Gunn Marit Nisja


Bedouin Stargate

 
torsdag aug 19, 2010

Oppdatering og smaksprøve ...

Det føles forferdelig og forferdelig spennende å vente på neste konstruktive kritikk fra forlaget i skriveprosessen. Undrer meg på om forrige gjennomskriving var den siste, eller om det fortsatt gjenstår mer finpuss??  Mens jeg venter skriver jeg litt på et nytt manus. Et førsteutkast. Og snutten jeg deler med dere her er tidlig i historien, mens unge Bjarte fortsatt tror han kan komme inn i klassemiljøet. Happy reading!

 

 

4. TRE BEGER

            Bjarte kaster seg på senga si i det mørke rommet. Han hadde aldri trodd han kom til å savne Esterlina, slik som han stadig hadde vært i tottene på den steile, filipinske jenta.
            ” Tidy upp!” hadde hun sagt med bestemt mine og satt hendene på hoftene.
            ” Snakk norsk”, hadde han bjeffet tilbake, eller til og med ”You are not my mother!!” Som oftest hadde det endt med at de ble nødt til å ta seg av det i fellesskap.
            Nei, Esterlina hadde ikke vært moren hans. Og det ser han mer enn noen gang nå, hvor forskjellig hun har vært fra Mamma. Esterlina hadde holdt hele den store leiligheten i prikkfri orden til enhver tid. Her drukner campinghytta i rot. At Bjarte kanskje kunne hjelpe moren sin med det, faller ham ikke inn, ikke fordi han ikke vil, men han aner ikke hvordan.
            Lyset som faller inn gjennom vinduet kommer ikke fra fullmånen, men fra utelampa på sanitærbygget. Det står rett bort på veggen hvor han har hengt opp plakaten sin med stjernebildene på, tross forbudet mot huller i furupanelet.
            Det er egentlig ikke verdensrommet han er interessert i. Men derimot det ukjente, de uante mulighetene, planeter og soler, millioner, milliarder av potensielle livsformer, uendeligheten, alt dette som han kan vri hjernen over i timer om gangen.

            For et par måneder siden, i mai 1990, skjedde det noe underlig da et ektepar ganske uskyldig klippet plenen utenfor hytta si i Øvre Valnesfjorden. De hørte et voldsomt bulder, lyden ble gradvis sterkere og sterkere, den fylte hele rommet omkring dem, og så fikk de se det: Mot dem raste en metall-lignende gjenstand de begge hadde store problemer med å beskrive i etterkant. Da den var rett over dem, stanset den… Som om den været etter noe i lufta, observerte dem… I flere sekunder hang den der, før den tordnet videre i en vanvittig fart i retning Nedre Valnesfjorden.

            Inne hos Bjarte lyder tre harde dunk gjennom mørket. Han svarer ikke, vil være i fred… Han trykker på digitaluret han alltid bærer på håndleddet siden han fikk det av farfar Bjarte forrige jul. Den lyser grønt i mørket og forteller ham at det er mindre enn en time til Mamma skal dra på jobb.
            -Hør her, åpne døra!
            - Nei, svarer han kort uten noen videre grunn.
            - Jo, du skal! Om du skal legge deg, får du i det minste pusse tennene først!
            -Har gjort det, sier Bjarte og bryr seg ikke om at hun helt sikkert skjønner at han juger. Hun får tåle å bli narret, hun som har narret ham hit!

                        ***

 

Bjarte beveger seg med den ytterste forsiktighet, flytter vekta langsomt fra stolen til vinduskarmen uten at noe knaker eller knirker. Føttene må ut først, men heldigvis er det ikke langt ned, og møtet mellom de bare føttene og gresset nedenfor er vått og mykt. Joggeskoene har han i hånda, og han kipper dem på seg før han skyver vinduet inntil og sniker seg stille mot porten. Når han kaster et blikk over skulderen ser han lyset fra TV-en flakke inne hos Mamma. Forhåpentligvis ville hun kjøre på jobb intetanende om at Bjarte ikke lå i senga si.
            Sommerkvelden er fuktig og mørk, men ikke kald. En varm fønvind får det til å suse og synge i granfeltene oppover lia. Han er visst litt tidlig ute, for det står ingen der ved porten enda.
            En brun Kadett med frieksos brøler forbi, og en ungdom gauler noe til Bjarte fra det nedrullede vinduet. Gjengen ser ikke ut til å bry seg stort om at det er søndag. Så blir det stille igjen, bortsett fra noe gresshoppespill i det høye gresset. Tenk om de ikke kommer?

            Men et kvarter senere er de fire gutter som haster opp bakken nesten rett opp for campingplassen. Sivert holder teten, flankert av Jon Helge og Reidar. Stadig skotter de to sistnevnte mistenksomt på Bjarte, som er baktropp. Hadde de kunnet sitte på skuldrene til Sivert, hadde de nok gjort det, tenker Bjarte. De andre tre henvender seg ikke til ham, men han er der, han er med! Hans skritt faller inn i rytmen til de tre andre. Bjarte kjenner en deilig kribling i magen- det kan bare bli bedre og bedre herifra!

            - Vi tar Bekkelia først, sier Sivert med et raskt blikk rundt seg, liksom for å forsikre seg om at han hadde oversikt over flokken. - Han fylliken der får ikke med seg noe uansett.
            - Fyllik, sier Bjarte nervøst. Og Sivert er som en ulv, han plukker opp frykten i den nye kompisens stemme. Han setter opp et hånlig ansiktsuttrykk:
            - Du er vel ikke redd for en gammel kar som Magne?
            Det har ikke noe for seg å svare. Bjarte aner ikke hvem Magne er, eller om han er noe å være redd for. I taushet følger han etter de andre guttene opp mot Bekkelia, småbruket hvor denne Magne bor. Selve våningshuset er i tømmer, forholdsvis langt og smalt og i to etasjer.
            Det blinker kaldt i de mange mørke vinduene. Bare på ett av loftsrommet gløder det svakt, antagelig i en enslig lyspære eller et stearinlys, tenker Bjarte, og ser for seg hvordan denne fulle mannen sikkert ligger dritings i en skitten seng der oppe. Men den lille gården ser velholdt ut, plenen er kortklippet og det er til og med noen blomsterkrukker plassert rundt omkring - Bjarte holder på å snuble i en av dem da han runder nova nede ved låven.
            Fire tause skygger glir inn under kronene på de gamle epletrærne. Bjarte føler seg fram, plukker ned et par epler fra de laveste grenene. De gjør motstand, holder seg liksom fast, før de slipper taket og lar greina springe tilbake på plass med et svosj. Eplene ser ut til å være mørke i fargen. Han lyser forsiktig med armbåndsuret sitt. Røde. Han setter tennene i ett, og ansiktet hans trekker seg øyeblikkelig sammen i en motvillig grimase.
            - De er kjempesure, hviskeroper han til de andre. Jon Helge har pakket ut en s-pose, og Reidar og Sivert, som nok er de to letteste, er på god vei opp gjennom løvverket. En lav latter høres der oppe mellom grenene og de første eplene lander med et dunk ved Bjartes føtter. Snart suser det av frukt rundt ørene deres. Den lyse t-skjorta til Jon Helge er det eneste som synes av ham der han travelt farer rundt og plukker i posen under kraftig beskytning ovenifra. Bjarte blir stående noen sekunder og se på, hemmet av sin egen logikk: Hvorfor stjele epler de neppe kommer til å spise? Men natten er fylt av spenning og den eggende lyden av dunk- dunk- dunk, frukt som faller mot marka, forbuden frukt i ordets rette forstand. Snart plukker Bjarte også, raskt, manisk, det vokser fort i posen og epleregnet ovenfra ser ikke ut til å minke på noen måte.
            Da kommer smellet! Et skarpt, flerrende skudd gjennom gården, det slynges tilbake til dem fra låveveggen. Det blir knugende stilt i trekrona, de fire lovbryterne i og under den har stivnet midt i en bevegelse. Så høres et pip, Reidars tynne stemme;
            - Han skyter! Gærningen skyter! Løp for livet!
            Det knaker stygt, Bjarte tror ei grein knekker idet de to andre guttene rauser ut av epletreet. Reidar er den første som legger på sprang, og de andre etter - Bjarte ser ingen ting annet enn den dansende, hvite skjorta til Jon Helge der framme. Det går nedover bakke over tunet og jordet, nesten fortere enn bena vil være med på. Han slenger dem bare framover på måfå, støtene fra føttenes harde møte med bakken sender sjokkbølger oppover kroppen… Den mørke skogkanten nærmer seg, Bjarte er sistemann. Likevel er han den eneste av de fire guttene som ikke er redd!
            De braser inn mellom heggetrærne. Bjarte ser det blinkende vannet akkurat tidsnok og bråstanser. Det er bekken!
            - Kast deg ned! Siverts stemme lyder like ved beinet til Bjarte, og han slenger seg ned i gropa hvor de andre ligger og trykker som harer, Bjarte kjenner den sleipe barken på heggen skure mot ryggen idet han glir ned og lander inntil baken til Sivert.
            Der ligger de mot skogbunnen, de fire guttene, tre tolvåringer og én fylt tretten, som ett eneste pustende, fresende, skjelvende dyr med fire hoder og åtte bein.
            - Jævelen skulle vært anmeldt, raser Sivert i mørket. - Som skyter etter folk! Vi kunne vært drept!
            Reidar og Jon Helge stemmer i i klagesangen. Bare Bjarte er stille. Han har nemlig sett at eneboeren slett ikke skjøt. Han har bare slått opp vinduet slik at det smalt inn i den solbrente tømmerveggen bak. Den nakne mannsskikkelsen som lente seg ut av vinduet hadde ikke noen rifle, ikke så han verken gammel eller full ut heller. Kanskje var det sønnen til han som egentlig bodde der?
            - Skulle faen meg ringt purken, fortsetter Sivert arg. - Hvis det ikke var for at han kommer til å spørre hva vi gjorde i hagen til Magne midt på natta!
            Bjarte sier ingen ting om hva han så. Det føles så godt å være en av dem nå - Jon Helge rekker ham armen og trekker ham opp når de endelig tør å komme fram og bevege seg videre.

            Bjarte merker hvordan de gjørmete klærne klistrer seg kaldt til knærne og baken hans. Det kommer ikke til å bli lett å skjule dette her for Mamma, de har ikke vaskemaskin i hytta, og den i sanitærbygget koster penger å bruke… Den våte kanten nederst på olabuksa henger seg fast under hælen, kjenner Bjarte når de kommer opp fra skogholtet og trasker bortover den opplyste veien.
            Posen med eplene ligger igjen et sted på jordet i Bekkelia, man nattens tokt er langt ifra over.
            - Jeg bor nærmest, sier Jon Helge ivrig og tar kontroll over situasjonen; - Vi stikker hjem til meg og henter nye poser!

            Byggefeltene lå stille og stort sett mørklagte der de fire ungdommene gikk forbi. Plenen var nystelt og bedene luket foran hvert bortimot identiske hus. På en trapp satt en enøret, stripete katt, som en ensom protest mot all denne vellykkede ensartetheten.
            Hjemme hos Jon Helge var lyset fortsatt på.
            - Straks tilbake, nikket han forretningsmessig og forsvant stille inn gjennom den buede porten i stakittet.
            - Er foreldrene hans oppe, sa Bjarte urolig. - Da får han sikkert ikke lov til å gå ut igjen! Blikkene de to andre sender ham får ham øyeblikkelig til å angre på at han har sagt noe.
            - Når må du være hjemme igjen da, Lillegutt, sier Reidar sursøtt. At han ser det som en sjanse til å tøffe seg foran Sivert er svært lett å avsløre synes Bjarte, som strever med å finne et godt svar:
            - Jeg… Er hjemme alene, jeg, stotrer han til slutt.
            - Alene på hele campingplassen, spør Reidar, og Sivert kniser halvkvalt.
            Det blir ikke nødvendig å svare. Heldigvis kommer Jon Helge småløpende over singelgangen, triumferende holder han to plastposer i været;
            - Vi stikker!

            Natta er myk og mørk, varm som ei beskyttende dyne omkring de fire musketerer på vei mot neste oppdrag. Det knaser i grusen på gårdsveien, de skremmer opp noen sauer som flykter brekende og med ringlende bjeller over enga. Taktisk skritter de over i grøfta og går videre langsmed veien i det lange, våte gresset. Klær og sko er allerede kliss klass, men det betyr ingen ting.
            - Ness er den største gården i bygda, forteller Sivert mumlende til Bjarte. - Epletrærne er bak stabburet, og folka som bor der har soverom helt på motsatt side av hovedbygningen. Perfekt!
            Den enorme låven ligger og ruver i terrenget der de nærmer seg. Brede låvedører står på vidt gap både foran og bak, og slipper ut ei stram lukt av silolegging. Det er ingen dyr innendørs ennå, fortsatt er det en måned igjen til sommerbeitet er over, og buskapen kommer hjem til den nådeløse sorteringen før slakt.
            Verken katt eller hund er det på Ness, ingen varsler da de unge tyvene lister seg rett over tunet i retning stabburene. Det er en trykkende stemning i gården, synes Bjarte, det ene stabburet har et staselig klokketårn som avtegner seg som en advarende pekefinger mot himmelen. Det føles som det er observerende, tause øyne overalt.
            - Vet dere at det spøker her, spør Sivert hviskende, som om han skjønner hva Bjarte tenker.
            - Åh… Det tror jeg ikke noe på, svarer Jon Helge, men irritasjonen i stemmen hans tyder på at dette er et tema han ikke gjerne diskuterer.
            - Jo da, fortsetter Sivert skråsikkert. - For mange hundre år siden var det en datter her som var så utrolig fin (Her snøfter Reidar hørbart for å vise hva han syns om jenter generelt), og så var det en kunstmaler som forelsket seg i henne.
            - Kunstmaler du liksom, protesterer Jon Helge.
            - Jaja, i hvert fall en som malte kister og sånt, sier Sivert og holder hardnakket på sitt. Han peker opp mot loftsvinduene lengst mot venstre på den lange våningsbygningen idet han leder sin lille hjord bak stabburene.
            - Der i kåret er det ingen som kan bo lenger, proklamerer han med dramatisk stemme. - For der bodde kunstmaleren, og bonden gav dem ikke lov til å gifte seg. Og så tok de selvmord begge to! Og maleren spøker her… Han leter etter dama si fortsatt…
            - Hvordan vet du det da, spør Bjarte litt engstelig. Den påtrengende følelsen blir bare sterkere nå da de snakker om det.
            - Det er da bare tull, blåser Reidar. - Kom nå, Sivert.
            Lett som en apekatt fyker Reidar opp stabbursveggen. Epletreet brer seg utover hele veggen som en klatreplante, og Reidar kan veien oppover, setter foten vant i de tykkeste grenfestene. Sivert kommer etter, og snart hagler det med epler rundt hodene til Jon Helge og Bjarte igjen.
            Denne gangen har Bjarte sin egen pose, og både han og Jon Helge plukker raskt og flinkt - et par ganger kjører Bjarte fingrene inn i råtten nedfallsfrukt, dette er sommerepler, for lengst modne. Han slenger dem bortover marka og tørker fingrene på bukselåret før han fortsetter.
            Jon Helge kommer bort og inspiserer posen til Bjarte før han plystrer lavt oppover veggen:
            - Hei! Vi har fullt! Likevel går det flere minutter før det blir stans i de fallende eplene fra oven, og det rasler i løvet da de to andre kommer klatrende nedover, litt mer omstendelig enn på vei opp. Til slutt dumper de ned på bakken, Sivert med stilisert Telemark- nedslag, som vekker beundrende latter fra de andre.
            - Sånn, oppdrag utført, erklærer han og gjør tegn til de andre at de skal røre på seg. Bjarte kaster et siste blikk mot den urovekkende mørke fasaden på våningshuset, blir stående et par minutter uten å klare å rive seg løs. Det fikk ham til å føle seg litt som Hans og Grete måtte ha gjort da de skjønte at de ikke kunne slippe unna heksa i pepperkakehuset.

            Han småløper etter de andre som alt har kommet nesten på den andre siden av stabbursåkeren, sidetung med den sprekkeferdige posen i den ene hånda og et påbegynt eple i den andre. Han ser ryggene deres der borte, de nærmer seg de tunge granene ved veien inn mot campingplassen, han prøver å sette opp farten, løfter beina høyt i gresset som for lengst er klart for slåmaskinen.
            - Hei, vent på meg, roper han så høyt han tør, men ingen av de tre hodene der fremme snur seg, Reidar og Jon Helges mørke, Siverts lysende hvite.
            - Vent da, sier Bjarte igjen og stopper: De tre skyggene glir stadig lenger vekk fra ham, løper de? I et desperat forsøk løfter han armen, sikter det beste han er kar om, og lar eplet han har spist på suse gjennom luften og forsvinne foran seg i mørket.
            - Au!! Helvete!  Bjarte treffer og han treffer godt. Gruppa der framme stopper opp, og han tar raskt innpå dem.
            - Faen, han traff meg midt i hodet, hyler Jon Helge der fremme. Han ligger på bakken mellom de to andre, som bøyer seg bekymret over ham. Det lyder en sammenhengende jamring, buuuh- uuuuh- uuuh, der nede fra. Bjarte stopper et par meter unna, usikker på hva han skal gjøre, hva har han stelt i stand nå?
            - Går det bra, spør han redd.
            Ansiktet til Sivert snur seg sakte mot ham forvridd av raseri, smale, hatefulle øyne.
            - Om det går bra?? Du traff ham rett i huet, din idiot!
            - J… jeg mente ikke… Bjarte stotrer, og det gjør han forgjeves, her har han ikke noe lydhørt publikum for sine unnskyldninger.
            - Det her skal du få igjen, din jævel! Kaste stein! Du er like gæ’ærn som fylliken i Bekkelia!
            - Det var ikke en stein, hvisker Bjarte, helt nytteløst selvfølgelig. Skaden er ikke mulig å rette opp, Bjarte har strøket så det synger på opptaksprøven.

            Bjarte blir stående igjen i den våte enga som en ensom satellitt mens de tre andre trekker seg unna med armene omkring hverandre. Sivert snur seg innimellom og slynger ut ett og annet skjellsord, som for å forsikre seg om at den utstøtte ikke følger etter. Men han kan føle seg helt trygg, Bjarte har skjønt tegninga. Helt til de andre er fullstendig ute av syne, står han urørlig.
            Når han er sikker på at de andre ikke ser ham, vrenger han genseren over hodet, sparker av seg de grisete skoene og til slutt buksa. Som våte lefser ligger klærne i en haug i gresset, bare trusa har han igjen. Fuktig den også, og verre blir det når han langsomt legger seg bakover så lang han er. Han lander mykt, og ligger som ei sjøstjerne med armer og bein strukket ut og blikket mot den matte, mørke himmelen. Det er fullstendig overskyet, lummert og tungt. Ikke et eneste, lite stjerneblink møter de søkende øynene til Bjarte.
            - Hent meg, hvisker han. Hent meg…

            Men Bjarte er overlatt fullstendig til seg selv og skammen, og tårene hans blander seg med doggen på syregras, smørblomster og marikåpe.

 

 

Kommentarer:

Allerede i gang med ny bok! Bra noen greier det; -) All mulig lykke til. Kan jeg spørre om hvilket forlag du har fått napp på?

Skrevet av Petronella , 08:50, torsdag 26. august 2010 #

Hei Petro!! Jeg vil ikke offentliggjøre noe her, fordi jeg ikke har skrevet under på noen kontrakt, blir så innmari flaut om ting skjærer seg... Men send meg en mail?? gunnmnisja@gmail.com

Skrevet av Nadiyya , 17:46, søndag 29. august 2010 #

Skriv en kommentar til innlegget:

For å kommentere må du være innlogget.
 
© Gunn Marit Nisja