IQ, sa du? Nei, det kan ikke være meg.

Man må innrømme at man følger spent med i den såkalte kulturkampen, nå frontet av den folkekjære, visstnok skoleflinke, opprinnelig sosiologutdannede, uomtvistelig morsomme (eks?)-komikeren Harald Eia. I aftenposten sier han og Ole Martin Ihle dette om årsakene til sosial reproduksjon i det norske samfunnet. 

Slik tolker jeg dette: på tross av norske styresmakters og pedagogers uttalte målsetting om å skape en skole som utjevner sosiale forskjeller, gjennom utallige reformer (dette er rett, den norske er en av de hyppigst reformerte i verden), vekt på enhet og insistering på likhet, er vi i Norge nærmest verdensmestere på å reprodusere sosial ulikhet. Med andre ord: er foreldrene dine universitetsutdannet er sannsynligheten stor for at du selv blir det, men er de derimot u-utdannede (dersom sju eller ni eller ti års skolegang (husmorskolen medregnet) passerer som u-utdannet), vil du etter alle solemerker finne deg selv lallende rundt i et serviceyrke, eventuelt i omsorgstjenesten, eller (heldige deg!) i en slik arbeidsledighetsstatistikk eller andre uføre (!).

Den gode nyheten er (for må man ikke lese dette som en ubetinget god nyhet?) at man ikke trenger å føle seg som en taper av den grunn. Eller. Man kan kanskje føle seg som en taper, all den tid dette nå (og dette er visstnok det nye) ikke kan komme av annet enn at foreldrene dine, dersom de hadde våget å utsette seg for slikt, sannsynligvis ville skåre dårlig på intelligenstester. Man kan nemlig, med tvillingstudier i hånd, slå fast at (hold dere fast!): intelligens er arvelig. Våre evner ligger i genene. Eller, i rettferdighetens navn (man forsøker å være etterrettelig): dersom foreldrene dine er gode på å løse iq-tester, er du sannsynligvis nokså god på dette selv. Dersom du avviker fra din genetiske forutbestemmelse, er du bare født under en heldig (eventuelt uheldig) stjerne. Men altså. Det er vel bedre, tross alt, å føle seg som en taper i et genlotteri, enn som en taper som, på tross av alle samfunnets gode ønsker, alle muligheter som lå der blanke g åpne, alle støttetimer, alle klassens timer, alle lærerens oppmuntrende ord, ikke nådde opp og frem til juss eller medisin eller siviløkonomi eller hovedfag i fysikk. En trøst kan det kanskje være at man ikke trenger all verdens karakterer fra videregående skole for å komme inn på lærerutdanningen. Eller sosiologistudiet.  Andre studier viser også at hvis man er høy nok (gener) eller pen nok (gener), men ikke for høy (gener) eller for pen (ja, du fatter poenget), kan det hende at du likevel kan nå ganske langt. 

En vei å gå, kan selvsagt være å starte intelligenstestingen allerede i barnehagealder, og gjennom slike utviklingssamtaler forberede foreldrene på hva poden kan forvente seg av sosial mobilitet. På den måten vil ingen bli ført bak lyset, og man kan heller for eksempel konsentrere seg om fysisk fostring. Man skal ikke tenke at man forgjeves har satt sine barn til verden. De kan bli ypperlige medhjelpere i familien i oppvekstårene, og gjennom dette lære seg den serviceholdningen som skal til for å innfinne seg med sin plass i slike yrker. Bånnlinja er at man må senke forventningene, noe som jo ofte viser seg å ha heldig effekt på læringsutvikling hos både barn og voksne (bitende ironi).

På den annen side bør man kunne tenke seg at det er en mikroskopisk mulighet for at det finnes andre (i det minste supplerende) forklaringer på hvorfor den norske skolen reproduserer sosial ulikhet. For selv om veien dit er brolagt med gode intensjoner, kan det jo hende at den norske skolen (ennå) ikke helt har funnet formen. Man vet at andre land (ja, land det er naturlig å sammenlikne seg med, som Finland og Australia, for eksempel) er bedre enn Norge (hva???? vi som er så interessert i likhet!!!) til å lage skole med utjevningseffekt.

Så. Dersom valget står mellom å 1: godta befolkningens divergerende genetiske skjebne og ditto sosiale immobilitet og 2: fortsette arbeidet med å utvikle en skole som finner iq eller annen smartness der iq-testerne ikke finner den, velger jeg meg den andre. Og april, selvsagt. For mars kan, som det heter i visa, være stri, mens april tiner den siste snøen som fins i skaret. 

Jeg vet ikke om jeg skylder å nevne at jeg, på tross av min skolegang på åtti- og nittitallet (ingen sto igjen og hang), samt u-utdannede foreldre, nå har både høyere utdanning, samt arbeider i den videregående skolen. Det kunne jo hende at noen mente dette gjorde meg inhabil i saken.

Men for all del; artig å høre at vi arver egenskaper fra foreldrene våre. Det er jo ikke sikkert alle hadde fått med seg det. Man takker, men betakker. 

Posted at 10:38AM mar 08, 2010 by mary in Diverse  |  Kommentarer[10]