MAKTSTJÅLNE KUNSTNERE

Vår nasjon og dens innbyggeres identitet bygger for en stor del på hvordan forfattere, dramatikere, kunstnere, skuespillere, musikere har fortolket og sett sin samtid. Språket vårt er fullt av referanser og uttrykk hentet fra litteraturen. Her er det kanskje på sin plass å sitere Ibsen: «Dikt og forbannet løgn!», noe jeg synes tidens kulturdebatt bærer preg av.

Bildene vi danner for vårt indre når vi skal si noe høytidelig om Norge, er altså ofte sammenfallende med kunstverk og kunst.
Basert på ovenstående er det neppe noen som vil være uenig i kunstens betydning, eller kunstnerens viktige rolle i samfunnet. Problemene oppstår når man skal sette en pris på det, rene kroner og øre. For hva er kunsten egentlig verdt? Hvor mye skal opprettholdelse av norsk kunst og kultur, for ikke å si: kulturarv koste? Og ikke minst: Hvem skal betale?

Å regne ut at det lønner seg å hente opp olje fra Nordsjøen, er enkelt. Det er ikke vanskelig å se nytten i prosjektet. Å få folk til å forstå at prisen på en sykehusplass må betales er heller ikke spesielt komplisert. Det er åpenbare og enkle sammenhenger mellom penger brukt eller tjent, og hva man kan hente ut i andre enden av praktisk nytteverdi og målbare verdier.

Med kunsten er det verre. Det finnes ingen formler som kan benyttes for å fastslå verdien av at et menneske velger å bli forfatter, danser, skuespiller eller kunstmaler. Det finnes ingen kvantitativ metode for å måle verdien av at et menneske sitter og skriver på en upublisert bok eller jobber med en uferdig skulptur, uten en adressert resepient i andre enden.

For å forstå kunstens verdi må man bruke kvalitativ tenkning. Man må sette seg inn i ikke-lineære sammenhenger som krever tankens kraft. Man må utvikle sin forestillingsevne og ta fantasien i bruk. Og man må dyrke sin åndelighet og reflektere over det man ikke umiddelbart forstår.

Noen bøker krever mer av leseren enn andre. Noen kunstverk stiller betrakteren overfor større utfordringer enn det som oppfattes ved første øyekast. For noen vil oppgaven med å lese eller se være uoverkommelig. Dessverre oppfattes dette ofte som en barriere mellom kunstner og betrakter/leser. Det vi kan håpe på er at man allikevel ydmykt vedgår sin egen begrensning, og erkjenner at selv det man ikke forstår kan ha mening og verdi. Dessverre er det bare unntaksvis slik. En stadig større andel av befolkningen konkluderer isteden med at de står ovenfor noe totalt unyttig og meningsløst. Og som derfor ikke har verdi. («Det der ville ikke jeg hatt på veggen!», «Og det der kaller de kunst? Pføy!»)
I en verden som i stadig større grad preges av anti-intellektualisme og ekstreme holdninger, er det stadig vanskeligere å nå frem med en argumentasjon som ikke umiddelbart lar seg redusere til slagord og løpesedler. Kunstnernes behov for midler til å skape og leve uavhengig av etterspørsel og mangel på forståelse i samtiden, møter stadig mindre forståelse i en voksende del av befolkningen, godt hjulpet av markedsliberalistiske og populistiske politikere som er ute av stand til å vurdere kunstens egenverdi på kunstens premisser. Og på tanken om at det ikke er opp til samtiden å avgjøre hva som er viktig og riktig utvikling i fremtiden. I stedet må kunstnere tilpasse seg det markedet vil ha, eller slutte sitt virke.

En del av den manglende viljen til å forstå kunstens betydning, henger sammen med uviljen mot å innrømme at man ikke kan nok. Vet nok. Vil nok. Slik sett kan og skal kunsten være krevende.

Sammenligner man det med språk, blir det mer åpenbart hvor latterlig det er. Det blir som å reise til Frankrike uten å kunne språket, for så å vende hjem for å fortelle at franskmenn er komplette idioter. Ikke skjønte de hva jeg sa, og språket de snakket var ikke annet enn kaudervelsk.

Det finnes kunstnere i alle kategorier som tjener godt på sin kunst. Noen til og med svært godt. En del av dem betraktes som sammenfallende med norsk identitet og selvfølelse. Noen av dem har kommet dit de er basert på at de gjennom viktige år av sin kunstneriske utvikling har kunnet nyte godt av støtteordninger som gjorde det mulig å overleve. Støtteordninger som på ingen måte ga grunnlag for en overdådig livsførsel, men som ga arbeidsmuligheter og utviklingspotensial i viktige år. Kunsten er som all annen profesjon: Øvelse gjør mester. Midlene ble tilført uten spekulative begrunnelser om potensiell fremtidig markedsverdi eller krav om avkastning, men var basert på ideen om egenverdi og selvbestemmelse.

Men altså: Hvor mye er kunsten verdt, og hvem skal betale?

Kunsten er en av hjørnesteinene i vår identitet og åndelige ballast. Uten kunsten ville sivilisasjonen slik vi kjenner den ikke være mulig. Den er altfor viktig til å overlates til tilfeldigheter og synsing. Dens verdi er uendelig, og umulig å regne ut kroneverdien på. Dette gjelder ikke minst for den kunsten som ennå ikke er skapt.

Derfor må det offentlige være hovedsponsor for norsk kunst og kulturliv.

Vi må ha langsiktige og felles eierinteresser i norsk kunst og kulturliv. Kunstnerne må ha forutsigbare rammer, og tilgang til åpne og prøvbare prosesser knyttet til fordeling av midler. Og de må sikres levevilkår og sosiale rettigheter som gjør det mulig å etablere et anstendig liv. Det finnes mange måter å gjøre dette på; én mulighet er å gi kunstnere det alle andre ansatte får automatisk: Opptjening av pensjonspoeng, svangerskapspermisjon, sykelønnsordning og barselpermisjonsrettigheter.

Det kan tenkes at det gis ut for mange bøker, utdannes for mange kunstnere eller sløses med penger på kulturbudsjettene. Det er overveiende sannsynlig at det finnes kunstnere som misbruker støtteordningene. Men det er et lite problem sammenlignet med hva som kommer ut i andre enden. Det finnes tross alt snekkere som jobber svart og regjeringsmedlemmer som ikke har sine byggetillatelser i orden. Kunsten og kulturen skaper større verdier enn hva som blir tilført i kroner og øre. Hvor mange er sysselsatt i ulike næringer som en direkte følge av at det gis ut bøker i Norge? Males bilder? Hogges i sten, komponeres, regisseres, spilles? Det er ikke få. Langt flere enn antall kunstnere.
De aller fleste av disse har sosiale rettigheter kunstnere bare kan drømme om.

Og heri ligger et av kunstnerens problemer. Kunstneren står i fare for a bli, eller er allerede, maktstjålet. Makten er overført til byråkratiet, teknokratiet, og politikere. Kunstneren selv tvinges til å forklare og forsvare sin egen eksistens på så mange plan at hun står i fare for å bli uproduktiv som kunstner. Hun må rettferdiggjøre seg i samfunnet, i møte med gallerister, forleggere, og så videre. Hun blir vurdert og taksert av alle, men har lite hun selv skulle ha sagt om sin egen verdi. Hun skriver søknader som leses av byråkrater som tjener det doble og triple av henne selv. Og hun må finne seg i å bli veid og målt av anmeldere, publikum og sponsorer uten å kunne ta til motmæle. Til slutt får hun kanskje et utkomme som beløper seg til halvparten av en gjennomsnittslønn, basert på dobbelt så mange timer og langt dårligere sosiale rettigheter.

Jeg gjentar: Kunst og kultur må i hovedsak sponses av det offentlige, men kunstnerens rolle må bli viktigere. Kunstneren må få større makt over sitt eget liv og arbeid, og byråkratiet må ikke vokse uhemmet. Men først og fremst må kunsten anerkjennes med en egenverdi som ikke lar seg måle pekuniært.

Posted at 10:49AM sep 04, 2009 by caterina in Diverse  |  Kommentarer[8]