Bokliste


 

bloodymary


"marianne furumo"

 
torsdag aug 05, 2010

Lærerferie

Noen lærere jeg vet om tar seg sommerjobb om sommeren. Gærninger, tenkte jeg, og tenker du kanskje, men etter en nesten hel lærerferie med tre barn som har fri like lenge, begynner det å gå opp for meg at jobb ofte er mer avkobling enn dette. 

Det går vel ikke an å si, og når sant skal sies sier jeg det ikke heller. Herregud. I skoleåret jobber jeg hver søndag, minst tre kvelder i uka, samt minst halvparten av de misunnede høst- og vinterferiene (for ikke å snakke om romjula) med retting og forberedelser. Jeg er tilgjengelig for meldinger på sms og epost 24-7, og skolen forventer at jeg skal svare. Så for all del. De åtte sommerukene er vel fortjent.

Likevel: i dag oppdaget jeg en flunkende ny side ved meg selv. Jeg hadde tilbudt meg å skure huset (vi forsøker å holde lodottene unna etter en fresh start på sommeren, da vi hadde hovedrengjøring før sommerutleie). Jeg tar alt, hørte jeg meg selv si. Jeg tar alt. Badet, kjøkkenet, kjelleren, loftet, soverommene. Stua. Alt. Bare dette, at jeg tok på meg denne oppgaven, var flunkende nytt nok i seg selv. Mannen forsvant ut med nyslått barnehagebarn på ryggen og kamera på magen. Jeg skrudde volumet på nesten helt fullt (når sant skal sies er heller ikke det særlig likt meg. Jeg er en skjør person og tåler som regel ikke så mye høy lyd på en gang. Med mindre jeg er på konsert.), og satt i gang. 

Fylte vaskebøtta, tørket støv (!), skurte bad, hengte opp tøy, støvsugde (jeg hater å støvsuge. Lyden.), flyttet på møbler, vasket gulv og lister, pusset speil. Jeg tørket til og med støv av bildene på veggen. Det er nesten flaut,  merker jeg. Jeg vasket trapper, luftet dyner, plukket opp spenner og hårstrikker fra de utenkeligste steder (og vi har bare vært hjemme i huset i tre dager...). Og ja, det er dette som er det rare. Jeg elsket det.

Jeg aner ikke om det var musikken som gjorde det, eller tankene som fløt motstandsløst i hodet, eller fraværet av intenst nærværende avkom. Eller selve arbeidet. Kroppsarbeid! Arbeid i det hele tatt! Ah! Det var perfekt.

Men, som man vet, alle ting har en ende (pølsa den har to, pannekaka har ingen, men enda er den god (beklager)), og idet jeg skulle slenge den lykkelige enden min ned for å nyte fruktene av mitt arbeid (gullende ren parkett og en lett odør av svette) med kanskje en flaske øl, kom mannen og barnet på ryggen og fotoapparatet med etthundreogseksti bilder (det er så herlig lett å bare skyte i vei med slike digitale kameraer, og alle harddisker fylles opp av de beste bildene, og jeg tror at de ungene som vokser opp i dag går glipp av noe ved å aldri se på barnebilder av seg selv som er bittelitt uskarpe eller kuttet ved issen (det feteste bildet jeg vet fra julaften hjemme hos besteforeldrene mine, er ett der de hadde satt akevittflaska eller cognac eller hva det var, under stuebordet, slik at de ikke skulle synes på bildet, men så synes de likevel, for fotografen har ikke tatt hensyn til dette. Dermed flyttes fokuset fra rødmussede, stivpyntede barn, til dette rare forsøket på å skjule det faktum at man tar seg en dram litt sent på julaften.)).

Dermed var trolldommen brutt, og man var tilbake i virkeligheten. Som slett ikke er verst. For å si det mildt. 

Kommentarer:

Hehe, høres ut som at du har blitt voksen, Mary..:P
Hey, støv på bilder? Hihi...
;)

Skrevet av Cipp , 22:22, torsdag 5. august 2010 #

Hun ble voksen i sin seksogtredevte sommer. Det var på tide... Hun fant dessuten ut at på toppen av rammene, på den lille horisontale flaten som berører veggen og stikker noen millimeter ut i rommet, på den legger støvet seg. Man lærer så lenge man lever:)

Skrevet av mary , 19:27, fredag 6. august 2010 #

Skriv en kommentar til innlegget:

For å kommentere må du være innlogget.
 
© bloodymary