Mens rea - del 2

2 Familiefryd

            Det var i ferd med å bli mørkere i det Linda satte lasagnen inn i ovnen. Hun hadde akkurat tatt ut middelhavsbrødet og skulle til å begynne med salaten i det guttene kom inn. Andreas og faren hadde brukt store deler av dagen på å rydde snø, og å bygge akebakke med hopp. Jonas delte foreløpig ikke storebrorens begeistring for aktiviteter utendørs, ikke midtvinters i det minste. Han lå på gulvet i stua og var opptatt av tegnefilm og egne kunstverk. Gladelig tok han heller del i huslige sysler sammen med moren, i den grad små barn klarer å hjelpe til. Men, han klarte alltids å sørge for at hun fikk kubber nok til å legge i peisen når hun satte seg ned for å fyre. Han var mer lik henne enn broren som så ut til å ta mest etter faren.      
            Rune hadde juleferie fra jobben og koste seg hjemme med henne og guttene. Og den lille hobbyboden i underetasjen hvor han kunne snekre selv om han hadde fri. I mindre skala enn på jobb, selvfølgelig. Men, det ga han kreative friheter han ikke hadde med eneboliger, leiligheter og andre seriøse prosjekt. Hun likte roen han fikk av å pusle med en bokhylle, et hjørneskap eller noe så enkelt som et stativ for toalett-ruller.
            ”Mammaaaa!” Entusiasme ble lett utløst i oppspilthet når Andreas opplevde at hans forventning til egne ideer ble lett overgått av farens enkle og direkte tilnærming til å leke. ”Du bare må komme og se hoppet, og bakken, og hvor høyt jeg kjører!” Ekstasen var til å føle på. Gutten kom til å være vanskelig å holde inne resten av ferien.
            ”Jeg gleder meg til å se det, om vi rekker det i kveld. Det er ikke lenge før middag, etterpå skal du og lillebror være flinke gutter og høre på pappa når jeg går ut med jentene. Men, jeg lover at i mårra skal jeg finne frem ski-buksa og selv bli med deg ut.” Selv om han hadde pokerfjes i en alt for ung alder, kunne moren se den midlertidige skuffelsen et lite øyeblikk. ”Andreas, jeg lover. Kle av deg nå, så følger jeg deg på badet mens pappa passer maten og Jonas.”

            Jonas hadde mistet gaffelen for n’te gang, og før den hadde landet på gulvet var Rune og Linda i ferd med stein-saks-papir for å se hvem som måtte krabbe under bordet denne gangen. Uansett taktikk virket det på Rune som om det alltid var han som havnet under bordet. Denne gangen hadde papir kommet til kort. På bordet var det noen som glapp tak med sin gaffel, og den skjærende lyden dro gjennom marg og beina så han ble frossen tvers gjennom. Verre lyd kunne ærlig talt ikke finnes. Under bordet var han skjult av duken og la merke til at skjørtet hennes hadde krøpet litt opp. Han fant gaffelen til Jonas inntil veggen. På vei til å rygge ut igjen ble fristelsen for stor, og han bøyde seg frem og kysset henne på innsiden av låret. Hun rykket til, og til hans store forundring kunne han se at hun var truseløs. Det tilhørte sjeldenhetene at hun gikk i annet enn skjørt av ulike lengder, men truseløs hadde han aldri sett henne før.
            Han kom seg og ga gaffelen til minstemann. Jonas satt rolig på stolen, han hadde gått over til å dyppe brød i lasagne og salat. Linda var opptatt med sin egen tallerken og så ikke på han med en gang, men når hun tittet opp måtte han ha hatt et spørrende uttrykk i ansiktet. Han kjente varmen bre seg i ansiktet når hun låste blikket hans, og smilte slik hun ofte hadde hatt for vane det året de ble samboere. Noen ganger skulle han ønske at han ikke følte seg så enkel, men der i mot selv kunne trollbundet henne. Han visste godt når han rødmet. Selv etter snart ti år klarte hun det fremdeles.

            ”Mamma, kan jeg få lov til å gå fra bordet?” Andreas satt på kjøkkenstolen med pendlende bein og så ned på en tom tallerken. Faren hadde tydelig aktivert gutten, for den skrinne kroppen hadde slukt unna to porsjoner lasagne og nesten et halvt brød i tillegg. Nå så det mest ut som han var i ferd med å trille av stolen. Hun så på klokka.
            ”Ja, du kan ta med deg broren ut på stua. Jeg tror kanskje de viser Emil i Lønneberget før barne-TV.” Jonas gryntet plutselig til. Han hadde vært stille store deler av dagen hittil, men han hørtes godt når han hadde han noe å si.
”Nei, ikke Emil. Jeg vil se Tom & Jerry.” Han stirret på storebroren, moren og tilbake på Andreas igjen. Andreas så på broren, moren og lillebroren igjen. De var uenige for å være uenige. Og begge søkte støtte hos moren som ble sittende stum midt i mellom. De visste alle tre at Andreas mislikte Tom og Jerry, men det var fordi han lo så han skreik og nesten tissa i buksa.
            ”Da kan du ikke sitte der, lillebror,” sa moren, og imiterte stemmen til Karius. Guttene begynte å le, selv faren humret litt når hun satte i gang med stemmene sine. Stolene rakk ikke å stoppe før guttene hadde overlatt foreldrene til hverandre og var ute på stua. Hun smilte over bordet til han og strøk han på utsiden av kneet med tåspissene sine.

            ”Fikk dere dreisen på hoppet?” Hun selv husket sine barndomsvintere med glede. Oppvokst på landet uten den tette bebyggelse, for mange biler eller fremmede. Her hadde man nesten naboen på soverommet.
            Rune ristet lett på hodet og slapp løs en liten latter. ”Det kunne gjerne ha snødd mer, for hoppet sin skyld. Han bryr seg ikke om å hoppe langt. Han skal hoppe høyt. Vi brukte mer tid på å fylle bakken nedenfor enn vi brukte på å bygge hoppet.”
Hun smilte. Guttene hadde litt fra begge foreldrene allikevel. Rune var ikke av den dristige og vågale typen, men hadde latt henne hoppe alene i strikk. Under en stilltiende protest. Like fullt hadde hun sett det på han, under lettelsen, at han var stolt av henne og glad på hennes vegne når hun hadde kommet opp igjen. Hun var glad han hadde latt henne gjennomføre det. Det var ikke uten frykt hun hadde klatret over rekkverket på broa, men var ikke det et poeng? Å møte fryktens ansikt, og komme seirende ut av kampen. Etter hoppet hadde hun bestemt seg for å vente med å hoppe i fallskjerm. I hvert fall til begge guttene var begynt på skolen. Det var jo en risiko forbundet med å være vågal, og hun hadde selvfølgelig tenkt på de tre guttene sine før hoppet. Men, hun hadde blitt overrasket over at hun tenkte mer på dem etterpå. Og hvor stor pris hun hadde satt på de små ting hun tidligere hadde tatt for gitt.
            ”Jeg ordner kjøkkenet, hvis du vil bruke litt tid før du skal ut.” Han begynte å rydde bordet. Guttenes tomme tallerkener sto allerede på oppvaskbenken. Rune flyttet de til kummen, og la de to andre i. Hun hadde ryddet lasagne og salat av bordet, og pakket det inn i plastfole. Bordet så ikke ut, men det var vel noe av sjarmen med å ha to gutter på den alderen. Andreas var allikevel den som sålet mest, selv om han var eldst. I det han slengte kluten på bordet, så han gjennom vinduet at månen var i ferd med å trenge gjennom den stadig mørkere himmelen. Det var ikke til å unngå at brødsmuler falt på gulvet sammen med en klatt lasagne, men han lot det ligge. Gulvet kunne han ta når guttene hadde lagt seg. Han skylte kluten, og fylte vann over oppvasken. Fra stua hørte han at Tom fikk gjennomgå som vanlig, og frys fast i det han snudde seg. Hun hadde lent seg over bordet og trukket skjørtet opp på hoftene.

            ”Du kunne heller feid over meg i stedet for gulvet,” ertet hun og så på han igjen. På akkurat samme måte som i sted. Hun hvilte armene på bordet så brystene samlet seg foran henne. Han klarte ikke annet enn å svelge. Hun smilte av reaksjonen og kom smilende mot han. Skjørtet falt ned igjen.
            ”Hadde vi bare hatt tid alene, snupp.” Hun slengte armene rundt halsen hans og kysset han lett før hun snudde seg og gikk mot badet. Han ble stående paralysert tilbake.

Posted at 10:15PM jan 28, 2010 by Borders in Poesi  |  Kommentarer[1]