Min dyd: Selvopptatthet

Så har man fått den i fleisen også. Ikke at det var helt uventet, men likevel litt bombe-aktig i all sin sannhet. Og sannhet har vært litt i bevisstheten de siste dagene, all den tid jeg har flanert til og fra forskjellige arrangement på Lillehammer. (Jeg har en hang til å få favorittord, som til stadighet blir benyttet til de er brukt opp og jeg kan starte med et nytt. Denne uken: Flanere.)

Jeg er selvopptatt.

Ikke i foranspeiletheledagen-selvopptatt. (Det ville jeg ikke orket; telle nye rynker og jobbe formålsløst for å minimere dem. Eller enda verre: Oppdage nye hår som ikke har noe der å gjøre. Ørkesløst. Så det driver vi ikke med.) Ei heller jegmegmittogbaremitt. For der kjenner jeg meg virkelig ikke igjen. (Jeg er da engasjert, uten at jeg skal trette leseren med å ramse opp alle mine særegenheter og interesser.)

Nei, ingenting av ovennevnte. Det vi her snakker om er rett og slett god gammeldags forfatter-selvopptatthet.

Hittil har jeg vært tilbøyelig til å være enig i at jeg er relativt selvsentrert når jeg sitter og skriver. Har jeg lagt inn forbud mot forstyrring ved alle andre tildragelser enn at huset brenner, så har jeg lagt meg der for hugg. Og det er selvfølgelig helt greit.

Men nå har jeg altså fått høre at jeg er selvopptatt stort sett døgnet rundt. Og det av min egen, elskede mann. Stort større vaffelavtrykk i trynet får man ikke.

Han måtte ile til og fortelle at det ikke lå noe negativt i det, jeg måtte dyrke det, prise det og fortsette med det. Jeg trengte det, for uten det, mister man fort stamina, og er det noe man trenger i bokskrivingssammenheng, er det evnen til å gjennomføre. Han ilte enda mer til og fortalte om teaterskolen i Roma, hvor elevene får beskjed om å være nettopp selvopptatte. Ikke bare det; de kurses i dette sublime faget også. For er de ikke selvopptatte, har de ingenting der å gjøre.

Men det hjalp ikke så mye at det ble lagt positive vibber til. Jeg hang meg opp i akkurat dette ordet: «Selvopptatt». For meg har dette en utvetydig negativ klang.

«Jeg er for faen ikke selvopptatt!» endte det med at jeg ropte så halve nabolaget fikk det med seg. (Tredve grader i skyggen, det glade terrasseliv, and all that jazz … )

Det var da listen ble lagt fram. Listen over når jeg tenker på det jeg jobber med.
Når jeg sover (det har hendt at jeg har våknet og skrevet ned et eller annet genialt på en avis eller bok som ligger henslengt et sted i sengen), når jeg ser på TV (merkelig, men det hender jeg blir inspirert av noe jeg ser på skjermen), når jeg spiser middag med mann og barn (si det en gang til, det hørtes ut som noe jeg kan bruke), når jeg er sammen med venner som forteller gode historier (høhø, må ikke si sånt til en forfatter, vet du; før du vet ordet av det havner det i en bok, høhø), når jeg er på litteraturfestival (å, det var en vakker måte å si det på, det må noteres bak øret), på twitter (mener hun det? Det må undersøkes) … Kort sagt måtte jeg innrømme at jeg alltid er på alerten. Eller som jeg har sagt før: Fordelen med å være forfatter er at jeg kan jobbe når og hvor jeg vil, ulempen er at jeg gjør det. Der fikk jeg den i trynet.
Jeg må litt tilbake til Brit Bildøens «Litterær salong», hvor hun gir ti kvinnelige forfattere dyder. Jeg finner ikke selvopptatthet, men jeg finner skamløshet, den har Elfriede Jelinek fått æren av å personifisere. Og selvfølgelig, den før nevnte Gertrude Stein med sin stormannsgalskap.

Jeg koker disse to sammen, presser ut noe i andre enden og får da dette ordet Selvopptatthet, som etter turen i trommelen ikke lyder så negativt lenger. Min mann har helt rett: Det er en dyd av nødvendighet. Og når jeg går inn i det, uten å måtte skjerme meg for det negative, kommer jeg til at det ikke er så ille. Å være selvopptatt, altså. På den positive måten. På den måten som gjør at jeg driver meg selv og teksten fremover. På den måten som gjør meg i stand til å sitte time etter time over tastaturet, uten tanke for plener som må klippes, hus som må males, hybelkaniner som trenger en verdig død, katter som er dehydrert, blomster som er i ferd med å transformere seg til tørre, brune pinner med klump på toppen. Som får meg til å se om igjen på setninger og vendinger, på en måte jeg aldri har gjort før. Det som føltes som en fornærmelse, har ved nærmere ettertanke gitt meg en opplevelse av eureka.

Jeg har derfor gitt meg selv denne dyden. Selvopptatthet.

Spørs om ikke jeg må takke en viss person.

Posted at 07:16PM jun 02, 2009 by caterina in Diverse  |  Kommentarer[27]