Frode Johansen Riopelle
kri-kri-tikk-tikk
Rune Christiansens "Krysantemum"
Hovedpersonen i Rune Christiansens nye roman har reist til de sveitsiske alper for å skrive en avhandling. I korte, ukronologiske kapitler møter vi Agnes, som har skilt seg fra Jørgen, blitt gravid med Jason, men som «er med Carla nå» – å, dette bedragerske lille «nå»! – og derfor vil føde barnet langt vekk fra dets far. Selv har Agnes levd et liv uten mor.
Romanen utforsker først og fremst familieoppløsningens innvirkning på følelseslivet. Agnes puster kunst og litteratur, men de personlige erindringene er like vage som de sosiale forbindelsene er tilfeldige, overflatiske. Livet gjør seg best i bøker.
I motsetning til i klassisk fortellerkunst er livet tilfeldig og inkonsistent. Å minske avstanden mellom skrift og virkelighet har vært forfatternes kall siden opplysningstidas forsøksvis objektive realisme. Men sjelden har jeg sett kallet uttrykt så eksplisitt, så blatant, for å bruke ett av Christiansens yndlingsord, som i «Krysantemum»: «Denne gang skal jeg fortelle en ganske ordinær historie.» Fortelleren sår deretter tvil om det i det hele tatt er en historie; kanskje er det bare en rekke tilfeldige episoder, som danner det vi kaller «virkeligheten»?
I all sin commonsensiske didaktikk betrakter jeg åpningen som en klisjé. Fortelleren vil la oss vite at de påfølgende «uanselige affærene» representerer virkeligheten bedre enn for eksempel «disse viktorianske romanene der helten eller heltinnen mister fotfeste, der hovedpersonen på melodramatisk vis mister det som mistes kan.» Det er en åpning som koketterer med falsk beskjedenhet – falsk, fordi det er intet mindre enn virkeligheten de «uanselige affærene» representer – og samtidig sikrer seg: Hvem er vi til å benekte «virkelighetens» mangel på patosfylde, og dermed romanens rett til å være både fragmentarisk og vag?
Ellers får vi «løse fotnoter», blant annet til arbeidet Agnes holder på med, og lister over hva som finnes i Agnes’ hukommelse. Det synes som om Christiansen vil skrive seg opp mot den franske nyromanen, men i motsetning til for eksempel George Perec, har Christiansen en gammelmodig lyrisk fortellerstemme som synes å lengte etter mer episk stoff.
Vi ville ikke savnet noe om Agnes fikk utfolde seg i fred i tredjeperson. Fortelleren er ikke deltakende i historien og tjener ikke til annet enn å ramme inn boka med leserveiledninger. Fortelleren avslutter romanen like innpåslitent: Hvorfor ikke la dette «avklarte» punktet i fortellingen – punktet, som jeg ikke vil røpe, er ikke direkte avklart, men antyder en sterkere følelsesmessig tilknytning for Agnes – få tjene som «en mild vending, en utvidelse, og en slutt», spør han.
Den kjipe mangelen på fokus og framdrift i våre liv kan være kjærkommen for en selvbevisst forfatter; den fritar ham fra helhetstenkning og visjon. Agnes’ svingninger mellom glede og tristesse er skildret med elan flere steder, og har en fin uavklart, paradoksal karakter, men når romanen bare sjeldent leverer en innsikt jeg ikke har sett komme, eller en skarp, konkret observasjon, blir randsonen mellom uordnet virkelighet og ordnet kunst som Christiansen har valgt å skrive i, for ullen, unnvikende, på alle måter for ordinær til at romanen holder. Aldri får Christiansen Agnes til å virke mer levende enn, bare for å nevne en viktoriansk romanheltinne, Jane Eyre. Og graden av levendegjøring bør vel være målestokk for alle former for realisme.
Når Agnes, i et fremmed alpelandsskap, «ved et innfall» hvisker morens og farens navn, men «ingen steg frem, og ingen ga seg til kjenne» , vet vi at dette innfallet neppe er Agnes’, men fortellerens, kanskje helst forfatterens. Det samme gjelder når hun låser seg inn i leiligheten hjemme: «– Her er jeg, Carla, hvisket hun til ingen».
Virkelighetsillusjonen fortelleren har forsøkt å etablere ved innsmigrende retorikk, smadres når Agnes med ett så tydelig blir satt under autoral kontroll. Greit at vi alle kan finne på å hviske navn ut i tomme lufta, men det er i Agnes’ tilfelle ikke «uanselig» nok til å oppfylle romanens premiss. Kravet om utvelgelse er noe kunsten aldri kan riste av seg, om den vil være aldri så «virkelig». En hviskende påkalling er vel dessuten en klisjé på linje med et stumt skrik.
Fortelleren bryter sitt forsett, klarer ikke å unndra seg melodrama. Kanskje dette er romanens triumferende ironi, og dermed ikke bør være den kjedete anmelderens innvending, men en slik tolkning ligger i så fall noen lesninger unna.
Frode Johansen Riopelle
bokmagasinet@klassekampen.no
Posted at 02:29PM okt 10, 2009 by Riopelle in Bøker | Kommentarer[47]
Synes bare det var litt synd at dette innlegg så langt sto ukommentert, fordi jeg liker Christiansens bøker, nemlig.
Skrevet av oregano , 03:53, mandag 12. oktober 2009 #
Skrevet av Riopelle , 09:21, mandag 12. oktober 2009 #
You are "marked"
Get used to it.
:)
jsn-otto
Skrevet av Fauske , 09:51, mandag 12. oktober 2009 #
Jeg trekker meg forsiktig inn i skogen.
Kom med en brødskalk en gang iblant, da...?
Skrevet av Riopelle , 10:52, mandag 12. oktober 2009 #
Likevel leser jeg bøkene hans. Likevel sitter jeg i en stol og kjenner irritasjonen vokse, den litt for påtatte språklige elegansen, like før prosjektet uvegerlig is heading for Venus Venus Venus.
Jeg er glad jeg ikke er bokanmelder, og får en av hans bøker på bordet. Men jeg kommer sikkert til å plage meg med denne også, slik at jeg vet hva kvinnene sukker henført om ved neste middagsselskap.
Skrevet av mettebergsommann , 11:58, torsdag 15. oktober 2009 #
Skrevet av mettebergsommann , 14:22, torsdag 15. oktober 2009 #
Takk for dine betraktninger, Metteberg. Dette liker jeg å lese.
Jeg husker at jeg likte de tidlige "kuk-romanene" til Christiansen, "På ditt aller vakreste" og trekantscenen – eller spiller hukommelsen meg et puss? – i "Steve McQueen er død". Det KAN ha noe å gjøre med at jeg var atten da jeg leste dem, jeg vet ikke hvordan de står seg i dag...
Over til David Foster Wallace. Jeg har lest den novellen du nevnte, Mister Squishy, og jeg må innrømme at jeg fortsatt ikke får fot. Synes at anmeldelsen til James Wood, "The digressionist" (Google me) er både modig, intelligent, og presis (i den forstand at den setter ord på mange av følelsene mine).
“The whole problem and project of descriptive statistics was discriminating between what made a difference and what did not.” Ordene tilhører fortelleren i novellen, og kan vel leses som en metakommentar, tror jeg, fra Wallace selv, hans estetikk synes å strekke seg mot en "uttømmende" litterær vev av sansedata og forbindelser, en estetikk som vil intet mindre enn å representere hjernen i arbeid: "Despite the size of some of his books, he is in fact a micro-realist," som Wood sier. "And it should be said that he is very good at this. He has an excellent ear." Jeg er enig. "His shirtsleeves were not rolled up" og "Traffic was brisk on the street far below, and also trade" får meg til å smile nerdete. Det er buisnessman-like til tusen. Det er også lett å bli imponert over konsekvensen i hans "corporate jingling", som Wood kaller det, og stilbruddene som gir oss glimt av noe annet, en større verden bak denne kalde low-tech notebook-overflaten. I sine beste stunder er det å ligne med Thure Erik Lunds mosekledde sci-fi-dystopier.
Men så blir det for mye, for uttværende, til syvende og sist for tungt på labben. "Again and again, Wallace shadows his subjects so closely that his prose begs to take on their properties, to embody their deformities." Behag utgjør ikke den eneste farbare vei til erkjennelse, sier du, og jeg er enig, mye filosofi er med rette tørr (presisjonen krever det), men skjønnlitteraturen har da i hvert fall muligheten til å gjøre vår tenkning til en lek. Man lærer best når man har det moro, har jeg hørt. Wallace vil påføre oss relativt lykkelige nødvendig smerte (fordi livet, i følge ham, er, og skal være, 49% lykke og 51% smerte eller noe sånt) ved å vri trynet vårt i monstrøst språk som kulturen har avleiret. Jeg kjenner til dette språket, intellektuelt, men må jeg oppleve det på kroppen – gjennom side etter side å bli senket ned i det – for å forstå fenomenet på ordentlig?
"Mimesis--lots of mimesis--is all well and good, but fiction needs internal and external borders," sier Wood, og det samme gjør jeg. For å få personene til å leve for mitt indre blikk nytter det ikke med en registreringsmaskin. Dette bringer oss inn på et problem Wood farer altfor fort over, spør du meg, nemlig Wallaces valg av fortellerperspektiver. I "Mister Squishy" kommer plutselig, etter mye sanseregistrering, et avsnitt der fortelleren røper seg som et "jeg". En av mennene på kontoret i skyskraperen. Han blir vi aldri kjent med, bare registreringene og hans form for innlevelse i de andre rundt bordet. Han er "wired from stem to stern. A small LCD at the bottom of my right scope ran both Real Time and Mission Time." Okei, er det derfor han kan vite det, og fortelle oss det, når en gutt langt der nede på bakken blir tråkket på foten. "Winds at ground level were light to moderate." Hva?
Samme hvor skadet vår venn er av statistikerspråk, finnes det en gnist i ham til å fortelle, til å leve seg inn, til å dikte, mannen har fantasien i behold. Ja da, mennesket er mer enn det utgjør seg for å være med sine LCD og CDP og PT/IR.
Jeg ser ikke grunnen til at Wallace konstruerer så overdrevent infløkte fortellerposisjoner, plays around med perspektiver og leserforventninger. Det ligner stygt på, eh, påfunn. I en av novellene blir det, mot slutten, visstnok avslørt at det hele handlingen har vært en drøm, og ikke nok med det – Wood har fått smekk for å overse dette fra en anmelder i London Review of Books – at drømmen ikke var jeg-fortellerens, men drømmen til kona hans. Drømmen hennes har altså fått en voice-over?
"Mannen dere trodde var blind, var ikke blind i det hele tatt", liksom.
Jeg har ikke orket å lese den novellen ennå. Høres ikke ut som at det er verdt bryet. Men overtal meg gjerne. Og hvis du ikke gidder selv: Forslag til gode utlegninger av David Foster Wallace, på norsk eller engelsk, mottas med dype bukk.
Slik som jeg ser det, er Wallace bare god – og da mener jeg skikkelig god – for folk som liker å løse brøkregninger og kryssord.
Skrevet av Riopelle , 14:33, torsdag 15. oktober 2009 #
Nødt til å plage meg selv med Woods visjonsløse vittigheter igjen, blir jeg og.
Skrevet av mettebergsommann , 10:05, fredag 16. oktober 2009 #
Skrevet av Riopelle , 10:18, fredag 16. oktober 2009 #
Sitatet overfor er introen til Rune Christiansens roman "Krysantemunm" og jeg leser det bl. a. som en poetikk for boka - noe du Riopelle ikke gjør i følge anmeldelsen din, som jeg synest er skrevet utifra en temmelig overflatisk lesning, for ikke å si feillesing. Det virker som du har brukt samme lesemuskelen som fikk deg til å skrive at språket i Bror Hagemanns roman "Eyla" var automatisert.
Vi er tydeligvis så grunnleggende uening om denne boka, Riopelle at det å imøtegå din anmeldelse i ordrike vendinger, ikke har så mye for seg...
Jeg mener dette er en dristig, unorsk roman som har denne resten som ikke kan rasjonaliseres bort, og, som pga dykkinga ned i språksprekker få forfattere fikser, har et nærvær og et eksistensielt alvor som gjør det til en viktig bok - for meg.
Skrevet av oregano , 04:59, mandag 19. oktober 2009 #
Men feillesninger liker jeg å få påpeket, konkret, i tilfelle jeg velger å skrive mer utdypende om bøker eller forfatterskap i fremtida. Hadde derfor likt å høre hva den består i. Det samme gjelder selvsagt Hagemanns.
Iallfall andre, tredje, femte og siste avsnitt i anmeldelsen min går da alle inn på denne poetikken til Christiansen, tror jeg, og diskuterer den.
Skrevet av Riopelle , 08:50, mandag 19. oktober 2009 #
Uansett, Woods renner av seg med sin sedvanlige britiske snusfornuftighet, David Foster Wallace skriver ikke menneskelig nok, klarer ikke å røre og bevege og stilen er ikke morsom å lese (for slitsom i forhold til det man sitter igjen med etterpå). Med andre ord, DFW skriver ikke slik man burde i forhold til en ytterst konvensjonell og ikke rent lite borgerlig estetikk, der de viktigste vektlagte kategorier er flyt, underholdning og innlevende medfølelse. Det er en del forfattere, og en del litteratur, som ikke har dette som ideal, og Woods virker merkelig mentalt døv for at bøker som er godt skrevet på den tradisjonelle måten kan bli blytungt ledefulle de også. Det er blitt trøkt ut en del fiksjon over denne verden etter hvert.
Etter hukommelsen handler Mister Squishy om Mr.Schmidt og en kollega som leder en testgruppe i en sjokoladesmakstest. Det Mister Schmidt ikke vet er at han selv blir observert og vurdert, samtidig som han vurderer om testingen blir godt utført. I teoriens verden kalles dette andre ordens observasjon, og slike observasjoner er ofte knyttet til systemteori. I systemteori forsøker man å beskrive samfunnet fra et ikke menneskelig utgangspunkt. Dvs at utganspunktet ikke er et menneskes perspektiv, men heller den språklig observerbare samhandlingen mellom minst to personer (samfunnets minste kollektive bestanddel). En av grunntankene bak denne måten å tenke på, er at samfunnet er blitt så stort og komplekst at enkeltmenneskets rolle er blitt forsvinnende liten. Det er større strukturer som både hjelper og former oss i vår kommunikasjon. I systemteorien bruker man et svært teknisk språk for å distansere seg fra den tradisjonelle semantikken, som jo er svært humanistisk orientert. Når DFW legger en andre ordens observasjonsnovelle i begynnelsen av samlingen, så burde det kunne fått en kritiker som James Woods til å stille seg spørsmålet om hvorfor, men det gjør han ikke, han er kun ute etter å påpeke og forklare hvorfor DFWs skrivemåte ikke tilfredstiller hans leserforventninger. Og det er, på tross av alle hans treffende påpekninger i så måte, intellektuelt erkedøllt.
Videre, man bedriver produkttesting i et kapitalistisk samfunn for å redusere risikoen ved å slippe et produkt på markedet, en vil forsikre seg om at produktet er ønsket. En systemteoretisk måte å si dette på er at en reduserer kompleksiteten i omverden ved å teste produktet. En tradisjonelt god prosa etter Woods oppskrift er også kompleksitetsreduserende, den subsumerer verdens ekstremt komplekse karaktér, til noe treffende beskrevet, noe behagelig, tankevekkende, innlevende eller medfølende. Den tradisjonelle prosaen (joda, en retorisk belagt og bedriten påstand egentlig), er egentlig konstruert for å gi sinnet det samme insulinsjokket som testpanelet får når de smaker på sjokoladen Felony. DFW har den motsatte strategien, i tråd med det depersonaliserte perspektivet han har valgt, han beskriver for eksempel dette insulinsjokket i alle sine faktadetaljer, og nettopp ikke med treffende metaforer, adjektiver eller med fyldige setninger som leserne kan resitere under middager for å virke smarte.
Dette er en annen verden, en verden uten de vanlige spenningsoppbyggende elementene, som får så mye prosa til å stinke av filmatisk popcorn. Her er ingen spennende karaktéroppbygning eller handlingsmessige loops, og når vi får vite at Terry Schmidt samler på farlige gifter hjemme, så er det på ingen måte klart eller sannsynlig at han har tenkt å forgifte testpanelet i framtiden. Det kommer ingen narrativ skje ut for å mate leseren, selv om sikkert mange, som Woods, sitter der med åpen munn. Dette er en skjønnlitterær verden som sikkert kan sees på som stygg, slik Woods gjør, men det er lenge siden tenkningen løsrev det sanne fra det vakre. Kritikere som han kan sikkert ønske seg denne syntesen tilbake igjen, med alt det teorifiendtlige atomære bondevettet han klarer å oppdrive, men det kommer neppe til å lykkes. Som han selv sier: “Anyone puzzled about where theory went after it died in the academy--or, more precisely, where the language of theory went--need look no further than contemporary American fiction, whose leading writers represent the first generation to have studied literary theory and cultural studies at college.”, og denne teorifiendtligheten finner sikkert ressonans hos mange som er lei av tåkeprat, fremmedord og alt som er abstrakt og ondt i verden, men også Woods perspektiv er teoretisk bestemt, og det kalles pragmatisme. Pragmatismen går bla ut på at det som har eksistert som tenkemåte hos toneangivende kritikere over tid, per definisjon er fornuftig og bevaringsverdig. Mens andre, som meg, kaller det konvensjonelt, lite lydhørt overfor nyskapninger og lesning mot uspennende kontekst. Alle kan vi velge teoretisk perspektiv etter temperament og lynne, og pragmatismen legger seg nær det norske bondevettet med sine atomære og faktaaktige påpekninger på setningsnivå, men dette perspektivet er ikke nødvendigvis det beste hvis vil forstå litteratur som er annerledes, da kan det være lurt å tenke annerledes, komplettere en søken etter setningsmessig og karaktérbeskrivende behag med et videre utsyn, men Woods har ingen slik fleksibilitet, han har fasiten basert på sitt perspektiv på egen yndlingslitteratur, og vurderer all litteratur ut fra det. Du kaller det litterær følsomhet, Frode, jeg kaller det perspektivløs repetativ lede, med samme artige poenger og likeartede gode vitser. Og jeg liker verken brøkregning eller kryssordløsning, men jeg liker å søke forståelse, jeg liker å tenke, ikke bare å føle eller bli underholdt språklig.
Hvis litteraturen skal kunne sees på som et kunstuttrykk på linje med for eksempel bildekunst, så må den få større frihet til å uttrykke seg. Den kan ikke ha så sterke bindinger til kommersielt og gjenkjennelig velbehag som den har i dag, og da må litteraturkritikken også bli skarpere, slik kunstresepsjonen er det. Den generelle leser ville sikkert fått seg et sjokk, hvis litteraturmediets muligheter plutselig skulle utforskes på bred basis, hvis forlag og forfattere plutselig skulle bli dristige, hvis den klassiske gjenkjennelige plot eller karaktérdrevne fortellingen ble ut, og eksperimentet ble inn. Til det så skjer, får vi alle kose oss med Woods og andre squareheads lærde latterliggjøringer av det som ikke glir og underholder. De får fortsatt fri oss fra friksjon, og la oss beholde vårt sukrede velbehag i sofaen.
Skrevet av mettebergsommann , 13:30, mandag 19. oktober 2009 #
Skrevet av Hagemann , 13:44, mandag 19. oktober 2009 #
Dette fortjener selvsagt et svar. Men jeg synes flere enn etternølerne til denne posten burde se dette. I orden for deg, Metteberg, at jeg klipper teksten din ut og limer den inn i en helt ny post eksklusivt for DFW og Wood?
Skrevet av Riopelle , 21:14, mandag 19. oktober 2009 #
Svar kommer når jeg får komlet meg hjem fra Florida og – sukk! – lest Squishy om igjen.
Skrevet av Riopelle , 23:05, mandag 19. oktober 2009 #
Til min ergrelse må jeg innse at jeg personlig aldri har fått 100% tenning av Foster Wallace's fiksjonstekster - jeg foretrekker essayene som stort sett er en fest fra ende til annen. Fiksjonene synes jeg ofte (det lille jeg har lest) blir litt for "laget", litt for "villet", muligens de samme fordommefulle reaksjonene mr Woods blir så ettertrykkelig satt på plass for i utlegningene over. Jeg lurer på hva det egentlig dreier seg om. I prinsipp er jeg jo enig i alt du skriver. Jeg tenker på en mann som Borges (en av mine favoritter); disse ofte knitrende tørre, nakent fortalte og sjelden særlig suggererende historiene eller metafysiske påfunnene som man (jeg) leser med en AVSINDIG appetitt, raser gjennom på nytt og på nytt, hutrende av glede, aldri kommer nær å bli lei av. Hva er det han har, som FW (etter mitt altså empirisk begrensede syn) aldri helt kommer fram til? I alle fall ikke "karaktermessig og setningsmessig behag". Det synes jeg nesten jeg ser mer av hos FW. Finnes det overhodet noen som skriver bedre setninger? Noen med mer mangefasetterte og overraskende inngangsvinkler til en problemstilling eller tematikk? Med mer finurlig komplekst persongalleri? Jeg vet ikke hva som mangler. Hvorfor jeg aldri helt får fot, til tross for at jeg deler din ovenstående utålmodighet med konvensjonelle løsninger og "pragmatisme". Kanskje det er dette enkle, banale Roland Barthes kaller "plaisir de texte". Lysten ved teksten. Hva dette i såfall skulle bestå av, rent funksjonelt, er vanskelig å blinke ut. FW er min mann, jeg er helt med på prosjektet hans, sympatiserer hele veien fra bokhandelen til lenestolen hjemme. Men jeg opplever ikke "lyst" ved lesning av fiksjonstekstene hans. Ikke på den måten som opprinnelig gjorde meg tent på litteratur. Ikke som når jeg leser Faulkner, Proust, Borges, Cortázar, Sebald, Roth, Ulven. Et eller annet mangler. Jeg kan ikke sette fingeren på det. For helvete. Det er bare å prøve igjen.
Skrevet av Hagemann , 05:03, tirsdag 20. oktober 2009 #
Ein av grunnane til at eg her skriv på nynorsk, er i håp om at det skal sette ned tempoet på lesinga. Og det er også eit forsøk på ein generell verfremdungseffekt. Det siste nyttar Ch. seg av, for eks. i innleing som du kallar ein klisje(!) Eg vil kalla det ein refleksjon som bit seg sjølv i halen på slutten av romanen.
Når du skriv i avsnitt to at "romanen utforsker først og fremst familieoppløsningens innvirkning på følelselivet" og at hovudpersonen "Agnes puster kunst og kultur, men de personlige erindringene er like vage som de sosiale forbindelsene er tilfeldige, overflatiske." så anar eg uråd og ugler i mosen.
Famileoppløsning? Kva for familie? Dei personlege erindringane er då ikkje vage, tvert i mot. Og dei sosiale forbindelsene er ikkje tilfeldige, dei er tildels irrasjonelle, men også rasjonelt logiske som forholdet til faren, stemora og dotter hennar for eks.
At Agnes pustar kunst og litteratur er det jo noko i, men pustar? Vel, ho er hovudpersonen i ein roman om ein akademikar, og arbeider med ei avhandling om ein fransk forfattar frå 17-tallet, følgjeleg er det heilt legitimt, for ikkje å seie nødvendig i dette romanuniverset, å innstallere referansar til kunst og litteratur. Og denslags må gjerast nennsomt, om det ikkje berre skal bli dårleg parfyme. Det synest eg den erfarne forfattaren fiksar heilt flott.
Tema har sjølvsagt med tolking å gjere, men det må likevel ligge i teksten, som for meg altså ikkje har noko med familieoppløysing å gjere, men meir med tema som "hengivelse" og det å vere ein einsam ulv. ( Og den einsame ulven har vi vel i oss nokon kvar, skulle eg meine.)
Når eg lengre oppe skreiv at Krysantemum er ein dristig roman, så kunne eg også sagt ein vellykka eksperimentell roman som følgjeleg går sine eigne vegar, dvs utanom dei mest openbare konvensjonsforventningar. Eg les og blar om uten at eg kan forutsjå kva som kjem. Det likar eg. Ein vil bli overraska og når ein les mykje samtidslitteratur, både av plikt og av lyst, så blir ein glad for bøker som ikkje liknar på andre.
Det same kan eg seie om Hagemanns "Eyla". Og bøker kan ikkje gå sine eigne vegar utan eiga språkføring dvs ei språkføring som ikkje er snytt ut av nasen på andre. Då blir det altfor grovkorna og feil å snakke om "automatisert språk". Ei skrift som jobbar med motstand blir noko anna, noko som er annleis.
Skrevet av oregano , 05:30, tirsdag 20. oktober 2009 #
Skrevet av oregano , 07:59, onsdag 21. oktober 2009 #
Dessverre er det en tendens i norsk litteraturkritikk, føler jeg, til å berømme det man ikke forstår, fordi man ikke tør noe annet – hvis forfatteren er anerkjent, vel å merke. Hvis forfatteren er ukjent, finner man det greiest å fordømme, så slipper man å prøve å forstå. Selv har jeg bare ett mål med anmeldelsene mine: Å gjøre greie for leseropplevelsen min selv om den måtte gå på tvers av hva anmeldere flest opplever.
Rune Christiansen er en av forfatterne som har penest vær ute i kulturspaltene i Norge i dag. Han fortjener ros, men også motstand. Enhver Christiansen-bok kan ikke være god bare fordi Christiansen er en erfaren forfatter med et vakkert språk som vet å gjøre sine tekster komplekse.
Jeg anmelder bøker, ikke forfattere. Ergo kaller jeg heller ikke “Hagemanns språk” for automatisert, det dreier seg tvert imot om enkeltsetninger og avsnitt mot slutten av “Eyla” hvor jeg følte det nettopp ble litt for “snytt ut av nesa på andre”, ting ble uttalt fra ytterst på tunga, på en måte – altså litt mindre originalt og “annleis” enn det kunne vært, uten at jeg forsto hvorfor. Jeg tilskrev det derfor litt hastverk. Det vil forundre meg om ikke Hagemann forstår sin egen bok bedre enn jeg gjør, men for min – og andres – leseropplevelse er jo det ganske irrelevant.
Rune Christiansen er en god forfatter. Bøkene hans er bedre enn for eksempel Levi Henriksens, sånn generelt, selv om jeg har gitt Henriksen en god anmeldelse her i spaltene. Men de befinner seg i forskjellige ligaer, og kan ikke bedømmes på samme måte. “Krysantemum” er en litterær roman, bedre enn all god underholdningslitteratur, likevel føler jeg at den er mislykket. Men den er kompleks, og kan – bør? – følgelig leses flere ganger. Kompleksitet er imidlertid ikke alt i romankunsten. Å skrive noe komplekst er noe alle gode romanforfattere kan gjøre – med øynene lukket, nærmest. De har så uhorvelige mange sider de kan motsi seg selv på.
Om temaet er jeg delvis enig med deg, det har med tolking å gjøre. Men at det likevel må ligge i teksten? Vel, omdreiningspunktet for en litterær roman kan være så hemmelig at det er gjemt bort i en bisetning, eller det kan være helt fraværende på en påtakelig måte, som noe tydelig undertrykket. “Så skjør glemselen er, tenkte hun,” og det samme kan gjelde en romans forsøk på å holde temaet sitt nede: stiger til overflaten på en eller annen måte gjør det nå uansett. Du skriver: “Famileoppløsning? Kva for familie?” Nettopp, sier jeg.
Det lange avsnittet som utgjør mesteparten av s. 110 er for meg en nøkkel. Du kan lese avsnittet som en uviktig hendelse, og kanskje er det bare det. Men iallfall er det en nøkkel til min tolkning.
”Dei personlege erindringane er då ikkje vage, tvert i mot. Og dei sosiale forbindelsene er ikkje tilfeldige.” Hovedpersonen husker jo mye, det er riktig. Men hva? For å gjenta siste setning fra s. 110: ”bevegelser uten retning, en hukommelse uten perspektiver.” Når jeg leser listene over hva som befinner seg der i hukommelsen til Agnes, blir iallfall jeg slått av det samme. Det skilles ikke mellom liv og kunst, og fra livet sitt husker hun stort sett en ”terning som viste 5 på alle sidene” og slike ting. Når jeg skriver personlige erindringer, så mener jeg intime og inderlige og familiære erindringer. De har Agnes få av.
Om temaet har noe å gjøre med stabile samværsformer eller ikke er kanskje ikke så veldig viktig. Innvendingene mine er først og fremst formale. Jeg liker å lese franske navn, jeg også, men de eksplisitte og implisitte referansene veier her for tungt på skuldrene til romanen. Den klarer aldri å bli det den vil være, tror jeg, iallfall blir den ikke den franske nyromanen i frisk og norsk utgave. Jeg ser helt klart muligheten for at Rune Christiansen deler min oppfatning om at innledningen til romanen er en klisjé, at han leker med den på en eller annen måte. Derfor avslutter jeg anmeldelsen min som jeg gjør, innrømmer at jeg er usikker, at det kan være ironi å spore her. Du kaller førstepersonsnarrativet “ein refleksjon som bit seg sjølv i halen på slutten av romanen”. Det er rett. Hva jeg lurer på: ”Hva slags funksjon har denne refleksjonen?”
Jeg kommer tilbake til David Foster Wallace.
Skrevet av Riopelle , 11:52, onsdag 21. oktober 2009 #
Kva er ei ordinær histore? Det avgjerande er korleis ei historie blir fortalt - kanskje hintar forfattaren til andre romanar han har skrive - ialle fall sår han ein viss tvetydighet. Han skriv for eks ikkje: Denne gangen skal jeg ut å fly.(Solstad)
Eg seier med Herta Müller: Eit tema er så godt som det språket ein bruker. Og legg til for eiga rekning at ein bokkritikk er så god som det språket kritikaren bruker.
Trur du lurer deg sjøl når du skriv om forfattarar som tilhøyrande ligaer og at dei treng motstand - (Tror du det er motstand du gir for eks. Christiansen og Hagemann?) samtidg som du skriv at du melder bøker og ikkje forfattarar.
Avsnittet på side 110: nøkkel og nøkkel, fru blom.
At Christiansen vil skrive ein fransk nyroman i "frisk norsk utgave" trur eg neppe. Dette sitatet med den fremkalla filmrullen der Agnes berre skimtar "skyggeformasjoner" står i motsetnad til kameravinkelen som fangar opp alle detaljar utan å fortolke. Men at forfattaren er inspirert av den franske nyromanen og filmar i kjølvantet av den, er ei anna sak.
"bevegelser uten retning, en hukommelse uten perspektiv" Dette les eg som to paradoks, spesielt det siste. Hukommelsen har ikkje innebygd perspektiv på seg sjølv; andre instansar må mobiliserast. Hukommelsen må tolkast. Det er ikkje nødvendigvis romanforfattarens openbare oppgåve. Og heile utsagnet går jo slik: Det var som om bildene tjente en innbilt og besyndrlig sak, noe paradoksalt; bevegelse uten retning, en hukommelse uten perspektiv.
Det avgjerande i ein bokkritikk er jo ikkje om den er positiv eller negativ - fint eller dårleg vêr, liksom. Det avgjerande er korleis kritikaren kommuniserer med boka og korleis han gjer greie for det. Å slå om seg med fraser som "mislykket roman" og "Den kjipe mangelen på fokus og framdrift i våre liv kan være kjærkommen for en selvbevisst forfattar ; den fritar ham fra helhetstenkning og visjon", vitnar, for meg, om ein kritikar som brukar storslegga utan å ha dekning for det.
Skrevet av oregano , 06:35, torsdag 22. oktober 2009 #
Jeg beundrer din autoritære standhaftighet, men du rokker ikke ved min forståelse av romanen. Du navngir funksjonen til romanens ramme ( “dramaturgisk effekt”, “verfremdungseffekt”), men sier ikke noe om hva den har her å gjøre, om vi trenger den, hva slags effekt den har for romanen som helhet. Det er det jeg sliter med å finne ut av. For meg er det bare irriterende didaktikk og autoral innblanding, altså – unnskyld – mislykket verfremdung.
Dessuten vil det alltid finnes en vinkel hvorfra bruk av “storslegga”, vil synes “uten dekning”. En kritiker kan ikke ta hensyn til det.
Selv bekjenner jeg meg til – uten at jeg innbiller meg å befinne meg på samme nivå ennå – den ekspressive kritikken til for eksempel Norman Mailer eller Gore Vidal. De kunne være både sinte, morsomme, grovkornete og urimelige, men alltid personlige, illuminerende hvis man tok dem med en klype salt. Den mer finhårige kritikken jeg tror du etterlyser, står meg fjernere.
Jeg tror vi kan være enige om at jeg ikke er noe for deg.
Og om at språket man benytter seg av, er viktig. Fru Blom har ikke noe der å gjøre.
Jeg kommer fortsatt tilbake til David Foster Wallace. Tror jeg. Må bli ferdig med ferien først.
Skrevet av Riopelle , 08:16, fredag 23. oktober 2009 #
Skrevet av oregano , 08:24, fredag 23. oktober 2009 #
For all del. Du kan ha rett. Kanskje er anmeldelsen i Morgenbladet både god og finhårig? Jeg leste den akkurat nå, online, og liker den i hvert fall...
http://morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20090918/OBOKER/981002675
Peace, forresten.
Skrevet av Riopelle , 10:02, fredag 23. oktober 2009 #
Skrevet av Hagemann , 10:37, fredag 23. oktober 2009 #
Skrevet av mary , 10:48, fredag 23. oktober 2009 #
Som man sier i Trøndelag.
Skrevet av Riopelle , 10:52, fredag 23. oktober 2009 #
Likevel kjem Løvås kjem også med denne innvendiga om det forfengelege i den franske orienteringa - kanskje er akkurat det litt puritansk? Kanskje er dei litt meir forfengelege nede på kontinetet - på godt og vondt?
Okey, peace and love!
Skrevet av oregano , 08:01, søndag 25. oktober 2009 #
(Hvis ja, svar i den astrale verden)
Skrevet av mettebergsommann , 09:56, onsdag 2. desember 2009 #
Nei, går ut frå at det er Riopelle du etterlyser, og han ser jo ut til å vere gone with the wind.
Skrevet av oregano , 11:06, onsdag 2. desember 2009 #
Men heldigvis kan det være en skikkelig energidrikk også.
Dog, jeg håper han kommer tilbake. Han var en friskus, en begrunnet friskus.
Skrevet av mettebergsommann , 11:34, onsdag 2. desember 2009 #
Skrevet av oregano , 11:56, onsdag 2. desember 2009 #
Din lett ironiske ” Man skal jo prøve igjen og prøve igjen helt til man liker.”, minner meg om en passasje fra en bok av Bjerck Hagen, der han gjør nettopp det. Han forstår at det er HAN det er noe feil med, da han ikke får noe ut av en bok som har blitt kanonisert, så han leser den om og om igjen, til hans litterære følsomhet forandrer seg, og han ser de ørsmå nyansene piple frem som en viktoriansk kvinnes lette perspirasjon en varm sommerdag. Tradisjonen hadde nok en gang rett, det var foredlingen det kom an på.
Du har helt rett i at det er mange rabbagaster av noen radikale formfornyere, radikale tankefornyere, i den litterære tradisjonen, i den vedtatte litterære kanon. Men leser man for eksempel Bjerck Hagen, kan en få inntrykk av at litteratur først og fremst er Nathaniel Hawthorne og Henry James.
Pragmatisme er heller ikke en ensartet størrelse, og når jeg bruker begrepet til mine retoriske svingslag, så bruker jeg en variant av pragmatisme inspirert av Wittgenstein. Jeg har bodd i Bergen, Bjerck Hagen er professor i Bergen, og Bergen har en egen retning innen estetetikken, Bergensskolen. Mine poenger omkring tradisjonen kommer fra en forelesning av filosofen Alan Janik, som grundig redegjorde for hvorfor de tingene som bestod over tid, som ble vanlige, eller tradisjon, var fornuftige, sett fra et wittgensteiniansk ståsted. Noe som igjen passær faen så godt med åssen Bjørk Hagan legitimerær sitt littratursyn.
Nei, dette er ikke så rettferdig. Det er ikke rettferdig å sette likhetstegn mellom Woods og Bjerck Hagen, eller pragmatisme og den pragmatismen som er inspirert av Wittgenstein. Du vil finne forskjeller og nyanseringer, for de finnes, selvfølgelig finnes de.
Likevel, Woods og Bjerck Hagen har mange likhetstrekk ( for Bjerck Hagens del vil jeg si at det er mistenkelig mange likhetstrekk) og Wittgenstein er den suverent viktigste og mest innflytelsesrike pragmatiske filosofen.
Så, til dævve David. Det er ikke lett å lese det han skriver, det er tungt, annerledes, til tider kjedelig, man får intet løft, du vet som man får av andre forfattere, dette koselige, gjenkjennelige, treffende, spennende, pene eller stygge, elegante, følsomme, innlevende – løftet. Det uteblir. Da blir spørsmålet, skal man bli skuffet? Og skal man forklare hvorfor man blir skuffet?
Eller skal man kanskje tenke over hva det er ved en selv som gjør at man blir skuffet? Tenke over hvilke kriterier man egentlig opererer med når man leser? Tenke over om det finnes andre aspekter ved det man leser som kan være åpnende for erkjennelsen, enn de virkemidlene man liker så godt fra før? Enn de tradde virkemidlene som er så gjennomterpete at de gjør det mulig å lese en trehundresiders roman på en ettermiddag, og skrive anmeldelsen senere på kvelden?
Det er jo en mulighet, og jeg skjønner at du har vurdert den, men det virker ikke som du klarer å bevege deg noe særlig. Og jeg er ingen David Foster Wallacefan, jeg synes ikke han er verdens største forfatter. Men jeg synes han hadde et interessant prosjekt, og jeg anerkjenner at han er min intellektuelle storebror.
Jeg husker godt da jeg leste ”Brief interviews with hideous men” første gang. Jeg var på poesifestival i Ulvik, god og bakfull, hadde hørt poeter dele så enkelt og greit fra scenene, tilgjengelig og formidlende, med anslag og vendinger, anslag og vendinger, og musikalsk språk, musikalsk språk. Jeg hadde drukket meg full, skikkelig full, og nå dagen etter, rett etter frokost, snek jeg meg ned til vannet, med en pose øl og en bok. Lesinga slo meg umiddelbart. Det var noveller, et format jeg hater når det er nordmenn som skriver de, for det er en forterpet sjanger formmessig sett hos oss. Men dette, dette var noe annerledes, noe ganske annerledes. Historiene framtredde, de hadde ingen klassisk narrasjon, og det var umulig å vite hvor de skulle, eller hva den neste eventuelt skulle handle om. Likevel, de hadde en uhyre følsomhet. Muligens kjentes det slik ut fordi de brøt med noen sjangermessige stengsler, og derfor ga en ukonvensjonell virkelighetseffekt, men jeg tror ikke det, denne følsomheten var først og fremst språklig. Ingen konvensjonell språklig følsomhet, men den var der, den var lett å merke, og jeg forundres over at så mange andre, som for eksempel du, Frode, ikke legger merke til den. I detaljer kan det ligge stor omsorg. Eller rett og slett, omsorg er først og fremst detaljer.
Jeg har ingen bøker av DFW her nede, men jeg kommer snart til å kjøpe meg et eksemplar av ”Brief interviews …”. Jeg skal ta en helkveld, for dagen etter å legge meg i gresset ved Lagoaen her i Rio, å gjenlese. Leseropplevelser man virkelig husker, bør man hegne om, men ikke være redd for å gjenta.
Kudos for forsøket ditt.
Skrevet av mettebergsommann , 09:02, torsdag 3. desember 2009 #
«Din lett ironiske "Man skal jo prøve igjen og prøve igjen helt til man liker.", minner meg om en passasje fra en bok av Bjerck Hagen, der han gjør nettopp det. Han forstår at det er HAN det er noe feil med, da han ikke får noe ut av en bok som har blitt kanonisert, så han leser den om og om igjen, til hans litterære følsomhet forandrer seg, og han ser de ørsmå nyansene piple frem som en viktoriansk kvinnes lette perspirasjon en varm sommerdag. Tradisjonen hadde nok en gang rett, det var foredlingen det kom an på.»
Da blir det blitt på disse dikotomiserte "ja, du liker intellektuell litteratur, jeg foretrekker underholdning, og det er ingenting jeg eller andre kan gjøre med det"-utsagnene som alltid har punktert enhver debatt om litterær kvalitet her inne.
Skrevet av Landgaard , 09:51, torsdag 3. desember 2009 #
Skrevet av oregano , 10:32, torsdag 3. desember 2009 #
Skrevet av Landgaard , 11:49, torsdag 3. desember 2009 #
http://www.youtube.com/watch?v=wUSs9XBszLc
Hør han lese, ikke se på bildene, sentimentale gjøker velter seg i selvmordet hans.
Selvfølgelig.
Skrevet av mettebergsommann , 12:05, torsdag 3. desember 2009 #
Skrevet av Landgaard , 12:13, torsdag 3. desember 2009 #
Opplesningen av hele novellen er i tre deler, de andre to er linket til høyre på tuben.
Til slutt: Ja, Stian, forfatterfetisjering er en uting.
Skrevet av mettebergsommann , 12:47, torsdag 3. desember 2009 #
Bare vent til du selv blir forfatter, Mette. Da skjønner du verdien av å fetisjere.
Ikke glem kålkokeinnlegget borte på LB, da.
Skrevet av Landgaard , 13:10, torsdag 3. desember 2009 #
Skrevet av mettebergsommann , 14:16, torsdag 3. desember 2009 #
Eg applauderar på nynorsk! Dette var kjekt!
Skrevet av oregano , 10:58, fredag 4. desember 2009 #
Så, vel an!
Skrevet av mettebergsommann , 11:46, fredag 4. desember 2009 #
Rune Christiansen er faktisk ikke den som fortjener en litterær pris minst, han er en gjennomført forfatter i det han gjør, og en god lyriker.
Skrevet av mettebergsommann , 13:34, fredag 4. desember 2009 #
Skrevet av oregano , 14:37, fredag 4. desember 2009 #
Frode: Jeg får ikke vært på nett i helgene, men jeg får vært på fest, så derfor, mandag skal jeg trøkke ut av meg et svar fra bakrusen, slik jeg pleier.
Skrevet av mettebergsommann , 16:23, fredag 4. desember 2009 #
Skrevet av mary , 03:40, lørdag 5. desember 2009 #
Kos deg med fyr på peisen! Men melkespreng er ikkje noko særleg - det er tvertimot dritvondt. I know.
Amming har likevel sine gode sider...også biologisk, ja, men bunden opp blir ein på ein heilt spesiell måte - så heng ein i alle fall ikkje i lause lufta den tida det varer...
Skrevet av oregano , 06:27, lørdag 5. desember 2009 #