Bokliste


 

bloodymary


"marianne furumo"

 
tirsdag aug 10, 2010

Som å vente på en buss på en stille landevei

Jeg er en busser. Jeg vokste opp uten privatbil i familien, og husker godt mine første bussturer alene. Den svette femkroningen i hånda. Bussjåføren som sa reiser du aleine, du a?  Jeg reiste aleine. 

Jeg ventet ikke bare på bussen når jeg skulle reise selv. Flere kvelder i uka ventet jeg på å få et glimt av bussen som skulle frakte moren min hjem fra jobb. Den kom halv seks. Om vinteren var det så mørkt at det kunne være vanskelig å se forskjell på bussen og bilene. Jeg klemte nesetippen mot ruta og forsøkte å se om det var mamma som hadde gått av når bussen blinket ut og kjørte videre. Som regel var det henne. Og et par andre. Da var det bare ti minutter til hun var hjemme. Noen ganger rakk hun den ikke. Da var det en halvtime til neste buss. Jeg tror jeg var ganske tålmodig.

Tålmodighet er en nøkkelegenskap når man venter på bussen. Ikke sjelden har det slått meg, særlig når jeg venter på en buss bortefra og hjem, at det ligger en ekstrem tillit i den aktiviteten. Om man kan kalle venting en aktivitet. Man har konsultert en tabell utarbeidet av et busselskap. Der står det for eksempel at bussen hjem skal være på den angitte holdeplassen kl 14.24. Klokka blir 14.24 og 14.25. Det er for eksempel bitende kaldt eller trykkende varmt, og klærne du har på deg hadde du på deg i går kveld, gjerne i en helt annen temperatur, og du har kanskje vondt i hodet etter et glass for mye eller en time eller to for lenge. Du vil hjem. Kan du i grunnen vite, selv om det står svart på hvitt i tabellen, at denne bussen virkelig kommer? Hvilken garanti har du? Ingen. Annet enn at du har gjort dette hundrevis, kanskje tusenvis av ganger før, og at det alltid skjer. Bussen kommer, den, og du kommer deg hjem.

Men denne mellomtiden, hvor du står og speider og minuttene går, og du sier til deg selv at joda. Den er bare forsinket. Selv om det omtrent ikke er en bil på veien, for det er en stille søndag. Den tiden er du full av tillit til folk du ikke kjenner. Til et system du ikke kontrollerer. Det er litt fint og rørende.

Omtrent som å skrive innlegg på forfatterbloggen i disse dager. Skuta er et spøkelsesskip. Ingen leser, ingen skriver, verken innlegg eller kommentarer. Likevel holder jeg på. Det er på tide å takke for seg, traske over veien og hoppe på bussen mot byen. Vi sees der. 

Kommentarer:

Takk til deg Mary, for alle dine glitrende innlegg og kommentarer.

Skrevet av Ante , 17:15, tirsdag 10. august 2010 #

Takk for at du har lest med entusiasme! Jeg har hatt stor glede av dine innlegg her også!

Skrevet av mary , 18:02, tirsdag 10. august 2010 #

Jeg var på Verdens ende i sommer, Mary, en kald og vindfylt sommerdag. Langs veien, både utover og på hjemturen, stod det folk og ventet på bussen i blåsten, hutrende, trampende.

Tillit er en usynlig mekanisme som er dønn nødvendig for ethvert komplekst samfunn, og som du har funnet et treffende og konkret bilde på i teksten over.

Fin beskrivelse av bloggdød også.

Min buss kommer ikke riktig enda, men vi sees i byen.

Skrevet av mettebergsommann , 17:30, onsdag 11. august 2010 #

Elsker dinne innlegg Mary. DU MÅ ALDRI SLUTTE Å SKRIVE... Hvor kommer du til å holde til? Solobloggen din?

Skrevet av Cipp , 22:42, onsdag 11. august 2010 #

Elsker dinne innlegg Mary. DU MÅ ALDRI SLUTTE Å SKRIVE... Hvor kommer du til å holde til? Solobloggen din?

Skrevet av Cipp , 22:57, onsdag 11. august 2010 #

Cipp: jeg kommer ikke til å slutte å skrive. Jeg har vært avhengig for lenge;). Vet ikke riktig hvor eller om jeg skaffer meg ny blogg ennå. Jeg skal nok kringkaste en evt ny side til mine trofaste lesere. Hva skal jeg ellers med blogg?

Mette: verdens ende er (om mulig) enda mer forblåst enn Hvasser. Vind er best på film og bilder, og verst når man venter på bussen eller ligger på en sandstrand med ansiktet mot vindretningen. Jeg har fått sandblåste øyne i sommer. Tillit, ja. Essensielt. I alle ledd.

Vi præikas!

Skrevet av mary , 09:56, torsdag 12. august 2010 #

Joda leser, selv om det ikke blir mye til skriving, kanskje har man faktisk sluttet, tiden vil vise. Hverdagen starter iallefall om ikke mange timer, men med det også et litt mer stabilt nett! Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Skal lese meg opp og finne ut hvor alle er... Ikke forsvinn!

Takk for brilliante innlegg, mary - som alltid!

Skrevet av Petronella , 11:25, torsdag 12. august 2010 #

En vakker dag når skyene er langt borte, vinden svak, og bare rislingen fra ospebladene høres, kunne jeg gått tenkt meg og stått på samme busstopp som deg, Mary. Hvis bussen var forsinket, tror jeg vi skulle fått tiden til å gå:-)

Takk for friske innlegg og ellers dialoger både her og under andres innlegg.

Skrevet av oregano , 14:01, torsdag 12. august 2010 #

Petro: du har ikke sluttet. Jeg har ikke sluttet. Vi skrives! Og leses!

oregano: det hadde vært skikkelig hyggelig. Kanskje vi hadde latt bussen kjøre og ventet på neste også. Takk selv, og lykke til med videre skriving og lesing!

Skrevet av mary , 20:10, fredag 13. august 2010 #

Skriv en kommentar til innlegget:

For å kommentere må du være innlogget.
 
© bloodymary