"Ramstein Pensionat", tenkte jeg, for en spennende tittel og et spennende cover. At boka i tillegg er skrevet av to søstre i min aldersklasse gjorde det ikke mindre spennende. Bildet av Guri og Sigrid bak på boka er dritstilig: De står mot hverandre med hver sin skrivemaskin som til skriftlig duell. Jeg kjøpte boka straks jeg fikk øye på den, og den har fått godgjort seg litt i hylla mens den ventet på tur. Det ble fort dens tur.

Bak på boka står det å lese:

"Sigurd tek opp den gamle hobbyen sin: å spionere på storesyster Debbey.
Han avlyttar rom og telefonar, tjuvkopierer brev og dagbøker og spionerer på godt gammaldags vis. Så arvar Debbey Ramstein pensionat.
Ikkje berre dukkar det opp ei rekkje mannlege beundrarar, Debbey avdekkjer òg gradvis løyndommar frå fortida til tante Margrethe, den tidlegare eigaren av pensionatet. Og kven er den mystiske Humbrent?"

Ramstein Pensionat ligger etter sigende i Romsdalen et sted, og mange andre steder jeg kjenner godt er omtalt i boka: Trondheim, Oppdal og Åndalsnes for eksempel. Jeg kan også relatere meg til universet i boka: I likhet med Debbey i boka har jeg også hatt en grandtante med pensjonat.

Av alle de ovenstående grunnene gledet jeg mag masse til å lese denne romanen. Men så åpnet jeg boka og da ble jeg usikker. Er det egentlig en roman i det hele tatt? Teksten består nemlig av avisutklipp, replikkvekslinger, telefonsamtaler, tekstmeldinger, brev, dagboknotater, - ja til og med en dødsannonse og et minneord har de klemt inn. "Fiffig", tenkte jeg!

Igjennom alle disse kanalene får vi historien om Debbey som arver pensjonatet til sin grandtante Margrethe, og dermed forlater sin ustabile eks og det urbane liv i Trondheim, til fordel for storslagen natur, bygdekultur, originale naboer og mange friere i Romsdal.

Min mening: Formen er veldig kul, stilig, intelligent. Den er liksom så fiffig at hele historien, som egentlig er god den også, drukner litt i det. Jeg sliter med å finne flyten i lesingen, føler ikke at jeg kommer godt nok inni det, fordi jeg hele tiden er nødt til å TENKE PÅ hva forfatterinnene har gjort og hvor gøy de sikkert hadde det da de fant på "den" og "den" vrien på verket.

Det morsomste av alt er avslutningen. Det siste i boka er et refusjonsbrev. Debbeys bror Sigurd har levert inn et bidrag til en konkurranse. Svaret han får er at librettoen "Ramstein Pensionat" er alt for rotete og oppstykka, blant annet. Med dette avslører Guri og Sigrid at de kjenner til ankepunktene mot romanen sin, men velger å gjøre det slik likevel. Dermed tok de effektivt livet av all kritikk. Genialt, jenter.

Anbefaler denne romanen som har aldri så lite "Flåklypa Tidende" over seg. Den huskes like mye for formen som for innholdet!