Vårjevndøgn

Vårjevndøgn. Dagpåfugløye. Jeg kan av en eller annen grunn ikke tenke på det ene ordet uten å komme på det andre. Ingen dagpåfugløyne i dag. Bare vårjevndøgn. Det skal bety at solen står i senit et eller annet sted. Tror det er ekvator. Jeg har aldri vært i tropiske strøk. Det kunne jeg godt tenkt meg å være nå.

Istedet sitter jeg her på "det andre" kontoret, og har post å åpne og pappesker å hive. Jeg har fremdeles ikke hatt baller til å hive den cowboyjenta, og det er så utrolig fjernt at jeg gidder ikke å tenke på det. Langt mindre skrive mer om det. Story of my life.

Det er ikke så lenge siden alt virket mulig. Da mener jeg alt. Det er ikke slik lenger. Det meste virker nærmest umulig. For kanskje bare ti år siden var verden grenseløs og full av lure og rare veier, alle like sannsynlige. Nå er det som om det har grodd til en tjukk skog rundt overalt, og de fleste mulighetene som virket mulige er hrmf, ja. Nostalgica.

Nå er jeg ikke ute etter å smitte det glade bloggfolk med generell motløshet. Det er ingen grunn til å være motløs. Det er mer kaffe på kanna, for å si det sånn. Koppen er halvfull og alt det. Det er bare jeg som er halvtom.

En periode fikk jeg det for meg at hvis jeg bare kunne øve meg på å snakke. Altså. Jeg kan snakke, og jeg snakker til og med ganske tydelig, og ikke sjelden ler folk. Så jeg kan snakke, det er ikke det. Men ikke sjelden henger setninger ufullførte i eh. lufta. De henger jo ikke i lufta, da, siden de ikke har materie, etter at lydbølgene enten har truffet noen trommehinner eller ikke (jeg snakker ganske så mye med meg sjøl, uten at det gir meg noe større troverdighet. Middelet øver vold på målet, kan du si). Men, altså. Det er ikke ofte jeg fullfører setninger eller ressonementer som ikke er i skrift. Det er jo urkomisk. Sån er det kanskje for fler, og jeg kan jo trøste meg med at det fins mange som ikke gjør noe som helst i skrift, etter den obligatoriske skolegangen.

Det var umulig, viste det seg. Å gjøre noe med min usammenhengende tale. Den hafter fremdeles ved meg, og ingen kommenterer det, så det er kanskje bare jeg selv som legger merke til det. eller overdriver den potensielle fullførelsen i mitt eget hode. Vi vet heldigvis ikke alt om oss selv.

Det eneste jeg vet om meg selv er at min faglige motivasjon har gjemt seg så godt at det der umulig å i det hele tatt ane at den noen gang har eksistert. Jeg har dessuten glemt hva som er så forbanna interessant med litteratur og samfunn og kunst og klasseskiller og sånt.

I går gikk jeg i seng klokka 20.15, og tok med meg fire bøker:

Jonathan Safran Foer: Ekstremt høyt og utrolig nært. jeg ante ikke noe om den på forhånd, og ble faktisk ikke så lite glad og overveldet over sprelske påhitt i åpningen. Jeg regner ikke med at det fortsetter sånn resten av boka, men det hadde i grunnen vært greit det også.  Jeg leste tjue sider, så var jeg vekk. Tilbake lå tre uleste eller halvleste, da, for jeg har lest en del i dem før.

Ingvar Ambjørnsen: Noveller i samling

Lars et eller annet,Svendsen, tror jeg: Kjedsomhetens filosofi

Diverse (en antologi i en Gyldendal-serie som heter gyldendals upopulære eller noe): Mannlig og kvinnelig i Vestens filosofi

Men, altså: all grunn til å glede seg, for det er vårjevndøgn, og vi slipper å kle oss i refleks fra topp til tå for ikke å bli påkjørt av rabiate morgen-mercedeser.

Time to be nice med kunder som vil at jeg skal måle hjertene i vaffeljernet, eventuelt komme hjem til dem i kveld og kjøre en prøverunde med ulike vaffeljern, slik at de er sikre på at de tohundreogseksti kronene vaffeljernet koster ikke blir investert forgjeves.

-Pengeplasserere!

Bloodyargh!

Posted at 11:24AM mar 21, 2007 by mary in biografisk tilsnitt  |  Kommentarer[14]