Forespørsel

- Hva gjør en regjerende postmester? Jeg titter skrått bort på mannen som nettopp hadde satt seg ned ved bordet og presenterte seg.
- Mannen med det gråsprengte håret kikker fort rundt seg, som for å sjekke at ingen hører ham, før han med hviskende stemme svarer. Jeg er her for å sørge for at alle de røde konvoluttene blir fjernet før all post blir sendt ut.
- Hva? De røde konvoluttene?
- Ja, du skjønner, sa den gråsprengte, det er av den aller største viktighet for kjærlighetslivet til den norske mann og kvinne at så blir gjort.
- Nei, jeg skjønner ikke.
- De røde brevene (tidligere omtalt som konvolutt) blir sendt direkte til en meget pennefør skribent med amorøse tilnærminger til poesi og kjærlighetsliv, sa han selvtilfreds.
- Jeg skjønner fortsatt ikke? Hva er det med disse røde brevene? Jeg trodde at en postmester hadde annet å sysle med?
- Egentlig så føler jeg meg litt som regissøren av Postmannen, sier den aldrende postmesteren med en fornøyd mine der han sitter og gynger fram og tilbake på den sorte kaféstolen. Litt som Gud egentlig.
- Og dette får du betalt for?
- Jada, staten er meget sjenerøs. De så på dette som en veldig viktig samfunnsoppgave engang, sier han kryptisk. Ta den ring og la den vandre… lalala... Vel, dette er konfidensielt mellom deg og meg ikke sant? Det ville bli ramaskrik om mediene skulle få nyss i dette. Hva med en øl til?
- Joaa.. en øl til hadde kanskje ikke vært så dumt. Jeg så rundt meg i den brune kafén, på alle skikkelsene som var der, samtidig som jeg forsøkte å få øyekontakt med servitøren. Men hvis dette er så konfidensielt, hvorfor i all verden forteller du dette til meg?
- Ja, der er du ved en av sakens kjerner. Han stirrer på meg med et alvorlig blikk og stopper brått med gyngingen. Jeg trenger en etterfølger. En som jeg kan stole på og som har den norske mann og kvinnes ve og vel i tankene. Jeg leter etter min etterfølger og jeg har valgt deg.
- Meg? Du tuller nå?
- Nei!
- Jo, du må!
- Nei! Jeg lider av sykdommen "amortorturrus" og kan dø når som helst. Hvis jeg ikke har etterfølgeren klar når så skjer vil helvetet være løs, eller ragnarok om du vil. Ingen vet hvem jeg er. Ingen!
- Selv ikke den penneføre skribenten? Hva med staten? Postvesenet?
- Hehehe.. det er det som er det smarte. Den penneføre skribenten er meg. Mht. til staten, der den ene hånden ikke vet hva den andre gjør... no problem... Det finnes utømmelige kilder. Og siden jeg ble plukket ut og velger nestemann så.. Når det gjelder Postvesenet så har jeg mine metoder, sier han underfundig og trommer fingrene i bordet. Altså ingen vet..
- Og hvis jeg sier nei?
- Da er også helvete løs. Det blir stille en lang stund før han fortsetter. Du må forstå at det er ikke hvem som helst som passer til en slik jobb. Jeg har fulgt deg en god stund på www.underoverflaten.no og du er perfekt! Vedkommende må også være av det amorøse slaget og kunne transformere uvettige ord til forførende prosa. Vel, du har bestått testen.
- Jeg er nødt til å tenke på dette. Dette er for sprøtt til å være sant.
- Okay, bare husk at helvete er løs hvis jeg tilfeldigvis skulle fare inn i f.eks. den sølvgrå bilen der ute. Han gestikulerer med kroppen vendt mot vinduet.
- Hvordan kan jeg få tak i deg igjen?
- Ikke tenk på det? Jeg finner deg. Når som helst.

Da samtalen var over og han hadde gått ble jeg sittende å titte ned i det halvtomme ølglasset med alle de fortumlede tankene. Det hadde vært best å sove av seg rusen og glemme skybruddet fra i går. Merkelig, men eimen av svovel var påtrengende tilstede.

Posted at 10:53PM sep 02, 2009 by Vega in Dikt  |  Kommentarer[1]