Frode Johansen Riopelle
kri-kri-tikk-tikk
Thomas R.’s ”Taximator/Terror U.M.A.”
Debutanten Thomas R.’s ”Taximator/Terror U.M.A.” er primært et uttrykk for en ung forfatters ønske om å skrive en roman, og dernest, henimot slutten, for stoltheten over å ha skrevet en. Innimellom skimter man imidlertid et talent både for ordknapp hverdagsrealisme, og for surrealisme.
Den unge jeg-fortelleren er taxisjåfør og arbeider på en psykiatrisk institusjon i Bergen. En dag stikker vennen Ted – en pensjonert nyhetsjournalist – til ham en konvolutt med beskrivelser av ulykker og terroranslag, og innvier ham i sitt prosjekt Doom Delight, “et slags provokasjonsprosjekt, autentisk, med utgangspunkt i virkelige hendelser”. Målet er å bygge opp et globalt mediekonsern som kringkaster sjokkbilder 24 timer i døgnet for å “skape emosjonell avhengighet”, og “gi næring til menneskers urbehov for innlevelse i tragedier.”
I likhet med Bret Easton Ellis i “Glamorama” benytter Thomas R. seg av regressiv kapittelnummerering. Det telles nedover fra 10 til 1, og ender noe forutsigbart i et fryktelig kræsj. Kanskje er det et signal om at fragmentene – for det er det boka består av – også bør leses baklengs som en “apocalypse of the subconscious”, som det heter et sted, som komatøs hjerneaktivitet etter kræsjet? Men realistisk situerte passasjer som disse taler vel for at romanen ikke er riktig så kompleks: “Jeg blir ofte bare liggende med disse hendelsene og samtalene kvernende uoversiktlig oppi hodet,” og “Jeg dikter historier. Jeg drømmer i våken tilstand. … Men litt virkelighet lekker inn.”
Boka viser en holdning til litteraturen som egger meg til strid: At den trenger lidelser og voldsomme hendelser for å bli viktig. “Jeg tenker på å skrive en taxi-roman, men kundene sier så mye dritt at det ikke vil bli mye til roman,” sier fortelleren i begynnelsen, før Ted kommer til redning med konvolutten sin. Men hvorfor er det da drittpreiket i taxien, sjåførens lede og søvnløshet, og hans absurde samtaler på mentalsykehuset som gjør mest inntrykk? Se hvor ordknapt og humoristisk Thomas R. makter å uttrykke en fortumlet tilstand av insomnia: ”Bordet vårt er tomt. Noen beger, servietter og papir etter junkfood viser at vi nettopp har spist.” Grenselandet mellom hverdagstrivialiteter og surrealisme har forfatteren godt grep om. Flauere er metaperspektivene som hovedpersonen legger på beretningen sin mot slutten – de tilfører et nivå av selvhøytidelighet – samt Doom Delight-skildringene. Denne er fra katastrofen med luftskipet Hindenburg i Lakehurst Naval Station i New Jersey i 1937:
“Men så skjer det noe uventet, noe forferdelig, de hører en eksplosjon og ser etter hvert et flammehav ovenfor gondolen som henger under løfteskroget. De har valget mellom å bli om bord og muligens bli slukt av flammene som nærmer seg dem med rasende fart, eller å hoppe ut fra skipet, som ennå er langt over bakken. Idyll er blitt til mareritt.”
Skildringer av autentiske ulykker har en etisk forpliktelse, vil jeg hevde, til å være godt skrevet og edruelige. Det er ikke disse, og stilistisk er de for like teksten for øvrig til at man helt kjøper dem som mediesatire. Temaet, hvordan vi betrakter andres lidelse, er dønn alvorlig, og Thomas R. fortjener honnør for å ta i det. Men boka uttrykker den samme fascinasjonen som den foregir å kritisere oss for. Lidelsene til ofrene for Scandinavian Star og World Trade Center blir utnyttet som leserpådrivelse og nedtelling til fortellerens egen kræsj på slutten av romanen.
Jeg har dermed vanskelig for å avgjøre om det er Teds ”provokasjonsprosjekt”, eller forfatterens håndtering av det, som provoserer mest.
Frode Johansen Riopelle
bokmagasinet@klassekampen.no
Posted at 01:09PM des 11, 2009 by Riopelle in Bøker | Kommentarer[27]
Er det noe spesielt med ulykker, kontra krig?
Finnes det en foreldelsesfrist? Går det an å skrive om Pompeii i dag?
Er det etiske ansvaret større, hvis ulykken omfatter færre? Kan man skrive om tsunamien i Asia, man ikke om Scandinavian Star?
Er det bedre å skrive om en ulykke hvis historien den er knyttet til allerede ligner fiksjon, og derfor allerede virker avvæpnende symbolsk, feks Scotts Sydpolenekspedisjon?
Gi til gode et etisk veikart for forfattere som vil bruke virkelige hendelser, deriblant ulykker, som litterær inspirasjon. Hva bør vi tenke på? Hvordan henger alt dette sammen?
Skrevet av mettebergsommann , 11:21, tirsdag 15. desember 2009 #
Hvor ofte har vi ikke hørt det, om romaner som omhandler såkalt virkelige hendelser, at forfatteren har ivaretatt sitt etiske ansvar, skildret med varsomhet, unngått å bli spekulativ og grotesk.
Siden jeg selv kom med en roman som kolliderte betraktelig med den etiske forståelseshorisonten hos den gjengse leser, var det alltid med et snev av pinlighet jeg stilte opp på opplesninger og evenementer hvor det var fullt av middelaldrende damer. De skulle bare visst, tenkte jeg. Heldigvis kjøpte de aldri boken min uansett.
Skrevet av Landgaard , 14:15, tirsdag 15. desember 2009 #
Alle skjønnlitterære framstillinger har et etisk ansvar, slik mennesker har det – “The moral obligation to be intelligent” om ikke annet, for å si det med Lionel Trilling – og framstillinger som eksplisitt involverer virkelige personer har et større etisk ansvar, skildringer av krig og ulykker krever mer varsomhet og teknisk dyktighet enn skildringer av et frokostritual. En elendig Holocaust-roman er mer provoserende i sin elendighet enn en elendig cricketroman.
Det finnes en foreldelsesfrist, men den er flytende, Pompeii og Dante kan skrives om med mindre risiko enn WTC og David Foster Wallace. Etterkommerne til ofrene er mindre hårsåre, vi lesere mer beredte til å abstahere.
Poenget er å skildre uten å gi leseren enn emmen smak i munen, følelsen av at lidelse er brukt som underholdning osv. Det er jo nettopp medias utnyttelse av slike hendelser som underholdning som er temaet i Thomas R.s bok, den rettferdiggjør seg selv på bakgrunn av dette. Dermed er det kanskje enda viktigere at boka selv etterlever samme standard? Av og til, som i “American Psycho” av Bret Easton Ellis, kan det komme fruktbar spenning ut av misforholdet mellom tema og fortellerstrategi: hvorfor kritisere vold og overfladiskhet ved å være voldelig og overfladisk? Det virker der, fordi teksten er glimrende utført, man beundrer minst like mye som man forarger seg.
Jo bedre en tekst er, og jo bedre en forfatter er, på umiddelbart nivå, jo lettere har jeg for å se gjennom fingrene med en tvilsom, eller tvetydig, moral – det være seg Batailles “Historien om øyet” eller den nevnte “American Psycho”, lekre ekligheter.
Hvilket styringsprinsipp skal man ha: følelsene sine. Det som føles feil, er uetisk, føles det rett, er det etisk. Sa Ernest Hemingway og Norman Mailer. Jeg tror de bløffer, men sannheten må ligge et sted deromkring. Jeg tenker fortsatt på det!
Gøy, dette.
Skrevet av Riopelle , 10:10, onsdag 16. desember 2009 #
Tenk deg at dette ble allment kjent, og at det førte til en bevissthet om at litteraturen kan undersøke et uhyre forstørret handlingsrom, uten at en moral fra den ”virkelige” verden skal trekkes inn.
Det er vel først da en kan snakke om å oppfylle ”The moral obligation to be intelligent”? Det er vel først da litteraturen kan få utnyttet det potensialet den har? For den er vel ikke her for å behage eller være ufarlig?
Moralister forminsker det kunstneriske rom.
Skrevet av mettebergsommann , 10:13, torsdag 17. desember 2009 #
Da reduserer vi. Forfattere som Coetzee og Cormac McCarthy, og en drøss andre, reiser moralske spørsmål i tekstene sine som vi som lesere er forpliktet til – hvis vi skal yte disse forfatterne rettferdighet – å tenke over, å ta stilling til. Moral er viktig for forfattere som andre mennesker.
Jeg sier ikke at en forfatter må rette seg etter moralen i samfunnet. Jeg sier heller ikke at en umoralsk bok per definisjon er dårlig. Jeg forlanger ikke at en bok skal moralisere, gi svar på moralske spørsmål. Men etikken er som estetikken, en kvalitet som må tas i betraktning – på den ene eller den andre måten – når man avgjør verdien av et verk.
Du tar selv David Foster Wallace’s kulturkritikk – og kulturkritikk er en form for moralisme – i betrakning når du bedømmer ”Mister Squishy”, og du kritiserer James Wood for ikke å gjøre det.
Kunsten er autonom, en energiklump som forsyner seg selv, men som sola skinner den ned på oss, belyser virkeligheten. Å insistere på at kunsten må være amoralsk – eller at moralen den stiller til skue ikke spiller noen rolle – er å begrense dens handlingsrom, snarere enn det motsatte. Det er en form for autonomitenkning som gjør litteraturen den bjørnetjenesten å ufarliggjøre den.
Nå tar jeg juleferie. Jeg er tilbake utpå nyåret en gang.
God jul, Metteberg, god jul Landgaard og alle andre.
Skrevet av Riopelle , 13:05, torsdag 17. desember 2009 #
Skrevet av oregano , 13:56, torsdag 17. desember 2009 #
Dette betyr ikke at vi ikke kan leve oss inn i karaktérer, handlinger eller hendelser, men har noe blitt fiksjonalisert, så har det blitt f i k s j o n a l i s e r t. Coetzee, McCarthy og en drøss andre, reiser moralske spørsmål som vi kan forholde oss til på en fri måte, siden de reiser spørsmålene i fiksjonsform.
Det er lov å lese moralsk, men det er ikke lov å forveksle fiksjon med virkelighet. Man behøver ikke forveksle disse to kategoriene, for å komme med interessante lesninger basert på moralske innsikter.
Det beste eksempelet på å respektere dette skillet synes jeg Vigdis Hjort og Arild Linneberg har gitt. I ”Om bare” ble en fiksjonell litteraturprofessor portrettert som alt annet enn høyverdig, av Hjort, hans eks-kjæreste. Dette leet han ikke et øyenbryn over, og de kunne i fellesskap diskutere boka offentlig etterpå. Han identifiserte seg ikke med en fiktiv karaktér, og jeg vil tillegge, hvorfor skulle han gjøre det?
God jul, Frode, det har vært en glede å polemisere så langt, måtte koleriskheten rekke helt til påske.
Oregano: Forfattere har intet etisk ansvar, å tro det, er å gjøre leserne til intellektuelle dverger som må beskyttes mot de farlige bokstavremsene. Skriv noe ondt, nedrig, og krenkende i fiksjonsform, det er helt greit. Du har et estetisk ansvar, ikke et etisk.
Skrevet av mettebergsommann , 16:09, torsdag 17. desember 2009 #
Mette: Men altså, det virker på meg som at teori her gjøres ironclad - virkeligheten be damned.
Faktum er jo at lesere, både de profesjonelle kritikerne og de ordinære bokkjøperne, alltid funderer på hva som er virkelig og hva som er fiksjon i bøker, i hvert fall i dem som er skrevet i samtiden. Og spesielt hvis man ser antydninger til at forfatter og hovedperson har visse biografiske likheter. Selvfølgelig kan man lese alle romaner som rene fiksjoner, og om 500 år vil man sannsynligvis gjøre det, for da er virkeligheten, vår virkelighet, her i 2009, bare et blekt minne uten særskilt betydning. Men bøkene som ble skrevet! De er like duggfriske i 2509 som nå, gitt visse åndsverkskonserverende omstendigheter.
Men for "folk flest" tilføyes nok romanene en ekstra dimensjon dersom man begynner å fundere "er dette sant? har forfatteren opplevd dette?". Og igjen, hvor får forfatteren sitt stoff fra? Ved Universitetet i Bergen er det sikkert blasfemi å spørre om det, men ellers i verden spør man gjerne: Hvorfor skriver forfatteren om dette? Er dette noe han har opplevd? Er dette noe han protesterer mot? Er dette noe som er viktig for ham?
Det er jo sannsynligvis soleklart at jeg aldri ville ha skrevet "Herrer i åndenes rike", en studentroman fra Universitetet i Tromsø, hadde jeg ikke selv studert ved selvsamme institusjon. Vel er dette faktum irrelevant for verkets estetiske dimensjon, men "folk flest" nekter å kun ta den estetiske dimensjonen i betraktning. Kanskje fordi de ikke forstår seg på estetikk? Kanskje fordi skjønnlitterære bøker kun er interessante dersom de er spennende eskapisme (krim, fantasy, etc.) eller utleverende (selv)biografier?
Og stadig vekk beskyldes jo forfattere for at de ikke ivaretar sitt etiske ansvar. Leserne klager over "stereotypiske kjønnsroller", f.eks. Er det en estetisk innvending? Nei. Det er en etisk innvending tett forbundet med dagens kjønnspolitiske klima. Og hva var grunnen til at du la ned "Herrer i åndenes rike", Mette? At hovedpersonen var slem med lillebroren sin? Er ikke det også en etisk reaksjon?
Skrevet av Landgaard , 01:12, fredag 18. desember 2009 #
Bra realitetsorientering, Landgaard!
Skrevet av oregano , 03:32, fredag 18. desember 2009 #
Skrevet av Landgaard , 03:56, fredag 18. desember 2009 #
Det er noe med hva du skal tillate deg å plage en eventuell leser med - For eks. å skrive dårlige setninger er uetisk, faktisk ja, når vi snakkar om bok, om ikke det er et bevisst virkemiddel for å bygge opp et tekstuniverset. Slik sett er der ikke vantette skott mellom det etiske og det estetiske, selv om Mettemann hevder det.
Når for eks. Solstad legger Åpningen av Professor Andersens natt til julaften og dertil lar hovedpersonen iakta noe som ser ut som et mord, har forfatteren bragt både kristendommens julefeiring og en krimgåte på banen. At krimgåten ikke blir låst, ja, at dette mordforsøket ikke en gang blir meldt til politet, leser jeg bl.a.som et stor geip for ikke å si fordømmelse av all krimlitteraturen vi holder på å drukne i. Er dette en etisk fordømmelse eller er det en esteisk? - begge deler vil jeg tro. Men Mettemann vil nok si at den bare er estetisk, men der tar han selvfølgelig feil!
Skrevet av oregano , 05:49, fredag 18. desember 2009 #
Skrevet av oregano , 06:06, fredag 18. desember 2009 #
Det virker som om ditt fokus på den ene siden er at det etiske handler om den kvaliteten forfatteren klarer å tilføre sin skrivning, at det etiske sogar er en komponent i det estetiske, og da blir det kanskje lett at begrepene flyter i hverandre?
Det jeg først og fremst tenker på med etiske, er nok mer relatert til det du sier om Professor Andersens natt. Men det forblir jo en tolkning, at verket fordømmer krimlitteraturen vi holder på å drukne i her på begynnelsen av det 21. århundre, og denne fordømmelsen trenger har vel ingenting med et etisk ANSVAR å gjøre?
Skrevet av Landgaard , 06:47, fredag 18. desember 2009 #
Skrevet av oregano , 07:25, fredag 18. desember 2009 #
Oregano: En ekskjæreste kunne skrevet ned forholdet til meg, detaljert, for siden å gi det ut som en roman. Når denne beskrivelsen gis ut som fiksjon, forandres den erkjennelsesteoretiske statusen, som går fra sant til oppdiktet. Mitt navn vil ikke være meg, hendelsen vil ikke være den jeg har vært med på. Det er hun som velger å gi ut beretningen som uvirkelig, og det blir den virkelig (Sic!).
Roman på coveret gir en pekepinn på hvordan vi skal lese, og da får vi lese slik. Fiksjonens frihet til å gjøre slike ting er på vei til å bli ubestridelig, se bare på hva som har skjedd i rettsaker omkring slike tema. De blir færre og færre, og foratterne går alltid frie.
Å kunne fiksjonalisere basert på virkelige hendelser er en frihet og en styrke ved litteraturen, som kan være ubehagelig for en liten gruppe som blir direkte berørt, men som egentlig er et spørsmål om fiksjonsbevissthet og lesekunnskap.
I litteraturmiljøet, som feks i denne diskusjonen, er det mye større fokus på takt og tone, enn det er i billedkunst eller performancemiljøer. Er forfatterne litt mer ... i mangel av et bedre begrep ... borgerlig fintfølende?
Skrevet av mettebergsommann , 07:36, fredag 18. desember 2009 #
Det er vel for søren ikke takt og tone jeg snakker om!
Skrevet av oregano , 08:24, fredag 18. desember 2009 #
Men et tilsvar til deg blir: Etter Kant har skillet mellom estetikk og etikk vært mulig, nå er det nødvendig. Over her virker det som du nærmest absolutterer etikken, og det er det ingen grunn til. Eller, det forkludrer tenkningen omkring estetikk. Å skrive "dårlige" setninger er forhåpentligvis estetiske valg, ikke etiske handliger. Å la en setnings "formfullendthet", "eleganse" eller "skjønnhet" gjøres til et etisk anliggende, kan sikkert virke fikst for tanken, men innebærer egentlig et kaffebordtyranni på litteraturens område.
Interessant, mao, men ytterst forfeila.
Når det gjelder eksempelet fra Professor Andersens natt, så viser det bare at man kan, og også bør og skal, lese med henblikk på etikk i fiksjonstekster, men friheten knyttet til etiske lesninger er mye større enn friheten man har i forhold til handlinger i det virkelige livet. Det er nettopp undersøkelsen av etiske implikasjoner i situasjoner eller hendelser, man selv neppe kommer opp i, eller kommer opp i, som er en av litteraturen store styrker.
Skrevet av mettebergsommann , 08:45, fredag 18. desember 2009 #
Skrevet av Landgaard , 09:25, fredag 18. desember 2009 #
( Ble bare litt fortørna her, for viss ikke du skjønner hva jeg mener så vetta søren hvor vinden blåser..
Skrevet av oregano , 09:38, fredag 18. desember 2009 #
I praktisk litteraturkritikk oppdager man fort at det ikke er greit å skille det som er estetisk i en tekst fra det som er etisk, eller på annen måte kognitivt. Setninger virker på to måter samtidig – de slår inn i sanseapparatet, og de slår inn i vettet, og oftest påvirkes vettet og sanseapparatet av hverandre. Hva leserreaksjoner bunner i, helt konkret, er dermed ganske umulig å avgjøre. ”Form” og ”innhold” er konstruksjoner man bruker til hjelp i en analyse, men det finnes ingen form uten innhold eller innhold uten form – altså er de glade samboere som ingen kan bygge skillevegger mellom.
Hva med strukturen i et verk for eksempel? Strukturen er en del av estetikken, men har etiske implikasjoner. Det samme har valg av perspektiv og utsnitt. Hvis et filmkamera konsekvent velger å filme menn i hodehøyde og kvinner i bryst- og hofehøyde, er det vel ikke bare et estetisk valg?
Henry James skrev at romanens moral kom an på dens mengde av ”følt liv”. Flannery O’Connor betraktet ikke sine alltid fremhevende katolske ideer som utslagsgivende for moralen i novellene sine; moralen ble tvert imot avgjort av hva hun maktet å ”gjøre levende”. Dybden, alvoret, kvaliteten på skrivingen, inngir moralske følelser i leseren, til det bedre eller det verre. Det kan, med rette, betraktes som umoralsk, eller lite kjekt, når en forfatter – enten han er skjønnlitterær eller en teoretiker – forflater det brådype eller leder leseren vekk fra sannheten.
Det er ikke ”ytterst forfeila” å tenke etikken som en betydelig del av estetikken. Utsagnet at dette ”forkludrer tenkningen omkring estetikk” tyder på at taleren ikke – unnskyld, men jeg kan ikke dy meg – har satt seg særlig inn i tenkningen omkring estetikk.
Theodor W. Adorno – oversatt og propagandisert av Arild Linneberg, ingen ringere – bruker for eksempel mye plass på etikk i sin ”Estetisk teori” – en bauta i generen. Tenk på utsagnet til Adorno om at det er barbarisk å skrive dikt – dvs. "formfullendte" og "elegante" setninger – etter Auschwitz. Kan en dikter ta på seg å gi stemme til de døde, selv om dette er ”fiksjonaliserte” døde? Hvilken stemme skal man i så fall gi dem? Et hvisken? Et skrik?
At fiksjon er fiksjon er en påpekning som treffer langt under det forventede nivået på diskusjonen i et forum som dette. Vi er alle klar over at dikt er oppdiktet. Om vi, eller en utgiver, setter ordet ”roman” på coveret til Hitlers ”Mein Kampf”, så blir det ikke et mindre umoralsk verk av den grunn. Dessuten har både biografier, memoarer og historieverk sin nødvendige prosent av spekulasjoner eller, som Arild Linneberg sier, ”fiksjon”. Vi kan ikke la tittelbladet amputere vår sans for etisk bedømmelse fullstendig. Jeg er selvsagt enig i at den fiktive litteraturprofessor Buberg verken er den virkelige professor Buvik eller den virkelige professor Linneberg, men handlingene til Buberg, og forfatterens håndtering av ham, kan og bør vi likevel møte med et etisk, så vel som estetisk, øye.
Det er et langt sprang fra kjendisromaner til post-9/11 til Holocaust-litteratur. Vi kan ikke være dogmatiske anti-moralister i møte med alle disse verdenene, selv om det måtte stå ”roman” på en av sidene.
Så, nå er det jul igjen. Det har vært en glede så langt. Håper dere får mange harde, firkantige pakker.
Skrevet av Riopelle , 20:42, fredag 18. desember 2009 #
Jaja, uansett takk for anmeldelse! Nå hadde jeg tenkt å legge meg ut i en lengre tirade om Kantske og Nietzchesiske betraktninger om det estetisk-etiske skillepunkt, men etter å ha tenkt meg om kortere enn tiraden skulle ha blitt kom jeg til den konklusjon at jeg lar det ligge. At det grunner i at jeg ikke har filla peiling innrømmer jeg aldri. Men jeg må nå få lov til å si at jeg syntes det er berikende å få følge med på "diskusjonen".
Riktig god jul forøvrig!
Skrevet av Martin , 06:44, lørdag 19. desember 2009 #
Trudde ikke det.
Videre sier jeg at ” man kan, og også bør og skal, lese med henblikk på etikk i fiksjonstekster, men friheten knyttet til etiske lesninger er mye større enn friheten man har i forhold til handlinger i det virkelige livet. Det er nettopp undersøkelsen av etiske implikasjoner i situasjoner eller hendelser, man selv neppe kommer opp i, eller kommer opp i, som er en av litteraturen store styrker.” Harru trøbbel med den påstanden?
Trudde ikke det.
Likevel. Det skjer ofte noe kjipt når leseren blir for opptatt av moral i lesninga. Se bare på din egen babling om autentiske ulykker over. Det eneste du egentlig oppnår er å fremstå som moralsk, det eneste du sier er: se på meg! Se hvilken fortreffelig moral jeg besitter! Autentiske ulykker må være godt skrevet og edruelige!
Må de det?
Nei, selvfølgelig ikke. Det er bare å tenke seg det motsatte. Se for deg en gotisk skrevet versjon av Hindeburgulykka a la Cartarescu. Se for deg den skrevet med DFW’s minituøse grep. Se for deg den skrevet som flyeksplosjonsscenen i ”Glamorama”. (Riktignok ville de vært godt skrevet, men de ville vært selve antitesen til edruelige)
Hvilken skade hadde skjedd?
Ingen. Overhodet ingen.
Så hva har du egentlig oppnådd annet enn å signalisere dine egne moralske preferanser, samtidig som du implisitt signaliserer at andre lesere er sårbare stakkarar som bør beskyttes mot litteraturens potensielt korrumperende kraft?
Ingenting.
Personlig må jeg si at jeg ikke har bruk for deg som noe etisk kompass i mitt liv, du er ikke noe Tilsyn for høy moral. Mein Kampf ville for blitt mer interessant hvis den hadde blitt utgitt som roman, ikke mindre,for da kunne den blitt lest mer med henblikk på identitetsproblematikk, enn den forterpa antisemittismen. Muligheten til å lese amoralsk ville åpnet dette verket, ikke lukka det med stempelet ”Umoralsk”.
Jeg har sagt det før her, moraler finnes det mange av i samfunnet, forskjellige alderssegmenter, organisasjoner, religioner og subkulturer har sine egne. Moralister opptrer ofte som om de snakker på vegne av hele samfunnet, som om deres kontigente fintfølelse var allmen. Men slik er det ikke, heldigvis.
Du har sikkert lyst til å avfeie det som postmoderne relativisme, Riopelle, men de forskjellige moraloppfatningene er empirisk påvisbare. De er der. Din bekymrede voksenpedagogikk er ikke den eneste muligheten, det er en av grunnene til at det kan det være lurt å ikke gjøre det moralske i sin lesning til et hovedpoeng.
God jul. Hils tradisjonen og samfunnet fra i går.
Skrevet av mettebergsommann , 10:29, mandag 21. desember 2009 #
De av oss som husker "Budbringeren" vet at det dreier seg om en film der de estetiske hensyn er overodnet stort sett alt annet. Brune, "skittenrealistiske" bilder, en gjennomført grymt og illusjonsløst univers. Og hva er en historie "uten etikk"? Er det mulig å forestille seg? Straks man begynner å fortelle, uttrykker man holdninger. Selv nihilisme er jo et etisk perspektiv. Man kan lage kunst med ureflekterte eller uforløste estetiske og etiske perspektiver, men "uten" er ikke mulig, uansett hvor "stygt" det måtte se ut.
Problemene oppstår når man skal begynne å tolke, og sette "bør" inn for "er". Hvor mye man enn kan sympatisere med Riopelles ønske om å kjenne en "etisk forpliktelse" i skildringen av autentiske (historisk faktiske) ulykker, er nok ikke dette gangbart som kunsterisk program. En ting er det kunsteriske uttrykket - der er det lett å være enig med Mettebergsommann. Men selv om man trekker perspektivet lenger ut, ser kunstverket i samfunnsperspektiv, måler effekten på mottakere i den virkelige verden utenfor det, blir imperativet vanskelig. Hvem sin tolkning er det man i såfall bør legge vekt på? Ofrenes, deres etterkommeres, den alminnelige historieinteressertes? Og i hvilket tidsperspektiv? Hvordan kan en forfatter (eller en kritiker) vite hvordan en kunsterisk skildring, med sitt infløkte nettverk av estetiske og etiske implikasjoner, virker på en gitt mottaker på et gitt tidspunkt? Og om det faktisk var sånn, at man kunne forutse dette med en viss sikkerhet, er ikke sannsynligheten stor for at en tendensiøs, "uetisk" framstilling av en historisk hendelse i realiteten ville slå kontra og tjene de krenkedes sak, og stille opphavsmannen i gapestokken? Hvem skal avgjøre når den "etiske forpliktelsen" er oppfylt (og for hvem), og når ikke?
Det jeg mener å si, er at jeg har full sympati med redeligheten og de gode ønsker som ligger under holdningen du uttrykker her, Riopelle, men det lar seg ikke gjennomføre. Dessuten er det et kunstfiendtlig syn, som kolliderer med det eneste etiske kravet man kan stille til et kunstverk: at det gjør hva det kan for å lykkes. Helt uavhengig av hva "virkeligheten" utenfor det måtte mene.
Skrevet av Hagemann , 12:53, mandag 21. desember 2009 #
Jeg kan ikke noe om litteraturkritikk, men én ting kan man sikkert være enige om: Enkelte bøker er rett og slett dårlige.
For eksempel kan språket kan være dårlig, som når forfatteren kommer til kort ved å skrive klisjeer som er brukt uendelig mange ganger før, bare bedre. Eller når språket er for ujevnt og enkeltsetninger stikker seg ut ved at de har en helt annen stil enn resten, uten at det er ment som et virkemiddel fra forfatterens side. Det er rett og slett et problem fordi det blir forstyrrende og bryter med illusjonen.
Men det største problemet synes jeg er når forfatteren bak teksten, og hans eller hennes lite gjennomtenkte holdninger, blir så alt for oppe i dagen. Og det er vel egentlig dette Riopelle kritiserer. Slik jeg leser innlegget, er det forfatteren som kritiseres, mer enn romanen. Som kan tyde på at romanen ikke står på egne bein og er alt for preget av personen bak.
Etter min mening bør forfatteren være som en trommeslager, som er tilstede hele tiden, skaper rytmen og driver musikken fremover, men som ikke merkes noe særlig. Når trommeslageren enten spiller feil, dårlig eller forsøker å være sentrum ved å spille en masse fiksfakseri, merkes det nemlig umiddelbart. Sånn er det med forfattere også.
Skrevet av Jo , 06:50, tirsdag 22. desember 2009 #
http://www.youtube.com/watch?v=Ln6b_nBM-V8
Skrevet av Jo , 07:30, tirsdag 22. desember 2009 #
Samme år som "Budbringeren" kom Michael Haneckes "Funny games" ut, en film som tematiserer forholdet mellom form og moral.
I denne filmen er universet estetisk antiseptisk, plettfritt. Antagonistene kommer fra ingensteds, de har ingen reell motivering som vi får vite om, Hanecke har ikke tatt seg bryet med "å stable troverdige karaktérer på beina". Pøblene med raffinerte overklassefakter kommer bare inn i idyllen og utfører sine ytterst umoralske handlinger. Likevel fungerer filmen som kunstverk. Filmen har også både innbakt og eksplisitt metaperspektivering.
Skal vi sette denne filmen på formel, blir det: Ikke troverdig, metaperspektivert og umoralsk. Men i sum, et vellykket kunstverk.
Skrevet av mettebergsommann , 07:33, tirsdag 22. desember 2009 #
Men et spørsmål: Du kaller den etter mitt syn ganske moralske filmen ”Funny games” for umoralsk, og påpeker at metaperspektivering fungerer i den filmen? Jeg liker filmanbefalinger, men spør meg selv om hvorfor du kommer med denne her, nå? ”Funny games” har ingen troverdige karakterer, sier du, den er meta, likevel et godt kunstverk. Ergo er troverdighet ikke et gyldig kriterium? Ergo tar jeg feil når jeg skriver at Thomas R’s metaperspektiver “tilfører et nivå av selvhøytidelighet”?
Det er kanskje noe slikt du vil frem til.
Alle metaperspektiver er naturligvis ikke selvhøytidelige. Troverdighet – den formen for troverdighet som tilhører realismen, tror jeg du mener – er naturligvis ikke alltid et gyldig kriterium. På Beckett, på Kafka, på Cornelius Jakhelln, ville alene mangelen på realistiske karakterer vært en latterlig avvisningsgrunn. Å avvise Marquis de Sade av moralske grunner, ville vært like latterlig.
Jeg vet jo det.
Men når vi appliserer estetiske eller litteraturfaglige termer på et kunstverk – når vi for eksempel kaller et metaperspektiv for selvhøytidelig – så er det nettopp det metaperspektivet som framstår slik. Smaksdommen er singulær, ikke generell. Hvis vi kaller et kunstverk delikat på grunn av sine bleke farger, så er det akkurat disse bleke fargene, i kombinasjon med alt annet som utgjør kunstverket, som gjør det så delikat. Det betyr ikke at alle bleke farger er delikate. Hvis det var slik, kunne vi laget gode kunstverk etter oppskrift.
Dette vet sikkert du også, du har vel studert litt filosofisk estetikk. Jeg leser derfor den siste kommentaren din som en bevisst avsporing.
Skrevet av Riopelle , 08:33, torsdag 31. desember 2009 #