Bloody Mary

 Jeg våkner og alt føles galt. Jeg er vant til å våkne. Og at alt føles galt. At jeg våkner er jeg stolt av, i hvert fall de dager det ikke gjør vondt. De dager det ikke gjør vondt ser jeg på som personlige triumfer. Store bragder på en måte. Kan hende ikke på lik linje som å nå Sydpolen på tresko, eller Mount Everest med svømmeføtter. Men dog. Dessverre er det uhyre sjelden jeg våkner uten smerter. Særlig de "im Kopf".

  Jeg kreker meg ut på badet som en Mullah in spe. Gulvet er dandert av en umiskjennelig skureklut. Mye annen møkk også, men filla er min favorittbukse. Nei, den var. Nå er den død. Den jeg egenhendig ervervet for tolv år siden. Et kort øyeblikk vurderer jeg en høytidelig bisettelse for min tidligere følgesvenn, med krans, kubbelys, myrra og hele pakka. Han ender i søpla. Jeg vurderer å slå følge, men havner i stedet i en halvfull pakke Dispril. Vi ble nesten sammen begravet kan man si, jeg ser for meg presten som fremhever at buksa var atskillig mer begavet. Men så står jeg opp igjen. Fra de døde.

  Jeg sjekker garderobeskapet. Slitne truser, en haug singletter og ditto fritidsskjorter. Kortermede. Ingen bukser. Jeg myser ut av vinduet. Det snør oppover og termometeret viser 12 negative. Positiv som jeg er saumfarer jeg klesforrådet nok en gang. En møllspist strømpebukse. Bjørn Borg? Hvem gav meg den? Noen kortbukser dukker opp fra de indre gemakker. Det er da bedre enn intet? Jeg dropper den røde og lander i den kamuflasjefargede.

  Fem minutter senere befinner jeg meg på stampuben. Lissene til favorittskoene mine røk, så jeg benytter sandalene. Tenna og knærne klaprer. Morat er til stede. Han er tyrkisk, og forstår ikke alltid hva jeg sier. Men han er snill. Jeg ber ham slå meg bak på leggene for å få tilbake varmen. Han henter pizzaspaden. Det var lurt. Men etter tyve piskeslag over korsryggen er jeg ikke så sikker lenger. På om det var lurt. "Leggen, ikke ryggen," hyler jeg febrilsk og fånyttes under seansen.

  3 Irish senere er jeg litt støl, men i ferd med å tines opp. Morat er snill. Han har ikke sagt et ord om mitt antrekk. Ydmykt spør jeg om han har en bukse å låne meg. Dumt spørsmål. Han er dobbelt så stor som meg. Alle veier. Jeg ser ut. Til og med fjorden er islagt, rundt råken hvor ferja har pløyd seg frem til kaia sitter de samme dumme måkene som i går, samt en og annen kråke. Det er jo positivt. At jeg er i godt selskap - atter en gang.

  Hater klesbutikker. Får panikk. Hvem gjør ikke det? I shorts og minus tolv kommer det uansett ikke på tale. Jeg får overtalt Morat til å kjøre opp til nærmeste sjappe. Buksa detter av nesten før jeg får den på. Og så er den rød. Jeg ber ham forsøke en gang til. Dette gjentar seg tre ganger. Folk kommer og går. Med diverse slengbemerkninger. "Tror du det er sommer eller?" er gjengangeren. "Jeg venter på våren," parerer jeg. Eller i de korte stundene jeg er ikledd en av Morats habitter; "Du ser ut som en klovn". "Det har jeg alltid vært. Det plasserer meg om ikke annet langt høyere enn politikere." Men som oftest gidder jeg ikke svare på tiltale.

  Etter hvert begynner det å bli varmt i puben. Og i sandaler og shorts begrenses min røyking. Det med å vente på våren var kanskje ikke så dumt? Da kommer jo Christian tilbake på jobb! Og han kan jo hjelpe meg med nye bukser! Men så siger mismotet over meg igjen. Å sitte her så lenge blir veldig dyrt. Selv om det er gratis å se ut på natur og dyreliv. Jeg vurderer å hoppe i havet og drukne meg. Det er bare det at jeg liker ikke vann, bortsett fra i badekaret. Jeg bestiller heller en halvliter. Skumbad er deilig.

  Midt i badekar nummer fire kommer Ömer bort til meg. Han er en av pubeierne. Jeg får nesten angst, han er tidligere proffbokser og sannsynligvis klekket ut av en granittblokk. Pussig nok er han vanligvis hyggelig mot meg, så derfor bare nesten. Angst altså. "Martin, vet du om noen som har en leilighet å leie ut? Du kjenner jo alle her." Jeg ser på ham. Han ser på meg. Jeg tenker. Han venter. "Hvor mye hadde du tenkt deg å betale?" "Jeg vet ikke, kanskje 14-15,000 i måneden." Hans stemme er utrolig mild,, nesten som et barns. Jeg tenker. Kanskje jeg skulle leie ut leiligheten min? Til Christian kommer tilbake til våren? Da kunne jeg jo bo på puben. Men jeg må jo ha mat, og de har grusomme Bloody Mary her. Så jeg sier, "Kanskje. Jeg vet ikke. Når får dere fersk stangselleri?"

Posted at 01:45PM feb 08, 2010 by Martin in Diverse  |  Kommentarer[2]