På Kant med Stian M. Landgaard

  "Hva vet vel du om Nietzsche," skriker han mot meg. "Du kan jo ikke stave navnet hans riktig engang!" Jeg ser ned i fanget mitt. Der ligger kun skall av gamle måsegg. Før skrek han ikke, og før var måseggene unge og hele. Men det var fem måneder siden. Han syntes det var hyggelig at jeg kom på besøk. Innbiller jeg meg. Og jeg likte utsikten fra hans hjem. Fire meter høye brøytekanter og eksos som fikk dem til å se ut som is-skulpturer av nettopp det. Altså av svartbakunger. Det eneste jeg ikke helt forstod, var hvorfor naboen nedenfor hadde kjøpt inn en Volvo stasjonsvogn. Ok, bilvalget var det vel ikke noe å si på, men fargen. Hvit. Utrolig at ikke brøytebilen hadde tatt den for lenge siden

  Men det var da og nu er nå. Jeg føler meg litt som Untermensch, kjøleskapet hans er også tomt for Mackøl. Jeg vurderer å si noe om Kant, men sant å si så tror jeg ikke forfatteren er så rund i kantene at han er mottagelig for den diskusjonen akkurat i dag. Kan hende jeg har strukket besøket litt for langt? Ikke liker han at jeg røyker heller. Forståelig nok, men hver gang jeg drar opp Zippo-lighteren min mumler han noe om "Zipp meg her og sipp meg der". "Måseggene forsvant i mai, det er august nå!" brøler han. Jeg vurderer svakt å ymte frempå at det burde ikke tilsi at Mackølen forsvant samtidig. Men enkelte ting bør man la ligge. Noe sier meg at det han helst vil skal forsvinne er meg. Snipp-snapp på en måte. Tomflaskene ligger på parketten og peker truende mot meg.

  Og til å begynne med forsvant mye. Jeg feide en del under hans persiske tepper. Det var først da han oppdaget måseskall under dem han ble mistenksom. Som om jeg skulle ha en skjult agenda. Også jeg da! Går ikke an å skjule den nesa mi. Surrer seg borti alt som er. Etter tre måneder ble oppholdet som sylteagurker, men han lysnet omtrent rundt Sankthans da jeg fortalte ham at jeg hadde ringt til SAS. Lyset slukket etter at jeg hadde forbrukt 3000 tellerskritt fra hans fastlinje. Jeg hater mobiltelefon.

  Det var omtrent da, altså rundt tre-fire og tjuende juni at ting gikk opp. Presens og imperitum ned. For det er noe med Tromsø. Det er minst femti isbreér som dekker byen og hvite Volvoer gjennom de tretten månedene vinteren varer, og da er det i tillegg bekmørt. Så kommer måsen, sommeren og lyset. Deretter kan en stakkars kråke bare glemme å sove. Heldigvis varer sommeren bare en uke. Mens jeg satt i kølapp nummer 400 for å komme meg hjem med SAS, vendte forfatteren seg mot meg med minst like mange triumferende glis rundt øra. "Jeg har Eggen på tråden! Med slipt sverd. Han kommer opp og du ned!" Jeg mistet helt tråden. Ung mann veivende rundt med mobiltelefon som om det skulle vært en øks, og egg på linja? "Det er tomt for egg," prøvde jeg spakt. Det er vel så at et mykt svar vender harmen. Men jeg tror ikke han hørte meg gjennom larmen.

  Der og da bestemte jeg meg for å forlate forfatterens gardinfrie bolig en stakket stund. Snøen hadde nesten smeltet, noe som i Tromsø innebærer at breene kalvet, og den før så hvite Volvo var nå måkegrå. Jeg vagget ned isholken til Skarven og bestilte fire Mackøl. Heldigvis hadde de tørrfisk. 30 gram i vakumpakket pose kostet tilsvarende kroner. Jeg ble boende på Skarven noen uker.

  I begynnelsen av august, det herrens år jeg ei erindrer, befant jeg meg således atter tilbake i forfatterboligen. Jeg blir trist bare ved tanken. Vi som åpnet som dus, og siden var alt dis. Men dog, han var taus, bortsett fra de enkelte utbrudd, og jeg liker de tause. Vanligvis setter jeg også pris på august, får meg alltid til å tenke på Hamsun. Men, fire uker med tørrfisk og øl hadde gjordt noe med min sarte og nå så oppblåste mage, en flau bris la seg i hans bolig. Jeg prøvde å holde masken, men det var jeg som åpnet vinduene. Ja, Hr. Landgaard  - han var raus. Det skal han ha.

  Dagen for avskjed er opprunnen. SAS er bare å glemme, så jeg går hjem. Det tar seks måneder. I nærheten av Nidarosdomen møter jeg en trailersjåfør som ser at mine sko har blitt sandaler. Han sier intet om Jesus, men jeg får sitte på. Under ferden tenker jeg på mitt opphold hos forfatteren. Men mest på at det klør infernalsk i stump og skritt. Og hvorfor har jeg fremdeles gamle måseggskall i fanget? Jeg ser frem til å skifte truse, tross alt et halvt år siden sist. I det jeg ankommer min ringe kårbolig, napper det voldsomt i laksen. Jeg får av meg buksene i en fei. Der er jo tre måsunger! Et mirakel - jeg har blitt far! Mens jeg og mine små tar et velfortjent bad, kommer jeg på en tanke. Det må jo bety at moren er...? Jeg bestemmer meg for å sende et postkort, slikt kan man ikke ta over eteren. "Kjære Stine Landgaard" begynner jeg diplomatisk. Kun subtile hint om barnebidrag.

  Så nå sitter jeg hjemme i global oppvarmet kulde. Og stirrer ut. Det går mot påske og isbrytere. Hvilken forfatter skal man kort og uanmeldt visittere neste gang? "God gjest kommer ubuden". Det stod det på en av min bestemors kleshengere. Men først må jeg tine opp og lufte barna mine.

Posted at 12:36PM mar 11, 2010 by Martin in Diverse  |  Kommentarer[11]