Tomas Espedals "Imot kunsten"

Tomas Espedals navn bør, etter ti bøker, få en viss varighet. Det bør skrives doktoravhandlinger, monografier, i avislokaler bør man trykke løs på tastaturene sine om denne mannen. ”Jeg vil bo i mitt navn,” het Espedals andre roman, utgitt i 1990. Kanskje var det der det begynte. Kanskje var det i 1990 ideen om det samlede forfatterskapet formet seg. Akkurat som da William Faulkner etter sin andre roman fant sitt eget rom, sin romanverdens hjemtrakter i det fiktive Yoknapatawpha, hvor han skulle komme til å dyrke fram den søteste grøden i sitt forfatterskap.

Espedal har valgt seg sitt navn, sin personlighet og livshistorie som utgangspunkt for skrivingen. Siden 1996 har bøkene hans, som har vært formmessig heterogene, men oftest blitt kalt romaner, hatt titler eller undertitler som “Erindring”, “Biografi”, “Dagbok” og “Brev”. I 2006 ble han nominert til Nordisk Råds litteraturpris med langessayet “Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv.”

”Imot kunsten” er en roman om stillstand, og dermed, vil jeg gjette (jeg har ikke lest ”Gå”), den utgivelsens motstykke. Riktignok aner jeg vilt poetiske forfattermyter også her, men det er kanskje helst fordi jeg deler Tomas’, hovedpersonens, sans for skjønnhet (”jeg syntes arkene var vakre”) og motivene for hans dagdrømmer (”Marguerite Duras’ hus i Neauphle-le-Château”). Tomas’ trange økonomi og sjelelige arr taler også til de livspoetiske blant oss, men færre vil kanskje la seg begeistre av at han jevnfører skriveprosessen med industriens mekaniske, ja livsnødvendige produksjon. Om man bare flanerer, får man ikke skrevet; om man ikke skriver, får man ikke penger til å leve. Så mye for et vilt og poetisk liv!

Tomas har ”installert” seg i et hus på Askøy med sin femtenårige datter, forlater sjelden huset, forsøker å være både far og mor for henne. ”Vi har det til felles, min datter og jeg, at vi begge har mistet mødrene våre.” “Mistet”. Et hardt ord, nøytralt, nesten som “forlagt”. Han liker husarbeidet, men tvinger seg til å skrive til faste tider. “Den første setningen, den må være hard som stål.” Han vil ikke flytte fra Askøy, selv om omgivelsene, huset som kjæresten en gang kjøpte, som de bodde i sammen, minner ham på døden.

Som i Per Pettersons romansyklus om Arvid Jansen dreier det seg om å forsone seg med at noe – et familiemedlem, en samlivspartner – er “mistet”, å gjøre opp, å minske distansen, å holde ut, og som Pettersons Arvid-karakter blir skrivingen også for Tomas selvterapi, eller selvplaging, den eneste måten å vekke døde til liv på, seg selv opp fra bedøvelsen.

Med Petterson deler Espedal en stil som på samme tid er muntligpreget og litterær, og ved å bryte kronologien og lage flettverk av ulike handlingstråder, oppnår de en narrativ sentrifugalbevegelse. Dette gir inntrykk av fart til selv det skrinneste plot.

Espedals plot er skrinnere enn de fleste andre romanforfatteres. Sett bort fra noen gåturer på øya, er en natt i campingvognen det nærmeste Tomas kommer bevegelse. Vognen er bundet til huset, men “det er ikke vanskelig å forestille seg at den ruller av gårde.” Til Frankrike og Marguerite Duras’ hus, selvsagt. Sinnets, det vil si lengselens og hukommelsens, reiser er Espedals anliggende. Tomas forteller om sine foreldre, besteforeldre, sin kjærestes foreldre og deres oppbruddsvansker – det er de få gangene han gir seg ut i tredjepersonsberetninger at romanen er mest gjenkjennelig som roman, da blir til og med språket overraskende konvensjonelt til tider – men historiene trer for meg fort i bakgrunnen (ingen svakhet, kun et utslag av min fascinasjon) for de dikteriske motivene som kommer og går, i syklus; vår og høst, liv og død, diktning og virkelighet, tilknytning og løsrivelse, ja til og med formen er syklisk – dagboksnotatene, tredjepersonsberetningene, metakommentarene og poesien banker i naturens takt i romanen.

Romanens tittel er tvetydig, men Espedal gjør sin kunst til natur, så langt det er mulig, i et forsøk på å nå inn til det virkelige. Han lykkes. Romanen er både sterkt realistisk og mildt fantastisk. Tomas vil skrive som en kvinne. Hvor naturstridig det enn er, vil han “bli” stoffet for sin kunst, sin mor, med kunsten forsøker han å fylle naturen til sin mor. Han former seg da også gradvis om i løpet av romanen.

Jeg husker ei linje fra Alexander Popes “Essay on Criticism”: “Those Rules of old discover’d not devis’d, / Are Nature still, but Nature methodiz’d.” Jeg har ikke telt antall stavelser i hver linje i “Imot kunsten,” heller ikke antall linje i hver del, og jeg tviler vel på at en moderne formeksperimentell forfatter som Tomas Espedal sverger til nyklassisistiske regler for proporsjoner, som Pope her sikter til. Men jeg sitter likevel igjen med følelsen av å ha lest en velbalansert roman, der alt sitter som det skal og likevel er i spenn. At Espedal har gjort sin roman til det som med et antikvert honnørord kalles en organisk helhet. Natur som metode.

Ved slutten av romanen, når Tomas armer synes eldre, stemmen er blitt lysere: ”Den første setningen må være myk. Vi har hatt det til felles, min datter og jeg, at vi begge savner mødrene våre.” Der kom det. Savn. Et voksmykt ord, som om skriveprosessen har bragt med seg en forsoning, som vil vare til virkeligheten spiser seg innpå og man må igang med å skrive igjen. Kanskje er det så enkelt. “Imot kunsten” handler om savn, og Tomas Espedal fortjener å bli utgitt på førti språk, akkurat som Per Petterson.

Frode Johansen Riopelle
bokmagasinet@klassekampen.no

Posted at 10:23PM sep 27, 2009 by Riopelle in Bøker  |  Kommentarer[5]