Jeg lar bagasjen stå

Du tror jeg går nå
for alltid
å vende tilbake

smiler vitende men om du visste
ville lyset falme som 100 årringer
på sykdomsleiet
ville røttene glippe fra jordskorpen
så jeg lar deg håpe en siste gang
før døren lukkes
lar stillheten småprate til du innser

vel, jeg har skrubbet rommene rene nå
ryddet skuffene for nag
blendet deg med ord
for å gjøre deg mer holdbar
og fallet mindre

for dit jeg skal
kan ingen følge meg

Posted at 09:03AM aug 24, 2009 by Vega in Dikt  |  Kommentarer[2]