I Kjølvannet av 8. Mars – fra Kjønnskamp til Lønnskamp?

Som vanlig i de senere år sto kampen for likelønn sentralt i årets 8. mars-markering, nok en gang uten at det blir redegjort for hva man egentlig legger i begrepet ”likelønn”. Lik lønn for alle? Lik lønn for likt arbeid? Lik lønn for arbeid av lik verdi?  

Lik lønn for alle etter slagordet om å ”yte etter evne, ta ut etter behov” har vel vært alle kommunistregimers glorifiserte drøm som uten unntak har vist seg å synke ned i et uproduktivt mareritt. For hvem vil yte, når man får vel så godt betalt for å nyte? Forutsatt at ikke hele Norge havner på sosialtrygd, vil denne drømmen forbli en håpløs utopi. Det nærmeste vi kan komme må være ”yt etter evne, lønn etter innsats”.  

Vi er heldigvis kommet dit hen i Norge at man ikke får utbetalt mindre lønn fordi man er kvinne. En mannlig og en kvinnelig lærer får nøyaktig like mye utbetalt i lønn, forutsatt at de har jobbet like lenge. En annen ting er at kvinner oftere enn menn jobber i redusert stilling eller ikke påtar seg ekstraoppgaver, overtid og annet som gir klingende mynt i kassa. Vi kan derfor si at vi har lik lønn for likt arbeid, forutsatt lik ansiennitet og arbeidsmengde.  

Når det gjelder lik lønn for arbeid av lik verdi, så må verdien nødvendigvis fastsettes av noen og i henhold til spesifikke kriterier. Hva skal man imidlertid legge til grunn? Utdannelseslengde? Tilbud og etterspørsel? Nytteverdi? Typiske kvinneyrker målt mot typiske mannsyrker?  

Utdannelseslengde er for meg et fascinerende kriterium. Som utdannet klassisk arkeolog med minst 10 års utdannelse og spesialisering i ryggsekken, stiller jeg som soleklar kandidat til en topplønn. Det får heller være at mitt spesialfelt er antikkens Hellas og Roma og at min markedsverdi på norsk jord er tilnærmet lik null. Det samme med spesialsykepleierne som har lengre utdannelse enn sykepleierne, for ikke å snakke om hjelpepleierne. Det spiller heller ingen rolle at det er flere hjelpepleiere samfunnet trenger, ikke spesialsykepleiere. Utdannelse skal lønne seg.  

Lønn har i stor grad vært styrt av tilbud og etterspørsel. Man jakter på de beste, det er rift om de få. Det gjelder også offentlig sektor der man i alle år har tilbudt høyere lønn og spesielle betingelser til ønsket arbeidskraft, det være seg leger, lærere eller datafolk. Om det er de ”rette” yrkesgruppene som får sin belønning her på jorden, vil vel alltid være et diskusjonsspørsmål. For felles for de fleste yrkesgrupper er at de ser sitt eget yrke som landets viktigste. Det være seg alt fra omsorgspersonell til søppelkjørere og eiendomsmeglere. Og uten et oppegående næringsliv stopper Norge.  

Når det gjelder typiske manns- og kvinneyrker er det ingen lov som tilsier at kvinner må søke til typiske kvinneyrker og menn til tilsvarende mannsyrker. Flere velger også yrker på tvers av kjønnsbarrierene og får lønn i henhold til yrkesvalget, ikke kjønnet. Slik kan man også si at veien til høyere lønn for kvinner, får være å gå den samme veien som menn. Kvinner må la være å utdanne seg til hjelpepleiere og førskolelærere, men heller satse på å bli rørleggere og elektrikere eller andre yrker som kaster noe av seg økonomisk sett.  

Lønna er ingen hemmelighet i Norge. Alle som foretar et utdannelses- og yrkesvalg vet samtidig hva de kan forvente i lønn. Det gjelder både kvinner og menn. Likelønn er således ingen spesifikk kvinnesak, men en politisk sak betinget av politisk ståsted og synet på samfunnsøkonomi. Å sette spesialsykepleieren opp mot hjelpepleieren på grunn av deres forskjellige syn på lønn, fører kun til splittelse og tjener kvinnesaken dårlig. Lønnskampen skal man ta 1. mai og under lønnsforhandlingene. 8. mars bør brukes til å vise solidaritet kvinner i mellom.  

Når feminister uttaler seg virker det imidlertid ikke som om de skuer utover egen navle. Som en av dem sa i et intervju på radioen: ”Det var bedre før, da vi hadde konkrete saker å kjempe for, slik som fri abort og like rettigheter som menn. Nå ligger det mer i det strukturelle. Og det er så mye vanskeligere å forholde seg til.” Hva med å løfte blikket og skue utover Grønland og Tøyen i Oslo? Bor det ikke der tusenvis av kvinner og unge jenter som lever som om de (fremdeles) skulle ha bodd i Marokko eller Pakistan? Hører vi ikke jevnlig om trakasserier på grunn av en for vestlig livsførsel, om redselen for tvangsgifte og mangelen på alle de mulighetene enhver etnisk norsk ung jente har til sin disposisjon? I stedet for å slåss seg i mellom – om knapper og glansbilder – burde de norske kvinneorganisasjonene ta sitt eget kjønn på alvor og begynne med å utvise solidaritet med dem som trenger det mest: Våre nye landskvinner!

Posted at 05:56PM mar 09, 2010 by Klamydia in Diverse  |  Kommentarer[0]