker; en elsker!”

En elsker ville begeistret den unge Emily i “Påskeparaden” også, men senere, når etterkrigskonformiteten blir avløst av hippietida og hun blir voksen, ville hun lagt mumlende til: “Hva så?” Hun tar sine muligheter til de grader for gitt at når hun på slutten av boka blir kalt “den opprinnelige frigjorte kvinne”, repliserer hun på samme tid blasert og ulykkelig: “Frigjort fra hva?”

Emma Bovary finner bare kortvarig glede i tabuoverskridelse, og tar livet sitt med arsenikk. Hos Emily er overskridelse knapt mulig: hvor er grensene?

Til forskjell fra Flaubert, skriver Yates i ei tid og og ut fra et sted hvor frihetstrang, identitetsforvirring og promiskuitet – alle Madame Bovarys egenheter – er blitt standard-møblement, nemlig det den amerikanske historikeren Christopher Lasch i ei berømt bok kalte “den narsissistiske kultur”. Vi er i USA på 60- og 70-tallet. Kjønnsroller, ektepakt, familiebånd, økonomi – alt er i flyt. Emily er definisjonen av Laschs narsissist: Suksessfull i yrkeslivet, opptatt av å leve i nået og ene og alene for seg selv; hun har tilknytningsangst og er avhengig av andres erstatningsvarme. Som Emma Bovary leter hun etter lykke blant flere menn og på flere steder, men man kan mistenke at hun egentlig leter etter seg selv, en avgrenset, avklart identitet med bånd til søster, mor og far.

“Ingen av Grimes-søstrene skulle få et lykkelig liv, og i ettertid virket det alltid som om problemene begynte da foreldrene ble skilt.” Slik lyder første setning, og den som av den måtte utlede at Yates er en gammeldags moralist som preker familieverdier og troskap, har litt rett – men tar feil også. Sarah, Emilys eldre søster, opplever disse verdienes uglansede bakside i et ekteskap som riktignok er monogamt, men tuftet på grov vold. Familieverdiene og bruddet med dem utforskes gjennom søstrene Grimes ulike personligheter og livsbaner gjennom førti år, fra 1930 til 1970.

Ni år gammel, etter foreldrenes skilsmisse, favoriserer Sarah sin far, som er en en radikal korrekturleser i en konservativ avis. Den fire år yngre Emily henger i skjørtene på sin mor, Esther, som med sin higen etter pene nabolag og venner og beilere med rikmannsaktig “schwung”, blir et lett bytte for proletarforfatteren Yates’ flaubertske ironi.

Da faren dør av for mye sigarettrøyking, går det nedenom og hjem ad ulike veier for de involverte. Den konservative Sarah blir, etterhvert som hun drar på årene, uvegerlig mer lik sin mor, mens Emily krymper sitt mindreverdighetskompleks ved å bli intellektuell newyorker og ta ut avstand til dem begge. De tre besøker hverandre sjelden. Det eneste hovedpersonene har til felles er et overforbruk av alkohol, samt tendenser til nevroser, for ikke å si galskap. Feminister og andre vil kanskje reagere på pessimismen Yates viser med hensyn til alenemødres evne til å gjøre folk av ungene sine. Morsfiguren er karikert, og utgjør romanens eneste påtakelige svakhet.

Den marxistiske litteraturforskeren Georg Lukács stemplet en gang Flaubert som ”dekadent” på grunn av det han oppfattet som dennes tendens til å skildre lidelsen som konstituerende for mennesket, heller enn et produkt av den spesifikke samfunnsordningen. Den modernistiske estetikken som Flaubert innledet, ønsker ikke mer enn ”en belysning av det indre liv, en klar erkjennelse av håpløsheten – i beste fall en trøstesang”, ifølge Lukács.

Uten dermed å bekrefte gyldigheten av Lukács' kritikk: Kan man beskylde Yates for en liknende "dekadanse"? Nei. Selv om ”Påskeparaden” er en mørk roman, er den ikke håpløs. Den foreslår en ”hipp” prest som den ideelle megler mellom gamle og nye verdier. Ikke bare har Yates en humor som i seg sjøl er oppløftende, en oppbyggelig kraft; han har også mye av attenhundretallsrealisten i seg, og fremviser folk fra flere sider, og i relasjon til hverandre, og lar oss dermed overskue sammenhengene mellom individ og samfunn. Realismen som først kan synes navlebeskuende og triviell – han kan være repetitiv når det kommer til forstadsdepresjoner, forbipasserende forelskelser og samlivsproblemer med selvbiografisk tilsnitt – skjuler samfunnsengasjement.

Richard Yates personer er typer – ikke blodløse gjennomsnittsmennesker, men personligheter som tar opp i seg historiske utviklingsprosesser og dermed blir typiske samfunnsrepresentanter. Det er ikke urimelig å tro at samlivsproblemer også kan være kulturelt betinget. Alt hva romanen oppviser av nøktern briljans – og det er ikke lite, fra troverdige dialoger til effektive karakteristikker – bidrar til det samlede bildet av Amerikas klimakterium mellom 2. verdenskrig og Vietnamkrigen. Det er bare å gi seg over, og takke Oktober og oversetter Agnete Øye for innsatsen.

Frode Johansen Riopelle
bokmagasinet@klassekampen.no

Posted at 01:00PM jan 29, 2010 by Riopelle in Bøker  |  Kommentarer[5]