Andre gjennomskriving.

Jeg har lest igjennom mine eldre blogginnlegg, og tenkte det var på tide med en liten oppdatering på hvordan det går med meg og mitt romanmanus.

Da førsteutkastet var vel gjennomskrevet og korrekturlest av meg selv (Jeg VET at det ikke er det som har betydning, men jeg synes det er så forferdelig flaut å bli tatt i stavefeil eller og/å-feil.), lot jeg et par av mine litteraturinteresserte kjente lese igjennom det. Det uforutsette som skjedde, var at en av dem sendte det inn til et forlag.

Et godt, norsk forlag. Et som har et godt rykte, og som jeg neppe tror jeg hadde tort å sende manuset mitt til. Og jeg ble antatt.

Eller, jeg har ingen kontrakt enda. Men jeg ble vurdert, fikk en tresiders konsulentuttalelse som (jeg følte) fortalte meg at jeg hadde gjort alt feil, og- fikk spørsmålet om jeg var villig til å jobbe sammen med dem med mål om utgivelse.

Jeg har fått en redaktør, og jeg har vært på møte med vedkommende. Hun var så utrolig hyggelig og grei!! Hennes mening var at historien er spennende og bra, men den mangler litt kjøtt på beinet. Jeg hadde tegnet historien. Nå måtte jeg fargelegge den. Så nå er jeg midt i andre gjennomskriving, uten noen tidsfrist på meg eller noe press, men den folder seg ut, nå har den begynt å smake og lukte, og manuset mitt har økt fra 37000 ord til 66000 siden før jul. Jeg er litt over halvveis i gjennomskrivingen, samt at jeg har ideer til 3-4 nye kapitler som skal flettes inn.

Det er kaldt her i min lille stue. Ute er det minus 16 og det blåser så småfuggeln ikke makter å klore seg fast til meisebollene. Inne sitter jeg med dyne, pledd og laptop og skriver om dager i et annet og varmere land.

Men faren hennes forsøkte alltid å hale ut tida de hadde ute, han følte seg helt tydelig malplassert og utilpass hjemme hos datteren i landsbyen.

            Etter noen få dager fikk han imidlertid en idé som skulle forandre på dette til en viss grad: Han kjøpte noen engelske aviser av en selger på gaten, og da han kom hjem, satte han seg inne hos Amir for å lese dem. De to mennene hadde ikke noe felles språk, men krøplingen lo og viste med all tydelighet at han satte pris på selskapet og gliste tannløst når nordmannen viste ham bilder fra avisa. Den litt ubehagelige lukten der inne så ikke ut til å sjenere far til Lene, og det falt henne inn at han sikkert hadde tilbrakt utallige timer ved sengen til moren hennes selv om Lene alltid i minnene sine var alene på sykestua med skikkelsen i senga som var Mamma, men var i ferd med å bli gjennomsiktig og grønn om munnen. Med sin voksne fornuft skjønte nå Lene at denne situasjonen var en faren hennes følte seg trygg på og vant med.

Posted at 01:19PM feb 02, 2010 by Nadiyya in Diverse  |  Kommentarer[19]