bloodymary
"marianne furumo"
Er litteratur ånd?
I siste utgave av Morgenbladet argumenterer Christian Lysvåg for at litteraturen er et åndelig fenomen som unndrar seg en fast plass i verden. For eksempel et litteraturhus. Åndenes hus er tomt heter det. Litteratur vil aldri utholde et litteraturhus.
Med en argumentasjon som appellerer til romantikeren i oss, fremfører han følgende bevis for at "noen ting" (her litteraturen, men man bør vel kunne tenke seg dette overført til andre kunstformer) ikke bør institusjonaliseres. Litteraturen liknes med barndommens lengsler og drømmer, eller med regnbuens ende, om jeg må være så fri å komme med en egen metafor. Når man vel er ved målet, løser det seg opp mellom fingrene på oss. Det forvitrer under "virkeliggjøring" og "hjemfesting", og bør derfor overlates til, ja nettopp; fantasiens og hjemløshetens områder. Etableringen av et litteraturhus er, i Lysvågs øyne, det samme som å øve vold mot litteraturens vesen, som er Daimonens. I Lysvågs tolkning et vesen utenfor oss selv, noe som "kommer til oss", av nær sagt egen kraft.
Det er en forlokkende argumentasjon. Hvem kan ikke bli mistenksom eller rent ut både irritert og uvel over det Lysvåg kaller dagens institusjonaliserte, demokratiserte, subsidierte, underviste, profesjonaliserte, synliggjorte, relevante (alt med negativt fortegn) litteratur? Selv jeg (som driver med slik synliggjøring og demokratisering og undervisning, tvi vøre! i mitt yrke) kan bli litt svett av alle disse som vil si og mene og beskrive og reflektere og kritisere og drøfte og forelese og all that jazz. Særlig når det handler om litteratur som har rørt meg på måter jeg har vanskelig for å utlegge. Det finnes litteratur jeg ikke underviser i, nettopp derfor.
Likevel slår det meg at Lysvåg er litt sent ute med varskuet sitt. Institusjonaliseringen av litteratur og kunst startet allerede i renessansen, idet den ryddet seg en spesialisert sfære i samfunnsstrukturen, dvs løsrev seg fra religionen. Man fikk egne skoler, egne diskusjonsfora eller såkalte salonger, etterhvert egne tidsskrifter, egne kritikker, egne universitetsfag, egne gallerier, egne konservatorier, egne akademier, egne hus. Nå et norsk litteraturhus. "Litteraturens hjemløshet" er et begrep som, etter mine begreper, er tomt. Når eller hvor var litteraturen hjemløs? Til nød i forfatterens idè. Eller i leserens opplevelse av å ikke kunne verbalisere leseopplevelsen. Det er "noe" der jeg ikke får satt ord på, tenker jeg ofte. Er det dette Lysvåg mener?
Er litteraturhuset farlig for litteraturen? Man spør seg og sine lesere.
Posted at 09:02AM sep 06, 2009 by mary in Diverse | Kommentarer[24]
Vet ikke hva Herr Lysevåg mener, dessverre.
Finnes det Morgenblad på nettet ?
Hmm, for meg kan litteraturens hjemløshet bety at den er over alt samtidig er den ingen sted. Synlig og Usynlig, foranderlig og stille, visjonær og blind, og ja, helt Guddommelig !
Be well mary,God Søndag til deg !
Skrevet av Zamoyski , 10:21, søndag 6. september 2009 #
Skrevet av mary , 10:22, søndag 6. september 2009 #
" Forfatterne skulle være de som maktet det dobbeltlivet som er menneskets egentlige skjebne: balansegangen mellom den mentale og den faktiske verden. Og fra denne posisjon skulle de skrive og gi alle andre dette grenselandet i gave. Dette var pakten! "
Ja, den mentale og den faktiske verden tilsvarer i min tenkning Den Synlige og Den Usynlige Verden. Og dette Grenselandet en forfatter ferdes i er et intet land, et Hjemløst land, egentlig Ensomhets land...
Skrevet av Zamoyski , 10:51, søndag 6. september 2009 #
"(...)Men som en parallell til denne omvendelsen, og en betingelse, inngås det en slags hellig pakt mellom barnesinnet og voksenverdenen. Denne pakten er litteraturen. I en overgang aksepterer barnet å snu seg om og fokusere på virkeligheten, men på én betingelse: at litteraturen blir med som et fartøy for det overskridende; at litteraturen tar ansvaret for det hjemløse, alltid søkende og ekstatiske i oss; at den gis en fenomenal plass i virkeligheten; og at litteraturen, i motsetning til oss, spares for å måtte bli voksen og befatte seg med «realitetene»." ( ibidiem )
Ahh, skal lesse mer av Lysevåg, takk mary
Skrevet av Zamoyski , 10:59, søndag 6. september 2009 #
Jeg ser ikke noe galt at alt dette gjøres synlig og tilgjengelig for andre, for alle. Det finnes selvsagt de som sitter i en nedstøvet loftsleilighet og lager stor kunst med skriverier eller malerier og som for alt i verden ikke vil være en del av kommersialiseringen i frykt for å miste sin magi, at ånden kan blir besudlet. De må også respekteres for å velge bort alle tilbud og krav som tilhøringhet i noe fast.
Vel, det var noen tanker på en solfylt søndagsformiddag, kanskje jeg ikke fulgte linjerett etter innlegget over, men dette var da altså tankene som ble trigget hos meg.
Forøvrig kan det virke som om din tåkeverden (jmf eget utsagt vedr dette) kun er gjeldende i perioder, for med dette innlegget viser du at barselstiden kan fint brukes til å dele noen interessante og intelligente refleksjoner med andre som er helt frikoblet bleier, søvnunderskudd, gulping og barnehagetransport.
:)
Skrevet av Athene1 , 11:45, søndag 6. september 2009 #
;)
Skrevet av Athene1 , 11:47, søndag 6. september 2009 #
Skrevet av Hagemann , 11:48, søndag 6. september 2009 #
Athene: jeg vet at du jobber med mora mi. Vittig (stressdysleksi er tilgitt, annen dysleksi ville også vært tilgitt. Er kun nøye på egne vegne...)! Når det gjelder litteratur og institusjon, er det bare å innse at slik er det. Litteraturen har en plass i samfunnet som alle andre samfunnsfenomen. Den er omgitt av en sfære eller institusjon, om du vil, som både holder liv i den og legitimerer den. Dens vesen blir ikke borte i leserens sinn, selv om den kritiseres, subsidieres eller debatteres i litteraturhus eller andre hus.
Hagemann: Nei, den kan ikke leve i absolutt symbiose, men heller ikke i absolutt eksil. Ja, kanskje. For langt. Jeg er ikke fremmed for den påstanden. I så fall, hvis Lysvåg har rett i det han skriver, vil ikke litteraturen, i og med at den har dette guddommelige vesenet som unndrar seg samfunnet, gjenoppstå eller revitaliseres i andre kanaler? Eller kan man gjennom institusjonen regelrett drepe dette vesenet. Nei, den må han lenger ut på landet med (og dette er allerede ganske langt ut på landet...)!
Herregud, Bror. Selv ikke jeg hadde likt å sitte der. Selv ikke joviale, sosiale, morsomme Marianne hadde likt å sitte i det rommet du beskriver. Glad du ikke kastet deg ut for brygga. Det ville vært en sørgelig overreaksjon. Ødelegge noe, derimot, kunne vært ok. -Hva ville du ødelagt i så fall? En Ibsenstatue, kanskje?
Skrevet av mary , 16:24, søndag 6. september 2009 #
Skrevet av Hagemann , 17:27, søndag 6. september 2009 #
Skrevet av mary , 18:29, søndag 6. september 2009 #
Skrevet av Petronella , 09:33, mandag 7. september 2009 #
Hvem med fornuften i behold blir ikke nervøs av glitterfitter, litteraturslam og bokbad? Lurer på HVA som svever der inne, jeg:)
(Og hvem som stjal den nye tykke genseren min den gangen jeg var der og spiste Torgrim Eggen-mat).
Skrevet av mary , 12:36, mandag 7. september 2009 #
premissene er kanskje litt i det blå, og kanskje noen hundreår for seint, mulig er det i tillegg litt halvfalskt -
likevel, og nettopp derfor.
Skrevet av Petronella , 13:33, mandag 7. september 2009 #
"Før var det livets utkantfolk som skrev, nå er det kjernesunne proffer som tar seg av dette ... faget."
Livets utkantfolk? Det var i stor grad menn, og menn av god familie, som hadde råd til å hengi seg til "ånden" og samtidig spise godt, og var de fattige, hadde de gjerne en sponsor i form av en åndselskende riking. Og når er "før"? Før eller etter Shakespeare og aristokratiet? Før Proust? Det forundrer meg at Lysvåg kjenner dagens forfatteres (manglende) sykdomshistorie.
"Grunntanken man må akseptere er at litteraturen kommer til oss, ikke fra oss."
Ja men den aksepterer jeg jo ikke. Noen må skrive litteraturen, og det er oss, menneskene, med kropp så vel som ånd.
"Barndommens fantasi vil aldri trives i et klubbhus. Litteratur vil aldri utholde et litteraturhus."
Betyr det at litteraurhuset vil drepe litteraturen, eller vil litterauren stikke av, unnfly med hele sitt "vesen"? Hvis det første er tilfellet tror jeg at det er en overvurdering av litteraturhuset. Bare en liten del av litteraturen skrives og formidles i Oslo, bare få forfattere har litteraturhuset i tankene når de skriver. Hvis Lysvåg mener at litteraturen unnflyr eller overskrider kulturhusets vegger, forstår jeg ikke hva han skriker opp om... Lenge leve litteraturen.
"Er de dog forfattere? De som var hjemløse, stadig på flukt. Nå er de profesjonsarbeidere: det tryggeste, mest virkelighetstro av alle levesett. De har sine rammer, sin fabrikk og sine produkter. Og som andre arbeidere får de bestemt sin identitet, samfunnsverdi, ja sågar fremtoning, av dette arbeidet og dets rammer."
Jeg har hørt at Victor Hugo faktisk produserte sine bøker ved hjelp av en svær skrivestab som arbeidet natt og dag med å virkeliggjøre plottene hans, som i en fabrikk. Året var...lenge siden. Og Lysvåg unngår ikke akkurat å bestemme identiteten og samfunnsverdien til sine døde hvite menn, de var "hjemløse" og "utkantfolk" og "einstøinger" og forvaltere av en ånd som er større enn alt jordisk. Dette er altså dette vi kulturinstitusjonelle nåtidsmennesker driver med, og Lysvåg blant oss, rammet inn av Morgenbladet-logoen som han er.
"Forfatteren er nå et helt menneske, ikke en ånd eller en einstøing, men et helt menneske som insisterer på å være nettopp hele seg når hun slynger sitt navn, sitt virkelige liv og sine «relevante» tanker omkring seg."
Lysvåg høres ut som en mann som foretrekker sine forfattere døde, så slipper han å få sine romantiske fantasier om overskridelse, ensomhet, sykdom og oppofrelse ødelagt av forfatternes kremt, banale bloggposter, mislykkede mediautspill og hjulbente, litt umystiske gange bortover gata.
Skrevet av Riopelle , 01:12, tirsdag 8. september 2009 #
"Litteraturhuset vitner om hvor langt forfatterne og alle andre «litterære mennesker» har vandret fra det hjemløse utgangspunktet."
Skrevet av Riopelle , 01:20, tirsdag 8. september 2009 #
Jeg for min del tror han skriver om hovedpersonen i "Sult". Han var både hjemløs, antisosial og åndfull (evt delirisk). Noen stor forfatter ble det vel ikke av ham, medmindre vi skal lese romanen selvbiografisk. Noe som igjen vil så tvil om forfatterens åndelige hensikter.
Jeg er kanskje kjedelig og forutsigbar, men jeg holder en knapp på at ånd/kropp ikke lar seg adskille.
Har du hjulbent, umystisk gange, Riopelle? Og du kaller deg forfatter? Fnys! Kom deg over på høyresida igjen. Det er her de banale bloggpostene hører hjemme;)
Skrevet av mary , 08:50, tirsdag 8. september 2009 #
Litt andre briller på i dag ... Smyger meg umystisk tilbake.
Skrevet av Petronella , 09:00, tirsdag 8. september 2009 #
Skrevet av mary , 09:06, tirsdag 8. september 2009 #
Men iler til med å si at det å skille mellom kropp og ånd ligner på en form for hersketeknikk som jo kristendommen har benyttet seg av i en del år, for å si det sånn. Og her på berget har vi jo vært plaget av Luthers versjon med sin nyttetenkning som går over alle støvleskaft og har lite eller ingenting til overs for himmelstormere som attpåtil er katolske i hodet...
Norge er jo ingen stor kulturnasjon og kunstfiendligheten har ganske gode kår. For det er jo ikke nyttig! Osv
Når Lysvåg i, for meg, heller svulstige og litt forvirra ordelag, går til felts mot institusjonalisering av litteraturen så har han likevel litt av min sympati for han har rett i ei viss forstand rett i at litteraturen er hjemløs, men den finner kanskje et hjem hos den leseren den tiltaler...
Når du, Mary, ikke vil undervise i litteratur som virkelig har berørt deg, tror jeg det handler om litteraturens åndelige potensiale...man vil ikke redusere noe stort...
Oj, veldig mye mer å si om dette temaet altså . Og det er vanskelig å finne en fruktbar inngang, fordi det er så uhåndgripelig - Fosse sier forresten at han skriver for Gud...
Når Hverven i Klassekampen skriver om Lygre og Oterholms siste romaner og snakker så godt som bare om sexen i bøkene, blir det en stor reduksjon for for meg hadlet de begge veldig lite om det egentlig....
Skrevet av oregano , 09:27, tirsdag 8. september 2009 #
Men kritikeren er bunden til boken han skal skrive om. Forfatteren er fri til å skrive hva han vil - i alle fall sammenlignet med kritikeren. Er man for eks skuespiller og fast ansatt på et teater, må man spille de rollene man får i det repetoaret som er bestemt av andre. Forfatteren kan bestemme repetoaret selv - heri ligger forfatterens frihet som nok kan settes i forbindelse med ånd - åndsfrihet... slik sett er skuespilleren institusjonalisert, men ikke forfatteren.
Skrevet av oregano , 10:04, tirsdag 8. september 2009 #
Som du er inne på: skillet mellom ånd og kropp har forårsaket en del lidelse. Når det gjelder Luther er det ikke bare nytten, men også denne inderliggjøringen av det åndelige (en forutsetning for kunstnermyten?) som vi ikke finner i katolisismen, i alle fall ikke i samme utstrekning. Den enkeltes tro, synd, skam, liv osv, føyer seg inn i den universelle verdensorden, og kirken vil ta på seg dine kvaler om du har noen. Det er bare å lempe av seg sine sjelelige byrder til en skriftefar, si avemaria evt gå til nattverd. En praktisk religionsutøvelse der, altså, i motsetning til luthers "personlige" tro, anger, skyld osv. Well. Analogien datt litt ut for meg her, men jeg mener. Luthers reformering av kristendommen må sees på som en del av bevegelsen fra "mennesket i fellesskapet" til "mennesket på egne bein". Dvs det moderne, frie åndsmennesket. Slik sett er han en forutsetning for det litteratur- og forfattersynet Lysvåg fremsetter.
Dette med nytteverdi og kunst i Norge, tror jeg like mye kommer av vår fortid som bønder, som av reformasjonen.
ang undervisning; jeg leser gjerne litteratur som betyr mye for meg med elever, og ber dem gjerne si noe om det, men vegrer meg for å "dosere" over det. Det samme gjelder film.
Fosse skriver i alle fall guddommelig litteratur innimellom:). Lygre og Oterholm har jeg ikke lest, men ja. Klassisk reduksjon der, noe det strengt tatt må bli når vi skriver om andres skrift. Reduksjon eller innfallsvinkel eller tolkning eller lesning om du vil:)
Skrevet av mary , 10:06, tirsdag 8. september 2009 #
Her er vi mer nøkterne, puritanske, jordnære, realistiske, synge gjør vi bare i begravelser og knapt då, for det er jo så unyttig og entusiastiske og begeistra for en bok eller en film, skal ein ikke være i utide. Men om en er det og vet hva man snakker om, så skal jeg banne på at det smitter over på tilhøreren.( litt.formidling må altså ikke nøvendigvis være en reduksjon, den kan også opne opp dører...)
Skrevet av oregano , 10:53, tirsdag 8. september 2009 #
det som under persepsjon, den indre pulsen kan kun gjøres i stilhet og ensomhet.
Ahhh, romantisk ? Kanskje, men ikke bare det...
Be well
Skrevet av Zamoyski , 00:11, onsdag 9. september 2009 #
Når det gjelder sang. Norge er eksepsjonelt glad i å synge i kor, faktisk. Korbevegelsen er enorm i dette landet. Jeg synger mye selv, men er kanskje unntaket. Noen canto general er det neppe. ikke nok til at jeg slutter å være nøktern, puritansk, jordnær eller realistisk (og samtidig føle meg litt klam som har disse egenskapene). Men nok til å løfte meg litt.
Jeg litteraturformidler jo på jobb, og håper selvsagt at jeg kan tenne noe hos nye lesere. Likevel vet jeg at når jeg snakker om Glahn som en over gjennomsnittet kåt mann i grenselandet mellom dyr og menneske, tolker (og reduserer) jeg romanen "Pan" for elevene, som kanskje heller ville lagt vekt på det ufullbyrdede forholdet mellom ham og Edvarda og hva som kan gå galt i ung, stolt kjærlighet. For eksempel. Det er altså en reduksjon, men hensikten (å få attenåringer til å ha lyst til å åpne en bok av Knut Hamsun) helliger middelet. Eller? Jeg er alltid litt usikker.
Åndelig overgangsrituale? Zamoyski, min venn, du er jo surrealist! Herlig.
Skrevet av mary , 06:24, torsdag 10. september 2009 #