Sosial Angst

I dag tidlig sto jeg foran speilet. Jeg hadde våknet av et smell, ute et sted, aner fortsatt ikke egentlig hva det var. Men det var på tide å stå opp, jeg skulle jobbe litt... Bare bitte litt.

Og når jeg våknet var du ikke der, du er nesten aldri der fysisk, men nesten alltid mentalt, og jeg kan åpne øynene med et smil. Men i dag var huset helt vaakuum, helt sugende, påtrengende tomhet. Og jeg sto der foran speilet og torde ikke å gå ut.

Jeg tenkte at jeg måtte sminke meg, legge på en tapper og selvsikker maske. Men tårene rant og rant, og ansiktet mitt fløt stadig utover for meg i speilet. Jeg tok en våtserviett og tørket det av igjen.Og jeg skulle egentlig vært på det oppdraget alt, fire timer til det var over nå, jeg kunne kanskje få meg med noe av det. Om jeg døde i dag, hvem ville bry seg, utover at det ble mye prakk med begravelsen?

Telefonen lå der - død og stille. Jeg hadde lyst til å ringe deg, men visste at du var oppe allerede, våken og opptatt med livet ditt, sånn som normale, sunne og friske mennesker er på denne tiden. Og jeg vil også være normal, sunn og frisk, og ihvertfall ikke hindre deg i å være det. Så jeg ringer deg ikke. Jeg blir sittende i senga med telefonen i hånda og tenke til deg. Vær så snill å ringe, vær så snill å ringe, men så tenker jeg vær så snill å ikke ringe, jeg kommer til å gråte i telefonen, men jeg vil ikke det, jeg vil ikke vise deg dette, jeg vil være en gave i livet ditt og ikke en byrde. Så jeg tenker Vær så snill å sende en SMS. Men telefonen er taus.

Jeg kom meg ut, og jeg følte meg bedre etter hvert, dødssliten men i det minste oppe av hølet.

Så kommer meldingen fra deg: Hvordan har dagen din vært, skatt??

Helt fin, svarer jeg og slenger på en smiley. Tårene renner fortsatt.

Posted at 03:34AM okt 16, 2009 by Nadiyya in Diverse  |  Kommentarer[6]