Hvem har ikke tatt frem mellomleggspapiret? spør førsteklassingen.

Alle, svarer jeg. Det er odde dager etter netter med så avbrutt søvn at det knapt kan kalles annet enn små høneblunder for hønemor. Kaklekakle.

I går nådde jeg toppen av søvndesperasjon. Det er mulig jeg stiller urimelige krav, men det virker i alle fall rimelig å ønske seg å få sove litt lenger enn til klokka null tre enogtyve. Men morgendagen (som i dag er gårsdagen) folder seg ubønnhørlig ut, under lilletrilles krafsende negler, imponerende vokaløvelser og noe som virker som et evigvarende tannfrembrudd (som ikke nedtones av det som heter dentinox, som naboen så generøst var innom med, etter at man klaget sin nød på en busstur forleden). Uttrykket tidens tann blir spesielt talende når de (tennene) skjærer seg opp av tannkjøttet hos den ene, slutter å dingle i overmunnen på den andre, og bryter frem som tolvårsjeksler hos den tredje.

Først tenker man pyttsann, jeg kan bruke denne nyvunne tiden (mellom null tre enogtyve og, si, null seks tredve) til arbeid og studier. Man setter seg resolutt ved tastaturet og oppretter et dokument som heter prøve i retorikk fredag 30.10.2009, men kommer på at man mangler kaffe. Kaffe skal visstnok holde selv de trøtteste våkne på lesesaler og slikt, har man lest, og dette (kjøkkenbordet og arbeidet) går under "slikt". Man kverner ekstra mye kaffe. Så kommer man på at man ikke (lenger) har så god utholdenhet, hva kaffeinntak gjelder, og nøyer seg med en halv mummimammakopp. Med en ikke ubetydelig skvett matfløte (fett er bra for hjernen, og er det noe som slumrer i denne søvnmanglende kroppen, er det nettopp den). Så knatrer det i tastaturet, og før noen rekker å si noe,  har man formulert de minst fruktbare (ja, jeg vet ) spørsmål om retorikkens vesen, historie og begreper.

Så tenker man, i den grad tenker er en dekkende beskrivelse av de prosessene som antakelig foregår, at man må gjøre noe. At en fysisk utskeielse av et eller annet slag vil narre kroppen til å tro at den ikke trenger mer søvn. Jeg starter med å hoppe litt opp og ned, men hodet er så vondt av tankene eller prosessene eller drømmene som ikke ble drømt i natt. Jeg ender med å plassere halvtåringen i en bæreanordning på magen, og dure ut i rimfrost og morgensol. Det er ikke verst vakkert. På butikken sier damene så trøtt mamma ser ut, og det gjør hun jo. Jeg, altså. Med sovehår og olympiske ringer under øynene.  Jeg kjøper sammalt hvete, fin, for her må der bestilles noget, og noget bestilles, nemlig frokostmuffins, for hjernen tror den er sulten, selv om den meget godt vet at kroppen nettopp spiste.

Det går slag i slag, som det heter, og skuffelsene står i kø, så å si, de gangene avkommet sovner fredfullt i armene mine, og jeg lirker henne hit og dit, legger meg ned og lukker øynene, for tankene eller forestillingene som også står i kø, fyller hodet med alt annet enn søvn, dessuten sover hun ikke  mer enn tyve minutter i strekk i dag, siden det er et bittelite hull i tannkjøttet der den lille tannjævelen skal opp, og hun er litt varm (syvogtredve ni), så når man når grensen for slumreland hyler det til der inne, og man spretter opp i sjokk, vantro og noe som nærmer seg sorg. Kan jeg klage litt? sier jeg når jeg ringer mannen, og han sier ja, og hører meg klage og banne, og sier at når han kommer hjem kan jeg legge meg, men minuttene er så lange. Jeg sjangler ut en tur med vogn, og da sover hun selvsagt, og damen på butikken sier at jeg må sove når hun sover, det syntes hun alltid var så deilig, og jeg stabler fjeset til et slags smil, men der inne, i prosessene som ikke er drømmer og ikke tanker, knurrer de styggeste injurier.

En mer innbitt vogntriller har ikke verden sett. Det knaser av tørt løv under gummistøvlene, og pulsen øker under minimal anstrengelse, og jeg bestemmer meg for å svette det ut, men tempoet daler umerkelig, og jeg nærmest fyllekjører i det landskapet som alle bymenneskene misunner oss, som er så vakkert at det er egnet til å gi den mest robuste sjel (robust har jeg aldri vært) samvittighetskvaler for ikke konstant å elske utsikten og livet midt i denne. Det glitrer i havet og de blankskurte. Hummerteiner sankes der ute.  Færder. Den himmelske lukten av våt skog.

Når jeg parkerer vogna våkner tanntrollet. Heldigvis er man i en slags samtale med gode naboer, slik at man ikke knekker fullstendig sammen i hysterisk desperasjonskrampegråt. Eller noe. Man sier at man er litt desperat, og man blir forstått fordi det skal ikke stå på det, at ikke de også har vært våkne med gjenstridige avkomstroll i natt, og så er man ikke alene, og det er normalt, og det går over og alt det trebarnsmoren  allerede.

Og hun som syntes det var så teit med mammablogger. Bloody kakler ufortrødent videre.  

Posted at 08:28AM okt 29, 2009 by mary in Diverse  |  Kommentarer[19]