Hans-Jørgen Wallin Weihe
Thymallus
Postraumatiske stresslidelse og historisk forskning
Posttraumatisk stresslidelse regnes som en psykisk lidelse som oppstår som forsinket eller langvarig reaksjon på en belsastende livshendelse av usedvanlig truende eller katastrofal art.
I arbeidet med lokalhistorie dukker noen ganger slike reaksjoner opp. Det er gjerne belastende livshendelser fra langt tilbake som dukker opp når en person kommer i en vanskelig livsfase. Krigstraumer som kommer opp ved tap av ektefelle. Far eller en brors dramatiske drukning på sjøen som dukker opp igjen seksti år etter hendelsen. Så lenge livet går på skinner og alt er preget av dagliglivets mange gjøremål ligger fortidens dramatikk gjemt. Jeg har nå vært med på flere historiske prosjekter der slike reasjoner dukker opp. Et om krigsminner der reasjonen på krigsbelastninger som barn dukker opp hos en eldre mann. Livet har fungert greit inntil forandringene i alderdommen kommer. Et annet der reaksjonene tilskrives arbeid med flyktninger og atskillelsen fra små barn det er knyttet sterke emosjonelle bånd til. Et tredje som handler om tap av nære slektninger på sjøen. Et fjerde som handler om mishandling knyttet til en krigssituasjon.
En som skriver historie kan bli en mottaker av slike reasjoner og fordi man er opptatt av den historiske hendelsen en viktig samtalepartner. Det er ikke uproblematisk og kan føre til at sterke emosjonelle bånd knyttes. Det er ikke bare å gå inn å møte andres følelser for så å lukke igjen døren og skrive neste kapittel.
Posted at 01:29PM okt 22, 2009 by Thymallus in Diverse | Kommentarer[8]
På samme måte er det med traumer og reaksjoner på disse. For 150 år siden hadde de ikke vanlige mennesker de ordene vi har i dag for å beskrive det, og antagelig heller ikke de forklaringene folk flest er kjent med i vår egen tid.
Skrevet av Alvruna , 14:23, torsdag 22. oktober 2009 #
jeg kan tenke meg at
det er mye etikk og psykologi
i Din forskning
Ja...PTSD, men Du bor og
sørge for å ta være på Deg selv
Skrevet av Zamoyski , 16:31, torsdag 22. oktober 2009 #
Alvorlige temaer du forsker og skriver om. Tror vi er mange som verdsetter at du deler så villig med oss her på FB.(godt jobbet Thy.)
:)
jan-otto
Skrevet av Fauske , 20:46, torsdag 22. oktober 2009 #
Skjønner godt at det er en utfordring ja.. Men stoler på og er trygg på at du takler det godt.
Skrevet av Sirenia , 20:56, torsdag 22. oktober 2009 #
Det er svært interessant det du driver med, jeg har gjort meg mange av de samme tanker når jeg har skrevet både biografi og mer skjønnlitterært. Som Alvruna sier er det først i moderne tid at vi kan sette bokstavdiagnoser på enkelte menneskers intense/sosialt distanserte personlighetstrekk. Vi vet ennå ikke nok til å avgjøre om dette er "skader" påført av miljø - eller rett og slett genetisk predisponert. Derfor er det farlig å stemple levende mennesker, eller døde -
Jobber selv med en faglitterær bok om tabuer, så dette er interessant.
Skrevet av mayway , 23:07, torsdag 22. oktober 2009 #
Koblingen mot tabuer som Mayway tar opp er viktig og jeg møter det ofte. Jeg er også klar over at endel typer overgrep har vært så tabubelagt og er så vanskelige at de er nesten umulig å ta opp. Det har imidlertid forandret seg hva som er tabubelagt og dette bidrar nok til at mye som tidligere ikke kunne snakkes om nå kommer fram i lyset. En del får sterke reaksjoner av disse hendelsene lenge etter at de har inntruffet.
Alvruna tar opp problematikken med diagnoser. Diagnosene harforandret seg og er under stadig revisjon. Begge de to mest brukte diagnosesystemene kommer snart i nye utgaver og vi har hatt en rekke tidliger. Dersom man leser diagnosene over tid har de forandret segbetydelig. Hvis vi går enda lengre tilbake slik som i "Galskapens Historie" kan vise noen av de gamle røttene og forståelsene.
Det er flere som har skrevet om psykiatriens historie både litterært,som representanter for faget ogsom kritiske uavhengige forskere. Foucault
er en av dem og Bjørnebo har gitt sitt viktige mere litterære bidrag.
Faren ved å stemple mennesker og å plassere dem i kategorier som låser vår oppfattning er åpenbar.
Vi vet heller ikke hvordan vår tids opfattelse, kategorisering og diagnostisering vil slå ut på sikt. Den er også problematisk når vi operer på tvers av kulturgrenser.
Mange diagnoser er kontroversielle og diskutable. En kategorie som ADHD er et eksempel på en slik diagnose.Der det har vært en omfattende faglig debatt omkring både innholdet i diagnosen og om den i det hele tatt er hensiktsmessig. En av kritikerne har vært den svenske professoren Thomas Brante ved Universitet i Lund. Kritikken går på at vi medikaliserer og behandler noe kritikerne oppfatter som variasjoner av menneskelig personlighet som bør møtes pådet mennesklige plan.
Zamoyski sier at man må ta vare på seg selv. Det er en viktig betraktning. Det er lett åbli "spist opp" av sterke følelsesmessige kontakter.Selv har jeg mest opplevd at de har gitt mye og at det har gitt meg energi.
Skrevet av Thymallus , 09:02, fredag 23. oktober 2009 #
I den andre serien - Legdebarna, som jeg skriver på nå - er det eldste bror i søskenflokken som er en "typisk" ADHD'er. Men her foregår handlingen i slutten av 1860-årene, og man hadde selvsagt ikke begreper for å beskrive den typen adferd på det tidspunktet. "Lars", som jeg har valgt å kalle ham, kan vel sammenlignes med Emil i Lønneberget som voksen. Lars skjønner heller ikke selv hvorfor alt skjærer seg for ham, gang på gang.
Hvordan det går med ham etterhvert, vil vise seg. :-)
Skrevet av Alvruna , 09:23, fredag 23. oktober 2009 #
Litterært er det mange eksempler på slike skikkelser. Emil på Lønneberget er et godt eksempel.
Skrevet av Thymallus , 16:10, lørdag 24. oktober 2009 #