Martin Gløgg

Kjell H. Mære - fra helvete og ned

Martin — Tue, 22 Jun 2010 20:55:24 +0200

(Grunnet nedleggelse av Forfatterbloggen, vil dette være mitt siste bidrag - jeg takker for følge og for meg! Fra nå av vil jeg fortsette på Forfatterloggen)

Det siste i overskriften er tittelen på den nest siste kriminalroman begått av forfatteren født 1961 i Nord-Trøndelag. Boken er utgitt 2008 på et mindre forlag (Commentum i Sandnes). Omslaget (i regi av Svein Kåre Gunnarson) er forøvrig verdt et studie i seg selv. Ved første øyekast fortoner det seg som et fredelig, om enn litt nedslitt gårdsbruk med bregner og ugress voksende fritt utenfor inngangspartiet. Men ser man litt nærmere, mer enn aner man konturene av en hodeskalle.

Selv om de fleste av dere (begge to) skulle ha lest boken, tillater jeg meg å komme med noen betraktninger. Amatørmessig? Absolutt.

Forfatteren griper først tak i en hendelse som tok plass i 1978, og senere blir vi brakt lengre tilbake i tid - rundt 1910. Men mest sentralt foregår handlingen i "nåtid" (la oss si 2007) hvor politiførstebetjent Thor Due med kolleger regjerer på et lensmannkontor i Fagernes. Lokaliseringen er naturlig og velvalgt, forfatteren både arbeider som journalist og bor der nå. Thor Due blir man tidlig glad i, selv om hans fysiognomi ikke blir utpenslet. Heldigvis. Man får danne seg sitt eget bilde. Due har mellommenneskelige karaktertrekk og bærer på noe som knuger ham. Kall det gjerne skyld. Han er ikke alene om det i romanen.

Drap? Det blir flere. Tilsynelatende utløst av en naturlig død, samt noe som kan fortone seg som en ulykke. Men er det egentlig det? Utpressing? Det også. Hvor mange drapsmenn snakker vi om? En? Flere? Det får dere finne ut av selv. Men jeg tror ikke jeg røper så altfor mye dersom jeg forteller at "helvete" er et kallenavn på et gårdsbruk - og der skjer det mye...

Etter hvert blir Kripos bragt inn i saken. Due må forholde seg til Anita Masters samt den lokale lensmann Svanhild Rundsveen. For ikke å snakke om sin kone Torunn. Det hele blir kanskje i overkant. For Due, ikke for meg.

Kjell H. Mære skriver i korte kompakte setninger. Som regel. Det liker jeg. Men han kjenner sitt landskap, der hvor den innledende etterforskning finner sted fra et snørikt Valdres rundt skjærtorsdag, som kulminerer noen måneder senere. Kjell H. Mære bygger ikke altfor raskt opp sitt persongalleri. Man blir med andre ord ikke overøst med altfor mange karakterer innledningsvis. Det liker jeg også.

Commentum Forlag kjenner jeg ikke til. Men under min lesning fant jeg ikke én eneste stavefeil (fra de store har jeg lagt merke til flere). Ikke for det, utover i "krimmen" eskalerer handlingen i den grad at jeg sannsynligvis ikke hadde lagt merke til dem - hadde de eksistert. "fra helvete og ned" er en bok jeg ikke klarte å legge fra meg, før fjellturen mellom Due og Masters var tilbakelagt. Forfatteren nøster opp historien (med internasjonal forgrening) utrolig bra. Og alt står til troende!

For meg har Mære prestert den beste kriminalroman jeg har konsumert dette år. Og det har blitt noen. Subjektivt? Selvfølgelig, man er som sagt amatør. And, so what?

Kjell H. Mære har blitt anmeldt i Aftenposten for alle sine tre kriminalromaner. Uten at jeg har peiling, vil jeg si at det i seg selv er en prestasjon. Han har fått 2 x 5 og en 4'er på det famøse terningkastspill. Min leseropplevelse av forfatterens roman numero dos var akkurat hva jeg drømte om. Den er frittstående fra de andre, og befriende fri for detaljerte referanser til den foregående.

Mine kriterier for en god krim er enkle. Lettlest, selv om komplottet og/eller løsningen er komplekst. Ikke altfor mange detaljer, dialoger må virke naturlige, samt action selvfølgelig - man skal jo ikke sovne av kjedsomhet! Litt humor er heller ei å forrakte, Mære drar frem en pussig og ikke alltid edruelig danske ved navn Preben Linskov. Jeg tror han ligner litt på meg. Dansken altså. Mære innfrir på alle punkter.

Hvor lang tid bruker man på å lese en krim? For meg er alt over fire dager ensbetydende med at jeg kjeder meg. Mæres bok brukte jeg halvannet døgn på. Brukte adskillig mer på å skrive dette. Sier vel alt. Jeg gir boken terningkast 5,5. Altså noe å utsette? Ja. Men ikke mye. Kunst (som også er sentralt i handlingen) har jeg ikke greie på, men litt om filateli. "Leuchtturm", som er samlealbum for førstedagsbrev er ikke så eksklusive. Jeg har en haug av dem. Men det var nå bare en liten bagatell.

"fra helvete og ned" - er ikke det egentlig en utrolig bra tittel?

Full i sakristiet

Martin — Sat, 19 Jun 2010 20:21:45 +0200

Det er særs vanskelig å rekonstruere Gravøl for Forfatterbloggen. I alle fall for meg. Siden jeg falt i mental koma rundt 17 i går ettermiddag (det er forøvrig mulig det var for samme antall år siden). Men jeg har forsøkt. Min nettbank har vært til stor hjelp. Utover Kjell H. Mære og Froda Kahlisto husker jeg svært få navn. Hm, kanskje hun heter Frida? De andre får ha meg unnskyldt. Eller kanskje ikke.

At norsk værmelding er i verdenstoppen er velkjent. Meteorologisk Institutt kan kanskje én av ti dager prestere å melde riktig for det vær som var i går. Jeg ankom Drammen klokken 12.57, og sendte øyeblikkelig SMS til Frida og spurte hvor hun var. Damer pleier vanligvis å svare etter en halvtime, så jeg ramla inn på Skutebryggen og bestilte en 0.6l Aas fatøl. 88 kroner?? Akkurat. Værmeldingen hadde vært bombastisk; 18 grader og strålende sol. Mens jeg satt og forbannet drammensernes utsugeri kunne jeg se noen skyer i det fjerne. De så ut som de kom rett fra helvete.

Så var det på tide å sjekke mobilen. Frida hadde svart 12.58. Gundersen?? Tok et kvarter før jeg skjønte at hun ikke snakket om en type, men et sted hun satt på. Idet et vindkast tok med seg noen stoler og et par lokale forretningsfolk bestemte jeg meg for å oppsøke bula. Der satt de. Frida og Kjell i skjønn forening. Kjell må være bortimot det mest positive menneske jeg noengang har truffet. Men det er jo sant, jeg har ikke truffet så mange. Frida er Frida, så hun stod på siden av den lista. Begge var med andre ord i perlehumør. Slikt smitter, så jeg bestilte en Aas til (0,4l), samt en flaske tørr hvitvin.

Kjells nese var langt nede i en pizza på størrelse med en volleyballbane, og Fridas lille var nedi en Irish. Frida prøvde å forklare meg hvordan hun hadde fått en billigere bruktbil ved å handle inn solbriller for 40000 kroner, mens Kjell pratet om en due og et bloggtreff i Tromsø. Så begynte det å regne på tvers. Frida prøvde å få på seg strømper, Kjell prøvde å få dem av. Noe begynte å demre for meg. Nemlig det å ta med shorts og solkrem ikke hadde vært så klokt. Heldigvis kom regningen min på bare 888.

Da vi gikk videre til Picasso i femtiden om ettermiddagen begynte det å hagle. Frida stakk innom Nille og kjøpte et pledd til 30 kroner og solbriller for bare 4. Om det var tusen eller hundre aner jeg ikke. I bakgården var det muligens 12 grader, men heldigvis var det varmelamper som virket etter en time eller to. Typisk norsk sommer. Chablisen kostet bare 415, og i og med at jeg ikke hadde spist siden dagen før spanderte jeg på meg noe fritert tjafs med dipp, som jeg trodde var kalamari. Men jeg tror det var ost inni, Frida spiste opp halvparten og Kjell bestilte ny middag. Biff tror jeg.

Så ble det hele tåkete. Arve med viv kom. Nadiyya og Soria Moria kom. Etter at jeg etablerte et visst slektskap mellom sistnevnte og Hr Rage, ble hun muligens ikke mektig imponert overt at jeg døpte henne om til Outrage. Elsa , som mumlet noe om "Brutus" kom også. Det siste er jeg ganske sikker på, uten at hun på noen måte så slik ut. Sabrina kom. Det er HELT sikkert, fordi hun drakk en Irsk whisky, noe som imponerte meg. Så kom Fauske. Det vet jeg helt sikkert at han ikke gjorde, for Fauske har jeg sett før. Men dette var en mindre versjon, karen kan umulig ha vært høyere enn 1,80 uten strømper, og JOF'en er minst en halvmeter høyere. Etter en stund begynte damene å rope "Jukse-Fauske", mens Frida insisterte på å kalle seg Elsa og omvendt. Jeg tror også Athene kom, akkurat som Ken kom. Nei, de kom jo på forskjellige måter.

Det skled ut. Jeg skled som en glassmanet under bordet, hvor jeg kunne studere damer nedenifra. Kjell spanderte drinker på en haug med damer, Arve også. Sirenia kom med utskrift av Roar Sørensens velskrevne resymmé av tenkt agenda. For min del stemte det selvfølgelig. Sirenia kom også med en annen. Jeg tror det var sjefen for Kripos. Men det innrømmet han aldri. Så kom regningen. Den var på ca 5000. Jeg betalte naturlig nok 888 (det har jeg bevis for), Kjell betalte vel ca 1500 og Arve betalte resten. Nesten. Da jeg gikk bestilte Frida en ny runde med Irish.

Jeg kom hjem. Stakkars Kripos. Han må vel sende bilen sin til rensing. Sukk.

PS! Det var forresten bra Damien de Villiers ikke kom! Æh, og da tenker jeg på Absinthen han ville ha ankommet med....

Hva ser vi egentlig etter?

Martin — Mon, 14 Jun 2010 10:29:28 +0200

Alt er som normalt. "Galskapens hus". Stamkneipen gjennomgår et navneskifte, og det er mitt forslag til eieren om hva han bør døpe den. Foruten det vanlige kaffe-latte-tjafse-hysteriet er det i dag en kar som virrer rundt i lokalet. Han ser ut som en forvokst flue. Slikt bryr jeg meg vanligvis lite om, siden jeg ser ut som et vortesvin selv. Men han forstyrrer min konsentrasjon. Her har jeg akkurat fått i gang et avgjørende angrep mot daglig leder av sjappa. Nemlig Morat. Og han ser ikke at bonden på f7 står lagelig til hugg. Problemet er døgnflua med fasettøyne.

Jeg orker ikke mer. "Hva ser du etter," spør jeg. Høflig som en krukke eddik. "Ser vi etter?" stotrer fjolset. Høres ut som et forvrengt ekko. "Nei, ikke vi men du!" oppklarer jeg. "Vi ser ..." Da gidder jeg ikke mer. "Har'u drekki?" "Nei, men min sønn ..." Han ser fortvilet ut, og mitt bilde av ham forvandles til det av en gresshoppe med avvrevet vinge. Men, drikker ungen hans?? Plutselig ser han ut som Lucifer.

"Det kryr av servitører her," sier jeg. Hagla er ladd. Sier'n noe mer nå, og spesielt til Morat som er opptatt med å evaluere hvorvidt han skal trekke løperen tilbake fra g4 eller ta bonden, ja, da er'n dauere enn gullfisken Doffen.

Sjakkpartiet går strålende og gresshoppa landa etter hvert på et bord borte i hjørnet. Poden hans ser merkelig edru ut. Det er noe som ikke stemmer. "Hva var det egentlig han fluesoppen borte i hjørnet ville?" Johanna, etablissementets nye yngling, ser på meg. "Servietter til sin lille sønn. Han har høysnue." Straks etter kommer sjefen, Ali, bort til meg. "Navneforslaget ditt er nedstemt." Jeg føler meg ganske liten og nedstemt selv, så jeg tasser skamfull hjem.

Amatørquiz 2010 - vinneren er Jarfan!

Martin — Thu, 10 Jun 2010 12:34:07 +0200

Amatørquizet er over. Det ble slutt tidligere enn planlagt, men etter at Bokklubben besluttet å avvikle Forfatterbloggen, må jeg innrømme at jeg mistet inspirasjonen. Mht siste quiz, så tok Jarfan og Fredag hvert sitt poeng, og den endelige stilling ser dermed slik ut:

1. Jarfan: 7 poeng
2. Fielill: 2 poeng
2. Fredag: 2 poeng
4.Oregano:1 poeng

Mange gratulasjoner til vinneren! Og forøvrig stor takk til de som har bidratt, kommentert eller lest oppgavene!

De korrekte svar var forøvrig:

# 1. Paul Benjamin Auster (1947 -). Fra romanen "Moon Palace". Side 123 i mitt eksemplar.
# 2. Anne Sexton (1928 - 1974)

Da gjenstår det bare å takke for meg - jeg har hatt utrolig stor glede av å få være til stede i dette "Bloggsamfunn". Mange fine personligheter og skribenter, både amatører og profesjonelle! Det er så mange navn jeg skulle nevne, så det er kanskje best å ikke nevne noen...

Forøvrig ønsker jeg dere alle (begge to) en riktig god sommer!

Dragehodeblomsten og den punkterte amøbe

Martin — Thu, 3 Jun 2010 10:40:31 +0200

Jeg er på reise. Den går bra på velosiped, dette fremkomstmiddel jeg har lært å sett pris på siden milleniumskiftet. Langt på kort tid, og man sér. Landskap, homosapiens (tyvärr), fugle-, dyre-, vegetasjon, bergarter, vegetabilske oljer og havliv. Det hele i selvvalgt tempo. Å se opp mot himmel derimot, eller mot lettkledde Sirisser, Dolly Parton mfl. unevnte hallusinerte bimboer kan derimot fort vise seg Femme fatale. Så det unngår jeg.

Kun én oppoverbakke, ved Polhøgda peser jeg som en hvalross med tannpine og dobbeltsidig lungebetennelse. Forbi Telenor Arena hvor det selv midt på blanke formiddagen kryr av hustelt, husbukk, indianertelt, lopper og sigøynere, politibetjenter, sikkerhetsadjutanter, onkler, nieser og fjernsynskameraer jeg ikke kjenner, journalister, nudister og vennlige sadister jeg helst glemmer. I korthet folk i de utroligste kostymer, for ikke å preke om de mest obscøne frisyrer, selv om jeg ikke - takk og Bunnpris - kan skue dem nedentil. I tillegg er denne humane risotto påtredd enorme akkrediteringskort i plast hengende som tangklaser fra hals eller beltespenner. På to lysårs avstand får man bekreftet hvilket land de representerer iom. at vinylen er impregnert de respektive nasjonalflagg.

Med en sauehårsbredds margarin (Der fikk jeg jaggu inn Behn også) unngår jeg å dampveivalse en ung tyrker som virrer rundt med fåreblikk i sykkelstien. Jeg trekker et lettelsens sukk, han har frekventert min stamkneipe de siste par uker, hvis innehaver er kurder. Da kom jeg uskyldig i skade for å tippe en dobbel espresso i fanget på hans nå forlorne fang mens jeg rundet hjørnet på slitte sandaler. Heldigvis reddet jeg halvliter'n min, og like Fru Fortuna var jeg som fikk høre hans soprane, dog bevrende røst. "Live!" Sukk fordi han ikke gjenkjenner meg.

Ved Nansenparken er reist et monstrøst rosa telt som ville fått Grønlandsfareren til å slå kollbøtte under Nordpolen - hadde han bare visst. Men det som er månelandskap vinterstid er nå en botanisk hage. Syriner, epletrær, eplemost, gulost, hegg, klegg og fluer blomstrer i skjønn forening. Akvedukter anlagt i et sinnrikt system gjør gresset mer frodig og grønnere enn den lykkeligste frosk, løvetannen mer høyreist og gulere enn gulfargen den mest spretne smørblomst kan drømme om. Ved Storøyodden tar jeg to pust og en kartong Marlboro i bakken - den som ikke lenger er.

Endelig helt alene, stranden ved Koksbukta ligger nonsjalant sprikende og venter på det yrende liv som snart skal infisere dets våte men sandfulle skjød. Det hele er så underlig bondsk (selv om det burde vært nostalgisk maritimt) at jeg blir nærmest forfjamset over at ingen, hverken kuer, frittalende høner, villvin, elgskrotter, villsvin eller haglgevær paraderer forbi. Selv ikke på Oksenøen så jeg noen. Jeg bestiger mitt fartøy, ekstatisk over at få (unntatt et halvt gross Canadagjess med diare og et forelsket svalepar) bivåner det som må fortone seg som en harlekinsk elefant med giraffhals på vei til å penetrere en trehjulsykkel. Eventuelt googlet ovenfra: Et grunnstøtt Eiffeltårn.

Seilasen går forbi Hundsund hvor jeg beundrer synet av en moden brie, hundekjeks, kavring, katteføtter, røyskatt, flodhest, tre kattugler og et hengslengt juletre. Ute på Snarøya skuer jeg mot Nesoddtangen, og akkurat da slår meg en tanke. I mellomtiden må jeg beklageligvis opplyse at jeg er utstyrt med en nese større enn det Frankenstein kunne konstruert i sine våteste fantasier. Der, helt ytterst, har en malign furunkel besluttet å slå rot på min agurklange Pinocchio. Byllen er omtrent på størrelse med en pubertal maurtue. Og idet tanken slår meg eksploderer røyksoppen. Det resulterer i noe jeg innbiller meg må være skjæringspunktet mellom Syndfloden og en harpunert vannmelon.

Men tanken slipper ei. Nesoddtangen? Storøyodden? Oksenøen? Det må jo være smør på flesk på ambra? Er ikke et nes en odde som er en tange som er et nes? Er det øy eller tange? Og er det en øy som ikke er øy uten okser? Med en grønn Vøringsfoss mer enn sildrende ned mine strumarunde kinn sykler jeg hjemover. Enser knapt beddene av sennepsåker, Heinz ketchup, de ørsmå buketter av tirilltunger, gullsko, torskehuer, tresko, lakksko, bergveronikaer og forferdelig få andre fortrengte minner av barndomskjærester som bugner på øyknauser i fjordgapet.

Vel hjemme fra min ensomme velodromske pilgrimsferd har skaftetrynet tørket inn. Et lynkjapt blikk i speilet bekrefter mine bangeste anelser. Den tredje største legemsdel, den tidligere oppstandne Lazaruske Etna har erodert til et reservat for pleietrengende dadler i Sahara.

Vel hjemme? NEI! Riktignok får snabelen slukket den verste tørke som har inntruffet siden gresshoppene landet i Etiopia. Avstedkommet av støvet fra slagghaugene og kraterne hvor Statoils minimalistiske nybygg på 64 000 m² vil erigeres nær Rolfsbukta om et par skarve år. Hvorfor Rolf forresten? Men slammet har satt seg i min forvokste drøvel samt de eneste legemsdeler foruten min sylteagurk som resemblerer hingsten: Nesebora.

Vel hjemme? Nei. Utafor terrassen har en liten påfugl bosatt seg i et furutre i sørgående retning. Med en monoton, desperat kvitring som går meg på nervene. "Kviit, kviit, kviit." Etter en teatralsk tenkepause på omtrent et nanosekund fortsetter fjærhaugen i det evindelige. Å få øye på kolibrien er umulig. Det kastrate "kviit, kviit, kviit" opprettholdes. Jeg henter kikkert, monokler og vurderer å investere i teater-, stjernekikkert og teleskop som ville få det siste støvkorn i mitt venstre nesebor til å fortone seg som et gresskar i hånden på en alv. Men å få øye på storken - nei!

"Kviit, kviit, kviit" tre dager til ende. Får angst, sjelesorg, insomi, trapes-migrene pluss podagra i venstre stortå. Hvilken fugl synger slikt?? Ikke rart han ikke får dame! Så desperat over å få vite utsprunget til den kamuflerte kakadue er jeg, at, etter kun to av de første dagers spetakkel, teflonerer jeg min yngste bror. Ham har jeg ikke konversert siden isbréen smeltet på Røros i 1972. Det vet jeg, for jeg var til stede på Baden Powells landsleir det året. Fuktig som en fryser i helvete, kun Lord Kelvin ville ha kost seg.

Mitt spede forsøk på resitering hjelper lite, selv om lillebror har hatt fugletårnet på Fornebu som hybel siden han var ti. Trodde alltid at han fleipa når han hardnakket som en trane påstod han brukte kikkerten mot fjærkre uten skjørt. Nå forteller han meg til overmål over eteren at lydene kan han ikke gjenkjenne, bare det visuelle?! Løvsanger er det i hvert fall ikke, har jo allerede fortalt ham at krapylet sitter og gauker i en furu! Etter at flyvåpenet har refusert min søknad om teppebombing, blir jeg så satt ut at det som er igjen av fornuft, luktesans, matlyst og askebeger fordunster. Når jeg endelig reiser meg etter tre dagers spaning mot kolibrien i villnisset, ser jeg ut som Fugl Phoenix - riktignok påpyntet noen piperensere.

Så kommer jeg plutselig på at jeg har glemt noe vesentlig. Selve misjonen bak min jordomseiling: Å søke etter dragehodeblomsten. En utrydningstruet liten tass med blå kronblad på størrelse med fingerknappene til en Piccolofløyte. Noen klaffer åpne, andre helt sardinboks. På terrassen er det ikke ørens lyd å få fra den bevingede kamelon, så jeg tar som vanlig et par kloke beslutninger. Først pusser jeg grevet med grovt sandpapir, og så tusler jeg ned til puben.

Amatørquiz - numero 6, 2010

Martin — Wed, 26 May 2010 00:16:13 +0200

Jarfan stakk av med begge poeng i forrige oppgave, og har dermed tatt en soleklar ledelse. Men det er fremdeles noen måneder med sol og regn igjen av året... Stillingen er således:

1. Jarfan: 6 poeng
2. Fielill: 2 poeng
3. Fredag: 1 poeng
3.Oregano: "-"

De korrekte svar var:

# 1. Alan M. Dershowitz (1938 -). Fra romanen "Skyldig? Von Bülow mysteriet". Side 72 i mitt eksemplar.
# 2. Samuel Johnson (1709 - 1784)

Her følger de neste to oppgaver. Reglene er enkle: En passasje fra skjønnlitteratur blir sitert, og så følger et "sitat". Når det gjelder det siste kan det være "utdrag" eller "hele" sitatet, og jeg har forbeholdt meg retten til å omskrive det. Alt skal ikke kunne "Googles," jeg er heller ei en god oversetter - derav amatørquiz. Og som med så mange sitater er det selvfølgelig noen som har kopiert dem i ettertid. Men jeg er altså ute etter hvem som er "dedikert" dem først. Dersom noen kan henvise til en opphavskilde på et tidspunkt før min "fasit", blir det selvfølgelig poeng for det. Uansett, jeg vil gjerne ha svar på:

Sitatets opphavsmann (eller -kvinne) og forfatterens navn. 1 poeng for hvert riktig svar:

Quiz numero 6

# 1

"Hva ser jeg? Og hvordan skal jeg sette navn på det? Verden møter oss gjennom øynene, men den blir ikke begripelig før vi har den på tungen. Det begynte å demre for meg hvor lang den nedstigningen er, hvilken enorm distanse tingene må tilbakelegge for å komme fra det ene stedet til det andre. I rent fysisk forstand dreide det seg bare om noen få tommer, men tatt i betraktning hvor mange ulykker og tap som kunne inntreffe på veien, kunne det like gjerne vært snakk om en reise fra jorden til månen."

# 2

"I en drøm er du aldri åtti."

Det var dét. Mao max uttelling = 2 poeng. Såre enkelt. Håper jeg. Da gjenstår det bare å ønske dere (begge to) lykke til, samt en riktig god sankthans!

Amatørquiz - numero 5, 2010

Martin — Sat, 22 May 2010 21:01:57 +0200

Jarfan og Oregano plukket opp ett poeng hver i forrige quiz, som forøvrig ble etterfulgt av for meg en interessant diskusjon om likheten (og den manglende) mellom Kjærstad og Saabye Christensen (Wikipedia har muligens gått på et feilskjær der). Uansett, det endret ikke på stillingen som nå ser nå slik ut:

1. Jarfan: 4 poeng
2. Fielill: 2 poeng
3. Fredag: 1 poeng
3.Oregano: "-"

De korrekte svar var:

# 1. Jan Kjærstad. Fra romanen "Speil"
# 2. William Hepworth Thompson (1810-1886)

Sitatets opphavsmann (eller -kvinne) og forfatterens navn. 1 poeng for hvert riktig svar:

Quiz numero 5

# 1

"Vi var bedre i idrett, sterkere slosskjemper - til og med flinkere til å uttrykke oss og skarpere (mente vi). De hadde jo ikke annet enn penger, og det hadde de ikke mye bruk for i en sommerleir der alle gikk i joggesko og shorts og man ikke hadde så mange muligheter til å stille sin rikdom til skue. Det man trengte i leiren, var gateknep og medfødte ferdigheter, og der tok vi innersvingen på de rike gutta fra vestkanten og villastrøkene."

# 2

"En underlig tanke slår meg . . . Vi vil ikke motta brev i vår grav."

Det var dét. Mao max uttelling = 2 poeng. Såre enkelt. Håper jeg. Da gjenstår det bare å ønske dere (begge to) lykke til, samt en riktig god jul!

sErIøSt

Martin — Tue, 18 May 2010 17:08:51 +0200

Jeg vil så gjerne bli tatt seriøst. Ikke bakfra, men av en eller annen grunn snubler jeg alltid. Der ender jeg på skaftetrynet som en gåseflokk i et unisont mageplask i en fjellvegg på Frogner. Subsidiært som rype på dypeste slambunn i grunn. Og jeg blir så lei meg. Lei meg har jeg vært lenge, men nå i tillegg dypt deprimert. Se for eksempel på den rypa oppe i åsen der! Hvilket imbesilt krypdyr ville dra frem en fjellfaul i en kontekst som dette?? Jo, en idiot ville! Faen, faen, Iblis og Chablis. Og deri ligger mitt problem, jeg innehar intet vokabular. Bare folk og fe med limitert ordforråd banner. Faen ta, kan jeg aldri lære? Jeg forbanner tidens vann (eller var det tidens bekk, tidens foss, tidens melketann?) og alle lobotomerte snøsokker langt inn i geiterumpa. Faen, den setningen ble for lang.

Jeg forbaskslasker altså disse vel, vel, vel-hakk-i-plata-artikulerte medborgere som jammen ordsodommerer en stakkars flyktning i eget land sønder og sammen. Faen, også for lang. Ja, disse som gulper opp utsagn som: "Unnskyld, men det virker som De lider av akutt ekkolali." Hihi, jeg er mer enn fristet til å kvitre Pink Floyds "Think you can tell, have it from Hell" for ham, men min kastrate kråkestemme stogger meg. I stenbeddet ber jeg dilettanten stappe sitt eboliske ekkolodd opp et myggbefengt sted hvor selv ikke midnattsola på Finnmarksvidda kan redde ham en sommernatt i desember. Faen, nok en setning lengre enn Nilen.

Det tar tre uker å finne ut hva fleinsoppen mente. Ytterligere et elefant-svangerskap å innrømme at tversoversløyfa hadde rett. Den satt nemlig langt inne. Sløyfa og. Rype? Hvorfor skrev jeg ikke sjøpinnsvin? Skrev, rype, svanger? Har jeg blitt injisert med en tømmerstokk av et fruentimmervirus i furubarken?

En fullmåne senere møter jeg snobben på puben igjen. Jeg er halvfull, han i sjakett, bare flosshatt er i manko. Selv er jeg som sædvanlig Dressmannaopp som apekatt. Utrolig nok presenterer han seg, og jeg meg: God aften, mitt navn er Julius Koks." "Tør jeg spørre hva De skriver på?" Mas, mas på alle Nietzschiske Færøyske Kanter. Har han røyka hamp, eller er han bare dum? "Papir," svarer jeg etter en halvliters tenkepause. Så ser jeg på setningen oppi lia her. Ja, der også. Seg, meg, jeg? Høres ut som jeg befinner meg i en fiskemerd på Mjøsa. Mer dustete enn den gamle barneregla; Geilo, jeg lo, vi lo, oss lo, Oslo."

"Hallo, benytter De Dem alltid av minuskelskrift?" Hvem sier slikt?? Mitt soppstuingbeger renner over. Jeg velger å benytte meg av alle triceps, biceps og anabole vepsebol jeg kan grave opp. Det blir to minus tre sviskeversjoner av Vigelandsparken. Så leser jeg ham teksten, skriften og Korallen. Pluss samtlige f-ord som ikke står i ordboka. Det blir atskillig flere kvadratføtter.

Siden har jeg ikke sett snurten av damaskdukken. Ikke barten hans heller. Håper han vansmekter på Sunnaas. Men såpass skal giftslørsoppen ha-ha, fra den dag har jeg kun SKREVD med gigologantiske bokstaver. Uten antydning til Oddvars skistaver. Og med to av Jehovas' disipler som mine vitner; dannet og sunn har jeg også blitt.

Ja, de tidligere ukvemsord er byttet både inn og stut med skjønnlitterære fyndord. Fantastiske perler uten vortesvin som forsjHempel: Din Freudianske steppeloppe, fossile froskeyngel, flimrefitte (hvilket den presumptivt nåværende rekonvalesent elskverdig opplyste meg betyr sommerfugl på samisk), fuglebur, fluesopp og traktkantarell. Det siste vurderer jeg forresten å erigere, nei, erstatte med "pungsvale". Selv om det bryter med f-f-f-tradisjonen. Sunn? Fem om dagen, 6 om kvelden. Man er tross alt seriøs.

Sur gutt satt sjakk matt

Martin — Wed, 12 May 2010 19:50:13 +0200

Mine sanser er mer skjerpet enn en nesegrus gullgraver i Alaska. Jeg er kråkeklar for bataljer større enn Djengis Khans'. Mitt syn klart som en flaggermus, jeg er i kortstokk mer livat enn en spissmus i ørnerede. Strategi er viktig, ja, nærmest desissivt i ethvert slag, det være seg til lands, fjells eller underbukse. Jeg marsjerer som Napoleon i Topalovform og med dødsforrakt i hyseøyne frem på min venstre svarte flanke, bønder er tross alt kanonføde. Indisk, siciliansk mafia, katalansk, dronninggambit, engelsk, fransk og i særdeleshet b4 polsk åpning er mine våpen uten å jukse. Og selv om fransk er en smule dekadent, jeg behersker dem alle til fulle etter åtte halvlitere. Jeg skaper Alfred Nobel på brettet, Karpov og Ivanchuk ville gledelig ha betalt minst tyve sølvpenger hver for å ha bivånt mine sjakkballettiske åpningstrekk.

Dansende som Dante på brettet, min motstander vil få en brennende Svanesjø i trynet! Karpov Diem, bivån denne andakt! Og kjære Vishy Anand, satt du denne dag til lovart, ville du ha blødd som en forloren gås på Le Canard!

Et dusin trekk senere er mine gasellebevegelser noe mer ustøe. Brettet fortoner seg for min del mer som en låghalt supé av russisk kålrulett, Ceausesciansk gulasj og polsk riksdag. Midtspillet er i en kritisk fase, og selv om jeg føler meg som en nyklekket giraffunge, beslutter jeg meg som det orakel jeg er å heise alle flagg øverst i telefonstolpen. Saken er biff, saken er fianchetto, triple zugzwang og bortekvakk med min anemiske duellant! Idet kruttslammet legger seg, observerer jeg pussig nok at min usle Kong Sabeltannløs som aldri rakk rokere, ja han sitter sammenkrøpet i en rullestol nederst i det samme hjørne mitt vannmelonhode utkommanderte den første og nå så oppspiste armada bønder.

Drømmene om å bli sjakkens James Arness som begår hatrick har gått i sand og morene. Selv om jeg må fortone meg som en stranda karpe og min utopi om å bli sjakkverdens Rocky Balboa har fått en ørliten Hiroshima under baugen, ja, selv da øyner jeg et håp: Aldri gi opp! Jeg gir Belzebub i min konge som har fungert som hare siden første verdenskrig startet nyss, ofrer såpeglatt min dronning for hest, presterer jeg "patt" blir det fest! Mine fordums blekksprutarmer har kan hende mistet noen tentakler og endetarmer, men selv med lett migrene har jeg vel skalpen i behold?

Det er ikke den trojanske hingst som feller meg, men de doble tårn i F-linja hvor jeg pælma Jeanne D'Arc og fire bønder på bålet. Men før han får gleden av å fremsi de forgjettede ord og jeg svelge "patten" samt hatten og gå, plukker jeg opp mitt enslige tårn og kyler det i hans babord øye. Jeg sikta mot høyre, men er'e så nøye?

Sekunda vare før han guillitonerer og sender meg som en partert leprabasill i E-mailform til St. Helena, da, og først da, kommer jeg ihu min Ibsen: "Jeg går ikke med på å flytte brikker. Slå spillet over ende, da har De meg sikker." Dette subtile hint følger jeg. Etter å ha impregnert minst åtte av sekstifire felt på brettet i hans hvelvede panne ser han ut som en maleri skapt av Carvaggio og Damien Hirst i fellesskap. Jeg ønsker ham ærbødig en lysende fremtid som fotgjengerfelt i Vika, plukker opp brikkene minus et tårn, samt restene av Titanic. Noe skal man tross alt kaste på St.Hansbålet som nærmer seg.

Så tusler en slagen Magnus Carlsen Lagabøte hjem. Og der finner jeg lyset, en ny oppfinnelse - et spill kalt Ludo!

Amatørquiz - numero 4, 2010

Martin — Sat, 8 May 2010 19:51:43 +0200

Jarfan og Fredag plukket opp ett poeng hver i forrige quiz, og stillingen blir således slik:

1. Jarfan: 3 poeng
2. Fielill: 2 poeng
3. Fredag: 1 poeng

De korrekte svar var:

# 1. John le Carré (1931 -). Fra "Den evige gartner" (2001)
# 2. John Pompfret (1667-1702)

Sitatets opphavsmann (eller -kvinne) og forfatterens navn. 1 poeng for hvert riktig svar:

Quiz numero 4

# 1

"Da fru Alving skal til å forklare alt til Osvald og Regine, samtidig som pastor Manders kommer inn, samtidig som beskjeden kommer inn om at asylet brenner. Som å bli truffet av et sverd og en pil og en kule på samme tid. Tråder tvinnet til en knute som har bare én løsning: At man skyter seg selv istedenfor en and på loftet, at man hopper sammen i fossen, at man skyter seg i tinningen bak et forheng, at man lar en isnende malmhånd stoppe hjertet, at man lar seg begrave i breens snømasser, at man skriker etter solen, den store atomsolen. Eller at man rett og slett kutter over knuten med et eneste hogg. Som Aleksander den store."

# 2

"Ingen av oss er ufeilbare - selv ikke de yngste av oss."

Det var dét. Mao max uttelling = 2 poeng. Såre enkelt. Håper jeg. Da gjenstår det bare å ønske dere (begge to) lykke til, samt en riktig god pinse!

Krøtter

Martin — Fri, 7 May 2010 20:51:22 +0200

Jeg er i ferd med å bli gal. Intet nytt under halvmånen, men i tillegg har jeg selvforskyldt infisert meg selv med mer enn et penselstrøk stupiditet. Nærmere bestemt hele malingspannet. Fem liter Jotun. Minst. Føler meg som en lobotomert gås undergått en mislykket kjønnsoperasjon. At jeg aldri lærer?

Men det har seg slik at tidspunktet rundt 12-13⁰⁰både MÅ og bør man holde seg unna Stamkneipen. Det er de hellige kuers time. Ei siesta i Gandhis rike, nei, når disse kuer har forlatt åstedet får man assosiasjoner mot hvordan Dresden og Hiroshima må ha fortont seg en sensommerdag 1945. Med andre ord en norsk invasjon av småbarnsmødre og medbrakte granatepler. Jeg har med mitt demente døgnflueminne surret meg hit nok en gang på dette tissepunkt mens sirkuset er midt i andre akt.

Secundo akt er alltid verst. Kaffe-latte-tjafse-maskiner kverner som russiske panservogner på larveføtter akkompagnert av Bethovens 5te. Det siste er muligens et imaginært ledd i min påfuglgående galskap. Men her står jeg med lua i hånden på et gulv som er så klissete at man skulle tro at smørerne til skiskytter-, langrennslaget samt Antarktis' samlende bestand av spermhvaler har landa for å gyte. Kaffekvernene er nesten som musikk. Den overgås med Ole Gunnar Solskjærmargin av Norges døtre. Kakkelet er omtrent like kompakt og lavmælt som om du kan se for deg tolv snes snadrende gjess gå inn for buklanding i en hønsegård på størrelse med et lukket kanarifuglbur. Det er ikke plass til en rev, jeg har kort sagt landa i et blitzregn mellom kritt, jura og glefsende tirannosauruser. Hadde det ikke vært for de likbleke fremslengte pupper, ville jeg ha sverget på Koranen, to-bindsutgaven av Mein Kampf og Bibelen at jeg befant meg i en afghansk favela på knausene ovenfor Rio de Janeiro.

De håpefulles rosiner har bollekinn som ville gjort Baker Hansen turkis av misunnelse. Ikke så rart, tangfargede spener pumper kokosmelk inn i de tannløse pirayagap i et tempo som ville få melkebønder på Jæren og det amerikanskeide Freia Melkesjokolade til å trygle om en ørliten audiens til et lite stykke nytt Sokke-Norge. Hadde de bare visst. Plutselig er det slutt, gresshoppesvermen reiser seg lik en kommando verken ørkenmarskalk Rommel eller general Douglas MacArthur kunne ha overgått dem. På tynnstilkede ben, nummererte moteklær og en bolle i ovnen, ja, for her er det flere på gang!, så klapper de sammen jura og bærer andektig de blåsprengte komatøse dadler ut i det fri. De spenner fra med barnevogner større enn leiligheter på Grorud og sklir ut i horisonten som små pregnante elefanter med bryst støttet opp av jernbøyler merket KRUPP. Madammene uten snabel, såpass skal de ha.

Selv blir jeg sittende i dette nå silurske landskap dekket av melkegrå spermsøle ispedd harpunerte hvetebollsmuler. Ja, så her sitter jeg, en skabbete menneskekavring bitt av kugalskap og vet ikke helt hva jeg skal si. Men jeg har fått brev, valget står mellom Jehova og noen vitner fra Pinsemenigheten. Fortsatt god jul!

Omringet

Martin — Wed, 5 May 2010 17:32:37 +0200

"Sitter du her og drikker øl midt på formiddagen?" Jeg ser opp mens ekkoet fra ordene som ble skreket fremdeles skjærer i øra. En nabo som jeg ikke liker noe særlig. Garantert gjensidig. Jeg har en haug med naboer, det er 354 leiligheter. Men bare to jeg ikke går særlig godt overens med. Han over der jeg bor, og denne stuten som står framfor meg. Rundt 60, uføretrygdet bergenser og armer som Skipper'n. Dum har'n alltid vært, men jeg visste ikke at han var blind. Så jeg gidder ikke svare. I stedet titter jeg på et par hettemåker som krangler om en brødbit rett ved siden av meg. Er det sol, tar jeg jeg med meg den store nesa mi og setter meg ut. Nå er det både sol og blikk hav. Et kvarter senere står fremdeles bergenseren ved siden av mitt bord, jeg ser antydning til fråde i munnviken hans. Han har aldri tatt en øl på stambulen. Påstår det er for dyrt. Og det er det jo, men dra tilbake til Bergen har han heller ikke gjort. En av hettemåkene vant, den andre flakser skrikende over og driter. Lykken står meg bi, møkkalasset treffer min nabo i panna. Rød som en tyrker, men med spettede flekker av hvitt og grått i blant strener han mot nærmeste dass- eller tørkerull.

To timer senere er han jaggu tilbake. Det er presis 28 utebord på stamkneipen, omtrent 27 er ledige, men han blir stående ved siden av mitt. Han har ikke så mye hår på hue, og issen er nå så blankpolert at den konkurrerer med sola. Mens han ser på meg med et blikk Lucifer ville misunt ham, speider jeg etter hettemåker. Det er jo lov å håpe. En sky stenger for sola og min nabo får monopol. Så får jeg øye på noe annet. Et flak av en amerikaner står parkert rett framfor meg, ved den lokale Bunnpris-sjappa, som er nærmest vegg-i-vegg med mitt vannhull på brygga. Det er jo bergenserens - men han kom jo gående! Kan det hende at han har stått parkert der siden måkenes mitraljøse torpederte hans hensikter? Det kan det. Første time er gratis parkering. Og Q-parks parkeringsvakter er på pletten ett minutt etter. Maks, selv på lørdager som i dag.

Jeg ser opp. "Nei," sier jeg. Bergens lille men kraftige sønn ser på meg. Øya hans ser ut som to døde torsk. Sola har vendt tilbake, men hans panne skinner mest. Et mulig vulkanutbrudd i emning. "Det er ettermiddag nå. Fin bil du har forresten." Et øyeblikk innbiller jeg meg at han presterer det kunststykke å kopiere uglas hodevridning. I samme tempo som han tidligere beveget seg mot dorullene, hopper han nå mot Chevrolet'en eller hva det nå enn er. Den var rød tidligere i dag, men nå ser den mer ut som en flatklemt fluesopp. For andre gang denne dag velsigner jeg min venn hettemåken. Samt Q-park som har gjort sin jobb. Alene med kun én sol nyter jeg min Mons med dryppert (halvliter med ekstra dråper) og titter på linerla som tripper blid og fornøyd mellom bordene. Ikke noe dritt fra den karen nei!

Naboen - del II

Martin — Sun, 2 May 2010 19:08:08 +0200

Det er vår, og nabo'n i etasjen over meg har våkna til liv. Dessverre, men sannsynligvis gjensidig. Så her om ettermiddagen, lå der et skriv utenfor min dør, merket "Husordensregler". De kjenner jeg jo godt, siden jeg brukte dem mot skaftetrynet for to år siden. Og i margen var der påført håndskrevne men ei underskrevne notater. Det var så festlig at jeg skrev tilsvar, naturligvis uten å ha den fjerneste anelse om hvem avsenderen var:

"Kjære anonyme amøbe!

Nei, det ble jo feil, nærmere bestemt en kalamitet, men heldigvis langt i fra en fatalitet, jeg mener:

Kjære anonyme nabo!

Jeg skal ikke i dybden kommentere Deres håndskrevne vrøvl, De forstår, jeg er ørlite såre i min drøvel. Men altså, De klager på musikken? Nede på gata bråker bilene verre enn trikken, og russen spiller "Who let the dogs out?" så Glittertind nesten revner under festen. Men de har fremdeles ikke omfavnet antabussen, og det er det aldeles intet at gjøre ved. Hørte De det!

Men nå skal de høre så det synger, jeg gir faen i om skuta De bor i gynger eller krenger, jeg skriver det gjerne, om både årsak og kjerne: Over meg bor der en høns. Nei, det ble feil, jeg er som kjent ganske sær og seiler min skute med revnede seil, og har dessuten ikke råd til viskelær. Altså, over min ringe bolig holder en hønsegård til. Og tro det om De vil, men denne gård kakler og skriker, den snøfter og grynter lik en zoologisk hage. Det er mulig lydene stemmer fra trollets mage, De får velge det som Dem vil behage. Men hvem slapp den nebbete, skabbete bikkja ut?

Når trollet der oppe på haugen spetakler og praler ute på terrassen, skal jeg love Dem at selv dodraugen, fanden og resten hører ham langt nede i lyseste utedassen. Så da er det for meg befriende, jeg vil nært sagt nesten bejaende, å lytte til litt liflig musikk, jeg håper at De vil meg egentlig tro, det er for meg ørlite ro og reneste festen. Det er mulig at villsvinet (eller var det en høns?) synger på siste verset, selv om slike tanker er kun lønnlige håp og en smule perverse.

Så nå kjære anonyme amøbe, nå vet De årsak og grunnen helt ned til simpleste bunnen. Siden De ikke navngir Dem selv, så henger jeg dette på oppslagstavlen mens jeg klør meg i hue og navlen med velbehag. Var jeg litt vag eller noe mer De vil vite, så bare fortell!"

Jeg har i ettertid kontaktet den kjente fredsmegler Erik Solheim. En massakre er altså forventet først om et par, tre uker. God påske (begge to)!

Amatørquiz - numero 3, 2010

Martin — Wed, 28 Apr 2010 11:53:44 +0200

Jarfan stakk av med begge poeng i forrige quiz, akkurat som Fielill gjorde i det første. Og således er stillingen relativ enkel:

1. Fielill: 2 poeng
Jarfan: - " -

Og korrekte svar var altså:

# 1. Jorunn Thørring (1955 -) fra "Glassdukkene" utgitt 2006. Fra side 67 i mitt eksemplar.
# 2. Samuel Goldwyn (1879 - 1974). Mer om ham eksempelvis her.

Sitatets opphavsmann (eller -kvinne) og forfatterens navn. 1 poeng for hvert riktig svar:

Quiz numero 3

# 1

"De nærmer seg en rekke rektangulære skur i den bortre enden av flyplassen. Til hvert skur en primitiv innhengning som en paddock. For hver innhengning et Hades i miniatyr for de syke, de solbrente, de forkrøplede, de dehydrerte. Lutende kvinner som humper stoisk i taus lidelse. Spedbarn som er beleiret av fluer og for syke til å gråte. Gamle menn komatøse av oppkast og diaré. Krigstrette sanitetsfolk og leger gjør sitt beste for å lokke dem inn på rekke, uryddig. Nervøse jenter i lang kø hvisker og fniser til hverandre. Tenåringsgutter fastlåst i febrilsk brytekamp mens en gammel mann slår etter dem med en kjepp."

# 2

"Vi lever og lærer, men blir ikke klokere."

Det var dét. Mao max uttelling = 2 poeng. Såre enkelt. Håper jeg. Da gjenstår det bare å ønske dere (begge to) lykke til, samt en riktig god jul!

Askepott

Martin — Wed, 21 Apr 2010 22:39:00 +0200

Jeg måtte flire. Datt'ra til eieren av min lokale stambule kom på vanlig måte tumlende inn døra. Hun heter Sarah, omtrent 5 somre gammel, bruker å rekke tunge til meg, og jeg tilbake. Hun har antageligvis Norges lengste tunge, og øynene smiler fornøyd de ganger jeg forsøker å imitere verdens største padde. Hvilket jeg forsåvidt er.

Denne dag var kjølig, jeg snappet derfor etter fluer innomhus sammen med Sarah. Etter hvert skjønte jeg at hun var mer interessert å vise frem kostymet sitt enn å bedrive fluefiske. Nærmere bestemt blusen. Jeg studerte den nærmere. For noen uker siden var Sarah særs opptatt av en film, nemlig "Prinsessen og frosken". Og figuren på blusen hennes minnet umiskjennelig om en prinsesse, tiara og hele kostebinderiet. Da jeg foreslo det, ble hun snurt og tunga lengre enn lengst. "Askepott!!" ropte hun så det gjallet gjennom kongsgården. Øh, publokalet. Deretter ble jeg bedt om å besiktige hennes nye sko som lyste som et diskotek når hun hoppet. Og hoppe kunne hun bedre enn de fire hundre loppene jeg pleier å ha i senga mi. Jeg gliste, og sa som sant var til hennes foreldre, at de skoene burde hun vise frem etter mørkets frembrudd. Ikke helt sikkert på om de tolket mitt utsagn slik det var ment. Uansett, klokka var rundt fem på ettermiddagen, og selv om mørke skyer truet i horisonten, var det tross alt lyst. Jeg tuslet hjem og vurderte lakenskifte.

I stedet ble jeg stående å beundre terrassens platting som jeg nylig oljet. Forut for det vasket jeg den både en og to ganger, og så altså beiset, eller oljet (på spannet stod olje og beis - skjønn det den som kan). Det var med andre tid for en ørliten feiring. Jeg spilte derfor atten konsekutive partier sjakk, og tapte like mange som jeg drakk øl. Altså 16. Rimelig sur gikk jeg ut på balkongen for å inhalere en kartong Marlboro. Medbrakt øl. Selvfølgelig. På det tidspunkt må det ha vært en stund etter soloppgang. Da inntraff katastrofen. Min nyoljete platting viste seg alt annet enn tørrfisk! Jeg snubla i klisteret og sølte ut nesten halvparten av ølen. Hoppet inn som en skadeskutt hare for å hente klut, man vil jo ha sin nybeisa (det føltes mer som nytjæra) platting i plettfri stand. Moppet opp den dyrebare væske (ølet), men så stusset jeg litt. Kluten var mer møkkete enn Faens stump! Uten at jeg er sikker på om jeg har faktisk sett den. Og jeg som nettopp hadde vasket og oljet med type "klar beis"? Øl er vel ikke møkkete? Jeg gløttet opp mot himmelen. Som tatt ut av Dantes fjernsyn eller tredje episode av Hotel Cæsar.

Noen timer senere humret jeg over en avisreportasje. Enkelte islendinger hadde slått seg opp på å selge T-skjorter med inskripsjonen "We have no cash, but plenty of ash"! Praktfullt! Og så leste jeg at for en gangs skyld går visstnok NSB i rute. Verden står jaggu ikke til asketorsdag! At togene var fulle av passasjerer overrasket meg mindre. Med ett ble jeg ørlite mer bekymret. Den vulkanen, Eyjaflalljökull, som hadde funnet det for godt å dumpe halvparten av sin svovelbefengte aske ned på akkurat min balkong (heter det veranda, balkong eller terrasse?); ja den var visstnok bare som en kinaputt å regne i forhold til storesøster nabo Katla. Der og da vurderte jeg å gå til søksmål mot Island. For tort og svie og klister under potene. Men landet er mer konkurs enn potent. Nesten som meg selv. Mens jeg putret og ponderte dette på ramma under et lokalt, men definitivt sulfitt vulkansk utbrudd slo der meg en tanke under stanken. Etter seansen var min buk nyfrelst som en hekla genser kjørt på 90 grader, og jeg ruslet blid og fornøyd ned til stampuben på larveføtter som Ask Burlefot in spe, samtidig som visjonene om en armada av nyklekkede puber med meg som konsulent vokste mer enn genseren hadde krympet i stampen. Svovelholdig øl servert som "Rauchbier" med måsegg må vel være sunt for kropp og tarm? Samt T-skjorter som utbasunerer "Kutt ut spa - fis på din nabo og vær gla'?

I døra traff jeg Sarah med mor. Hun hadde fått ny bluse. Sarah, ikke moren. Motivet var "Tingeling". Sukk. Jeg dreit i hele greia.

Amatørquiz - numero 2, 2010

Martin — Sat, 17 Apr 2010 19:33:09 +0200

Vinner av årets første quiz er Fielill! Hun tok med seg begge poeng. Og således er stillingen enkel:

1. Fielill: 2 poeng

Og korrekte svar var altså:

# 1. Patrick, 6^te Lord Gray (død 1612). "A dead woman bites not". Dersom av interesse, mer om ham her.
# 2. Jo Nesbø (1960 -). Fra "Rødstrupe".

At jeg surret litt (som vanlig) med rekkefølge sitat vs. skjønnlitteratur var det ingen som klagde på. Takk!

Her følger de neste to oppgaver. Reglene forblir enkle: En passasje fra skjønnlitteratur blir sitert, og så følger et "sitat". Når det gjelder det siste kan det være "utdrag" eller "hele" sitatet, og jeg har forbeholdt meg retten til å omskrive det. Alt skal ikke kunne "Googles," jeg er heller ei en god oversetter - derav amatørquiz. Og som med så mange sitater er det selvfølgelig noen som har kopiert dem i ettertid. Men jeg er altså ute etter hvem som er "dedikert" dem først. Dersom noen kan kildehenvise til kilder før de jeg angir, blir det selvfølgelig poeng for det. Uansett, jeg vil gjerne ha svar på:

Sitatets opphavsmann (eller -kvinne) og forfatterens navn. 1 poeng for hvert riktig svar:

Quiz numero 2

# 1

"Han gned ruta med hansken. Lenger nede i veien lå eneboligen han holdt under oppsikt. Huset syntes tomt, bortsett fra i sokkelleiligheten, der det var fest. Det gikk stadig folk inn og ut. Han hadde sett henne gå inn for to timer siden, men det var vanskelig å følge nøye med på grunn av vannet som silte nedover ruta."

# 2

"Du kan inkludere meg ut."

Det var dét. Mao max uttelling = 2 poeng. Såre enkelt. Håper jeg. Da gjenstår det bare å ønske dere (begge to) lykke til, samt en riktig god askepott!

Vår

Martin — Wed, 14 Apr 2010 13:22:47 +0200

"...Brothel." Jeg våkner og ser opp og inn i Morats brune øyne. De smiler. Morat er stamkneipens daglige leder, kurder men oppvokst i Frankfurt (am Main) hvor han nylig har returnert fra påskeferie. Norsken hans er dessverre verre enn min, så vi kommuniserer på en suppe av det, engelsk og tysk. Etter at han bega seg inn i en lengre, men entusiastisk berettelse om Porschen han hadde leid der nede, ja da meldte jeg meg litt ut. Konsentrerte meg heller om fire hettemåker som kranglet eller kurtiserte ute på brygga. Porschen hadde sannsynligvis flere hestekrefter enn jeg hjerneceller, men har aldri interessert meg for biler. Det være seg Mercedes, Ferrari, Lamborghini eller Skoda.

Joda, Morat med venner hadde vært på horehus i Frankfurt. 50 Euro for entreé, og 60 for hvert fruentimmer man ønsket å bedekke. Jeg er ikke helt sikker på om dette var de eksakte ord han brukte, men jeg fikk uansett mer enn en viss sympati for de pikene som sannsynligvis sprellet under Morats noget voluminøse legeme under akten. Men kan hende de ikke maktet å sprelle, det er mulig det ble mer tørrfisk enn makrell. Ikke vet jeg. Og ikke ønsket jeg å vite.

"Og så kom politiet," fortsatte Morat begeistret. "Mens jeg satt i jacuzzien. En kineser hadde skrapet opp siden på Porschen, men de fikk tak i ham." Jeg prøvde å se for meg seansen. En dryppende Obelix i lendeklær geleidet av tyske politifolk ut i en trafikkert gate for å besiktige lakkskadene på sitt innleide fartsfantom. Men bildet ble ikke helt fokusert. I stedet undret jeg meg over hvordan politifolkene klarte å fakke kinamann, og deretter finne frem til min venn i boblebadet.

"Hva sa leiebilbyrået?" spurte jeg heller. "De sa ikke noe. Vi smurte masse sand langs etter lakkskaden og leverte den tilbake." Jeg himla med øya. "Men det var jo kineserens skyld! Og skadene oppdager de vel???" "Ja, men vi dro hjem neste dag," samtidig som han i samme åndedrag fortalte meg at de i tillegg hadde prestert å ha pådratt seg en saftig fartsbot på en av mange Frankfurts inn- eller utfartsårer. Noe sa meg at sandkamuflasjen muligens vil få et etterspill. Men slikt kan man ikke si til en 26-åring som fremdeles har Eurosedler og landeveisraketter inngravert i øya. Så jeg tuslet heller hjem. Og da var det hyggelig å få bekreftet det jeg trodde. Ingen tvil. Hettemåkene kurtiserte!

Amatørquiz - numero 1, 2010

Martin — Tue, 6 Apr 2010 16:45:20 +0200

I den grad man kan kalle noe tradisjon etter bare to forsøk, så prøver jeg på nytt. I 2008 var vinneren Sosima, og ifjor Fielill.

Her følger årets første oppgaver. Reglene forblir enkle, men med én endring: En passasje fra skjønnlitteratur blir som tidligere sitert, men så følger et "sitat". Når det gjelder det siste kan det være "utdrag" eller "hele" sitatet, og jeg har forbeholdt meg retten til å omskrive det. Alt skal ikke kunne "Googles". Og som med så mange sitater er det selvfølgelig noen som har kopiert dem i ettertid. Men jeg er altså ute etter hvem som er "dedikert" dem først, hjelper ikke å skrive at Tom Egeland, Oscar Wilde eller Myriam Bjerkli (eksempelvis) skrev det samme i det Herrens år 1877 eller 2004, dersom det kan spores tilbake til 247 A.D. (feks). Uten at jeg mener noe vondt om de foran nevnte. Tvert i mot. Men jeg vil gjerne ha svar på:

Sitatets opphavsmann (eller -kvinne) og forfatterens navn. 1 poeng for hvert riktig svar:

Quiz numero 1

# 1

"En død kvinne biter ikke."

# 2

"Spissen dirret. Pokker! Han måtte ikke brekke den, han hadde bare denne ene. Spissen gled så vidt innover, men etter noen få centimeter stoppet den helt. Til tross for den kjølige temperaturen piplet svetten frem. Han tok nytt tak og skulle til å legge enda mer press på, da han hørte det rasle i løv borte ved stien. Han slapp sprøyten. Lyden kom nærmere. Han lukket øynene og holdt pusten."

Det var dét. Mao max uttelling = 2 poeng. Såre enkelt. Håper jeg.

Som vanlig blir det en utbetaling. Dette år på NOK 2,000.- "til" den som ved årets slutt har flest poeng. Men pengegaven blir overført til Støtteforeningen for Kreftsyke Barn.

Da gjenstår det bare å ønske dere (begge to) lykke til, samt en riktig god sankthans!

Tom i eget land

Martin — Sat, 27 Mar 2010 19:03:43 +0100

Jeg har gått helt tom. Selv når jeg er lettere animert, og såpass må jeg innrømme, den tilstand inntreffer. Et sted mellom sjelden og hyppig. Men selv på høyresiden av grensen er jeg nå tom. Ikke for øl selvfølgelig. Det har aldri inntruffet. Bortsett fra det skjebnesvangre år jeg med et nødskrik rakk nærbutikken rett før ølsalget stengte 1800. Klokkeslettet. Dagen derpå var skjærtorsdag, derav tidlig ølstans. En vennlig nabo ble redningen. Han opplyste meg om Kristelig Folkepartis innflytelse, og det ble redningen fra en tid jeg trodde var nærmere århundret enn klokkeslettet. Påsken hadde jeg helt glemt, men forstod at nå gjaldt det å handle inn stort.

Jeg var i høystemning idet jeg parkerte i godstolen og beundret mitt monumentale mesterverk. Fire kasser Ringnes stablet oppå hverandre. Jeg minnes at jeg der og da vurderte å invitere dansker til fjellbestigelse samt min kjære nabo til øl uten schnaps. Det skinte i ølkorkene og mine utstående øyne. Og jeg glemmer aldri det øyeblikk da jeg innså skinnets forfalskede glans. Ringneskorker er røde, ikke Argentum. Jeg hadde handlet inn lettøl! På grossistnivå. Siden den gang har jeg sendt naboen morderiske blikk og mistet troen på oppstandelse. Selv om jeg innerst inne vet at det var verken Kain eller Jesus' feil. I hvert fall ikke ovenfor meg.

Men nå er jeg som vanlig på vidvanke. Det jeg har gått tom for er ORD. Har ikke en dritt å skrive om, og det føles trist. Har spasert meg helt tombola. Riktignok til stor glede for mine omgivelser, men dem driter jeg i. De var jo uansett dårlige venner. Ja, jeg har hatt nærkontakt med en annen nabo også. Han som jeg skrev brev til. Satte ikke pris på det i det hele tatt. I vintrene siden hevnet han seg med å skuffe snø ned fra sin til min balkong. Og jeg med Skjebnesymfonien på full guffe opp til hans. Foruten at jeg har instalert sterkere høytalere siden sist kan jeg ikke skrive mer om ham. Ergo: Tom.

Så i flere måneder har jeg ventet i spenning på at en ny nabo skal arrivere. Eksempelvis en med en fysiognomi som en kamelon. Dét hadde vært noe å skrive om! Men han er foreløbig in absentia, så min penn ligger brakk. Derfor sitter jeg på puben og sipper, mens en hissig bønne slipper. Jeg må fornye meg! Hva skal jeg finne på nå? Dra utenlands? Egentlig spiller det jo ingen rolle. Hvem bryr seg? Jeg titter rundt. En kar brevid med bollekinn og oppstoppernese sniffer skeptisk mot meg. Han er utstyrt med sprengfulle bleier og omtrent åtte måneders erfaring. Min aura slo nok feil. Utrolig nok smiler krapylets mor mot meg. Mørke bønner og lyse damer impregnert for luktesans. Jeg aner konturene av en dyster fremtid.

Så ser jeg ut mot havet. Svaner og et Skagenaktig lys. Jeg smelter og drømmer om Bizets forspill før Carmen. Kamelonen kommer. Like sikkert som Beethoven kommer til en nabo nær meg. Bare vent!

Jesus Kristus

Martin — Wed, 24 Mar 2010 16:46:57 +0100

"Har du sett lyset?" Jeg ser opp. En kar kan fanden skjære og kråke meg ikke være forrunt å få være i fred et øyeblikk. Men først ser jeg meg rundt. Ikke en kjeft som vanlig. Bortsett fra denne åpenbaring. Endelig hadde jeg fått stamkneipen for meg selv. Så feil kan man ta. Det første jeg ser - idet jeg ser opp; er øya hans. Som to ugler i karusell på kollisjonskurs.

Han setter seg ned. "Jeg er personlig kristen!" Akkurat. Fortell meg noe jeg ikke vet. "Du elsker altså Kristus," våver jeg forsiktig. Selv om jeg vet svaret. Man er da høflig. Det skal man alltid være når man drømmer om å drepe et annet menneske. "Elsker du Kirken?" Jeg får to bekreftende. Og slik er han nok. Startet med å elske kristendommen høyere enn sannheten. Fortsatte med å elske kirken høyere enn Kristus. Her han sitter elsker han seg selv høyere enn dem alle. Og det må vel være den endelige dommen. Men det kan jeg jo ikke si til ham.

"Det er for mye krig i verden. Det burde være mer kjærlighet." Hadde det ikke vært for sirkusøya hans, ville jeg beskrevet hans fjes som solens. Men det er total måneformørkelse, så jeg nikker heller sympatisk tilbake. "Ja, krig er altfor alvorlig til å bli overlatt til militære." Mens jeg tenker at religionen skaper krigene, og de militære overtar dem. Skapelsesverket er et underfundig fenomen. Men slike tanker kan man jo ikke formidle.

Det er lyst ute. Så jeg har jo sett lyset. Men så sperrer jeg ørene opp. Han messer! En salme som jeg tipper er skrevet av Dass. Hans stemme lyder som en rusten trompet. Og jeg tenker som så: Svanen synger før den dør, mennesket dør før det synger. Men slikt kan man jo ikke si.

"Tror du Jesus kommer tilbake?" spør jeg. Og som man spør får man svar. For tredje gang forventet sådan. Jeg ser ut mot havet og opp mot himmel hvor en godværssky formet som en hai haster forbi. Dersom Jesus kom tilbake i dag, ville nok folk ikke engang bry seg med å korsfeste ham. De ville invitert ham til Skavlan og en syv retters middag. For så å gjøre narr av hva han hadde å si. Men slike betraktninger kan man jo ikke gi.

"Tror du Jesus skapte vin av vann?" Intet poeng å vente på svaret. Når vin er innabords, er vettet uttabords. Og da tenker jeg ikke bare på meg selv, men også de som bivånet seansen. Gikk han på vannet? Tror du på de ti bud? Stod han virkelig opp fra de døde? Hva med Noahs Ark? Adams ribben? Osv... Har aldri fått så mange ja i mitt liv. Men så arriverer tre unge damer i korte skjørt, og for første gang aner jeg konturene av noe som er i nærhet av fokus i hans blikk. Blikket til en okse på vei til slakteren. Han ser ut som han er glad i både Eva, Ave og Maria. "La oss ha latter, vin og kvinner. Og vann til begravelsen dagen derpå." Hvem av oss som sa det siste husker jeg ikke.

Jeg vurderer å spørre om han tror på Gud. Men det blir for dumt. Og selv Gud kan ikke endre fortiden. Og min frelste venn er forlengst i fremtiden i omfavnelse med fortiden. Men blikket hans er i nåtiden og danser rundt gullkalvene som sitter på bordet brevid. Eller ser han dådyr? Først kommer sludder, så moralen. Jeg står for det første og venter i spenning på det siste. "Hva tror du om døden?" proberer jeg. Dumt igjen. Engler, helvete og oppstandelse. Selvfølgelig. Og jeg som trodde det var syndens lønn. Altså Døden. Som jeg forøvrig tror vil være den siste fiende som blir beseiret. Men det nærmer seg påske, så slike tanker skal man ikke formidle. Jeg kan derimot høre vingeslagene av dødens engel i det han presenterer seg som Gabriel.

"Du har falt fra nådens stige!" Aha. Her kommer'n. Moralen. Det begynner å skumre, og jeg må innrømme at jeg falt fra en stige. Ætterød heter den farge vi bruker å male hytta med. Høyt opp til takskjegget er der også, men kjentes lengre ned. Det svir at han kjenner til mitt fall, så jeg biter med ørlite sting i min stemme. "Tror du på Paven?" "NEI FOR FAEN. Jeg er da vel ingen jævla katolikk!" Jøss! Det der var vel ukristelig sagt? Er det rart det er krig i verden? Men slike tanker kan man jo ikke røpe ovenfor ens nye bekjentskap. Men jeg syntes litt synd på ham. Han arriverte mer blankpusset enn Ole Edvard Antonsens trompet, men i det han ruslet ut fikk han meg til å tenke på et slitent trekkspill i en rumeners hender på Egertorvet. Jeg bestemmer meg for å ta et dypdykk i Koranens dyner. Til neste år. Dersom jeg tør.

(Det er minst 13 fotnoter. Men sant å si så tror jeg ingen er interessert i opprinnelsen. Så jeg lar det renne ut i sanden. Trur eg.)

Spinning

Martin — Sun, 21 Mar 2010 14:51:54 +0100

Fikk aldri helt grepet på det gamle ordtaket. Prøvde i flerfoldige år, oppsøkte fattige strøk øst for Akerselva, men selv etter reiser til Thailand var det ikke å spore opp. Ikke en liten trevl engang. Denne setningen som mine foreldre, kan hende mest mine besteforeldre hadde innpodet meg med. Til gjengjeld, og der ligger en stor gjeld, fant jeg paradis i Phuket. Vakrere natur, strender, hav og mennesker skal man lete lenge etter.

Men; "I nøden lærer nøgen kvinne at spinne"? Selv den dag i dag, som som oftest er rundt midnatt, fatter jeg det ikke. Tok spinningtimer i flerfoldige år, alltid strategisk plassert bakerst i lokalet. Masse damer! Men ikke én eneste naken! Jeg drømte i like mange år som jeg spant om den nakne spinnende kvinne. På slutten av min spinnende drømmer befant hun seg på den ytterste nøkne ø. Jeg å. Faktisk like bak henne. Og hun smilte kokett da jeg skremte henne med et spøkefullt "bøh". Kan hende uten "h". Men så døde drømmene. Jeg kuttet ut timene i spinningsalene. Resulterte uansett bare i mareritt og mer svette enn i grisehus på Jæren.

Erindrer godt som liten da jeg spant rundt gjerdene på tennisbanen. Med min nye bruktsykkel av merket Tempo. Tennisbanene var av typen rød grus, og singelen jeg spant på grå. Men da var jeg jo ikke opptatt av damer. Ikke jenter engang. Kun tennis og spinning. I sjels alder har jeg kommet til den konklusjon at det ikke er nød nok i Norge. Og da jeg var liten så jeg den ikke. Ikke i ungdomsåra heller, da jeg spant rundt det samme hjørne med moped for å imponere damene. Dessverre bomma jeg på brems og gass, det endte med knall og fall og utilslørte skrubbsår. Mine blodige knær var vel det nærmeste jeg kom nakenhet, og bondepikene var ikke imponert. Ikke kameraten som jeg lånte mopeden av heller.

En nabo stryker forbi puben mens jeg står utenfor i det fri og bivåner måker og tuppen av min Marlboro. Han sier det er bra det er kort vei til jobben. "Jaha?" sier jeg. Jo, for han glemte treningsutstyret hjemme, så han måtte hjem og hente treningstøyet. Han skal på spinningtime. Klokken tre. Arbeidsstedet hans har eget helsestudio. Selv om lokalet er ganske nakent. Jeg øyner en mulighet og spør om han har en ledig stilling. In nudus Veritas!

Måkenes opprinnelse - inspirert av eks-komiker Harald Eia

Martin — Mon, 15 Mar 2010 17:39:59 +0100

Etter ett år på reisefot er det deilig å være hjemme. For mitt vedkommende betyr det stamkneipen nede på brygga. Ute er det nesten vår, og der tripper den sedvanlige flokken med ymse måker. Hettemåker, svartbaker osv. Mangfold. Nesten som mennesker. Tre av måkene kjenner jeg ganske godt. Knoll, Tott og Stine. Stine er klokest, de to andre er det bare spetakkel med. Når Stine blir sulten og intet annet er å finne, vagger hun bort til kneipens glassdør og kakker på den med nebbet. Det er alltid noen som slenger ut brød- eller bollesmuler. Men inn får hun ikke komme, Mattilsynet truer i det fjerne.

Stines kakking på døra får meg til å tenke på en videosnutt jeg så noen år tilbake. Et overvåkingskamera i England hadde fanget opp en måke som spankulerte frekt og freidig inn i en kiosk, hvoretter den snappet med seg en pose potetgull og deretter vagget selvsikkert ut. På fortauskanten åpnet hun posen med nebbet og fortærte raskt herremåltidet. Butikktyven returnerte hver dag, alltid samme merke - "Salt and vinegar". Hun ble ikke arrestert, tvertimot fikk hun forside i lokalavisen. Jeg fant det hele ustyrtelig morsomt.

Så kommer jeg til å tenke på Stine. Nei, ikke bare henne. Men alle måker og deres glupskhet. Kast én liten brødbit til dem, og hundrevis kommer flyvende. Nesten som mennesker. Rent bortsett fra at vi ikke flyr eller ser like godt. Men både måker og mennesker fører mye dritt med seg. Selv om deres kommer ovenifra. Kan det være slik at vi er i slekt? Hm. Vi har jo tenner, kanskje vi heller stammer fra krokodillene? De er også relativt glupske og hensynsløse i sin fremferd. Men hvor stammer måkene fra da? Ikke fra spurven, den er beskjeden.

Idet jeg er midt inne i mine vitenskapelige og høyst oppegående filosofiske betraktninger skjer det noe. Et prematurt 17de mai-tog av unge mødre med skrikerunger innvaderer lokalet. Måker skriker, unger skriker! Det er derfor vi er i slekt! Men dette med tenner da? Måker har nebb. Et øyeblikk nøler jeg i min utredning, men man skal alltid gå tilbake til fortiden for å søke svar. Jeg går. Og der finner jeg min bestemors gebiss. Nebbete var hun også. Særlig de gangene hun fant meg med fingrene langt nedi portemonéen hennes. Der har vi svaret! Måkene blir født med vinger og uten tenner. Vi blir også født uten tenner. Måkenes vinger er relativt pjuskete til å begynne med, akkurat som barnets lemmer. Og barn er vel små engler? Selv om de nyfødte ser helt jævlige ut, som inntørkede svisker. Men det gjør måkunger også!

Jeg aner en sammenheng. Utrolig skarpsindig er jeg. Vi er født uten tenner, og mister dem nærmere døden, samtidig som vi da får nebb. Først i dødsøyeblikket har vi bærekraftige vinger som fører oss til himmelen eller lukt til helvete. Slektskapet er innlysende! Da mangler bare det med egg. Enkelt, selv en vitenskapsmann som meg har lagt noen. Med ett står det hele skinnende klart for meg. Som Nordstjerna ser jeg hele næringskjeden. Til og med det med høna og egget har jeg løst! Altså:

1. Først kommer Adam (mennesket)

2. Så kommer Høna (Eva Ribbentrop)

3. Deretter kommer egget (Agda)

4. Til slutt kommer Måken (Stine)

Mennesket er altså far til høna, bestefar til Agda og Stines olderfar. Det er mulig jeg bommet på Evas etternavn. Helt uvesentlig. Som å stå på Svenskegrensen. Er man på tur ut eller inn? Min utredning er sendt til alle vitenskapelige fora som tenkes kan. Undertegnet Professor Harald Lei'a Darwin Jr. Tittelen er kan hende noe forskuttert, men dette blir Nobelpris uansett. I biologi, kjemi og muligens fysikk. Og nå må det jo også bli fred på jorden? Mitt hjerte bevrer. Aner jeg konturene av en Fredspris i tillegg?

På Kant med Stian M. Landgaard

Martin — Thu, 11 Mar 2010 12:36:47 +0100

"Hva vet vel du om Nietzsche," skriker han mot meg. "Du kan jo ikke stave navnet hans riktig engang!" Jeg ser ned i fanget mitt. Der ligger kun skall av gamle måsegg. Før skrek han ikke, og før var måseggene unge og hele. Men det var fem måneder siden. Han syntes det var hyggelig at jeg kom på besøk. Innbiller jeg meg. Og jeg likte utsikten fra hans hjem. Fire meter høye brøytekanter og eksos som fikk dem til å se ut som is-skulpturer av nettopp det. Altså av svartbakunger. Det eneste jeg ikke helt forstod, var hvorfor naboen nedenfor hadde kjøpt inn en Volvo stasjonsvogn. Ok, bilvalget var det vel ikke noe å si på, men fargen. Hvit. Utrolig at ikke brøytebilen hadde tatt den for lenge siden

Men det var da og nu er nå. Jeg føler meg litt som Untermensch, kjøleskapet hans er også tomt for Mackøl. Jeg vurderer å si noe om Kant, men sant å si så tror jeg ikke forfatteren er så rund i kantene at han er mottagelig for den diskusjonen akkurat i dag. Kan hende jeg har strukket besøket litt for langt? Ikke liker han at jeg røyker heller. Forståelig nok, men hver gang jeg drar opp Zippo-lighteren min mumler han noe om "Zipp meg her og sipp meg der". "Måseggene forsvant i mai, det er august nå!" brøler han. Jeg vurderer svakt å ymte frempå at det burde ikke tilsi at Mackølen forsvant samtidig. Men enkelte ting bør man la ligge. Noe sier meg at det han helst vil skal forsvinne er meg. Snipp-snapp på en måte. Tomflaskene ligger på parketten og peker truende mot meg.

Og til å begynne med forsvant mye. Jeg feide en del under hans persiske tepper. Det var først da han oppdaget måseskall under dem han ble mistenksom. Som om jeg skulle ha en skjult agenda. Også jeg da! Går ikke an å skjule den nesa mi. Surrer seg borti alt som er. Etter tre måneder ble oppholdet som sylteagurker, men han lysnet omtrent rundt Sankthans da jeg fortalte ham at jeg hadde ringt til SAS. Lyset slukket etter at jeg hadde forbrukt 3000 tellerskritt fra hans fastlinje. Jeg hater mobiltelefon.

Det var omtrent da, altså rundt tre-fire og tjuende juni at ting gikk opp. Presens og imperitum ned. For det er noe med Tromsø. Det er minst femti isbreér som dekker byen og hvite Volvoer gjennom de tretten månedene vinteren varer, og da er det i tillegg bekmørt. Så kommer måsen, sommeren og lyset. Deretter kan en stakkars kråke bare glemme å sove. Heldigvis varer sommeren bare en uke. Mens jeg satt i kølapp nummer 400 for å komme meg hjem med SAS, vendte forfatteren seg mot meg med minst like mange triumferende glis rundt øra. "Jeg har Eggen på tråden! Med slipt sverd. Han kommer opp og du ned!" Jeg mistet helt tråden. Ung mann veivende rundt med mobiltelefon som om det skulle vært en øks, og egg på linja? "Det er tomt for egg," prøvde jeg spakt. Det er vel så at et mykt svar vender harmen. Men jeg tror ikke han hørte meg gjennom larmen.

Der og da bestemte jeg meg for å forlate forfatterens gardinfrie bolig en stakket stund. Snøen hadde nesten smeltet, noe som i Tromsø innebærer at breene kalvet, og den før så hvite Volvo var nå måkegrå. Jeg vagget ned isholken til Skarven og bestilte fire Mackøl. Heldigvis hadde de tørrfisk. 30 gram i vakumpakket pose kostet tilsvarende kroner. Jeg ble boende på Skarven noen uker.

I begynnelsen av august, det herrens år jeg ei erindrer, befant jeg meg således atter tilbake i forfatterboligen. Jeg blir trist bare ved tanken. Vi som åpnet som dus, og siden var alt dis. Men dog, han var taus, bortsett fra de enkelte utbrudd, og jeg liker de tause. Vanligvis setter jeg også pris på august, får meg alltid til å tenke på Hamsun. Men, fire uker med tørrfisk og øl hadde gjordt noe med min sarte og nå så oppblåste mage, en flau bris la seg i hans bolig. Jeg prøvde å holde masken, men det var jeg som åpnet vinduene. Ja, Hr. Landgaard - han var raus. Det skal han ha.

Dagen for avskjed er opprunnen. SAS er bare å glemme, så jeg går hjem. Det tar seks måneder. I nærheten av Nidarosdomen møter jeg en trailersjåfør som ser at mine sko har blitt sandaler. Han sier intet om Jesus, men jeg får sitte på. Under ferden tenker jeg på mitt opphold hos forfatteren. Men mest på at det klør infernalsk i stump og skritt. Og hvorfor har jeg fremdeles gamle måseggskall i fanget? Jeg ser frem til å skifte truse, tross alt et halvt år siden sist. I det jeg ankommer min ringe kårbolig, napper det voldsomt i laksen. Jeg får av meg buksene i en fei. Der er jo tre måsunger! Et mirakel - jeg har blitt far! Mens jeg og mine små tar et velfortjent bad, kommer jeg på en tanke. Det må jo bety at moren er...? Jeg bestemmer meg for å sende et postkort, slikt kan man ikke ta over eteren. "Kjære Stine Landgaard" begynner jeg diplomatisk. Kun subtile hint om barnebidrag.

Så nå sitter jeg hjemme i global oppvarmet kulde. Og stirrer ut. Det går mot påske og isbrytere. Hvilken forfatter skal man kort og uanmeldt visittere neste gang? "God gjest kommer ubuden". Det stod det på en av min bestemors kleshengere. Men først må jeg tine opp og lufte barna mine.

Er du forfatter kanskje?

Martin — Mon, 1 Mar 2010 14:46:44 +0100

Jeg er i toppform. Livet er strålende. Et lite skår i gleden var riktignok de tre ukene jeg satt på dass og ventet på kontakt med SAS. 3000 kroner for en enkeltbillett til Tromsø? Glem det. Så nå har jeg handlet inn ferske doruller og sitter der jeg hører hjemme. Til og med inngått våpenhvile med Morat. For tre tusen spesiedalere får jeg jo nesten 50 halvlitere her på puben, og ute er det dusinvis av måker som sprader rundt og driter. Til våren gir de meg sikkert et måsegg. Gratis. Dette er seier! Hm. En gang da jeg var liten dret en måse meg i panna, til ustyrtelig glede fra alle rundt meg. Jeg syntes ikke det var noe festlig i det hele tatt, men jeg var imponert over presisjonen i lortefallet. Måken befant seg milevis over min lille panne. Men det går sikkert bedre til våren når jeg skal plukke måsegg. Da ligger de jo og ruger.

Nok om det. I dag er jeg glad. Gått tur med nabobikkja og det får meg alltid i godt humør. Han heter Markus, har lange ører og vennlige øyne. Nesa og øra subber alltid langs marken. Utrolig at han ikke blir sår på skaftetrynet mens han vimser hit og dit, til og med hørselen virker som den er i beste velgående, jeg er sikker på at han kan høre en flue på to kilometers avstand. Det er vinter nå, og minimalt med fluer - men jeg skal ettergå min påstand til våren. Markus har forøvrig mange kjælenavn, mine egne favoritter er Markus Grøde og Baron von der Schniff.

Så her sitter jeg med glis og ølskum rundt truten. Plutselig får jeg en besk smak i munnen. En suspekt nabo nærmer seg bordet mitt. Øya hans danser hit og dit, omtrent som nesa til Markus. "Du sitter alltid og skriver her. Er du forfatter kanskje?" "Nei," svarer jeg selvfølgelig. "Så dersom ikke, hvorfor skriver du da?" spør han med et hånflir. Fjott. Jeg har sett ham før. Nedi garasjen gnikkende på en Lamborghini eller Ferrari eller hva det nå enn er. Alltid rastløs, alltid sur. Det hadde forresten jeg også vært - dersom jeg hadde eid en bil hvis karosseri ligger omtrent to centimeter over veidekket. Det er mer hull enn asfalt i norske veier, det vet enhver idiot. Bortsett fra denne gnomen. Hva skal han med den bilen her oppe i steinrøysa, når han allikevel ikke kan bruke den?

"Hva heter du?" spør jeg. "Hva bryr du deg vel om det?" "Like lite som du bør bry deg om hvorfor jeg skriver. Nå har jeg tenkt å skrive om deg. Du er herved døpt Nils, men først må jeg ha en ny pils." Naboen forsvinner. At jeg skriver fordi det gir meg glede unner jeg ham ikke å få høre. Men jeg unner ham alle den glede han kan få fra sine roturer i sin Maserati. Eller hva det nå enn er. Han kommer vel knapt nok ut av garasjen før det blir forsikringssak. Så jeg skriver videre. Fremdeles i toppform. Etter hvert tusler jeg hjem med mine nyinnkjøpte doruller. Jeg har slått ut håret og spandert på meg noen med hjerter på. Som en kontrast til stumpen min.

Med Nietzsche og Landgaard på Skarven

Martin — Fri, 26 Feb 2010 17:10:49 +0100

Jeg er forbanna. Retten og sletten. Slett er jeg alltid, men av en eller annen grunn er jeg pussig nok sjelden forbanna. Det er så anstrengende. Fører uansett bare til mer dritt. Dritt er ikke til å unngå, men nå tenker jeg ikke på den verbale varianten. Så jeg forsøker å unngå det. Okke som, nok er nok. Derfor er jeg forbanna. Eller forbannet som det heter på sivilisert språk. Men jeg er alt annet nå.

Det har seg nemlig slik at de siste tre gangene, hvilket er synonymt med de tre siste dagene (en innrømmelse som riktignok sitter langt inne) jeg har ankommet stampuben rundt 13-tiden om formiddagen, så har ølkrana slått seg vrang. Det kommer bare en masse skum ut. Samt en vissen slant øl. Rett skal være rett. Morat, min faste ølsjenker, påstår det er på grunn av at det er første øl de serverer i dag. Klokka ett?? Jeg ser rundt meg. En bøtte med småbarnsmødre og Caffe-Latte-tjafs.

Ok. Alt det der er greit. Men det som første dag gjør meg lettere forbanna er at han heller ølslanten fra skumbadet over i den neste ølen han tapper. Den er hakket bedre, men her snakker jeg om hakk på størrelse med de hakkespetter presterer i en telefonstolpe. Babyhakkespett. Så skyfler Morat et badekar med skumbad oppi den neste, og utbasunerer stolt: "Se! Tysk øl! Masse skum!"Hallo? Jeg er da ikke i Tyskland? Jeg vil ha øl, ikke skum! Bade kan jeg gjøre hjemme. De to påfølgende dager repeterer scenarioet seg. Jeg begynner å bli så forbanna at det ryker fra øra. Særlig når jeg står ute og røyker. Det gjør jeg hele tida, noe som ikke sitter så langt inne. Å innrømme.

Fjerde dag står jeg opp fra de døde og slår foten ned. Eller neven. Samme kan det være. "JEG VIL IKKE HA TYSK SKUMSLUM. JEG VIL HA RINGNES, men siden dere bare har Hansa, så vil jeg ha den skikkelig!" Selv om stemmen min punkterer mot slutten så strener et halv snes mødre med puppene ute og snørrunger mot utgangsdøra. Pussig i grunn. Å ha pupp ute når man er inne. Uansett, de er heldigvis kjapt ute av døra og puppene like kjapt inne. Hva er det neste? Bleieskift på spisebordet? Jeg blir litt mindre forbanna, Morat har skjønt tegninga. Med rådyrblikk skjenker han opp en brusende halvliter, og klasket hans mot ølkrana mot slutten av tappingen er så kjærlig og perfekt timet at den gir meg en superdryppert på kjøpet. Rene syndfloden.

En kort stund er jeg ikke forbanna, nærmere Nirvana. Men intet varer evig, kun det tapte - det renner inn med tullinger. Jeg savner nesten bleieskift. Kan man aldri få være i fred? Sikkert 700 ledige bord i lokalet, hvorfor må de plage akkurat meg? Den første med seidel i venstre og bibel i høyre, ja, han prater som Vøringsfossen om livets frelse. Nestemann har oterfjes og raver rundt seg om meningen med livet. Jeg har intet i mot otere, men fjeset passer best på nettopp dem. Tredjemann syter og klager om hvor gammel han har blitt. Ingen av dem har hørt om tomme tønner. Alle vet vel at døden kommer til oss alle? Og at det er svaret på spørsmålene. Om man ikke får frelse, blir det vel resultatet? Fanden Snurre Sprett meg ikke noe å gjøre med det? En får jaggu nyte den korte tiden man har. Særlig når ølkrana funker. Det gjør den, jeg er nesten frelst.

Hadde det ikke vær for hønseflokken, mår, oter og en halvdød bever med tannpine hadde jeg omvendt meg her og nå. Men dyra kravler rundt mitt bord og det rumler i min tomme mage, selv om jeg føler meg litt småfull. Her er det umulig å få sitte i fred. Plutselig kommer jeg til å tenke på noe. Han Zarathustra som dro opp i fjellene og drakk av sin ensomhet i ti år uten å bli trett. Jeg blir nesten trett bare av tanken. Hm. Kanskje det var en typograf-feil? Kanskje han drakk ti øl i ensomhet uten å bli trett? Det hadde jeg klart! Fjellet gidder jeg i hvert fall ikke dra til. Kladder alltid under skia mine. Min tolvte øl er tom som tønna og rumlingen nærmer seg orkan med stormskritt.

Observerer knapt nok to skarver som går inn for landing i fjorden, men rekker hjem til potta med et nødskrik. Mens jeg sitter der og putrer får jeg både en idé og en tanke. Den siste er; dersom jeg hadde begynt med bleie i fremskreden alder, ville jeg da få tilgang til pupp? Den første, som jeg er mer fornøyd med, han forfatteren - er det ikke Landgaard han heter? Han som er ekspert på Nietzsche? Bor ikke han i Tromsø? Og der har de jo Mackøl! Et av av de åttende mirakler er mobiltelefonen, riktignok et av de mirakler jeg hater mest, men det innebærer at man kan sitte og ringe fra dass. Jeg ringer SAS.

("They never taste who always drink; they always talk who never think" - Matthew Prior 1664-1721).

Dette siste som et PS. Hm, en som har fantastisk oversatt Byron (Uthaug), hvordan ville montro han ha oversatt dette? Eller Roar Sørensen (han er jo ikke her lenger på dette forum, og vår Herre - også - skal vite at vi har hatt våre feider - men en dyktig oversetter, det hersker det i mitt lille hjerte ingen tvil om at han er)?

Aksel Sandemoses arv

Martin — Wed, 24 Feb 2010 14:42:30 +0100

Jeg sitter og studerer snøfillene. Det er vakkert. Særlig når man betrakter dem innenfra, ikke som fra sjelens indre, men innendørs fra. Og det gjør jeg, riktignok ikke hjemmefra, men fra min stambule. Og det er jo på en måte mitt andre hjem. Lokalet er lyst med store vindusflater og høyt under taket, så jeg kan følge snøfillenes vandring lenge før de lander. Fjorden er islagt, og måker og kråker tripper forsiktig der ute på isen. Måkenes føtter ser nesten ut som sandaler, og jeg undres et absurd øyeblikk på om ikke de er fuglenes' Jesus, det er ikke alle forunt å gå på vannet. En og annen svane er også å skue, men de vagger mer enn de tripper. De er nok redde for å gå gjennom den skjøre isen. I mellomtiden gjør snøfillene og skyene min lille verden hvit, og selv lyden fra en nærliggende motorvei dempes.

Jeg føler meg litt dempet selv. Snart avtar snøen, og solen gjør et heroisk forsøk på å trenge gjennom skydekket. Den klarer det nesten, himmelen blir både blå og hvit i det skinnende lys. Et næringsbygg i det fjerne pumper opp avgasser som i femten minus umiddelbart forvandler fargen fra grå til himmelens. Til og med den lokale færja buldrer lavmælt til kais, noe som får meg av ukjent grunn til å dvele over den roman jeg leser for tiden; Aksel Sandemoses "En sjømann går i land". Først 79 år etter utgivelsen har jeg gitt meg i kast med den og Espen fra danske Jante. Særlig en setning rinner meg i hu: "Det brente en liten ild nedenunder, rundt den satt folk fra Jante og åt hans hjerte."

Jeg blir grepet av et underfundig mismot her jeg sitter i blant alt det lyse og det blå. Først nå å få vite at den lov som nærmest ble verbalt meislet inn i mitt barndoms sinn, den var dansk? Fergen legger fra, og jeg begir meg hjemover. Der før var is, er nå små isflak som strømmene fører sørover. En gjeng med Jesus'er i miniatyr iført sandaler og fjærkjortel blir med på ferden, tilsynelatende i stoisk ro mens de speider rundt seg. Det komiske i scenen får meg i bedre humør. Det har vel ingen betydning hvor Jante fysisk lå? Kan hende det er på tide å kvitte seg med et åk? Men først må jeg blir ferdig. Med romanen også, og foreløbig tegner den Hamsunsk bra.

Venner

Martin — Thu, 18 Feb 2010 14:16:24 +0100

Jeg er på bloggtreff. Dvs., først må jeg komme meg dit, så jeg hiver meg på bussen. Den er rød, og det står Grorud. Bare det er ganske skremmende. Etter hvert som sentrum nærmer seg, kommer det en haug med folk på. Alle snakker i mobiltelefon. Jeg fatter ikke hvorfor folk gidder å utlevere seg på en buss, men det gjør de. Jo nærmere jeg kommer min destinasjon, jo flere folk. Det blir slutt på snakkingen, nå roper de inn i moobiltelefonene. Sant nok er det slutt på utleveringen, jeg forstår jo ikke arabisk, pakistansk, kaudervelsk eller hva det nå enn er. Men hvorfor rope inn i røret? Og hvorfor hyler de så stakkato? Har de hastverk? Jeg stiger av med dotter i øra og følelsen av å ha vært på språkseminar for døvhørte. Nuvel. Etter en halv times vasing rundt i slaps og tvilsomme gater finner jeg bula.

"Venner" står det på skiltet ovenfor etablissementets inngangsdør. Jeg går inn og ser ikke en eneste venn. Men jeg ser bardisken og strener bort til den og bestiller en halvliter. Jøss! Så billig? Jeg føler jeg allerede har fått en venn, så jeg bestiller like godt to til. Jeg døper dem Mons. Alle sammen. Lur som jeg er så setter jeg meg strategisk ned ved det bord som er nærmest utgangsdør og pissoar. Vegguret ved bardisken forteller meg at klokka er rundt 1500. Treffet begynner om fire timer. Det er bra. Liker å være tidlig ute. Etter å ha helt nedpå syv venner til dukker endelig et kjent ansikt opp. Det første jeg ser er øyenbryna hans. Fauskes legeme er ruvende, men man ser på en måte alltid øyenbryna først. Han får øye på meg, og jeg gliset hans. Fauske er en kjernekar. Endelig en venn som ikke heter Mons! Vi prater som vanlig om alt og ingenting. Mest det siste.

Det går en time og en bunke med Mons. Klokka er bare seks, men så arriverer Arve. Han har jeg truffet før, så det går greit. Vi slarver og ler. En time senere renner det på med folk. Jeg liker ikke at det renner, foretrekker små drypp. Hvilket minner meg på min blære. Rekker akkurat pissoaret, og hadde det ikke vært for størrelsen, hadde jeg nok følt meg som en levende brannslange. Uansett, hvilken lettelse! Jeg setter meg ved bordet igjen, og Sirenia setter seg ved siden av meg. Jeg føler meg beklemt. Ikke det at jeg ikke har truffet henne før, men jeg er ikke vant til at damer setter seg ved siden av meg. Jeg reiser meg, stavrer bort til bardisken og bestiller et brett med Mons. Bartenderen ser litt rart på meg, men brettet får jeg med meg. Jeg setter meg ved siden av Sirenia. Sånn. Å sette seg ved siden av en dame er ok, men ikke det motsatte. Jeg slapper av.

"Kan du skrive om hva som helst?" Jeg våkner. Det er litt mørkt i lokalet. "Nja," sier jeg til Sirenia. "Det blir nå mest om tant og fjas. Hvordan det?" "Hvis du skulle ha skrevet om meg, hva ville du skrevet da?" Jeg tenker meg om. Mener hun her og nå? "Har du en lommelykt? Først må jeg se på nesa di. Jeg begynner med den." Jeg ser ikke noe til nesa hennes. Senere aner jeg såvidt snurten av henne helt i enden av langbordet. Rakk ikke engang å fortelle henne at jeg alltid begynner med å beskrive nesa til folk. Bortsett fra Fauske da. I det samme dulter gode gamle JOF'en borti meg. "Ser du han der borte?" Jeg aner en skikkelse som kommer mot oss. "Han heter Andersen. Det var han som vant novellekonkurransen. Hyggelig kar." Novellekonkurranse? Har ikke jeg hørt noe om. Men jeg har minst tre i promille. Okke som blir jeg skeptisk. Jeg liker ikke folk som vinner. Det betyr jo at jeg har tapt. Riktignok uten å delta, men allikevel. Misunnelse? Pøh.

Jeg overlever passiaren med Andersen, men noe sier meg at han er mer skeptisk enn meg når den avsluttes. Kan hende fordi jeg er litt nummen i overleppa, så ordene kommer litt grøtete ut. Fauske begynner å komme i form, og han forteller meg begeistret at "Der kommer Pia!" Pia? Noe skjer i det som er igjen av hjernebarken min. Det kan da vel ikke være...? Men hun ser hyggelig ut, så det er sikkert ikke den Pia jeg tenker på Jeg går dit alle må før eller senere og letter på trykket. På tide å skjerpe seg, sluker noen liter vann fra krana og føler at promillen synker til to. På innsiden av toalettdøra er det en plakat. Noe om å koke vannet i Oslo og Ski. Hva er det for noe tull? Skal man ha med trykk-koker på dassen?

Jeg begynner å føle meg litt uggen. Samtidig føler jeg for å oppklare min lille verbale fadese ovenfor Sirenia. Men min mage forteller meg at det er på tide å karre seg hjem. I det jeg forlater åstedet observerer jeg Fauske oppreist gestikulerende ved langbordet. Han har en gledeståre i øyekroken og er langt inne i en tale. Fauske er Fauske. Han trenger hverken megafon eller mobil for å bli hørt. Dagen derpå føler jeg meg som jeg er på slagghaugene i Røros. Og jeg lover meg selv å holde meg langt unna springvann i fremtiden.

Amnesia

Martin — Wed, 10 Feb 2010 15:45:14 +0100

Jeg våkner og alt føles bra. Nesten vidunderlig. Usedvanlig uvanlig. Både det ene og det andre. Jeg bestemmer meg for å bruke litt lengre tid på å våkne. Venstre øye åpnes. Alt ser rent ut. Nesten sterilt. Mitt høyre nesebor fornemmer duften av nyvasket sengetøy. Det er sjelden vare hos meg. Deilig. Hm. Pussig. Sengen har blitt så smal. Nesten som en brisk. Til og med vinduet har blitt mindre. Og hvorfor er det gitter foran? Jeg åpner høyre øyelokk. Noe er feil. Til og med mitt venstre nesebor er enig. Dette kan da ikke være mitt soverom? Jeg ser rundt meg. Det er ingen ting å se. Bortsett fra sengen, fire vegger og et kaldt tak, den lille vindusgløggen, og et snodig hull i gulvet omkranset av en ring i rustfritt stål. Jeg sjekker døren. Den er låst og jeg føler meg ikke vidunderlig lenger. Så skjer det noe. Det rasler i et enormt nøkkelknippe, noen åpner døren min utenfra. Er jeg på hotell? Er ikke døren min?

Et kort øyeblikk tror jeg en time massasje står for tur. Hun er vakker. Men ikke hennes blikk. "Du blir med meg!" Hennes stemme er formidabel. Noe sier meg at jeg ikke skal knas. Jeg blir med på en endeløs korridortur og drømmen om massasje brister. Jeg befinner meg i et forhør. "Du er anklaget for å ha brutt deg inn i leiligheten i 6^te etasje, nærmere bestemt i Strandveien nummer 7. Hva sier du om det?" Jeg sier intet. Jeg bor da i 5^te! Drømmen om et nummer brister også. Jeg føler meg som en såpeboble. "Du er videre anklaget for usømmelig adferd, i det du skal ha befølt ekteparet som sov i sin seng. Hvorpå de våknet og du sovnet. Hva sier du om det?" Min munn er minst syv segl. Jeg er stum. Ikke husker jeg noe heller. Passer nøkkelen min til 6^te? Alt føles galt. Og da er det jo, tross alt, noe som er normalt.

Bloody Mary

Martin — Mon, 8 Feb 2010 13:45:31 +0100

Jeg våkner og alt føles galt. Jeg er vant til å våkne. Og at alt føles galt. At jeg våkner er jeg stolt av, i hvert fall de dager det ikke gjør vondt. De dager det ikke gjør vondt ser jeg på som personlige triumfer. Store bragder på en måte. Kan hende ikke på lik linje som å nå Sydpolen på tresko, eller Mount Everest med svømmeføtter. Men dog. Dessverre er det uhyre sjelden jeg våkner uten smerter. Særlig de "im Kopf".

Jeg kreker meg ut på badet som en Mullah in spe. Gulvet er dandert av en umiskjennelig skureklut. Mye annen møkk også, men filla er min favorittbukse. Nei, den var. Nå er den død. Den jeg egenhendig ervervet for tolv år siden. Et kort øyeblikk vurderer jeg en høytidelig bisettelse for min tidligere følgesvenn, med krans, kubbelys, myrra og hele pakka. Han ender i søpla. Jeg vurderer å slå følge, men havner i stedet i en halvfull pakke Dispril. Vi ble nesten sammen begravet kan man si, jeg ser for meg presten som fremhever at buksa var atskillig mer begavet. Men så står jeg opp igjen. Fra de døde.

Jeg sjekker garderobeskapet. Slitne truser, en haug singletter og ditto fritidsskjorter. Kortermede. Ingen bukser. Jeg myser ut av vinduet. Det snør oppover og termometeret viser 12 negative. Positiv som jeg er saumfarer jeg klesforrådet nok en gang. En møllspist strømpebukse. Bjørn Borg? Hvem gav meg den? Noen kortbukser dukker opp fra de indre gemakker. Det er da bedre enn intet? Jeg dropper den røde og lander i den kamuflasjefargede.

Fem minutter senere befinner jeg meg på stampuben. Lissene til favorittskoene mine røk, så jeg benytter sandalene. Tenna og knærne klaprer. Morat er til stede. Han er tyrkisk, og forstår ikke alltid hva jeg sier. Men han er snill. Jeg ber ham slå meg bak på leggene for å få tilbake varmen. Han henter pizzaspaden. Det var lurt. Men etter tyve piskeslag over korsryggen er jeg ikke så sikker lenger. På om det var lurt. "Leggen, ikke ryggen," hyler jeg febrilsk og fånyttes under seansen.

3 Irish senere er jeg litt støl, men i ferd med å tines opp. Morat er snill. Han har ikke sagt et ord om mitt antrekk. Ydmykt spør jeg om han har en bukse å låne meg. Dumt spørsmål. Han er dobbelt så stor som meg. Alle veier. Jeg ser ut. Til og med fjorden er islagt, rundt råken hvor ferja har pløyd seg frem til kaia sitter de samme dumme måkene som i går, samt en og annen kråke. Det er jo positivt. At jeg er i godt selskap - atter en gang.

Hater klesbutikker. Får panikk. Hvem gjør ikke det? I shorts og minus tolv kommer det uansett ikke på tale. Jeg får overtalt Morat til å kjøre opp til nærmeste sjappe. Buksa detter av nesten før jeg får den på. Og så er den rød. Jeg ber ham forsøke en gang til. Dette gjentar seg tre ganger. Folk kommer og går. Med diverse slengbemerkninger. "Tror du det er sommer eller?" er gjengangeren. "Jeg venter på våren," parerer jeg. Eller i de korte stundene jeg er ikledd en av Morats habitter; "Du ser ut som en klovn". "Det har jeg alltid vært. Det plasserer meg om ikke annet langt høyere enn politikere." Men som oftest gidder jeg ikke svare på tiltale.

Etter hvert begynner det å bli varmt i puben. Og i sandaler og shorts begrenses min røyking. Det med å vente på våren var kanskje ikke så dumt? Da kommer jo Christian tilbake på jobb! Og han kan jo hjelpe meg med nye bukser! Men så siger mismotet over meg igjen. Å sitte her så lenge blir veldig dyrt. Selv om det er gratis å se ut på natur og dyreliv. Jeg vurderer å hoppe i havet og drukne meg. Det er bare det at jeg liker ikke vann, bortsett fra i badekaret. Jeg bestiller heller en halvliter. Skumbad er deilig.

Midt i badekar nummer fire kommer Ömer bort til meg. Han er en av pubeierne. Jeg får nesten angst, han er tidligere proffbokser og sannsynligvis klekket ut av en granittblokk. Pussig nok er han vanligvis hyggelig mot meg, så derfor bare nesten. Angst altså. "Martin, vet du om noen som har en leilighet å leie ut? Du kjenner jo alle her." Jeg ser på ham. Han ser på meg. Jeg tenker. Han venter. "Hvor mye hadde du tenkt deg å betale?" "Jeg vet ikke, kanskje 14-15,000 i måneden." Hans stemme er utrolig mild,, nesten som et barns. Jeg tenker. Kanskje jeg skulle leie ut leiligheten min? Til Christian kommer tilbake til våren? Da kunne jeg jo bo på puben. Men jeg må jo ha mat, og de har grusomme Bloody Mary her. Så jeg sier, "Kanskje. Jeg vet ikke. Når får dere fersk stangselleri?"

Full retrett

Martin — Thu, 28 Jan 2010 16:15:58 +0100

Alt gikk galt. Det er forsåvidt som det pleier å være. Men vanligvis går det ikke galt før etter at jeg har krabbet fra puben. Ganske lenge etterpå faktisk. Omtrent på det tidspunkt jeg våkner og undres hvorfor jeg er i live. For ikke å snakke om hvor jeg er. Både fysisk og i livet. På disse tidspunkt fatter jeg ikke hvorfor Jesus ønsket å stå opp fra de døde. Nei, jeg ønsker bare at noen barmhjertiger seg over min usle sjel og avliver meg. Drømmescenarioet er en smertefri amputasjon av mitt øvre hode. Men nå er jeg helt på jordet, det er ikke de vanlig gale tidspunkt jeg tenker på, men det andre gale tilfelle. Det utenom de sedvanlig gale oppstandelsene.

I dag gikk det altså helt galt. Jeg burde ha skjønt det med en gang de fortalte meg at det var tomt for fatøl. Christian, den unge kelneren, nikket sympatiserende idet han bivånte mitt fjes som antakelig må ha fremtont seg som et spørsmålstegn ispedd en solid dose vantro. "Men det nye fatet kommer snart," trøster han meg med. "Du vil kanskje ha et glass Chardonnay i mellomtiden?" To flasker senere har den verste panikken gått til sengs. Begynner nesten å se lyst på livet igjen. Lyst ute også, på brygga sitter et halvt snes spraglete svartbakunger og titter rundt seg med de karakteristiske dumme blikkene. Jeg føler meg i godt selskap. Så arriverer ferske ølfat. Christian - Gud velsigne ham - lar meg prøvesmake fire halvlitere før jeg konstanterer at det er tilstrekkelig kullsyre. Han gliser selv om vi begge vet at det var nok etter den første. Jeg må pisse. Det er da det skjer. Inne på pissoaret. Slusene åpnes, i alle fall en av dem. Først er det deilig. Forløsende på en måte. Men så hører jeg en svak lyd, som om en liten gjenstand har falt på gulvet.

Jeg ser ned. Vanligvis er det ikke så mye å se der nede, men lengre ned ser jeg noe enda mindre. Det er ingen mynt, det er en bukseknapp. Faen, den er jo min! Heldigvis har jeg buksesmekken i behold, men den tanken skulle jeg aldri ha tenkt. For i samme øyeblikk som jeg drar buksen tettere rundt livet revner hele dritten. Jeg får angst, det er bare såvidt ikke den andre slusen åpner seg. Nå er gode råd dyre. Jeg snur meg for å gripe etter en tørkerull, ja hva som helst som kan brukes som provisorisk belte, og da kommer det en liten gnom inn døra. Det er mulig han ser på meg som gnom også, spiller ingen rolle. Uansett så ser han på meg, kanskje får han først øye på tallerkenøya mine, men deretter ser han garantert lenger ned. Jeg har høyre hånd hvor buksesmekken en gang var. Venstrehånden har jeg bak ryggen i et febrilsk forsøk på å holde restene oppe. Min høyre pekefinger reiser seg i en forklarende gest. Gnomen tverrvender, springer ut og hyler med kastratisk røst mot betjeningen. Noe om en blotter. Jeg ser ned på fingeren min som roer seg. Christian kommer løpende, kaster et kort blikk på meg og ler av full hals. Jeg husker ikke om det ble tørkerull eller hyssing. Men hjem kom jeg. Denne gang også. Ikke så galt at det ikke er godt for noe. For i morgen skal jeg begynne et nytt og bedre liv. Tror jeg.