Barndom

Hun var alene. Det var slik det hadde vært bestandig. Når hun var liten hadde de vært fem jenter i klassen. To pluss to pluss en. En alene. Hun var alene. De hadde hatt juleverksted hjemme hos ei av jentene i klassen. Hun hadde ikke blitt invitert. Hun husket hvor vondt det gjorde, å ikke bli invitert. Og hvor flaut det hadde vært når læreren hadde blandet seg inn, slik at de hadde vært nødt til å invitere henne allikevel. Hun husket at moren hadde bedt henne om å si at i og med at de ikke hadde invitert henne i første omgang så kunne det være det samme. Men hun hadde hatt så lyst til å være med. Hun hadde ikke hatt styrke til å være tøff nok til å si nei. Så hun hadde dratt. Også hadde det blitt så dumt etterpå. For hun var så usikker, hadde snakket masse. Kanskje sagt noen dumme ting i et forsøk på å tulle. Det hadde ikke blitt tatt godt i mot. Og det hadde vært veldig vondt alt sammen.

En gang hadde de andre lekt i skolegården. De hadde lekt mange mange sammen. Også hadde hun gått bort og spurt om hun kunne få være med, også hadde alle løpt avgårde. Hun hadde blitt stående igjen. Med et vondt sug i mellomgulvet. Etterpå hadde de blitt samlet i klassen og skulle snakke om det. Også hadde det vært læreren som hadde funnet på at alle skulle si hva som var galt med henne. Hun hadde sittet i midten. Og alle de andre elevene hadde fått lov til å si hva som var galt med henne.
Galt med henne? Var det noe galt med henne? Ja, det var vel det da. Når de andre sa det, og når læreren hadde bedt de om å si det. Da var det vel noe galt med henne.
Men etterpå fikk hun være med de andre å leke. Etter at det hadde blitt planlagt hva som skulle gjøres. De skulle gjøre som i friminuttet før, hvor hun skulle gå mot de som lekte, så skulle alle begynne å løpe, også skulle de andre jentene si at de ikke skulle løpe allikevel, og at alle skulle leke med alle.

 Hun var 21 år. Hadde akkurat kvittet seg med en snyltrer. En som var ute etter alt hun ikke hadde av penger og bil og stolthet. Han fikk alt. Hun satt igjen med gjelda. To år tok det å rydde opp igjen etter det han rev ut av henne.
Hun gikk til psykolog. Skulle få bearbeidet all dritten. Psykologen sa, klart og tydelig: "Det blir så trøtt jeg når jeg snakker med deg".
Hun gikk ikke dit igjen. Orket ikke sitter der og forsøke å gjøre jobben til en tafatt kvinne som ikke gadd å prøve en gang.

Så hun var alene. På egenhånd. For første gang så hun at det var verdier i det. Det var ikke henne det var noe galt med. Det var starten det var noe galt med.

Da hun sto på en scene forran hele bygda i en alder av 25 år og fortalte hva hun mente, om bygda og om skolen,  var det varm applaus og klapp på skulderen. Men det var ingen som turte å møte øynene hennes. For de visste at hun hadde så jævlig rett!

Posted at 12:26PM nov 06, 2009 by Agnete in Hverdagslige greier  |  Kommentarer[7]