Fantastisk av Mari Boine!

 

Som vanlig når jeg får en cd av Mari Boine er spenningen stor. At damen har reist et godt stykke siden sist er det ingen tvil om og hun har nå landet på det afrikanske kontinentet. Det er mange mil fra Finnmarkske vidder til afrikansk jord. Det er også et godt stykke fra hennes forrige cd "Idjagiedas" til "Sterna Paradisea", men hun glemmer aldri sin samiske arv av den grunn. Her er samiske toner mixet sammen med afrikanske toner, popsjanger vel forent med norsk visetradisjon og vår universale musikkarv. Høres merkelig ut? Jeg kunne også nevnt at her møtes Mari Boine og Paul Simon. Hvem har vel ikke hørt hans fantastiske cd "Graceland", uten at hun på noe vis er en skygge av ham, men hun fletter de afrikanske stemmene inn, som han, på sitt album med nennsomt sinn.

 

Hun starter albumet med"Lene Májjá". En fengende blanding av en popetniskeskperimentell låt hvor også musikerne får leke seg på nesten jazza vis. Den neste heter "Conversation with God" og leder deg til en vakker doven sommerkveld og er en visepreget låt influert av det afrikanske kontinentet. Den starter så mykt med den skjønne sangerinnen Madosini. Det er en inderlig ro her og når Abaqqondisi brothers istemmer gir jeg meg ende over. Dette må være et av albumets beste spor. De kommer på rekke og rad, perlene. Det er allikevel de sterkt influerte afrikanske låtene som gjør mest inntrykk. Jeg har tidligere nevnt "Conversation with God". Andre er: "The mischievous" - en heftig heftig symbiose av samisk, afrikansk og amerikansk popkultur (hører hjemme på ethvert dansegulv) og "Claudine's song" som med sitt heftige mannskor får føttene til å trampe takten samt drivende "For my daughter" som fårt deg opp av stolen og ut i psykedelisk dans:). På spor 10 smyger Gunnar Augland sine trommer seg inn i hjertet ditt i "Entrance" og Madosini og Boine selv følger opp med smektende sang. Du kan ikke flykte fra dem. Dette er "Sterna Paradisea"s mest suggerende insisterende spor. Her reiser hun verden rundt og synger med hele urbefolkningens røst. Det roes ned, men du er solgt. Og hun slutter av med "When night is almost done", en sakral avslutning på et skjønt album. Sistnevnte låt er allikevel et av veldig få aber ved albumet. Låten får meg til å tenke på Susanna Wallumrød og hennes magiske orkester og albumet "Melody mountainssamt Stina Nordenstam og hennes album "Memories of a colour". Har Boine hørt for mye på dem? Her forsvinner noe av henne og blir en syntese av disse to. 

 

Uansett, et fantastisk album hvor musikerne får en god mulighet til å briljere, men kun som en del av en helhet. Mari Boine sier at dette er hennes beste album og jeg kan godt forstå hvorfor hun uttaler seg slik; det er en varme og ro her som mangler på de andre albumene. Hun har rett og slett kommet hjem. Å si at dette albumet er bedre enn "Idjagiedas" synes jeg egentlig ikke er så viktig. Det er et annet album og som jeg kan anbefale på det sterkeste. Du er ikke uberørt etter endt lytting. Gid den som kunne samisk og forstå tekstene. Det er allikevel ingen forutsetning for å få noe ut av dette albumet. Det er lik et maleri som appellerer til "hele" sanseregisteret.