Mens Rea - del 1

Innlegget er første kapittel av et manus jeg la fra meg etter ca 7000 ord. Jeg satte arbeidet på pause da jeg havnet i konflikt med meg selv om hvilken av veiene jeg videre skulle ta. Manuset ligger der synlig og stjeler litt oppmerksomhet fra meg, så en eller annen gang blir jeg å fullføre.

1 Chris Rea

                Smatting var en av største irritasjonsfaktorene for Rune. Lydene av mat, spytt og tunge som veltet seg i munnhulen. For ikke å glemme leppene som snertet til hver gang en lukket munn fant på å åpne seg. Han kunne ikke utstå det, og hadde heller aldri skjønt poenget med matpause på jobb. Sosialisering, som de kalte det. Han likte heller å ta seg en mindre matbit flere ganger gjennom dagen i stedet for full nistepakke midt på dagen. Lunsj ble alt for mye prat, og litt for lite mat.
               
                Men, alt var ikke sort-hvitt. Han hadde ikke utviklet total intoleranse mot smatting. Linda hadde sovnet i setet ved siden av han ganske tidlig etter at de hadde kjørt fra hennes foreldre. De hadde tatt en førjulstur med ungene. Hans svigerfamilie var invitert til sydligere breddegrader i julen, og de hadde takket ja til tross for deres sterke bånd til tradisjoner og høytider. Nå hadde hun nettopp minnet han på at hun fremdeles holdt i et usynlig bånd mellom dem. Det var ikke nødvendig å være bundet for å sitte fast. Han hadde akkurat sett på henne i det hun svelgte unna spytt som hadde samlet seg i munnhulen, og smattet i søvne. Forstyrret hadde hun børstet litt av panneluggen vekk fra ansiktet som om noen kilte henne med en fjær under nesa. Selv i søvne klarte hun å avvæpne han. Irritasjonen over at hun sovnet, var borte som dugg for solen. Han så fremover på veien igjen. Det snødde ikke så mye, men fillene var store som putevar.

                Jo flere biler bak seg, jo fortere ville de komme hjem. En time før de var hjemme, kom de til å møte anleggsmaskiner, midlertidige innsnevringer av veien og dermed kø. Men, det spilte ingen rolle hvor mange biler som lå bak når han ikke visste hvor mange som lå foran. Dermed kom de antageligvis til å bruke like lang tid hjem, uansett hvor de lå. Han bestemte seg for å holde plassen bak traileren. I speilet så han Jonas sitte rett bak seg, fastspent i barnestolen som en gigantisk pose erter. Bare beltet holdt han fra å ramle ned bak førersetet eller til høyre ut av stolen. Han lot blikket slippe speilet og så igjen på bakdørene til 18 hjul med syltetøy fra fabrikken hvor reklamen ville ha deg til å tro at hundretalls bestemødre lagde syltetøy for hånd. Han smilte av tanken. Hjemmelaget syltetøy, uansett bær. Hjemmebakt brød. Luftig, klebrig og varmt rett ut av ovnen. Da måtte det være jordbærsyltetøy. Vindusviskerne feide enda en gang frontruta ren. Han tittet i setet bak henne, Andreas var fremdeles våken.

                ”Pappa? Tror du det kommer mye snø hjemme så vi kan ta frem akebrettene og lage hopp?” Fem-åringen hadde lent seg fremover og stirret med spente øyne foran bilen.
”Er det like mye snø hjemme, så får du hjelpe til med å måke.” sa han alvorlig, og holdt tilbake et smil. Eldstemann hadde vokst mye på å bli storebror og hjalp til hjemme like mye på eget initiativ som de måtte be han om å gjøre sitt.
”Kan vi ikke bruke den snøen om det er for lite i bakken? Jeg kan måke, så kan du hive det ned.” Entusiasmen tiltok bare med alderen, og lot seg sjeldent skjule. Spesielt når det var snakk om noe som var morsomt.
”Slapp av, Andreas. Det blir nok både hopp og snømann i år.” Han snudde seg og blunket lurt. ”Men, sett deg tilbake. Du får ikke lov til å lene deg fremover på den måten.” Guttungen plukket opp øretelefonene og satte i gang dvd-spilleren rett bak morens hode.

                Det var helt stille i bilen. For at han ikke skulle vekke de andre, hadde han skrudd ned radioen så den blandet seg med motorduren og lydene utenfra. Nå var det ikke så lenge til de var hjemme. Veien var ikke lengre mørklagt og omkranset av skog, men gikk nå gjennom bebygde strøk som stadig ble tettere. Musikken på radioen forsvant til fordel for en nyhetssending, så han skrudde av radioen igjen. Mens blinkende gule lys gjorde han oppmerksom på innsnevring av kjørefeltet foran seg, tenkte han at neste gang skulle hun få lov til å kjøre. Trolig kom han til å være våken, så det spilte ingen rolle allikevel. Derfor var det bare familiens natur at bilnøklene lå i jakkelommene hans, i stedet for å henge på veggen i gangen. Han kjørte alltid, men hun sov sjeldent. De hadde som regel noe å snakke om, noen ganger lyttet de bare til musikk. Om de ikke konkurrerte i morsomme skilt, absurde syn eller ”mann med hatt”. Andreas hadde for vane å bryte inn, men det var en sjeldenhet at noe var viktigere enn film. Det var nesten bare i bilen han hadde ro i kroppen. Jonas sov som regel når de kjørte. Så de var overlatt til hverandre, slik han nå tenkte at hun hadde overlatt han til seg selv.

* * *

                I det han svingte bilen ned foran inngangspartiet så han at Andreas hadde fått ønsket sitt oppfylt. Hjemme var det kommet snø nok til at akebrettene skulle flytte seg. Klarte de å bygge et hopp og, så ville han nok også lande mykt. Linda rettet på seg i det hun merket at bilen sto i ro. Hun så ut, på deres del av tomanns-boligen som nå lå mørk. 
                ”Jeg skjønner ikke hvorfor, men jeg blir så trøtt hver gang jeg har vært hjemme.” Hun rettet seg opp, løsnet setebeltet og tittet i baksetet hvor Jonas nå nærmest lå nedsunket i midten av barnestolen og Andreas var lent mot døra. ”Har du kjørt hele turen uten selskap?”
Han trakk på smilebåndet og strøk henne over kinnet. ”Nei, Andreas var oppslukt av været den lille stunden han ikke hadde ro i kroppen. Jonas har vært seg selv, mens du smattet litt for deg selv i blant.” Hun klynket bevisst når han nappet henne i øreflippen med fingrene.
”Jeg går og låser opp om du tar posen med erter bak meg, så bærer jeg inn potetsekken om han ikke våkner snart.”
                Snøen måtte ha falt hele helgen her i lavlandet. Den nådde han nesten opp til ankelen i det han trådde ut av bilen og lot døra falle rolig igjen. Bak bilen møtte han sitt livs utkårede og fanget henne kjapt i det de gikk forbi hverandre. De spant rundt hverandre og hun endte lent inn mot bakdøra på stasjonsvogna.
                ”Ikke et lite kyss, kjære? Først sovner du, og nå går du rett forbi meg? Tror kanskje du hadde hatt godt av en liten tur i snøhaugen naboen har begynt på.” Han dro lurt på smilebåndet, og bøyde seg ned som for å løfte henne opp.
”Neeei, du kan bare pr..” kom det ut av henne før han ga henne et raskt kyss og gikk mot inngangsdøra for å låse opp.

Posted at 10:47AM jan 25, 2010 by Borders in Poesi  |  Kommentarer[2]