Mens rea - del 2

2 Familiefryd

            Det var i ferd med å bli mørkere i det Linda satte lasagnen inn i ovnen. Hun hadde akkurat tatt ut middelhavsbrødet og skulle til å begynne med salaten i det guttene kom inn. Andreas og faren hadde brukt store deler av dagen på å rydde snø, og å bygge akebakke med hopp. Jonas delte foreløpig ikke storebrorens begeistring for aktiviteter utendørs, ikke midtvinters i det minste. Han lå på gulvet i stua og var opptatt av tegnefilm og egne kunstverk. Gladelig tok han heller del i huslige sysler sammen med moren, i den grad små barn klarer å hjelpe til. Men, han klarte alltids å sørge for at hun fikk kubber nok til å legge i peisen når hun satte seg ned for å fyre. Han var mer lik henne enn broren som så ut til å ta mest etter faren.      
            Rune hadde juleferie fra jobben og koste seg hjemme med henne og guttene. Og den lille hobbyboden i underetasjen hvor han kunne snekre selv om han hadde fri. I mindre skala enn på jobb, selvfølgelig. Men, det ga han kreative friheter han ikke hadde med eneboliger, leiligheter og andre seriøse prosjekt. Hun likte roen han fikk av å pusle med en bokhylle, et hjørneskap eller noe så enkelt som et stativ for toalett-ruller.
            ”Mammaaaa!” Entusiasme ble lett utløst i oppspilthet når Andreas opplevde at hans forventning til egne ideer ble lett overgått av farens enkle og direkte tilnærming til å leke. ”Du bare må komme og se hoppet, og bakken, og hvor høyt jeg kjører!” Ekstasen var til å føle på. Gutten kom til å være vanskelig å holde inne resten av ferien.
            ”Jeg gleder meg til å se det, om vi rekker det i kveld. Det er ikke lenge før middag, etterpå skal du og lillebror være flinke gutter og høre på pappa når jeg går ut med jentene. Men, jeg lover at i mårra skal jeg finne frem ski-buksa og selv bli med deg ut.” Selv om han hadde pokerfjes i en alt for ung alder, kunne moren se den midlertidige skuffelsen et lite øyeblikk. ”Andreas, jeg lover. Kle av deg nå, så følger jeg deg på badet mens pappa passer maten og Jonas.”

            Jonas hadde mistet gaffelen for n’te gang, og før den hadde landet på gulvet var Rune og Linda i ferd med stein-saks-papir for å se hvem som måtte krabbe under bordet denne gangen. Uansett taktikk virket det på Rune som om det alltid var han som havnet under bordet. Denne gangen hadde papir kommet til kort. På bordet var det noen som glapp tak med sin gaffel, og den skjærende lyden dro gjennom marg og beina så han ble frossen tvers gjennom. Verre lyd kunne ærlig talt ikke finnes. Under bordet var han skjult av duken og la merke til at skjørtet hennes hadde krøpet litt opp. Han fant gaffelen til Jonas inntil veggen. På vei til å rygge ut igjen ble fristelsen for stor, og han bøyde seg frem og kysset henne på innsiden av låret. Hun rykket til, og til hans store forundring kunne han se at hun var truseløs. Det tilhørte sjeldenhetene at hun gikk i annet enn skjørt av ulike lengder, men truseløs hadde han aldri sett henne før.
            Han kom seg og ga gaffelen til minstemann. Jonas satt rolig på stolen, han hadde gått over til å dyppe brød i lasagne og salat. Linda var opptatt med sin egen tallerken og så ikke på han med en gang, men når hun tittet opp måtte han ha hatt et spørrende uttrykk i ansiktet. Han kjente varmen bre seg i ansiktet når hun låste blikket hans, og smilte slik hun ofte hadde hatt for vane det året de ble samboere. Noen ganger skulle han ønske at han ikke følte seg så enkel, men der i mot selv kunne trollbundet henne. Han visste godt når han rødmet. Selv etter snart ti år klarte hun det fremdeles.

            ”Mamma, kan jeg få lov til å gå fra bordet?” Andreas satt på kjøkkenstolen med pendlende bein og så ned på en tom tallerken. Faren hadde tydelig aktivert gutten, for den skrinne kroppen hadde slukt unna to porsjoner lasagne og nesten et halvt brød i tillegg. Nå så det mest ut som han var i ferd med å trille av stolen. Hun så på klokka.
            ”Ja, du kan ta med deg broren ut på stua. Jeg tror kanskje de viser Emil i Lønneberget før barne-TV.” Jonas gryntet plutselig til. Han hadde vært stille store deler av dagen hittil, men han hørtes godt når han hadde han noe å si.
”Nei, ikke Emil. Jeg vil se Tom & Jerry.” Han stirret på storebroren, moren og tilbake på Andreas igjen. Andreas så på broren, moren og lillebroren igjen. De var uenige for å være uenige. Og begge søkte støtte hos moren som ble sittende stum midt i mellom. De visste alle tre at Andreas mislikte Tom og Jerry, men det var fordi han lo så han skreik og nesten tissa i buksa.
            ”Da kan du ikke sitte der, lillebror,” sa moren, og imiterte stemmen til Karius. Guttene begynte å le, selv faren humret litt når hun satte i gang med stemmene sine. Stolene rakk ikke å stoppe før guttene hadde overlatt foreldrene til hverandre og var ute på stua. Hun smilte over bordet til han og strøk han på utsiden av kneet med tåspissene sine.

            ”Fikk dere dreisen på hoppet?” Hun selv husket sine barndomsvintere med glede. Oppvokst på landet uten den tette bebyggelse, for mange biler eller fremmede. Her hadde man nesten naboen på soverommet.
            Rune ristet lett på hodet og slapp løs en liten latter. ”Det kunne gjerne ha snødd mer, for hoppet sin skyld. Han bryr seg ikke om å hoppe langt. Han skal hoppe høyt. Vi brukte mer tid på å fylle bakken nedenfor enn vi brukte på å bygge hoppet.”
Hun smilte. Guttene hadde litt fra begge foreldrene allikevel. Rune var ikke av den dristige og vågale typen, men hadde latt henne hoppe alene i strikk. Under en stilltiende protest. Like fullt hadde hun sett det på han, under lettelsen, at han var stolt av henne og glad på hennes vegne når hun hadde kommet opp igjen. Hun var glad han hadde latt henne gjennomføre det. Det var ikke uten frykt hun hadde klatret over rekkverket på broa, men var ikke det et poeng? Å møte fryktens ansikt, og komme seirende ut av kampen. Etter hoppet hadde hun bestemt seg for å vente med å hoppe i fallskjerm. I hvert fall til begge guttene var begynt på skolen. Det var jo en risiko forbundet med å være vågal, og hun hadde selvfølgelig tenkt på de tre guttene sine før hoppet. Men, hun hadde blitt overrasket over at hun tenkte mer på dem etterpå. Og hvor stor pris hun hadde satt på de små ting hun tidligere hadde tatt for gitt.
            ”Jeg ordner kjøkkenet, hvis du vil bruke litt tid før du skal ut.” Han begynte å rydde bordet. Guttenes tomme tallerkener sto allerede på oppvaskbenken. Rune flyttet de til kummen, og la de to andre i. Hun hadde ryddet lasagne og salat av bordet, og pakket det inn i plastfole. Bordet så ikke ut, men det var vel noe av sjarmen med å ha to gutter på den alderen. Andreas var allikevel den som sålet mest, selv om han var eldst. I det han slengte kluten på bordet, så han gjennom vinduet at månen var i ferd med å trenge gjennom den stadig mørkere himmelen. Det var ikke til å unngå at brødsmuler falt på gulvet sammen med en klatt lasagne, men han lot det ligge. Gulvet kunne han ta når guttene hadde lagt seg. Han skylte kluten, og fylte vann over oppvasken. Fra stua hørte han at Tom fikk gjennomgå som vanlig, og frys fast i det han snudde seg. Hun hadde lent seg over bordet og trukket skjørtet opp på hoftene.

            ”Du kunne heller feid over meg i stedet for gulvet,” ertet hun og så på han igjen. På akkurat samme måte som i sted. Hun hvilte armene på bordet så brystene samlet seg foran henne. Han klarte ikke annet enn å svelge. Hun smilte av reaksjonen og kom smilende mot han. Skjørtet falt ned igjen.
            ”Hadde vi bare hatt tid alene, snupp.” Hun slengte armene rundt halsen hans og kysset han lett før hun snudde seg og gikk mot badet. Han ble stående paralysert tilbake.

Posted at 10:15PM jan 28, 2010 by Borders in Poesi  |  Kommentarer[1]

Mens Rea - del 1

Innlegget er første kapittel av et manus jeg la fra meg etter ca 7000 ord. Jeg satte arbeidet på pause da jeg havnet i konflikt med meg selv om hvilken av veiene jeg videre skulle ta. Manuset ligger der synlig og stjeler litt oppmerksomhet fra meg, så en eller annen gang blir jeg å fullføre.

1 Chris Rea

                Smatting var en av største irritasjonsfaktorene for Rune. Lydene av mat, spytt og tunge som veltet seg i munnhulen. For ikke å glemme leppene som snertet til hver gang en lukket munn fant på å åpne seg. Han kunne ikke utstå det, og hadde heller aldri skjønt poenget med matpause på jobb. Sosialisering, som de kalte det. Han likte heller å ta seg en mindre matbit flere ganger gjennom dagen i stedet for full nistepakke midt på dagen. Lunsj ble alt for mye prat, og litt for lite mat.
               
                Men, alt var ikke sort-hvitt. Han hadde ikke utviklet total intoleranse mot smatting. Linda hadde sovnet i setet ved siden av han ganske tidlig etter at de hadde kjørt fra hennes foreldre. De hadde tatt en førjulstur med ungene. Hans svigerfamilie var invitert til sydligere breddegrader i julen, og de hadde takket ja til tross for deres sterke bånd til tradisjoner og høytider. Nå hadde hun nettopp minnet han på at hun fremdeles holdt i et usynlig bånd mellom dem. Det var ikke nødvendig å være bundet for å sitte fast. Han hadde akkurat sett på henne i det hun svelgte unna spytt som hadde samlet seg i munnhulen, og smattet i søvne. Forstyrret hadde hun børstet litt av panneluggen vekk fra ansiktet som om noen kilte henne med en fjær under nesa. Selv i søvne klarte hun å avvæpne han. Irritasjonen over at hun sovnet, var borte som dugg for solen. Han så fremover på veien igjen. Det snødde ikke så mye, men fillene var store som putevar.

                Jo flere biler bak seg, jo fortere ville de komme hjem. En time før de var hjemme, kom de til å møte anleggsmaskiner, midlertidige innsnevringer av veien og dermed kø. Men, det spilte ingen rolle hvor mange biler som lå bak når han ikke visste hvor mange som lå foran. Dermed kom de antageligvis til å bruke like lang tid hjem, uansett hvor de lå. Han bestemte seg for å holde plassen bak traileren. I speilet så han Jonas sitte rett bak seg, fastspent i barnestolen som en gigantisk pose erter. Bare beltet holdt han fra å ramle ned bak førersetet eller til høyre ut av stolen. Han lot blikket slippe speilet og så igjen på bakdørene til 18 hjul med syltetøy fra fabrikken hvor reklamen ville ha deg til å tro at hundretalls bestemødre lagde syltetøy for hånd. Han smilte av tanken. Hjemmelaget syltetøy, uansett bær. Hjemmebakt brød. Luftig, klebrig og varmt rett ut av ovnen. Da måtte det være jordbærsyltetøy. Vindusviskerne feide enda en gang frontruta ren. Han tittet i setet bak henne, Andreas var fremdeles våken.

                ”Pappa? Tror du det kommer mye snø hjemme så vi kan ta frem akebrettene og lage hopp?” Fem-åringen hadde lent seg fremover og stirret med spente øyne foran bilen.
”Er det like mye snø hjemme, så får du hjelpe til med å måke.” sa han alvorlig, og holdt tilbake et smil. Eldstemann hadde vokst mye på å bli storebror og hjalp til hjemme like mye på eget initiativ som de måtte be han om å gjøre sitt.
”Kan vi ikke bruke den snøen om det er for lite i bakken? Jeg kan måke, så kan du hive det ned.” Entusiasmen tiltok bare med alderen, og lot seg sjeldent skjule. Spesielt når det var snakk om noe som var morsomt.
”Slapp av, Andreas. Det blir nok både hopp og snømann i år.” Han snudde seg og blunket lurt. ”Men, sett deg tilbake. Du får ikke lov til å lene deg fremover på den måten.” Guttungen plukket opp øretelefonene og satte i gang dvd-spilleren rett bak morens hode.

                Det var helt stille i bilen. For at han ikke skulle vekke de andre, hadde han skrudd ned radioen så den blandet seg med motorduren og lydene utenfra. Nå var det ikke så lenge til de var hjemme. Veien var ikke lengre mørklagt og omkranset av skog, men gikk nå gjennom bebygde strøk som stadig ble tettere. Musikken på radioen forsvant til fordel for en nyhetssending, så han skrudde av radioen igjen. Mens blinkende gule lys gjorde han oppmerksom på innsnevring av kjørefeltet foran seg, tenkte han at neste gang skulle hun få lov til å kjøre. Trolig kom han til å være våken, så det spilte ingen rolle allikevel. Derfor var det bare familiens natur at bilnøklene lå i jakkelommene hans, i stedet for å henge på veggen i gangen. Han kjørte alltid, men hun sov sjeldent. De hadde som regel noe å snakke om, noen ganger lyttet de bare til musikk. Om de ikke konkurrerte i morsomme skilt, absurde syn eller ”mann med hatt”. Andreas hadde for vane å bryte inn, men det var en sjeldenhet at noe var viktigere enn film. Det var nesten bare i bilen han hadde ro i kroppen. Jonas sov som regel når de kjørte. Så de var overlatt til hverandre, slik han nå tenkte at hun hadde overlatt han til seg selv.

* * *

                I det han svingte bilen ned foran inngangspartiet så han at Andreas hadde fått ønsket sitt oppfylt. Hjemme var det kommet snø nok til at akebrettene skulle flytte seg. Klarte de å bygge et hopp og, så ville han nok også lande mykt. Linda rettet på seg i det hun merket at bilen sto i ro. Hun så ut, på deres del av tomanns-boligen som nå lå mørk. 
                ”Jeg skjønner ikke hvorfor, men jeg blir så trøtt hver gang jeg har vært hjemme.” Hun rettet seg opp, løsnet setebeltet og tittet i baksetet hvor Jonas nå nærmest lå nedsunket i midten av barnestolen og Andreas var lent mot døra. ”Har du kjørt hele turen uten selskap?”
Han trakk på smilebåndet og strøk henne over kinnet. ”Nei, Andreas var oppslukt av været den lille stunden han ikke hadde ro i kroppen. Jonas har vært seg selv, mens du smattet litt for deg selv i blant.” Hun klynket bevisst når han nappet henne i øreflippen med fingrene.
”Jeg går og låser opp om du tar posen med erter bak meg, så bærer jeg inn potetsekken om han ikke våkner snart.”
                Snøen måtte ha falt hele helgen her i lavlandet. Den nådde han nesten opp til ankelen i det han trådde ut av bilen og lot døra falle rolig igjen. Bak bilen møtte han sitt livs utkårede og fanget henne kjapt i det de gikk forbi hverandre. De spant rundt hverandre og hun endte lent inn mot bakdøra på stasjonsvogna.
                ”Ikke et lite kyss, kjære? Først sovner du, og nå går du rett forbi meg? Tror kanskje du hadde hatt godt av en liten tur i snøhaugen naboen har begynt på.” Han dro lurt på smilebåndet, og bøyde seg ned som for å løfte henne opp.
”Neeei, du kan bare pr..” kom det ut av henne før han ga henne et raskt kyss og gikk mot inngangsdøra for å låse opp.

Posted at 10:47AM jan 25, 2010 by Borders in Poesi  |  Kommentarer[2]

Førjulsmardrøm

Jeg hadde dratt gardinene for vinduet, håpet på å overdøve stillheten fra det stummende mørke som trengte seg inn mot min stue. Knirkingen fra lenestolen avbrøt nyhetene som atter bragte krig, elendighet, ulykker og triste skjebner inn i min komfortsone. Fra kaffekoppen steg en tynn strime av dårlig betalt for hardt arbeid ut av det kokende vannet jeg hadde tilsatt. Jeg bodde ikke i luksus selv. Men jeg hadde tak over hodet, og hver kveld kunne jeg legge meg uten frykt.

(..jeg er ikke død. FB vil snart oppleve litt mer av meg...)

Posted at 01:24PM des 06, 2009 by Borders in Poesi  |  Kommentarer[1]