Hvorfor slik en hund etter nyheter?

I villaland, her jeg sitter, en to av naboene allerede ute med snøfreseren. Hos nabo nummer tre er trappa snødd igjen, ikke for det, hvis de hadde vært hjemme, hadde den nok vært kostet ren og veien til den doble garasjen hadde vært tydelig avgrenset mot snøfonner på hver side, men ikke nå, for de er sikkert i Italia eller deromkring. Kanskje Thailand, tilogmed. Det kan jeg vite fordi det er snø på trappa. Det skal ikke handle om vår mistilpassethet, selv om det kan nevnes, en passant, at fra inngangsdøra vår går det en smal sti som vi har kostet (jada, spaden finner vi ikke under snøen) frem til porten, og at dersom noen vil prøve akeføret, må de til å grave frem akebrettene etter hukommelsen. Nei. Det skal handle om det som er kjent, og det som er ukjent, og at jeg ikke sjelden lengter etter det som er ukjent, og særlig nå, når alt dette kjente er så påtrengende. Naboer som freser, skåla skrapt tom for yoghurt og honning, den kalde kaffen i koppen, klokka med hulamannen som danser, som jeg kjøpte i julepresang til mannen for hundre år siden. Eller var det fire.

Jeg vet ikke hvor jeg har nyhetssuget fra,  og en eventuell årsaksanalyse er både uoverkommelig, og ikke minst kjedelig. Dertil kommer det at det i grunne ikke er så lite irriterende med folk som sier de "trenger forandring". Hva faen tror de, liksom? At alt er bedre et annet sted? Vel. For noen kan dette kanskje stemme, men man har alltid seg sjøl å drasse på, ikkesant. Noen mer enn andre. Litt mer håndbagasje, eller litt mer uhåndterlig håndbagasje eller et helvetes lass fullt av nisser. Det er sannsynligvis ikke noe enestående med dette heller.

Det smaker av dødssynd. Å lengte etter noe nytt. Skal man ikke leve i nuet, kanskje? Skal man ikke nyte de små øyeblikkene? Alle disse dagene som kommer og går, som er selve livet, som det heter, tidens strøm gjennom oss? Er det ikke det man skal? Er det ikke fint, kanskje, å sitte her med kaffekoppen og lese mens varme, myke veslejenta sover, ta opp fisk fra fryseren, brette sammen tøy, vurdere å legge på nytt sengetøy? Er ikke det vidunderlig nok? Å vente på besøk, å dra fingrene gjennom håret, å huske å rette opp ryggen, å ikke være dødstrøtt, å ikke ha krampe i nakkemusklene. Er ikke det slikt man bør nyte i fulle drag? Å legge nok en pinne i ovnen, å høre det sprake, å kjenne den svake eimen av badstu, kanskje fordi det er snø i pipa, eller fordi veden er fuktig. Å se naboen legge siste hånd på trappekosteverket. Vimplene. Snøfnugg som daler oppover. 

Jo, det er visst nok av ting å glede seg over. 

Posted at 11:14AM feb 02, 2010 by mary in Diverse  |  Kommentarer[14]