Lidenskapelig Dostojevskij og omfavnelsen av livet

Jeg gjør stadig vekk nye ting. Helt, helt nye. Jeg orienterer meg på nytt, kan man si. Jeg omfavner bevegelser i livet mitt og møter dem med glede og entusiasme, i stedet for å rygge litt unna og la den lille, ensomme ulven i meg få overtaket.

Ved å møte bevegelser i livet med åpne armer, kan man slumpe til å oppleve ufattelig morsomme og givende ting.

Som her om dagen.

Et fremmed navn adder meg på Facebook. Når jeg møter på fremmede navn, pleier jeg å ignorere. Men noe stoppet meg: vedkommende var blant annet venn med en jeg gikk i klasse med på barneskolen, i Bergen. Jeg sendte en liten melding om at jeg dessverre ikke visste hvem hun var, men siden hun kjente XX, kunne det vel ikke være så farlig.
Hun svarte med det samme at hun hadde addet meg etter å ha sett en kommentar jeg hadde latt falle (en veldig snasen og overstrømmende kommentar, might I add), om et bilde, som tilfeldigvis var malt av henne.

Det ene tok det andre, og to dager senere stod jeg på en teppestabel (!) på en vernissage og leste fra Dostojevskijs «Idioten».

Kunstneren hadde nemlig latt seg inspirere av litteratur, Dostojevskijs kvinner og vakre supermodeller. Derfor henger nå, på rekke og rad, bokstavelig talt, Nastasia, Aglaya, Grushenka, Nadya; disse Dostojevskijs kvinneskikkelser som har fått ufortjent lite plass i verden, men forholdsvis stor i Dostojevskijs litteratur. Og slik har en helt spesiell utstilling sett dagens lys.

Jeg på min side, fikk oppleve Dostojevskijs lidenskap, språk og tørrvittighet på nytt.
Det er det som er så fantastisk med denne forfatteren; jeg oppdager ham om igjen og om igjen. Og jeg blir like forelsket og overrasket hver gang.

Det var derfor med skrekkblandet entusiasme og fryd jeg kastet meg over oppgaven å skulle formidle alt dette til et fullpakket, varmt og Champagnefylt galleri. For skal man kunne formidle denne forfatteren til folk som er «redde» for å lese ham, av frykt for at han er russisk og dermed tung, må man også være i stand til å formidle stemningene, som skifter hele tiden. Esklamere ved esklamasjoner. Banne høyt og uhemmet når det bannes. Og så videre.

Jeg tror jeg klarte det ganske bra. I alle fall var det mange som ilte til etterpå for å fortelle hvor flott det var. En herremann bemerket til og med at jeg hadde en vakker ring. Da jeg sa jeg hadde mistet en diamant, esklamerte han jammen litt han også, med Champagnekvalt lidenskap: «Jag är din saknade diamant!»

Og jammen møtte jeg ikke min gamle klassekamerat også.

Jeg elsker å omfavne bevegelsene i livet. Det er alltid en mening med dem.

Posted at 11:59PM apr 30, 2009 by caterina in Diverse  |  Kommentarer[9]