Tom Egeland

Her finner du meg!

Egeland — Wed, 2 Jun 2010 17:31:31 +0200

Et hektisk år er gått siden jeg sist publiserte noe her på Forfatterbloggen. Tiden flyr!

Jeg blogger nå på min høyst private blogg. Hvis du er interessert i å følge meg på sosiale medier, finner du meg her:

BLOGG: http://tomegeland.blogspot.com/

FACEBOOK: http://www.facebook.com/tom.egeland

"FEDRENES LØGNER": http://www.facebook.com/group.php?gid=300475761243&ref=mf

TWITTER: http://twitter.com/tomegeland

HJEMMESIDE: http://www.tomegeland.com/no/

Lucifers evangelium

Egeland — Wed, 20 May 2009 12:12:20 +0200

Så er den tid kommet at det som i halvannet år har vært "et manuskript" er blitt til "en bok". Noe som lenge bare var en tanke, er blitt noe håndgripelig. I går var jeg nedom Aschehoug og hentet en blodfersk bok fra trykkeriet. Den veide godt i hånden.

Jeg tror nesten man må ha skrevet en roman for å skjønne den lett euforiske følelsen av å holde sin egen bok i hånden, kjenne dens tyngde, åpne den og bla i den og føle disse blaffene av stolthet og lykke. Selv om jeg utmerket godt vet at boken risikerer både kritikk og anmelderslakt. Manifest: Jeg står for den!

Tro det eller ei, men jeg er allerede i full gang med neste bok. Jeg bestemte meg tidlig for "å komme i gang" før det var for sent. Mange forfattere må få forrige bok ut av blodomløpet før de makter å gå i gang med en ny. Jeg skjønner den følelsen. Men i mitt tilfelle ville det betydd at jeg først hadde kommet i gang i august. Så jeg er 15 000 ord inne i en thriller med arbeidstittelen Cobra. Både Bjørn Beltø og jeg trenger en pause fra hverandre nå, så denne gang skriver jeg en actionthriller. Akkurat nå er jeg i den vanskelige fasen der jeg må finne stemmene til de ulike fortellerperspektivene. Kanskje noe av det vanskeligste i skriveprosessen. Jeg har handlingen på plass, jeg har de viktigste personene, men jeg søker og leter meg frem til de ulike figurenes karakter, stemme, uttrykksmåte.

Samtidig handler alt rundt meg om Lucifers evangelium. Naturlig nok. Boken har offisiell lansering tirsdag 26. mai. Om en knapp uke. I går - tirsdag - kom den fra trykkeriet. Med Dagbladet på slep ilte jeg ned på Sehesteds plass for å ta den i øyesyn. Min redaktør, Øyvind Pharo, sprettet opp plastomslaget rundt pallen. Og så fikk jeg den i hånden. Tung og god. A Kodak Moment.

Lucifers evangelium er den tredje boken om den albino og lett nevrotiske arkeologen Bjørn Beltø. I Sirkelens ende utforsket han Jesus og evangeliene. I Paktens voktere sto Moses og Mosebøkene for tur. Ikke overraskende - tittelen tatt i betraktning - er det Satan og demonenes plass i mytologien og bibelhistorien som opptar Bjørn Beltø denne gang.

"Krim" beskyldes ofte for å være formeltro og forutsigbar. Jeg har gjort noen valg og grep i Lucifers evangelium som mildt sagt ikke samsvarer med den nordiske sosialrealistiske litteraturtradisjon, så jeg er spent på mottakelsen.

Litteratur er på mange måter en lek med virkeligheten. I Lucifers evangelium leker jeg med opphavet til naturreligionenes myter om onde ånder og demoner som - i en fascinerende prosess - utviklet seg gjennom bibelhistorien og middelalderen til dagens bilde av "Satan".

I kristen forståelse er Satan inkarnasjonen av ondskap, Guds rake motsetning. Men la oss utfordre Kirkens "sannheter". Hva om Satan ikke var ond? Hva om Satan er en misforstått whistleblower? Hva om Satan var en modig opprører i Guds hoff - en erkeengel som våget å stå opp mot en selvtilfreds og retthaversk gammeltestamentlig Gud og som ble straffet med evig fordømmelse for sin modige protest? Bare en tanke ...

Og hva med demonene? Kan de være noe annet enn "falne engler"? Kan Satan og demonenes opphav være noe ganske annet enn det Bibelen og Kirken vil ha oss til å tro?

Og kan helvete være noe mer enn en sinnstilstand? Kan stedet vi kjenner som "helvete" en gang ha vært et høyst fysisk og konkret sted her på Jorden? Ikke Hades. Ikke Gehenna. Ikke Sheol. Men en nekropol kalt Irkalla som (kan hende) lå i tilknytning til det legendariske Babels tårn i Mesopotamia?

Selv er jeg ateist. Men jeg er grenseløst fascinert av bibelhistorien og hvordan gamle gudemyter - som Gilgamesj-eposet og Enuma elish - ble sammenflettet med utviklingen av jødedommen som igjen la fundamentet for både kristendommen og islam.

Dette er noen av de mange spørsmålene som Lucifers evangelium utforsker - innenfor spenningsromanens fiktive rammer. Jeg verken påstår eller later som jeg har funnet "sannheten" (hva nå enn den måtte være) eller "fakta". Jeg bruker litteraturen for å fylle noen av de mange hullene i vår teologiske og historiske kunnskap med mine tanker, teorier, fiksjoner.

På hjemmesiden min kan du se Aschehougs reklamevideo for boken:

http://www.tomegeland.com/no/news/

Hjemmesiden min vil forøvrig oppdateres med en egen seksjon med bakgrunnsinformasjon om temaene i boken, litteraturliste osv. når boken er utgitt.

Her er et nettsted med quiz, lydspor, PDF-utdrag og bakgrunnsinformasjon som Aschehoug har laget for boken:

http://www.kaofisis.com/campaign/

Om du har interesse av det, og ikke allerede er lei, blir jeg å se og høre:

TV 2 "Fredag" kl. 18.55
P4: "Portrettet" søndag kl. 13-15.
TV 2 "God morgen Norge" mandag etter nyheter/reklame kl. 8.00.
NRK "Nitimen" mandag.
P4 "Radiofrokost" tirsdag etter nyheter/reklame kl. 8.30.

Selve lanseringen foregår tirsdag 26. mai:

Kl. 16: signering på Tanum Byporten (Oslo)
Kl. 17: "bokbad" og signering på Tanum Karl Johan.

Du er hjertelig velkommen. Hvis du er en medblogger, så gi deg til kjenne - jeg klarer ikke alltid å huske ansikter/navn selv om jeg vet hvem du er som blogger. Sånn'er'e'bare i en snart 50 år gammel hjerne. ("Signering" og "bokbad" høres jo voldsomt ut, men erfaringsmessig kommer det ikke så fryktelig mange på slike lanseringsarrangementer).

Dere får bære over med min ublu selvopptatthet og all denne nidkjære egenreklame. Når man har puslet med sitt i halvannet år - og endelig skal dele resultatet med noen lesere - er kanskje ikke tilbaketrukket beskjedenhet den fremste dyd.

Gratis bok? Nettavisen har en konkurranse her:

http://www.side2.no/kultur/article2629592.ece

-... .-.. --- --. --.

Egeland — Mon, 27 Apr 2009 16:17:42 +0200

For å slippe å kommentere i alle de ulike trådene som handler om alt annet enn litteratur - men derimot om blogging - hitsetter jeg følgende:

http://www.forfatterbloggen.no/roller/egeland/entry/blogg

http://www.forfatterbloggen.no/roller/egeland/entry/fra_en_vevloggers_notater

Forøvrig håper jeg alle har lagt merke til Googles markering av Samuel Morses fødselsdag:

Dan Brown klar med skjulte symboler

Egeland — Tue, 21 Apr 2009 22:33:23 +0200

Nyheten ble møtt med jubel fra bokbransjen og leserne - og et kollektivt sukk fra den litterære intelligentsia: Dan Browns nye bok - The Hidden Symbol - utkommer 15. september.

De fleste av oss har trodd at suksessen med Da Vinci-koden sendte Brown hodestups inn i forventningspressets nådeløse writer's block. Etterfølgeren har vært bebudet i årevis. De første lekkasjene tydet på at boken skulle komme i 2006. Det gjorde den ikke. Ikke i 2007 heller. Ikke i 2008. Men til høsten skjer det altså.

Boken trykkes i et svimlende førsteopplag på fem millioner. Selv det er altfor lite. Så langt har Da Vinci-koden solgt over åtti millioner eksemplarer.

Først når boken foreligger i salg 15. september vil forleggere verden over få manuskriptet til oversettelse. Det betyr at vi kan vente oss boken på norsk akkurat i tide for julesalget. Vi kan bare gjette på hvor mange hundre tusen eksemplarer som vil ligge under norske juletrær.

I Norge utgis boken av Bazar forlag, som også har utgitt Dan Browns øvrige thrillere.

The Hidden Symbol handler - som Engler og demoner (2000) og Da Vinci-koden (2003) - om symbolforskeren Robert Langdon. Handlingen finner sted i løpet av femten åndeløse timer.

Lekkasjer tyder på at boken vil omhandle frimurere og amerikanske founding fathers. Ikke så ulikt de to filmene National Treasure, med andre ord. Handlingen vil utspille seg i Washington, D.C., der Dan Brown er observert mens han gjorde research. Arbeidstittelen The Solomon Key får meg til å gjette at bibelske skatter fra Tempelet i Jerusalem har havnet i USA (skal vi anta at etterkommere av Tempelridderne hadde en finger med i spillet?). Paktens ark? Steintavlene med De ti bud? Noe storslått må det nødvendigvis være.

Dan Brown er et litterært fenomen. Ihvertfall et fenomen. De fleste i bransjen er enige om at han ikke skriver spesielt godt. Det er han, iallfall indirekte, enig i selv. Han bestemte seg tidlig for ikke å forfølge litterære ambisjoner, men heller skrive kommersielle underholdningsromaner for massene. Det har han mildt sagt lyktes med.

Det er selvsagt lett å desavuere Dan Brown. Men jeg synes han fortjener honnør for å lokke horder av begeistrede tenåringer til biblioteker og bokhandlere. På den måten åpner han litteraturens verden for gutter og jenter som synes det er drepende kjedelig å lese en bok, men som oppdager litteraturens gleder gjennom nettopp Dan Browns intense thrillere. Enn videre har Brown maktet å opphøye teologi og kontroversielle teorier om kristendommens opprinnelse og undertrykkelsen av kvinner i urkirken til samtaletema i selskapslivet.

I 2006 skrev jeg dette innlegget om Dan Brown, Da Vinci-kodens eventyrlige suksess og hvorfor akkurat denne boken ble en internasjonal bestselger. Ting har ikke forandret seg stort.

Du trenger ikke være noen Nostradamus for å fastslå at Dan Brown - like it or hate it - kommer til å fyke rett inn på førsteplass på norske bestselgerlister når boken utkommer et par måneder etter den engelske utgaven (som selvsagt også kommer til å toppe all verdens bestselgerlister). Litteraturanmeldere kommer til å berømme Brown for oppfinnsomt plot, men flatt språk og personer av papp. Litt-vit'ere og litterater kommer til å få brekningsfornemmelser. Bokhandlerne kommer til å gni seg fornøyd i hendene. Og hundretusener av lesere vil - igjen - la seg begeistre.

Trollspeilet

Egeland — Sun, 5 Apr 2009 15:58:25 +0200

I mai 1992 begynte jeg som redaksjonssjef i Oslo-redaksjonen til den nystartede kanalen TV 2. Bak meg hadde jeg ti år som journalist og vaktsjef i Aftenposten – foran meg hadde jeg 13 fantastisk spennende år i en av landets mest utskjelte nyhetsredaksjoner. Men det er en helt annen historie.

Et par år senere skrev jeg thrilleren Trollspeilet, som utkom i 1997. Jeg hadde nettopp skrevet førsteutkastet til det som skulle bli Sirkelens ende, men av ymse årsaker hadde jeg lagt manuskriptet til side. Jeg hadde behov for å skrive noe helt annet før jeg fortsatte på Sirkelen, og resultatet ble Trollspeilet.

Jeg tror Trollspeilet må ha vært en av de første norske seriemorderthrillerne. (Hvis noen kan korrigere meg, er det fint å få det oppklart). Seriemordersjangeren var stor i USA på den tiden, men hadde ikke nådd Norge. Jeg må med andre ord påta meg et delansvar for en subsjanger som anmelderstanden allerede er lei av.

Utdrag fra et av brevene seriemorderen Zodiac skrev til en San Francisco-avis.

Min seriemorder var inspirert av Zodiac, som herjet i California på 1960-tallet. Men der hvor Zodiac (og senere Son of Sam, som skulle innlede min karriere som journalist i 1977) kommuniserte med publikum via brev til avisene, flyttet jeg det hele inn i en moderne virkelighet ved å la min seriemorder – Aquarius – sende amatørvideoopptak til en nystartet, kommersiell tv-stasjon.

Selv om boken ikke handler om mine år og kolleger i TV 2, var den åpenbart inspirert av min overgang fra skikkelige Aftenposten til rampete TV 2. Jeg husker jeg anstrengte meg fælt for at ingen av bokens figurer skulle ligne for mye på mine TV 2-kolleger. Trollspeilet er ingen nøkkelroman.

Trollspeilet var min første bok på Aschehoug, og den ble også antatt i det som da het Cappelens bokklubb. Den ble trykt i et par opplag før den utkom som pocketbok i 2005. Senere er den også utgitt på italiensk og nederlandsk.

Så til saken:

NRK Radioteatret har dramatisert Trollspeilet som hørespill. Jeg fikk hørespillet tilsendt på CD for en tid siden, og satte meg ned en helg for å lytte gjennom det hele. Sant å si har jeg ikke lest boken etter at jeg skrev den – for bortimot femten år siden – så jeg var spent.

Og gjett om jeg ble imponert! Ikke over meg selv, men av hva gjengen bak dramatiseringen hadde fått til!

Så selv om jeg har skrevet boken, må jeg få lov til å anbefale Radioteatrets versjon på det varmeste. Jeg lover: Jeg har ikke hatt en finger med i spillet!

Noen lenker:

Trailer:
http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/480758

Nett-tv-intervju:
http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/480325

Radiointervju:
http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/480699

Om Aquarius' forelegg – Zodiac:
http://nrk.no/programmer/radio/radioteatret/1.6549797
og
http://en.wikipedia.org/wiki/Zodiac_Killer

NRK Radioteatrets omtale:
http://www.nrk.no/programmer/radio/radioteatret/1.6548300

Trollspeilet sendes hver dag i påsken, både på P1 og P2.
Sendestart er skjærtorsdag kl. 18.03 i P2 og kl. 23.03 i P1.

De fem episodene sendes i reprise i P1-krimmen på P1 lørdag kl. 14.03 og søndag kl. 23.03 etter påske – uke 16–20.

Ine Finholt Jansen i rollen som tv-reporter Kristin Bye.

Christian Skolmen som Aquarius.

Dramatisering: Carl Jørgen Kiønig
Produsent: Nils Nordberg
Produksjonsleder: Evy Finholt
Musikk: Martin Horntveth
Lyddesign: Arne Barca
Regi: Else Barratt-Due

Medvirkende:

Kristin Bye - Ine Finholt Jansen
Politiinspektør Runar Vang - Jan Grønli
Gunnar Borg - Svein Scharffenberg
Aquarius - Christian Skolmen
Nyhetsredaktør Richard Wolter - Trond Høvik
Vaktsjef Toralf Skaug - Torbjørn Harr
Nyhetsanker Ninni - Ulrikke Døvigen
Roffe - Axel Aubert

Ellers medvirker: Nils Sletta, Svein Roger Karlsen, Hallvard Holmen, Svein Erik Brodal, Marianne Krogh, Ingunn Beate Øyen, Fridtjov Såheim, Marit Adelaide Andreassen, Ingrid Jørgensen Dragland, m.fl.

Nordisk Råds litteraturpris til Per Petterson

Egeland — Fri, 3 Apr 2009 13:10:49 +0200

Kjapt innom for å gratulere Per Petterson med Nordisk Råds litteraturpris!

Petterson fikk prisen for romanen Jeg forbanner tidens elv (og, tipper jeg, litt fordi han ikke fikk den for Ut og stjæle hester) .

Gratulerer!

---

Fra Wikipedia:

Per Petterson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Per Petterson
Per Petterson
Født		18. juli 1952 Oslo)
Yrke		forfatter, bibliotekar
Nasjonalitet		norsk

Per Petterson (født 18. juli 1952 i Oslo) er en norsk forfatter oppvokst på Veitvet i Oslo, bosatt i Høland i Akershus. Petterson er utdannet bibliotekar. Han har arbeidet som bokhandler, oversetter og litteraturkritiker. Allerede Pettersons tidlige bøker fikk stor oppmerksomhet hos kritikerne, men først med den mange ganger prisbelønnede Ut og stjæle hester i 2003 fikk han sitt store gjennombrudd hos publikum. Den har et samlet opplag på 700 000 (200 000 i Norge og 500 000 i utlandet). Boken har blant annet solgt 126 000 eksemplarer i USA, 120 000 eksemplarer i Tyskland, 50 000 eksemplarer i Storbritannia, 40 000 i Frankrike samt 8 000 eksemplarer i Danmark. Han er oversatt til flere språk.

Petterson ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 1997 for romanen Til Sibir. Samme roman ble nominert til International IMPAC Dublin Literary Award.

I 2006 mottok han sammen med oversetteren Anne Born den mest prestisjefylte prisen for oversatt litteratur i Storbritannia, Independent Foreign Fiction Prize, for romanen Ut og stjæle hester. Ut og stjæle hester ble utropt til én av de fem beste fiksjonsbøkene i 2007 i Time Magazine, én av de ti neste fiksjonsbøkene i 2007 i Entertainment Weekly, en New York Library Book to Remember 2007 og fikk en femteplass på amerikanske National Book Critics Circle (NBCC) sin «Most Recommended List». Den ble også nominert til Los Angeles Times Book Prize i kategorien for skjønnlitteratur. 14. juni 2007 mottok han den mest prestisjefylte prisen internasjonalt for engelskspråklig og oversatt litteratur, International IMPAC Dublin Literary Award, for samme roman.

Petterson har mottatt mange priser for romanen Jeg forbanner tidens elv, deriblant Nordisk Råds litteraturpris for 2009.

Bibliografi

Aske i munnen, sand i skoa – noveller (1987)
Ekkoland – roman (1989)
Det er greit for meg – roman (1992)
Til Sibir – roman (1996)
I kjølvannet – roman (2000)
Ut og stjæle hester – roman (2003)
Månen over Porten – essays (2004)
Jeg forbanner tidens elv – roman (2008)

Priser

Sarpsborgprisen 1987
Språklig samlings litteraturpris 1993
Oktoberprisen 1996
Brageprisen 2000, for I kjølvannet
Klassekampens litteraturpris 2003, for Ut og stjæle hester
Bokhandlerprisen 2003, for Ut og stjæle hester
Kritikerprisen 2003, for Ut og stjæle hester
Independent Foreign Fiction Prize 2006 for Ut og stjæle hester (Out stealing horses)
Le Prix Littéraire Européen Madeleine Zepter 2006 for Ut og stjæle hester (Pas facile de voler des chevaux)
Le Prix Mille Pages 2006 for Ut og stjæle hester (Pas facile de voler des chevaux)
International IMPAC Dublin Literary Award 2007 for Ut og stjæle hester (Out stealing horses)
Prix des Lecteurs de littérature européenne 2007 for Ut og stjæle hester (Pas facile de voler des chevaux)
Brageprisen 2008, for Jeg forbanner tidens elv
Kritikerprisen 2008, for Jeg forbanner tidens elv
Nordisk Råds litteraturpris 2009, for Jeg forbanner tidens elv

Lest og likt

Egeland — Sun, 22 Mar 2009 12:59:56 +0100

Ian McEwan
Om forlatelse
Gyldendal

HANDLING: Kan det utilgivelige tilgis? En dramatisk voldtekt en varm sommerkveld i 1935 innleder denne romanen om løgn og skyld. Det umake kjæresteparet Cecilia og Robbie blir ofre for 13-årige Brionys ustyrlige fantasier. Forfatterspiren Briony begår en forbrytelse som hun resten av livet kommer til å forsøke å bøte på: Hun beskylder Robbie for en voldtekt han ikke begikk, og løgnen utløser en serie med menneskelige katastrofer - og former resten av Brionys liv som kvinne og forfatter.

MIN VURDERING: En nydelig, drømmeaktig bok som har de fleste kvaliteter du søker etter i en "klassiker" (boken utkom i 2001). Ujålet språk, intense karakterstudier, gripende menneskeskjebner. Vakkert, vakkert.

Steffen Jacobsen
Passasjeren
Aschehoug

HANDLING: Rikmannen Axel Nobels skolekamerat Jacob Nellemann dør i en mystisk jaktulykke på Nobels eiendom. Et vådeskudd? Et drap? Det viser seg at Nelleman året før forlot en synkende seilbåt og en fortapt kvinne ved Bjørnøya. Det er det noen som aldri har kunnet tilgi. Politietterforsker Robin Hansen - en snurrig skrue som arbeider deltid - blir satt på saken.

MIN VURDERING: En klassisk krim med tallrike mistenkte, spennende cliffhangere og en intrikat krimgåte. Det som skiller Passasjeren fra hopen, er dels den tørrvittige humoren som gjennomsyrer hele romanen - litt som i Peter Høegs Smillas fornemmelse for snø - og dels de pregnante personskildringene. Ikke minst er politietterforsker Robin Hansen noe helt for seg selv - en etterforsker temmelig fjernt fra sine kolleger Harry Hole, Varg Veum og Kurt Wallander.

Roar Sørensen
Magellans kors
Juritzen forlag

HANDLING: Den tidligere norske politimannen Stein Inge Olsen, Stingo, har rømt fra gale sjefer og en enda galere ekskone og søkt tilflukt i solen og alkoholen på Filippinene. Han er i ferd med å begå selvmord da en kvinne på flukt oppsøker ham og trygler om hjelp. Før hun dør, røper hun at noen har planer om å myrde landets president. Med politi og politikere etter seg jages Stingo gjennom slum og jungel. For å overleve må han avsløre korrupsjon, narkotikahandel og hemmelige karteller. Til slutt ligger Filippinenes framtid i Stingos hender. Nå er det opp til Stingo å redde landet fra å bli et nytt diktatur.

MIN VURDERING: En tøff, velskrevet og spennende bok med snert og macho trøkk. Dette er en uforfalsket thriller der intet mindre enn et lands fremtid - og hovedpersonens liv - står på spill. Det rå språkleiet kler handlingen - denne bokens hovedperson har mye slagg på nervene. Likevel finner du mye forløsende humor både på overflaten og mellom linjene. Stingo er - trass i sine svakheter - en troverdig og likandes figur med dybder du sjelden venter å finne i actionthrillere.

Torkil Damhaug
Døden ved vann
Cappelen Damm

HANDLING: Fotomodellen Liss lever et utsvevende liv i Amsterdam da hennes søster - en psykolog som har spesialisert seg på seksuelt misbruk av barn - forsvinner rett før hun skal delta i et kontroversielt tv-program. I Oslo leter Liss etter sin søster og svarene på hva som har skjedd med henne. Løsningen er temmelig overraskende.

MIN VURDERING: Selv om Døden ved vann følger kriminalromanens spenningskurver, rammer og konvensjoner, er den først og fremst (og i mye større grad enn kriminalromaner flest) karakterdrevet. Damhaug makter å skape en hovedperson, Liss, som forvandler seg fra et kynisk dophue som ligger rundt til en mangefasettert og sympatisk etterforsker. Romanens største styrke ligger i skildringene av mennesker og miljøer.

Cormac McCarthy
Ikke et land for gamle menn
Gyldendal

HANDLING: Llewelyn Moss er på jakt ved grenseområdet til Rio Grande da han kommer over flere døde menn, en bil full av heroin og en veske full av penger. Moss tar med seg pengene, kona og stikker. Etter seg får han en bande gangstere anført av den skruppelløse psykopaten Anton Chigurh. Bokens bærende stemme - sheriff Bell - gjør alt han kan for å forhindre en katastrofe. Det går heller dårlig.

MIN VURDERING: En krim? En thriller? Litteratur med stor L? Ja, alt! McCarthy er - som Ellroy og endel andre - en så fantastisk forfatter at han blir sjangeroverskridende. Selv litterater som avskyr krim kan lese McCarthy med dyp respekt. Nakent. Rått. Intenst. Han vrenger en sjel med et par ord.

En kriminell krabbe (II)

Egeland — Fri, 20 Mar 2009 13:23:33 +0100

EPISODE 1:

Man sitter, som man ofte gjør, og skriver. Telefonen ringer (som den ofte gjør). En journalist i Dagbladets kulturredaksjon lurer på om jeg har en kommentar til en undersøkelse laget av Cecilie Naper om de siste femten årenes utvikling av utlånsstatistikken på bibliotekene. Hele hennes artikkel kan du lese ved å klikke på denne linken. Mens folk for femten år siden lånte et bredt utvalg av nyere litteratur og klassikere, så tallene for 2007 slik ut:

1. Anne B. Ragde: Eremittkrepsene
2. Anne B. Ragde: Ligge i grønne enger
3. Anne B. Ragde: Berlinerpoplene
4. Jo Nesbø: Snømannen
5. Khaled Hosseini: Drageløperen
6. Stieg Larsson: Jenta som lekte med ilden
7. Anne Karin Elstad: Hjem
8. Jo Nesbø: Frelseren
9. Khaled Hosseini: Tusen strålende soler
10. Stieg Larsson: Menn som hater kvinner

Alle disse detaljene kunne journalisten naturlig nok ikke referere, men henviste til Dag Solstad - som kalte utviklingen "katastrofal" (og som i et leserbrev dagen etter følte seg grovt misbrukt og feilsitert) - Tove Nilsen - som fryktet at vår kulturarv vil forvinne i et sort hull - og Torgrim Eggen - som uttalte at krim- og underholdningslitteraturens popularitet representerte en fordumming i samfunnet.

Hva mente nå jeg - en sølle krimforfatter - om alt dette?

Ja, hva skal man mene? Her sitter man og aner fred og ingen fare og er dypt inne i en helt annen tankerekke, og så skal man - reflektert og klokt og på styrten - mene noe om vår kulturarvs forfall og om kriminal- og underholdningslitteraturens ansvar for hele elendigheten.

Jeg merket på meg selv at jeg gled rett inn i rollen som "krimforfatteren som forsvarer sitt revir". Jeg sa - og var ganske fornøyd med den uttalelsen - at "jeg ikke ser noen grunn til at vi krimforfattere skal be om unnskyldning for at vi ikke er Hamsun eller Dostojevskij". Videre sa jeg at "all god lesning er en del av et mangfold. Men jeg klarer ikke bli veldig opprørt over at det er krim som leses mest. Jeg har problemer med å se at det truer kulturarven vår. Men," tilføyde jeg, "jeg håper folk fortsetter å lese klassikerne og supplerer det seriøse med krim og spenning." Flere ganger understreket jeg at jeg synes folk bør lese et bredt spekter av litteratur - klassikere, ny norsk og utenlandsk skjønnlitteratur - i tillegg til krim og underholdning.

Jeg viste til at denne typen debatt skrev seg helt tilbake til Edgar Allen Poe og Sir Arthur Connan Doyle, da "seriøs litteratur" ble satt opp mot kriminalmysteriene. "Det har alltid vært en elite som ser ned på krim," sa jeg. "Men jeg forundres over at vi klarer å lage et stort problem ut av det."

Jeg tilføyde at jeg syntes det var urimelig og lite raust hvis det faktisk forholdt seg slik at noen forfattere så å si la skylden for publikums lesevaner på oss som skriver underholdningslitteratur, og jeg utfordret dem til selv å skrive de bøkene som folk faktisk ville lese.

Samtidig ga jeg Naper, Eggen & Co rett i at fremgangen til krim- og underholdningslitteraturens nok henger sammen med en samfunnsutvikling - preget av tempo, fjernsyn, reality-tv, ukeblader og så videre - som gir fordypningen stadig tyngre kår.

Journalisten påpekte at Torgrim Eggen mente utviklingen skyldes en generell fordumming i samfunnet. Med en latter repliserte jeg at dette hadde Eggen og jeg diskutert før - her på Forfatterbloggen - og at jeg fant påstanden urimelig: "Jeg synes det er en nedlatende og meningsløs karakteristikk av det norske samfunn," sa jeg. "Jeg betrakter ikke folk flest som dumme, og det at de leser krim er ikke i seg selv et uttrykk for dumhet."

I en halvtimes tid snakket jeg med journalisten. Senere sendte han meg en sitatsjekk på e-post, og jeg gjorde et par bagatellmessige endringer i hans samvittighetsfulle og nokså presise gjengivelse av mine ytringer.

Sånn i ettertid slo det meg hvor mye mer jeg kunne og burde ha sagt.

For eksempel:

* Er en statistikk over bibliotekutlån representativ for folks lesevaner? Jeg vet utmerket godt at krim og underholdning topper alle bestselgerlister, men forteller egentlig utlånstall og salgstall hele bildet? Hvor mange av oss har ikke klassikerne stående hjemme - kjøpt for lenge siden, arvet - og hvor mange av oss leser dem ikke med jevne mellomrom?

* Er bibliotekbrukere statistisk representative for hele befolkningen?

* Med andre ord: Representerer bibliotekbrukerne et tverrsnitt av det norske folk? Er det de samme bøkene som lånes, som selges, som leses? Hvordan fanges disse usikkerhetsmomente opp av statistikkene?

* Tar undersøkelsen høyde for bokmarkedets sesongmessige variasjoner? De siste årene har utvilsomt vært oppsiktsvekkende gode for Anne B. Ragde, Jo Nesbø og Stieg Larsson. Hvordan ville denne statistikken ha sett ut om Lars Saabye Christensen, Jan Kjærstad og Erik Fosnes Hansen var ute med bestselgere på samme tid? Eller om Gyldendal, Aschehoug og Cappelen Damm hadde utgitt klassiker-serier?

* Selv om Anne B. Ragde også skriver krim fra tid til annen, har hennes Neshov-trilogi (som topper statistikken) ingenting med krim å gjøre.

Og: Egentlig er dette to ulike debatter sauset sammen til én:

* Den ene debatten handler om publikums lesevaner og hva de foretrekker når de går på biblioteket. Er det da et stort problem at krim og underholdning foretrekkes av flertallet? Det betyr tross alt ikke at klassikerne ikke blir lest. Er krim- og underholdningslitteraturens popularitet virkelig et problem?

* Den andre debatten handler om krim- og sjangerlitteraturens litterære kvaliteter (eller mangel på sådanne).

Dagen etter fylte denne debatten bortimot fire sider i Dagbladet. Napers egen artikkel (linken øverst i dette innlegget) tok to av dem, debatten rundt temaet de to neste. Temmelig nyanseløst og fritt for gråtoner. Dag Solstad og Tove Nilsen var skremt, Torgrim Eggen kalte krim- og underholdning for litteraturens junkfood - "det stelles ikke så godt med språket i disse bøkene, men dynges på med klisjeer og gjentakelser".

Jan Kjærstad uttalte - klokelig- at "det er et tankekors til alle som ikke skriver krim, hvis vi ikke klarer å fange leseren. Da skriver vi vi for lite tiltrekkende."

Og så kom røkla. Vi krimforfattere. Unni Lindell kalte debatten bakstreversk og usympatisk, Knut Faldbakken påpekte at "håndverksmessig er god krim veldig krevende, mye vanskeligere enn jeg trodde da jeg startet" og at sjangeren (forfatterteknisk) er undervurdert.

Og jeg? Vel. Praktisk talt hele mitt resonnement var skamklipt av desken (som hadde et påtrengende behov for å få plass til et firespaltet bilde av Unni Lindell fra topp til bunn). Selv slapp jeg bare til med mitt lille sleivspark i Eggens retning og det var det.

Ja ja ja, tenker man. Vi lever i en tabloid verden der resonnementer og gråtoner ikke hører hjemme. I ettertid forsto jeg da også at flere enn meg hadde mer på hjertet enn det som fremkom. Solstad skrev et sint leserinnlegg om at han aldeles ikke var riktig gjengitt. Selv krimdödaren Eggen hadde, overfor Dagbladet, reflektert over klassikerne som tross alt fantes i de tusen hjem og som elegant forsvant ut av statistikkene.

EPISODE 2:

Man sitter, som man ofte gjør, med en kald pils i hånden og en varm puddel på fanget og stirrer hengivent inn i vårsolen. Det var en skjønn vårdag, jeg hadde tatt en pause fra dagens dont og satt meg ut på en stol mellom snøfonnene i hagen. Telefonen ringer (som den ofte gjør). En journalist i Dagbladets debattredaksjon hadde lest min skamklipte uttalelse og lurte på om ikke jeg kunne tenke meg å utdype den i en egen debattartikkel. Jeg holdt på å dette av stolen. Jeg ante ikke at aviser bestilte innlegg. Men ja jo, gjerne - jeg hadde jo noen synspunkter på dette. Ikke minst siden hele resonnementet mitt forsvant.

Selve debattartikkelen kan du lese som eget innlegg her på Forfatterbloggen. Her er den på Dagbladets websider, men både på webben og i papiravisen har alle mine avsnitt forsvunnet. Avsnitt plasseres sjelden tilfeldig, så jeg foretrekker at du leser min egen versjon slik den forelå da jeg sendte den til Dagbladet.

5000 tegn høres mye ut, men du verden hvor mye du ikke får sagt med 5000 tegn. I ettertid ser jeg at jeg burde ha vært flinkere til å påpeke at vi i realiteten debatterer litt ulike ting. Cecilie Napers utgangspunkt er om statistikken representerer et "enfold" - i realiteten om folk er "enklere i hodet" fordi de foretrekker underholdningslitteratur fremfor klassikere. Det er én debatt. (Og min oppfatning er: Nei, folk er ikke dumme fordi de leser krim og underholdning. Og jeg tror faktisk mange leser klassikerne selv om det ikke fanges opp av statistikkene). En helt annen debatt gjelder kriminallitteraturens litterære kvaliteter - og litterære mangler. Jeg synes nok ikke mitt eget innlegg - når alt kommer til alt - klarer å rydde opp i alle disse tilnærmingsmåtene.

---

Til slutt vil jeg benytte anledningen til å drive uhemmet egenreklame:

Trollspeilet (1997) er blitt dramatisert for Radioteatret og sendes som hørespill i påsken. Jeg har lyttet til resultatet på CD og kan bare anbefale produksjonen! Hør gjerne på hvis du er nær en radio i påsken. Mer her.

Lucifers evangelium - en frittstående oppfølger til Sirkelens ende og Paktens voktere -er nå levert til trykkeriet, og jeg får førstekorrekturen til uken. Boken kommer i salg 25. mai. Mer her.

En kriminell krabbe (I)

Egeland — Fri, 20 Mar 2009 13:23:06 +0100

KRIM VS. KLASSIKERE: Å kritisere krimbøkers popularitet er som å refse popmusikere for at ikke flere hører på klassisk.

Jeg har behov for å komme med en bekjennelse. Unnskyld, mor, jeg har løyet. Jeg skulle aldri ha innbilt deg at jeg sitter i fengsel. Det er ikke sant. Sannheten må for en dag: Jeg lever – (han senker stemmen til en ru, hes hvisken) – av å skrive spenningslitteratur!

Noen ganger føler jeg meg som en simpel strandkrabbe som burde be om tilgivelse for at jeg ikke er en hummer. Hah, snerrer de litterære gourmandene, du hører ikke hjemme i havet, din krabbejævel; det er altfor mange av dere, dere er simple, smakløse, uinteressante, og dere tar opp verdifull plass. Havet er for hummere!

Forsker Cecile Naper (Dagbladet, 16. mars) har undersøkt utlånsstatistikken for bibliotekene. Mens folk for femten år siden leste et bredt spekter av klassikere, foretrekker folk nå krim, spenning og underholdningslitteratur.

Selv med min forslitte Sherlock Holmes-lupe klarer jeg – i motsetning til enkelte bekymrede kolleger – ikke å spore dannelsens og sivilisasjonens endelige forfall i statistikkens langsomme bølgeslag.

Jo da, krim og underholdningslitteraturen er populær. Men det vil nok endre seg. Samtiden er ikke lik evigheten. Vår litteraturarv forsvinner neppe i et sort hull, slik Tove Nilsen frykter. Vi må ikke la oss forblinde av tall og forbannet statistikk.

I stedet for å spørre hvordan vi skal få bokglade nordmenn til også å lese klassikere, settes historiens samlede litterære kanon opp mot underholdningslitteraturen.

Hummerne versus strandkrabbene. Mangfold versus enfold. Dannelse versus dumhet.

Det er som å refse popmusikk for å være populær. Som å kritisere pop for å fortrenge bedre musikk. Som jazz. Pop stjeler folks oppmerksomhet. De burde ha lyttet til Bach og Beethoven, og kanskje Miles Davis – men i hvert fall ikke Abba! Dessuten burde de spise mer økologiske grønnsaker.

I en tabloid virkelighet forsvinner nyanser og gråtoner. Kanskje har jeg misforstått mine kolleger. Og hvis jeg selv fremstår som en snurt og sår krimforfatter, skyldes det mitt spissformulerte lynne mer enn min sanne sinnsstemning. For tro det eller ei: Jeg er hjertens enig med Torgrim Eggen, Dag Solstad, Tove Nilsen og Cecilie Naper i at folk skal og bør og må lese mer enn krim. Selvsagt! Jeg er sågar sikker på at jeg har alle landets krim- og underholdningsforfattere med meg: Les klassikerne! Det er en grunn til at de er blitt klassikere. Selv en strandkrabbe av mitt kaliber skulle ønske at mange flere kunne glede seg over skrivekunsten til Hamsun og Undset. Kielland og Kafka. Falkberget og Faulkner. Céline. Nabokov og Sandemose. McEwan og McCarthy. Roth. Houellebecq. Listen er lang.

Er det, som Torgrim Eggen påstår og Cecile Naper antyder, en fordumming av samfunnet når bibliotekenes utlånstall viser at folk gjerne vil lese krim og underholdning? Er folk dumme og enfoldige fordi de setter pris på Ragde og Nesbø? Selvsagt ikke. Jeg føler et større behov for å gratulere de to enn å stemple deres lesere som enkle. Hvis vi skal konkurrere om oppmerksomhet – burde vi ikke heller utfordre tv? Internett? Tv-spill? Fotballhysteriet? Publikums lesevaner handler om langt mer enn valget mellom Anne B. Ragde eller Amalie Skram – Nesbø eller Mykle.

Tidligere i år gjennomgikk Torgrim Eggen et knippe krimromaner i Klassekampen. I en drepende fornøyelig analyse tok han livet (unnskyld min fantasiløshet) av hele sjangeren. Jeg føler ikke behov for å forsvare alt som utgis av norsk krim. Eggen har fullstendig rett i at det skrives mye slapp krim.

Krim er formellitteratur. Den må gjerne utfordre, men samtidig holde seg innenfor, sjangerkonvensjonene. Krim er – i likhet med fantasy, horror, science fiction og romantikk – variasjoner over et tema. For noen lesere blir det kjedelig og lite utfordrende. Den innvendingen respekterer jeg. Andre lesere elsker forfatterens lek med forutsigbarheten og variasjonene. De gode sjangerforfatterne utfordrer og tøyer konvensjonene – samtidig som de kjenner og respekterer dem.

Jeg liker Nesbø og Ragde, jeg. García Márquez og Hemingway, også. Eggen og Solstad. Jeg liker Beatles og Bach. Led Zeppelin og Abba. Å kritisere underholdningslitteraturen for å underholde, er å slå inn åpne dører. Burde popmusikere egentlig spille jazz?

Krim- og underholdningslitteratur er som junkfood, fastslår Torgrim Eggen. Igjen må jeg erkjenne og beklage at jeg ikke er en hummer. Jeg er ikke en biff engang. Eller en strandkrabbe. Jeg er en simpel hamburger som ufortjent stiller enhver Chateaubriand i skyggen.

Lødig litteratur har lenge eksistert side om side med triviallitteraturen. Min oldefar, Jon Flatabø, skrev populære folkelivsromaner for hundre år siden. Han var kompis med storheter som Hamsun og Falkberget. I sin samtid hadde oldefars bøker skyhøye opplag. I dag er han glemt.

Det er verken Hamsun eller Falkberget.

(Innlegget ble publisert i Dagbladet 19. mars 2009)

I Lucifers fotefar

Egeland — Fri, 23 Jan 2009 13:31:07 +0100

Lange dager. Selv om det ennå er et par måneder til jeg må levere fra meg manuskriptet til neste bok, Lucifers evangelium, går det i ett. Nå i helgen opprinner en ny del-deadline. Så går det tre uker til neste del-deadline. Etter hver deadline diskuterer jeg med redaktøren og medleserne hva som fungerer og hva jeg bør jobbe mer med.

For mange forfattere er det kanskje en utradisjonell metodikk. Noen vil gjerne levere rett til trykkeriet. Noen tar allernådigst imot innspill fra sin redaktør. Noen nøyer seg med et par møter med forlaget. Selv tilhører jeg dem som liker å involvere gode krefter når råteksten - førsteversjonen - er på plass.

Medleserne mine tilhører ulike litterære tradisjoner. Et par er erfarne krimlesere og godt bevandret i spenningslitteraturens konvensjoner (som, bare for å ha sagt det, er til for å brytes). Andre har tilbøyeligheter uti lyrikken og det høylitterære. I sum får jeg tilbake et vell av vettuge vurderinger. Aldri i form av "påbud". En roman - selv en sølle underholdningsroman i spenningssjangeren - er forfatterens verk. Men personlig synes jeg det ikke bare er verdifullt, men også morsomt å kunne diskutere et manuskript med høyt kvalifiserte og reflekterte forleggere.

Så hva jobber jeg med? Språk, språk, språk ...

Borte hos Kristine Tofte - som til høsten kommer med fantasyromanen Song for Eirabu (som jeg har store forventninger til) - pågår en høyst lesverdig diskusjon: "Språket aleine er berre bokstavar" skriver Kristine og tar opp forskjellen på språkdrevne og handlingsdrevne bøker. Et slikt skille finnes ikke, mener Bror Hagemann: "All litteratur er språk." Signaturen mettebergsommann - med sin litteraturvitenskapelige og akademiske ballast - fastslår at man kan være enig med både Kristine og Hagemann. Wheew.

Nå får jeg nok Bror, Mary, Mette og andre på nakken, men i mitt stille sinn har jeg fundert på om det ikke finnes minst fire slike litterære søyler som bærer enhver roman: den idédrevne, den språkdrevne, den karakterdrevne og den handlingsdrevne. Disse tyngdepunktene utelukker ikke hverandre, men de representerer et hvert verks litterære ankerfeste og fundament.

Problemet oppstår allerede i det jeg skriver disse ordene: Hva legger man i "drevne"? Finnes det et skille mellom disse kategoriene? Hvor i all verden skal man plassere Markens grøde, Hundre års ensomhet, Lolita eller Død på kreditt?

Vel. De fleste bøker har litt av alt. Og det blir feil å si at en bok ENTEN er språkdrevet ELLER handlingsdrevet. Likevel synes jeg også det er feil å avfeie problemstillingen fordi "litteratur er språk". Selvsagt er litteratur språk. Slik musikk er toner og rytme - slik jazz og blues og rock og klassisk både har mange fellesnevnere og lett gjenkjennelige særpreg. Ulike bøker har ulik karakter, ulik vektlegging, ulikt tyngdepunkt. Hvis du tegner opp en akse med idéromanen til venstre og handlingsromanen til høyre, og de språk- og karakterdrevne et sted i mellom, tror jeg mange av oss vil kunne plassere mange romaner på et eller annet punkt langs aksen. En tradisjonell krimroman vil høre hjemme langt ute på høyresiden. Tradisjonelt er krim handlings- og karakterdrevet. Mens Forbrytelse og straff i hovedsak er idé og karakterdrevet - og i mindre grad språk- og handlingsdrevet.

Nå kan man selvsagt fnyse av en slik inndeling og kategorisering. Og jeg tror tilnærmingen farges av et litterært grunnsyn som gjør at man lett snakker forbi hverandre. Jeg har ingen problemer med å være enig med Bror Hagemann i at "all litteratur er språk" og at litteraturen - enten den er god eller dårlig - lever i språket. Men jeg mener samtidig at det finnes andre akser (og det er ikke sikkert min er verken riktig, presis eller treffende) der enhver roman vil kunne finne sin plass og sitt tyngdepunkt.

En bok er - hvis vi ser på den som noe mer enn innhold alene - sjelden "bare" forfatterens verk. Redaktører og konsulenter står på sidelinjen og heier og refser. Salg og marked legger sine snedige planer. Og parallelt jobber de som skal lage "klærne" til boken - altså cover og omslag.

Forleden dag fikk jeg coveret til Lucifers evangelium. Jeg synes det er råtøft. Litt creepy og veldig sjangertypisk og tydelig. Det er et unorsk omslag, men i pakt med den angloamerikanske spenningstradisjon boken tilhører. Designeren heter Marius Renberg.

Marius er en allsidig og svært dyktig designer som har laget alt fra egne barnebøker til covere for Jan Kjærstad og Erik Fosnes Hansen. Hans oppdrag denne gang var å lage et omslag som tematisk var i slekt med forrige bok, Paktens voktere (som han også designet), og som signaliserer at Lucifers evangelium verken er en diktsamling eller en religiøs elegi. Det har han - mildt sagt - lykkes med:

Kort rapport om brikker

Egeland — Fri, 16 Jan 2009 10:27:50 +0100

Rapport fra skrivestuen:

Etter at Aschehoug spurte om min neste bok - Lucifers evangelium - kunne bli vårbok i stedet for høstbok, har arbeidsdagene mine blitt opptil 15 timer lange. Jeg har noen nyoppdagede skuldermuskler som mener litt om akkurat det. Det får så være. Å skrive er tross alt bedre enn å jobbe.

Boken - som blir nok en murstein på rundt 500 sider (det er for mange trær i verden!) - har forsåvidt vært "ferdig" i noen måneder. (Da jeg nettopp nå googlet tittelen for å kunne linke til en omtale, oppdaget jeg forøvrig at jeg nå er blitt fantasyforfatter. Jøsses. Journalisters omgang med sjangerbegreper er bemerkelsesverdig upresise: Bjørn Beltø-bøkene er like lite "fantasy" som de er "krim". Nok om det ...)

Som sagt har førsteversjonen - råutkastet - vært ferdig i drøyt to måneder. Som faste lesere av denne bloggen burde vite, betyr ikke det at boken er ferdig.

Denne uken har jeg arbeidet med et parti på cirka 40 sider der noe skurret. Jeg visste bare ikke hva. Du vet hvordan det er - du leser din egen tekst og fornemmer at noe ikke er som det skal. Men hva?

Du leser og leser. I time etter time forsøkte jeg å føle meg frem til HVA som var galt.

I går løsnet det. Og jeg tenkte å dele metodikken min med dere ifall en skribler eller to kan ha nytte av den.

Jeg satte meg rett og slett ned med et blankt ark og noterte - kapittel for kapittel, avsnitt for avsnitt - en liste med stikkord om hva som skjedde. Det ble en lang liste. Begynnelsen så slik ut:

For deg som ikke kjenner historien, er listen (som altså er veldig mye lenger) meningsløs. Men meg ga den - visuelt - et tematisk overblikk som jeg aldri fikk ved å rulle (scrolle) i løpende tekst.

En annen del skrev jeg inn i Notepad mens jeg rullet meg nedover i manuskriptet. Jeg tok en utskrift som jeg både kommenterte og fargela med tusj:

Igjen: Dette gir selvsagt ingen mening for en utenforstående. Men i sum ga det meg et overblikk som viste meg nettopp hva som skurret. Nemlig tematiske gjentagelser. Tilbakevendinger til emner som strengt tatt var belyst tidligere, og der enkelte dialoger, replikker og refleksjoner simpelthen måtte flyttes forover eller bakover for å finne sin rettmessige plass.

Jeg er ikke ferdig med akkurat denne prosessen - jeg skal gyve løs på den så snart jeg har postet dette innlegget - men jeg fornemmer - slik man ofte gjør - at disse brikkene nå har falt på plass. Eller - denne brikken. Et bokmanuskript består av tusenvis av slike brikker. Noen "sitter" første gang du skriver. Andre må flyttes, klippes til, files ned, justeres - for at de skal passe inn i helheten.

Godt nytt bokår!

Egeland — Wed, 31 Dec 2008 13:47:32 +0100

Jeg titter opp fra demonenes rike - vel, i fiksjonens verden, heldigvis - for å ønske dere alle et riktig godt nytt år.

Som mange av mine kolleger er jeg travelt opptatt med å bli ferdig med det manuskript som forhåpentlig ender mellom stive permer i det året vi nå går inn i.

Noen bøker vil bli bejublet og selge i høye opplag. Og i lave opplag. Noen vil bli utskjelt - og selge i høye opplag. Noen vil, helt ufortjent, bli utgitt i umiddelbar glemsel. Slik er denne bransjen.

Jeg ønsker dere alle - medbloggere og lesere, kolleger og ukjente, sinnatagger og saktmodige, verdensmestere og ydmyke skriblere, litteraturvitere og akademikere, bokkjøpere og boklånere, rabagaster i Asia, drømmere og desillusjonerte forfatterspirer, barrikadestormere og sofagriser, professorer og håndverkere, gruppedynamikere og aforismeskriblere, ølhunder og vinconnaisseurer, litteraturteoriekvilibrister og serieromanforfattere, krimkolleger og kunstnere, alle paranoide og virkelig forfulgte, konspirasjonsteoretikere og indignerte, stilister og rabulister (samt anarkister), hverdagsobservatører og poeter, alle dere reflekterte samt dere ikke fullt så reflekterte, de velformulerte og de snøvlende, alle som vet at "dessverre" staves med to s'er (og dere som ikke vet det), hverdagsslitere og uoppdagede genier - et riktig godt bokår i 2009!

"En parodi på Gaudís visjon"

Egeland — Sat, 20 Dec 2008 18:00:00 +0100

Katedraler er noe for seg selv. Eksempelvis tar det helvetes (unnskyld) lang tid å bygge dem. Den praktfulle katedralen i Chartres, for eksempel, tok det bortimot 150 år å få knotet sammen. Stein for stein. Verden er full av dem. Katedraler, altså, men steiner også. Oslo er en av få hovedsteder som ikke har en katedral. Vi har Domkirken, vi. Ikke rare greiene.

Det er noe fascinerende ved katedraler. Noe storslått. Kanskje fordi vi ser en flik av Guds nærvær på jord? Jeg kan spørre, jeg som er hedning og det som verre er. Noe er det, iallfall. Paradoksalt nok ble The Pillars of the Earth - om byggingen av en katedral - spenningsforfatteren Ken Folletts største bestselger. En bok! Om byggingen! Av en katedral! Noe å tenke på for oss som skriver thrillere.

Strengt tatt er ikke Gaudís mesterverk La Sagrada Familia i Barcelona en katedral. Men den omtales og oppfattes gjerne som det. Den er ikke ferdig, engang. Kirken ble påbegynt i 1882. Fremdeles virrer heisekranene høyt oppunder det Herrens himmerike spirene strekker seg mot.

Noen ord om arkitekten Antoni Gaudí. Vi kan begynne med slutten. Han ble kjørt ned og drept av en trikk i 1926, 74 år gammel. Sånn kan det gå. Da hadde han rukket å sette noen bemerkelsesverdige fingeravtrykk i Barcelona. Casa Milá, for eksempel. En bygård uten en rett vinkel.

Men Sagrada Familia var hans livsverk. Hans mesterverk. De siste førti årene av sitt liv viet han til dette romersk-katolske gudshuset. Før trikken tok ham.

Nå har en gruppe spanske intellektuelle tatt til orde for å stanse arbeidet.

Jøsses.

I følge The Times mener de at kirken er blitt en parodi på Gaudís visjon. I henhold til planene håper byggherren - byggHerren? - at kirken skal ferdigstilles i 2026 (på hundreårsdagen for Gaudís død). Andre mener det er altfor optimistisk.

De fire hundre spanske intellektuelle mener byggverket er et forræderi mot Gaudí. The Times skriver:

The 400-strong group, including architects, artists, film directors and art gallery managers, claim that those charged with realising Gaudí’s vision have betrayed his spirit. They believe that the millions who visit the building that symbolises Barcelona see a structure that GaudÍ would not recognise. Rather than following Gaudí’s ideas faithfully, those attempting to finish the shrine to Modernist architecture have put their own stamp on the building.

Les artikkelen i sin helhet her: http://tinyurl.com/8bxdxw

Les mer om kirken her: http://tinyurl.com/8nk625

Les mer om Gaudí her: http://tinyurl.com/9jbfll

Millioner av turister har beundret - og bidratt til finansieringen av - La Sagrada Familia. Et besynderlig byggverk. Nå vekker det debatt igjen - 127 år etter at byggingen ble påbegynt. Ikke verst.

Cymbalenes tale

Egeland — Mon, 15 Dec 2008 13:07:40 +0100

Innimellom alt alvoret her på bloggen er det på sin plass med en advarsel:

Se opp for pingvinene!

Ut av tiden

Egeland — Mon, 15 Dec 2008 09:38:27 +0100

Før eller siden skal vi alle gå ut av tiden. I natt var turen kommet til Anne-Cath. Vestly.

Jeg ser at Myriam allerede har lagt ut et minneord. Og dem vil det bli mange av nå fremover mot jul. Her er mitt:

Anne-Cath. Vestly var et elskelig, vakkert menneske som, på sin stillfarne (men samtidig rebelske) måte, bidro til å forme barndommen og oppveksten til hundretusener av nordmenn.

Rebelsk? Anne-Cath. Vestly?

Å ja da. Hun snudde kjønnsrollene på hodet. Hun fortalte hvordan barn ble til. Det gikk ikke upåaktet hen. Hennes barnebøker rommer uendelige mye også mellom linjene.

Når jeg hever blikket noen centimeter over pc-monitoren min, ser jeg rett på et bilde av Anne-Cath. Vestly. Bildet er noen år gammelt nå. Hun står sammen med datteren min, Astrid, som holder en av Vestlys Knerten-bøker. Vestly holder en av mine. Da kona mi viste meg bildet hun hadde tatt av de to, visste jeg med en gang at det skulle opp på veggen foran skrivepulten min. På forunderlig vis har Anne-Cath. Vestly - stemmen hennes, vesenet hennes, ikke minst bøkene hennes - betydd mye for meg.

Tilbake står de og vinker - Ole Aleksander Fillibom-bom-bom, mormor, de åtte ungene, Lillebror og Knerten, Aurora, Guro, Kaos, Ellen Andrea, Kanutten og alle de forunderlige menneskene hun skapte.

Aforismer

Egeland — Sun, 14 Dec 2008 13:55:33 +0100

Det snakkes stadig om "one-linere" her inne - altså "én-linjere" - som betegnelse på fyndord. La meg minne om at det finnes et mye bedre, mer presist og treffende ord: aforisme.

Aforismer fra helvete: Første side av William Blakes "Proverbs of Hell" fra rundt 1793.

Siden jeg er altfor lat til å tenke selv i dag, og siden Wikipedia har en utmerket artikkel om temaet, begrenser jeg meg til å sitere:

En aforisme er en kort setning, et løsrevet sitat eller en strøtanke som på en treffende og underfundig måte uttrykker et tankevekkende poeng, en læresetning eller allmenn sannhet, særlig om vitenskap, kunst, moral og psykologi. Aforismer minner både i form og innhold om ordspråk, men aforismene har kjent opphav, enten de er sitater fra litterære verk og taler eller de er nyskrevet. Aforismer er ofte humoristiske, men ikke like komiske som vitser. Aforismediktning eller -kunst regnes av flere som en egen litterær form innen prosasjangeren. I litteraturvitenskaplig teori blir imidlertid en aforisme definert snevrere enn den gjør i dagligtalen. Ordet aforisme kommer fra det greske aforismós som er avledet av aphorizein, det vil si «å avgrense».

Her er noen eksempler:

François de La Rochefoucauld (1613-1680), fransk tenker og forfatter:

Alle klager over sin dårlige hukommelse, men ingen over sin dårlige forstand.

Det er godt løgnen fins. Tenk om alt du hørte var sant!

Å avvise ros er et ønske om å bli rost to ganger.

Benjamin Franklin (1706-1790), amerikansk forfatter, vitenskapsmann og diplomat:

Alle vil leve lenge, men ingen vil bli gammel.

Tidlig i seng og tidlig opp er nyttig både for sjel og kropp.

Fisken og gjesten lukter vondt den tredje dagen.

Georg Christoph Lichtenberg (1742-1799), tysk naturforsker og satiriker:

Ekteskapet er en romantisk fortelling der helten dør i første kapittel.

Mange mennesker leser rett og slett bare for å slippe å tenke.

Mange mennesker setter heller sin ære i å angre sine synder enn i å unngå dem.

William Blake (1757-1827), engelsk maler, mystiker og poet:

Overmål av sorg ler, overmål av glede gråter.

Alt som lever er hellig.

Sannheten blir trodd, bare den forstås.

Lev Tolstoj (1828-1910), russisk dikter:

Å si at du kan elske en person hele ditt liv, er som å si at et lys vil fortsette å brenne så lenge du lever.

Historie er bare en samling mynter og unyttige bagateller, pyntet med en rekke unyttige skikkelser og merkelige navn.

En mann vil ofre sin familie for en idé, en kvinne aldri.

Mark Twain (1835-1910), amerikanske forfatter og humorist:

Vi burde alle være opptatt av fremtiden, for det er der vi skal tilbringe resten av vårt liv.

Ryktet om min død er betydelig overdrevet.

Det finnes tre slags løgn: løgn, forbannet løgn og statistikk.

Friedrich Nietzsche (1844-1900), tysk filosof:

Man må ennå ha kaos i seg for å skape en dansende stjerne.

Kvinnen var Guds andre feiltakelse.

Det som ikke ødelegger meg gjør meg sterkere.

Oscar Wilde (1854-1900), irsk forfatter og dikter:

Egenkjærligheten er begynnelsen på en livslang romanse.

Å leve er det sjeldneste i verden; de fleste mennesker bare eksisterer.

Livet er altfor viktig til at man kan snakke alvorlig om det.

Winston Churchill (1874-1965), engelsk politiker og forfatter:

Den beste måten å få et arbeid til å virke vanskelig på, er å utsette det.

Dette er ikke slutten. Det er ikke engang begynnelsen på slutten. Men det er kanskje slutten på begynnelsen.

Demokrati er den verste styringsformen som finnes, bortsett fra alle de andre som er blitt prøvd opp gjennom tidene.

Karl Krisrian Kraus (1874-1936), østerrriksk forfatter:

Det er med kjærlighet som med pannekaker. Den bør nytes mens den er varm.

Storm P (1882-1949), dansk tegner og humorist:

Livet er en gåte, løsningen står på baksiden.

Han nøt aldri alkohol - han tømte den rett ned.

Der skal stor karakterstyrke til for at sælge elastik i metervis.

Det er ubegripelig at noen gidder anvende et par år på å skrive en roman når man kan gå inn og kjøpe en for noen få kroner.

Mae West, (1893-1980), amerikansk skuespiller og forfatter:

Ekteskapet er en fin institusjon, men jeg er ikke moden for en institusjon ennå.

Ta meg på alt, bare ikke på ordet.

En buet linje er den vakreste veien mellom to punkter.

Er det en pistol du har i lommen, eller er du bare glad for å se meg?

Ambrose Bierce (1842-1914), amerikansk forfatter og journalist:

En brud er en kvinne med en lovende fremtid bak seg.

En populær forfatter skriver det folk tenker. En genial forfatter får dem til å tenke noe annet.

Å be om unnskyldning er å legge grunnlaget for enda en fornærmelse.

Kaj Munk (1898-1944), dansk dikterprest:

Mangt et feiltrinn tas ved at man står stille.

Kvinnen er det lure glimtet i Herrens blikk.

De tunge dagene har dypere livsvisdom å gi oss enn makelighetens og medgangens.

Stanislaw Jerzy Lec (1909-1966), polsk lyriker og satiriker:

Utsynet over verden kan man stenge for med en avis.

Er det fremskritt om en kannibal bruker kniv og gaffel?

For å komme til kilden, må man svømme mot strømmen.

Hvordan oppstår pessimisme? Når to optimister støter sammen.

Og noen på engelsk:

Good Art seems ancient to its contemporaries, and modern - to their descendants. — Plutarch

Lost time is never found again. — Benjamin Franklin

Mediocrity is forgiven more easily than talent. — Emil Krotky

Nothing great was ever achieved without enthusiasm. — Ralph Waldo Emerson

Death with dignity is better than life with humiliation. — Husayn ibn Ali

Those Who Sacrifice Liberty For Security Deserve Neither. — Benjamin Franklin

That which does not destroy us makes us stronger. — Friedrich Nietzsche

If you see the teeth of the lion, do not think that the lion is smiling at you. — Al-Mutanabbi

When your legs get weaker time starts running faster. — Mikhail Turovsky

Many of those who tried to enlighten were hanged from the lampposts. — Stanislaw Jerzy Lec

A mystic hangs a fig leaf on a eunuch. — Stanislaw Jerzy Lec

The psychology of committees is a special case of the psychology of mobs. — Celia Green

It is not uncommon to commiserate with a stranger's misfortune, but it takes a really fine nature to appreciate a friend's success. — Oscar Wilde

Hypocrisy is the tribute that vice pays to virtue. — Unknown, possibly French proverb, or authored by François de La Rochefoucauld

One death is a tragedy; a million is a statistic. — unknown, but has been attributed to Joseph Stalin

Only that which always existed can be eternal. — G. Antuan Suárez

Believe nothing you hear, and only half of what you see. — Mark Twain

It is better to be hated for what one is, than loved for what one is not. — André Gide

A lie told often enough becomes the truth. — Vladimir Lenin

Like a road in Autumn: Hardly is it swept clean before it is covered again with dead leaves. — Franz Kafka

Love the sinner and hate the sin. (Cum dilectione hominum et odio vitiorum.) — St. Augustine of Hippo

Truths are not relative. What are relative are opinions about truth. — Nicolás Gómez Dávila

Those who cannot remember the past, are condemned to repeat it. — "George Santayana's Aphorism on Repetitive Consequences," from "The Life of Reason," Volume 1: "Reason in Common Sense," 1905.

The true purpose of the stock market is to make, of the greatest number of men, the greatest number of fools. — unattributed

Til slutt noen om kunst og litteratur:

A book is a mirror; if an ass peers into it, you can't expect an apostle to look out.
G. C. Lichtenberg

A classic is something that everybody wants to have read and nobody has read.
Mark Twain

A good novel tells us the truth about its hero; but a bad novel tells us the truth about its author.
Gilbert K. Chesterton

A man is a critic when he cannot be an artist, in the same way that a man becomes an informer when he cannot be a soldier.
Gustave Flaubert

A painting in a museum probably hears more foolish remarks than anything else in the world.
Edmond Jules Goncourt

Always read stuff that will make you look good if you die in the middle of it.
P. J. O'Rourke

An artist never really finishes his work, he merely abandons it.
Paul Valéry

Any time something is written against me, I not only share the sentiment but feel I could do the job far better myself. Perhaps I should advise would-be enemies to send me their grievances beforehand, with full assurance that they will receive my every aid and support. I have even secretly longed to write, under a pen name, a merciless tirade against myself.
Jorge Luis Borges

Anything that is too stupid to be spoken is sung.
Voltaire

Art is a deliberate recreation of a new and special reality that grows from your response to life. It cannot be copied; it must be created.
Unknown

Art is anything you can get away with.
Terence Trent D'Arby

Art is making something out of nothing and selling it.
Frank Zappa

Art is the lie that makes us realize the truth.
Pablo Picasso

Dictionaries are like watches: the worst is better than none, and the best cannot be expected to go quite true.
Samuel Johnson

Every child is an artist. The problem is how to remain an artist after one grows up.
Pablo Picasso

Everywhere I go, I'm asked if I think the university stifles writers. My opinion is that they don't stifle enough of them.
Flannery O'Connor

Fiction is obliged to stick to possibilities. Truth isn't.
Mark Twain

I choose a block of marble and chop off everything I don't need.
François-Auguste Rodin

I didn't like the play. But I saw it under unfavorable circumstances -- the curtains were up.
Groucho Marx

I don't give a damn for a man that can only spell a word one way.
Mark Twain

I don't know anything about music. In my line you don't have to.
Elvis Presley

I live for books.
Thomas Jefferson

I would rather be attacked than unnoticed. For the worst thing you can do to an author is to be silent as to his works.
Samuel Johnson

If poetry comes not as naturally as the leaves to a tree, it better not come at all.
John Keats

If there is a gun hanging on the wall in the first act, it must fire in the last.
Anton Chekhov

Imagination, not invention, is the supreme master of art as of life.
Joseph Conrad

In a painting I want to say something comforting.
Vincent van Gogh

It is not necessary for the public to know whether I am joking or whether I am serious, just as it is not necessary for me to know it myself.
Salvador Dalí

Just the omission of Jane Austen's books alone would make a fairly good library out of a library that hadn't a book in it.
Mark Twain

Learning music by reading about it is like making love by mail.
Luciano Pavarotti

Let's have some new clichés.
Samuel Goldwyn

Love affairs have always greatly interested me, but I do not greatly care for them in books or moving pictures. In a love affair, I wish to be the hero, with no audience present.
E. W. Howe

Mir Bahadur Ali is, as we have seen, incapable of evading the most vulgar of art's temptations: that of being a genius.
Jorge Luis Borges

No sane man will dance.
Cicero

Picasso is a communist. Neither am I.
Salvador Dalí

Some editors are failed writers, but then, so are most writers.
T. S. Eliot

The difference between fiction and reality is that fiction has to make sense.
Tom Clancy

The writer, making every effort to appear innocent and noble, takes his revenge with the pen; while the murderer, less hypocrtical, takes it with the sword.
Christopher Spranger

There are some experiences in life which should not be demanded twice from any man, and one of them is listening to the Brahms Requiem.
George Bernard Shaw

There is no intellectual exercise which is not ultimately useless.
Jorge Luis Borges

There's many a bestseller that could have been prevented by a good teacher.
Flannery O'Connor

These are not books, lumps of lifeless paper, but minds alive on the shelves.
Gilbert Highet

Too many pieces of music finish too long after the end.
Igor Stravinsky

What is written without effort is in general read without pleasure.
Samuel Johnson

Limbo: Mens jeg venter på dommen

Egeland — Mon, 8 Dec 2008 20:07:01 +0100

Råteksten - kladden, om du vil - er ferdig. De drøyt 100 000 ordene som forhåpentlig blir min neste roman, har forlatt min omsorgsfulle forfatterfavns trygghet for å møte Den Nådeløse Virkeligheten: I et par uker har min redaktør i Aschehoug og hans to medlesere hatt teksten til vurdering. Jeg aner ingenting om dommen.

De leser. Jeg venter.

Eksempel på en typisk forlagsredaktør.

Redaktører og forlagskonsulenter er ikke medhårslesere. Rollen gjør dem onde, blodtørstige, krakilske, kverulerende og kritiske. Akkurat slik forlagsfolk skal være, med andre ord. Alt som er å slå ned på, blir ubønnhørlig trukket ut fra kladdens skyggetilværelse og ut i det blendende, avslørende sollyset. Logiske brister. Uklare sammenhenger. Vaklende handlingstråder. Dårlige persontegninger. Haltende replikker og dialoger. Krøkkete formuleringer. Pompøse og melodramatiske åpninger (mitt spesiale). Slappe cliffhangere. (Jeg ser allerede for meg kommentarene under innlegget: En typisk Egeland-bok, med andre ord!)

Kort sagt lever jeg i limbo.

Hvordan tilbringer jeg så denne neglbitende ventetiden?

Jeg skriver.

Eksempel på forfatter som har bitt mye negler i påvente av dommen.

Ikke før hadde jeg sendt redaktøren min manuskriptet, så gjøv jeg løs fra begynnelsen. Flink gutt? Neida. Sånn må det være. Du går ikke rundt og venter. Du jobber. Hvis det er noe som skiller amatører og proffer, så er det nettopp dette: Proffen jobber. Proffen skriver. Proffen gir seg aldri! Aldri!

Amatøren bare snakker ...

Og snakker ...

Det manuskriptet som redaktør og medlesere nå sannsynligvis krafser løs på med spisse klør, hoggtenner, giftgule Post It-lapper og en regnskog av rødblyanter, er ikke lenger det samme som jeg i disse dager sitter og finpusser. Enhver forfatter er sin egen verste kritiker. Formuleringer jeg ikke fatter at jeg selv står bak, er forbedret. Hakkete og uforståelige partier er pusset med sandpapir og synonymer. Uklarheter er fikset opp. I det hele tatt ...

Den kladden jeg er ferdig med når dommen snart faller, er en mye bedre versjon enn den jeg får respons på.

Ros har liten funksjon i denne fasen - utover å styrke forfatterens allerede ødelagte selvbilde og gi ham akkurat nok selvtillit og entusiasme til å fullføre boken innen deadline uten at han blir høy på pæra.

Dommen? Dommen kan være alt fra refusjon til å bli antatt. Eller noe midt i mellom. For oss som lever av dette, er ikke det så uvesentlig. Men du sitter ikke og venter. Du jobber.

Eksempel på en typisk forfatter som funderer på en formulering.

Så i serien Gode Råd Til Vordende Forfattere er vi i dag kommet frem til følgende gullkorn: Skriv! Jobb! Gjør noe! Ikke sitt med tunga ut av kjeften og stirr på mesterverket ditt der det ligger og halvslumrer i skrivebordsskuffens glemsel. Skal du lykkes i denne bransjen, må du jobbe. Skrive. Jobbe. Skrive. Verden er full av feige skrivebordsskuff-forfattere. Mange av dem er sikkert svært begavede. Men hva hjelper det? Du finner ingen lesere i skrivebordsskuffen.

Du må gi slipp på manuset ditt. Du må gi boken din sjansen. Selv om du risikerer å få en på kjeften. (Og det får du, tro meg!) Av forlaget. Av anmeldere. Av lesere. Av virkeligheten.

Du vil aldri lykkes hvis du aldri tør.

Om ytringsfrihet

Egeland — Sat, 6 Dec 2008 14:13:31 +0100

Jeg har lyst til å skrive noen ord om ytringsfrihet. I tallrike innlegg og kommentarer her på bloggen henvises det nemlig til ytringsfriheten. Problemet er at noen tror og mener mye (delvis feilaktig) om ytringsfriheten og baserer sin retorikk på personlige oppfatninger av hvordan denne ytringsfriheten "burde" utøves. Når feiltolkninger og personlige vurderinger legges til grunn for en prinsipiell debatt, skjærer mange av debattene lett inn på sidespor der de intet har å gjøre. Her følger et lite forsøk på å rydde opp i begrepsforståelsen:

Ytringsfriheten reguleres først og fremst av Grunnlovens paragraf 100:

   Ytringsfrihed bør finde Sted.
   Ingen kan holdes retslig ansvarlig for at have meddelt eller modtaget Oplysninger, Ideer eller Budskab, medmindre det lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse. Det retslige Ansvar bør være foreskrevet i Lov.
   Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte. Der kan kun sættes slige klarlig definerede Grændser for denne Ret, hvor særlig tungtveiende Hensyn gjøre det forsvarligt holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser.
   Forhaandscensur og andre forebyggende Forholdsregler kunne ikke benyttes, medmindre det er nødvendigt for at beskytte Børn og Unge imod skadelig Paavirkning fra levende Billeder. Brevcensur kan ei sættes i Værk uden i Anstalter.
   Enhver har Ret til Indsyn i Statens og Kommunernes Akter og til at følge Forhandlingerne i Retsmøder og folkevalgte Organer. Det kan i Lov fastsættes Begrænsninger i denne Ret ud fra Hensyn til Personvern og af andre tungtveiende Grunde.
   Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale.

Ytringsfriheten reguleres også av FNs menneskerettighetserklæring artikler 18-20:

Artikkel 18: Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.
Artikkel 19: Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.

Artikkel 20: Enhver har rett til fritt å delta i fredelige møter og organisasjoner. Ingen må tvinges til å tilhøre en organisasjon.

Her følger det helt sentrale poenget: Ytringsfriheten regulerer individets rettigheter i forhold til samfunnet. Hva betyr det? Ytringsfriheten skal bl.a. sikre oss retten til å ytre oss om f.eks. politikk uten å bli forfulgt. Ytringsfrihet skal sørge for at ikke myndighetene (eller konger, presidenter, statsministere, rikfolk, borgermestere, fyrster osv.) får begrense din og min rett til å ytre oss.

Her følger enda et sentralt poeng: Ytringsfriheten regulerer ikke de interne reglene for hva som kan publiseres i forlag, aviser eller blogger. Hva betyr det? En avisutgiver, et forlag eller bloggeier kan med all mulig rett lage et internt regelverk som, på sett og vis, innskrenker individets ytringsfrihet. Med andre ord: Ytringsfrihet henger ikke sammen med publikasjonsplikt. For å sitere Eirik Newth:

Nettkverulanter benytter seg det mest ytringsvennlige mediet som noensinne har eksistert, og det står dem fullstendig fritt å ytre seg alle andre steder. [...]din ytringsfrihet er ikke min publikasjonsplikt. [...] Bokklubbene har ingen plikt til å opptre som plattform for alle som måtte ønske det. Dilemmaer får man bare om reglementet er uklart. Er reglementet klart, gjelder det på nettet som overalt ellers: følg spillereglene, eller spill andre steder.

Ytringsfriheten er nemlig full av begrensninger. Begrensningene er nedfelt i lovverket. Noen begrensninger er enkle å forstå og respektere. Jeg kan eksempelvis ikke - med henvisning til ytringsfriheten - opprette et nettsted der jeg distribuerer barnepornografi og narkotika. Det skjønner alle.

(Likefullt er selv slike ømtålige spørsmål undergitt debatt. I sin storartede dokumentarbok The Brethren: Inside the Supreme Court gjengir forfatterne Bob Woodward og Scott Armstrong hvordan USAs høyesterett har slitt med definisjonen av pornografi vs ytringsfrihet. I et puritansk og religiøst fundamentalistisk land som USA - der ytringsfrihet er en konstitusjonell bærebjelke med enda sterkere historiske tradisjoner enn i Europa - har lovmakere og høyesterettsdommere hatt store problemer med å trekke grenser mellom høyverdig erotisk kunst på den ene side og spekulativ, utnyttende pornografi på den annen.)

Tilbake til norske forhold. Ytringsfriheten er ikke ubegrenset. Men praktisering og utøvelse krever en juridisk fingerspissfølelse som jeg ofte savner i debattene her inne. Jeg kan eksempelvis ikke - med ytringsfriheten i hånd - offentliggjøre at Den-Og-Den er utro. Her kommer ytringsfriheten i motstrid med lovverket som regulerer privatlivets fred. Selv de argeste forsvarere av Ytringsfrihet Som Hellig Prinsipp vil være enig i at ytringsfriheten ikke gir meg rett til å publisere navn og bilder som dokumenterer hva NN og XX gjorde under (jule)bordet. Begrepet juristene bruker, er at noe slikt ikke er av allmenn interesse. Vi kan ikke, med ytringsfriheten som unnskyldning, (ære)krenke våre medmennesker. Men: Hvis en tenkt KrF-leder - en moralismens og familielivets fanebærer - innleder et utenomekteskapelig forhold til en like tenkt leder for f.eks. NHO, vel, så vil avisene faktisk kunne trykke en slik nyhet i ytringsfrihetens navn fordi de avslører allmenninteressante og vesentlige opplysninger om samfunnsvesentlige forhold (de avslører politikeren som dobbeltmoralist og løgner, de avslører politisk og økonomisk samrøre og så videre). La nå ikke dette helt teoretiske eksempelet lede til enda en debatt på sidesporet - jeg eksemplifiserer blott for å illustrere hvilke gråsoner og nyanser som eksisterer.

Selv om Grunnloven er alle lovers mor og fundament, er det ikke slik at Grunnloven alene regulerer samfunnet. Ei heller norske aviser og nettsteders redaksjonelle profil, linje og regelverk. (Da jeg på 80-tallet arbeidet på nyhetsdesken i Aftenposten, opplevde vi at en sommervikar i ytringsfrihetens navn nektet oss å redigere - uttrykket han brukte var vel: "klusse med" - teksten i nyhetsreportasjene hans. Vel. Du har ikke sett bylinen hans i Aftenposten etter det. Var han et offer for mangel på ytringsfrihet - eller sin egen dumhet?)

Et hvert medium har redaksjonell frihet til å definere alt fra innhold (Dagens Næringsliv handler først og fremst om økonomi og næringsliv, ikke strikkeoppskrifter) til tone og stil (av den grunn ser forsidene til Dagbladet sjelden ut som forsiden til Vårt Land). I Dagbladet og Klassekampen vil du finne innlegg - både hva gjelder innhold og ordbruk - du aldri vil lese i Aftenposten og Nationen. Avisenes redaksjonelle frihet er nemlig også beskyttet av lovverket.

Forfatterbloggen eies og driftes av De norske bokklubbene. Som bloggeier er det Bokklubben som definerer regelverket her på bloggen. Det er Bokklubbens rett og plikt. Vi som blogger her på forumet, plikter å respektere dette regelverket. Det er en del av den underforståtte kontrakten mellom Bokklubben som bloggeier og meg som blogger.

Vi kan selvsagt være uenige om reglene. Og vi kan være uenige i hvordan reglene praktiseres. Og vi kan gjerne diskutere disse spørsmålene, slik jeg ser det gjøres. Men vi kan ikke påberope oss ytringsfrihet her på bloggen - i strid med bloggreglene - uten samtidig å eksponere vår fundamentale mangel på forståelse for hvordan grunnlov, straffelov og et privatrettslige regelverk regulerer samfunnet vårt.

Med ytringsfriheten i hånd kan vi gjøre følgende: Vi kan finne et webhotell (altså en server) og opprette vår egen blogg. Det er nemlig dét ytringsfriheten gir oss rett til. Slik vår medblogger Pia har antydet at hun vil gjøre etter at hun trakk seg herfra i protest mot Forfatterbloggens regelverk (eller den noe brutale håndhevingen av regelverket). Eller slik den eminente forfatter, vitenskapsmann og pedagog Eirik Newth har gjort. Han foretrekker å stå utenfor en gruppeblogg som dette. Og han gjør det på et mangefasettert prinsipielt grunnlag.

Hva betyr det ovenstående for "ytringsfrihet på en gruppeblogg"? Det betyr at bloggeier - trygt innenfor ytringsfrihetens rammer - kan definere regler som bloggens deltagere plikter å følge. En gruppeblogg om blomster kan - uten å bryte ytringsfriheten - forby innlegg om politikk, sex og colombiansk heklekunst og si: På denne bloggen skal alle innlegg handle om blomster (og litt om bier). For eksempel. En bloggportal om samfunn og politikk kan likeledes definere følgende "diktatoriske" regel: Innlegg som bryter med bloggeiers definisjon av takt og tone (definert i et regelverk), kan bli slettet. Bloggere som bryter reglene, kan bli utstengt.

Et slikt privatrettslig regelverk er ikke strid med ytringsfriheten.

At mange moderatorer er kløner, har ingenting med ytringsfriheten å gjøre. At bloggere og nettdebatanter noen ganger blir utestengt på grunnlag av feilvurderinger eller urimelige vurderinger fra moderators side, handler om helt andre forhold enn (mangel på) ytringsfrihet. Derfor er det viktig at vi ikke sauser sammen viktige prinsipper som nettopp ytringsfrihet med uenighet i et regelverk eller frustrasjonen over moderatorer som handler urettferdig eller urimelig.

Det ytringsfriheten sikrer oss rett til, er å opprette vår egen blogg der vi selv kan definere reglene og der vi kan publisere akkurat hva vil vi (så lenge det ikke bryter med norsk lov).

Det er kanskje lettere å forstå disse nyansene hvis vi forlater den lett anarkistiske blogg- og webverdenen og trekker paralleller til trykte medier.

Ytringsfriheten gir en politisk rabulist rett til å publisere de mest hårreisende ytringer (så lenge de ikke bryter loven). Men ytringsfriheten gir ikke Aschehoug, Gyldendal eller andre forlag noen plikt til å trykke rabulistens bøker. Det ytringsfriheten sikrer rabulisten, er retten til å utgi disse meningene sine på eget forlag - hvis ingen andre vil.

Ytringsfriheten gir ikke Aftenposten, VG og Dagbladet noen plikt til å trykke alle de hundrevis av innlegg som strømmer inn til avisene hver dag. Likevel møtes disse avisenes debattredaktører stadig av argumenter som tyder på at de refuserte mener at de - i ly av ytringsfriheten - har en slags rettighet til å få hva som helst på trykk. Slik er det ikke.

Forlag, aviser, bloggsamfunn (som VG Nett, Forfatterbloggen og så videre) reguleres av et privatrettslig lov- og regelverk. Innenfor dette lov- og regelverket har "utgiverne" rett til å definere rammene for og tolkningen av de ytringer som finner sted i de bøker, aviser eller blogger som de står ansvarlige for.

Ved å gjøre oss til en del av disse "utgivernes" redaksjonelle produkter, godtar vi implisitt å underordne oss reglene deres. Velger vi å blogge på VG Nett, Sol eller her i Forfatterbloggen, underordner vi oss med andre ord nettstedets regelverk.

Signaturen Sirenia stiller i et innlegg her på bloggen følgende spørsmål:

En blogger uttalte på et annet forum at vi bloggere har ytringsfrihet, men ikke publiseringsrett. Det vil si at eiere av forum ikke har publiseringsplikt. Mulig det er slik, det kan virke sånn, men er det riktig at det skal være slik? Og på hvilket grunnlag? Er det riktig at de og noen skal få skalte og valte med bloggere etter eget forgodtbefinnende?

Svaret er kort og godt: Ja, det er slik. Grunnloven og alle andre lover som regulerer vårt samfunn, sier at det er slik. På hvilket grunnlag? Lovverket! Er det riktig? Dét er et helt annet spørsmål, og det er dét spørsmålet en eventuelt får diskutere hvis en føler for det. Hvis det er uheldige erfaringer med dårlig moderering som ligger til grunn for spørsmålet, er det noe helt annet enn fravær av ytringsfrihet. Hvis bloggeier opptrer urimelig - for eksempel ved utestengelse - handler dette ikke om et spørsmål om ytringsfrihet, men er i ytterste konsekvens en privatrettslig konflikt om tolkningen av og utøvelsen av et gyldig regelverk.

Vi kan - hvis vi er rungende uenige i regelverket - velge å forlate nettstedet. Vi kan - fordi vi har ytringsfrihet her i landet - opprette vår egen blogg med et helt annet regelverk enn den vi valgte å forlate.

Slik utøves ytringsfriheten.

Forfatter i kjeledress

Egeland — Sat, 29 Nov 2008 14:12:21 +0100

Det er ubegribeligt at nogen gider anvende

et par år på at skrive en roman når man

kan gå ind og købe en for nogle få kroner.

STORM P.

1 | Å skrive er å mekke.

Noen forfattere er store kunstnere. Selv representerer jeg håndverkerne. Jeg er ingen Shakespeare. Jeg er ingen nyskapende språklig og stilistisk virtuos. Jeg er en forfatter i kjeledress – en sånn som mekker.

Litteratur formidler historier, ideer, visjoner, menneskeskjebner. For meg handler det å skrive først og fremst – men ikke bare – om å fortelle en god historie. Jeg vil lokke leseren med meg inn i min fantasiverden. Jeg vil eie min leser.

Dette essayet formidler ikke Sannheten om forfattervirket. Det formidler blott min lille flik av virkeligheten.

2 | Jeg var 10-12 år gammel første gang jeg begynte å skrive min første roman. Jeg klarte å fylle åtte håndskrevne A4-sider før fortellingen (og entusiasmen) døde hen.

Opp gjennom tenårene skrev jeg historier, skisser, artikler. Ikke rare greiene, det skal sies. Men slik en kunstmaler må øve og øve for å låse en skygge til lerretet, må en skribent trene for å finne sitt språk, sin stil. En komponist lokker den vakreste musikk ut av ingenting. Tonene er der, alle sammen, de må bare settes sammen i riktig rekkefølge og takt. Bokstavene er der, de også. Ordene er der. Det hele handler om å sette dem sammen i riktig rekkefølge.

Hvordan lærte jeg å skrive? Først og fremst ved å skrive. Men kanskje like mye ved å lese. Jeg har aldri gått på skrivekurs. Men jeg har lest. Og lest. Jeg har lest skjønnlitteratur, og jeg har lest bøker om å skrive. Stephen Kings to fagbøker Dance Macabre og On Writing er to eksempler. I over 25 år abonnerte jeg på det amerikanske tidsskriftet Writer's Digest, som var stappfullt av råd og tips for skribentspirer. Blant rådene som ble hamret inn i oss var: Show, don't tell! Carl Justs lærebok Journalistikk var en gullgruve om språk og stil. Og jeg får aldri nok: Da jeg var i New York City i februar kjøpte jeg følgende hos Barnes & Noble på Fifth Avenue: The Art of Subtext av Charles Baxter, Plot & Structure av James Scott Bell og Characters, Emotion & Viewpoint av Nancy Kress.

3 | Også litteratur kan være brukskunst. Hvert eneste år utkommer titusenvis av nye titler over hele verden. Bare noen ganske få vil fremdeles bli lest om hundre år. Det er greit. Man trenger ikke være Hemingway eller Hamsun for å glede en leser.

I bokhyllene i skrivestuen har jeg samlet tusenvis av bøker. Mange av dem får gjenkjennelsens flamme til å lue opp når jeg trekker dem ut og blar i dem. Enkelte får meg fremdeles til å huske, tiår senere, hvor og når jeg leste dem. De beste bøkene bærer vi med oss, inni oss, i årevis. De vil ikke slippe taket.

Vi har alle våre favoritter. Her er noen av mine: Vladimir Nabokovs Lolita – et litterært mesterverk fjernt fra den avskyelige pornografi boken har gitt navn til. William Styrons Nat Turners bekjennelser og Sofies valg. Louis-Ferdinand Célines Reise til nattens ende. Michael Ondaatjes Den engelske pasienten. Kerstin Ekmans Hendelser ved vann. Anne Rice. Peter Høeg. Umberto Eco. Fowles. Sandemose. Stephen Kings 70-tallsromaner. Ja, slik kunne jeg fortsette. For 20 år siden åpnet jeg Trygve Gulbranssens Og bakom synger skogene – bare for å ha lest dette utskjelte verket. Fremdeles kan jeg gjenskape varmen i kroppen i møtet med Gulbranssens fantastiske univers.

Å skrive er å hige etter det fullkomne, for så å ta til takke med det gangbare. Du vil så mye mer enn du får til. Du hører setninger du aldri klarer å lokke ut av hodet. Du fornemmer ord som nesten finnes.

I den andre enden av prosessen finnes leserne. Enten du har hundre eller ti tusen lesere, er de alle enkeltlesere. For forfatteren finnes ikke noe ”marked”, bare tusenvis av enkeltlesere. Én og én leser som blir med inn i forfatterens univers. Kanskje er dét en av grunnene til at vi romanforfattere forteller våre historier – fordi vi vil ha udelt oppmerksomhet i timevis ... i et univers vi selv har skapt og fylt med mennesker som alle, uvegerlig, er litt av oss selv?

Hvert eneste menneske er, tross alt, sin egen tilværelses narsissistiske midtpunkt.

4 | Alle bærer i seg en livsskjebne, en skjellsettende opplevelse, en glede, en sorg, et minne, en tapt kjærlighet ... et eller annet vi lesere kan gjenkjenne eller leve oss inn i.

Enhver historie – selv den enkleste skisse – trenger en slik klangbunn for å bli en levende, vital tekst.

Si du går på forfatterskole. Du får i oppgave å skrive en tekst. Du gjør som du blir bedt om. Men teksten føles livløs. Dermed dømmer du deg selv nord og ned fordi du ikke har talent.

Problemet er ikke at du mangler talent. Du mangler en historie! Ikke lærerens historie. Ikke oppgavetekstens historie. Du mangler den historien DU brenner etter å skrive.

Først da forløser du ditt talent.

De beste tekstene springer ut av forfatterens egne, indre engasjement. Men engasjement er ikke nok. Da jeg var ung og drømte om å skrive en roman, hadde jeg masse engasjement. Men jeg manglet de tekniske ferdighetene. Jeg forsto ikke romanens mekanisme og struktur. I tillegg til å ha fantasi, innlevelse, språkøre, skikkelsesskapende evner og alle de talentene som i sum former en forfatter, trenger du et litterært verktøyskrin.

5 | Hvordan bygger du opp en roman? Når bruker du dialog? Hvordan skaper du troverdige skikkelser? Når øker – og senker – du tempoet? Hva skildrer du – hva overlater du til leserens fantasi? Når fungerer undertekst best? Eksposisjon? In medias res? Hva er deus ex machina?

Mye av dette må læres. Du kan lese deg til det, så klart, eller du kan lære av andre. På kurs og skoler. Men det eneste de kan lære deg, er teknikk. Som er viktig nok.

Før jeg begynte på min første roman, på 1980-tallet, dissekerte jeg flere av mine favorittbøker – kapittel for kapittel – for å forstå strukturen, oppbygningen, komposisjonen, teknikken. Slik kunstmalere gikk i lære hos sine forbilder, analyserte jeg bøkene til dem jeg beundret. Jeg har stor tro på forbilder – noe(n) å strekke seg etter. Boken jeg ville skrive, var en moderne, gotisk grøsser. Derfor valgte jeg Bram Stokers Dracula og Stephen Kings horror-roman 'Salem's Lot som to av mine inspirasjonskilder. De forteller begge en kompleks historie ved hjelp av mange personer og fortellerperspektiver og ulike handlingstråder som veves sammen.

Hva er en god roman? En god roman er en som griper deg. Den kan være fasettert og episk og med tallrike sidehistorier og mange karakterer. Eller den kan være en enkel, indre monolog som finner sted i et lukket rom.

Uansett trenger fortellingen en bærende indre eller ytre historie. Selv språkets største mestere – de som skriver sine tekster i kraft av språklig briljans – forteller på et eller annet plan en historie. Historien kan være handlingsdrevet eller neddempet og karakterdrevet. Men den handler om noe. Noe som engasjerer forfatteren.

Hvis du brenner etter å fortelle nettopp din historie, og fortelle den på din måte, tror jeg du vil oppdage hvor mye enklere det er å la ordene leke.

6 | Men før du kan leke, må du ha fakta på plass.

Research handler om å finne ut ting.

Det er ikke så vanskelig. Du leser bøker som temaet du vil finne ut mer om. Du kontakter eksperter. Du snakker med folk. Du leter på internett.

Da jeg skrev min siste roman, Paktens voktere, var et av problemene å finne ut hvordan en vikinghær ville bli møtt hvis de seilte opp Nilen i 1013. Da jeg omsider fikk oppsporet verdens ledende ekspert på nordafrikansk krigføring i fatimidkalifatet, en professor på et universitet i London, var han overbegeistret over å kunne bidra til mitt sære, litterære prosjekt. På det islandske håndskriftinstituttet Stofnun Árna Magnússonar har jeg en fast hjelper, en tålmodig professor, som bistår meg med informasjon om gamle dokumenter, pergamenter og håndskrifter. Selv i Vatikanets hemmelige arkiv fant jeg en hjelpsom sjel. I Library of Congress i Washington, D.C. fikk jeg ikke bare svar på mine spørsmål, men velmente forslag til hvordan romanen kunne utvikles videre.

Å drive research er ikke noe mer mystisk enn å finne svar på spørsmål.

7 | Noen forfattere begynner med et blankt ark og ser hvor historien bringer dem. Selv er jeg en planleggingsnerd. Jeg skriver detaljerte synopsis. Når jeg har historien sånn noenlunde på plass, farger jeg synopsisen rød og begynner å skrive scener og kapitler. Etter hvert som jeg har fortalt alt som står i rødt, fjerner jeg den røde teksten. Så når alt det røde er borte, har jeg i prinsippet råteksten til en roman. Her er et eksempel fra synopsisen til Paktens voktere:

Bjørn og Stuart kommer til Luxor/Egypt på ettermiddagen. Skildre "historiens sus". Varmt! Noe mystisk (hva???) skjer. Bjørn er mistenksom (hvorfor???). Stuart er oppgitt over Bjørn. Neste dag besøker de Kongenes dal. Storslått. Dype gravkamre. Veggmalerier. Bjørn klaustrofobisk og paranoid. De reiser ut i ørkenen til Den glemte by.

Bøkene mine blir aldri lik synopsisene. Heldigvis. Men synopsisen gir meg en retning, en plan, en oversikt. Hver gang det dukker opp en uventet handlingstråd eller en person som maser seg inn i historien, ser jeg umiddelbart hvordan forandringene vil påvirke resten av historien.

De klassiske dramaturgiske modellene ligger til grunn for de fleste av oss som skriver. Du vet, inndeling i akter, nulling av hovedpersonen, vendepunkt og gjenreisning av den tapte ære. Men jeg tegner ikke grafer og spenningskurver, slik enkelte gjør. Skjønt da jeg skrev actionthrilleren Ulvenatten (2005), bruker jeg noe så uvanlig som et Exel-ark i planleggingen av plottet. Historien er så kronologisk at jeg lagde et skjema der jeg fordelte personene på det vertikale planet og klokkeslettene på det horisontale. Dermed hadde jeg perfekt oversikt over hva alle personene gjorde til enhver tid. Slik ble det lett å se hvor historien stoppet opp.

Når jeg planlegger bøkene mine, ser jeg for meg tre stolper:

• Historien (plottet)

• Personene

• Stedene (atmosfæren, scenene)

Når jeg har disse hovedpunktene på plass, er det bare å gå i gang å skrive.

8 | Litteratur er språk.

Litteratur er selvsagt langt mer enn språk: Personer. Handling og plott. Tanker. Dialog og replikker. Refleksjon. Ideer. Scener og episoder. Kapitler. Spenningsnivåer og -kurver. Undertekst. Frempek. Manipulasjon. Og mye mer.

Men til syvende og sist handler skjønnlitteratur om språk – om forfatterens evne til å formidle gjennom ordene.

Noen vil formidle spennende historier. Noen vil skildre mennesker. Noen vil utforske tanker og visjoner. Noen vil dele sin skjebne med oss. Noen skriver for seg selv og lar oss andre titte inn. Noen vil utfordre oss, noen vil pirre oss, noen vil ergre oss. Noen vil lede oss til ny erkjennelse. Noen vil få oss til å stoppe opp og tenke. Noen vil gi oss et nytt syn på verden, på kjærligheten, på livet, på våre verdier. Noen vil forandre verden – noen vil bevare den som den er.

Men de fleste av oss romanforfattere vil uansett fortelle en god historie. Vi vil nå frem til leseren.

Og felles for oss alle: Ordene. Språket.

Ord er som noter. Mozart, Beethoven og Bach hadde akkurat de samme tonene og notene til rådighet som Led Zeppelin, Beach Boys og Rune Rudberg. Likevel er det uendelig mange måter man kan sette sammen notene og ordene.

Språk er musikk. Ord og setninger og avsnitt har rytme. Språket har synkoper, taktskifter, flerrende gitarsoloer, drønnende bass, skarptrommer, myke strykere …

Å skrive er som å komponere musikk – med ord.

9 | To av bøkene mine – Sirkelens ende (2001) og Paktens voktere (2007) – har jeg skrevet i presens.

De færreste lesere tenker over det. Men enhver forfatter vil raskt se hvilke utfordringer og hvilken motstand et slikt valg gir.

Den tradisjonelle fortidsformen, preteritum, er uendelig mye enklere. Fortidsformen gir forfatteren mulighet til å skildre hendelser med ettertidens erkjennelse og overblikk. Den gir deg frihet og armslag.

Å skrive i presens er som å gå gjennom livet med notatblokk i hånden. Du vet ikke hva som skjer om et minutt, om en time, om en dag. Min jeg-person skuer inn i en fremtid som bare jeg (den allvitende forfatter) vet noe som helst om.

Å skrive i presens utløser tallrike utfordringer. De fleste har med fortellerperspektivet og det manglende overblikket å gjøre. Slike små språklige eksperimenter er usynlige. Kan du nevne romaner du har lest som er skrevet i presens? Neppe.

I hver eneste bok jeg skriver, må jeg bestemme meg for et språkleie som kler historien og som utfordrer meg som forfatter. Derfor er hver av mine bøker forskjellig fra den forrige. Å skrive "den samme" boken igjen og igjen blir for kjedelig. Å skrive en hel bok i presens, er en følge av min usignerte kontrakt med faget: å utfordre meg selv.

10 | Å skrive spenningsromaner – som jeg gjør – krever mer enn handling og driv. Du skal befolke dem med troverdige personer. Og du skal fortelle historien med et språk som kler handlingen. "Et språk" betyr ikke "ett språk". De fleste bøker har mange forskjellige språk- og toneleier.

Paktens voktere handler om en arkeolog, Bjørn Beltø, som jakter på noen eldgamle manuskripter og pergamenter. Handlingen finner sted i vår tid, men i prologen og i tre mellomspill tar jeg leseren med tilbake i tiden. Først et eksempel fra 1070:

Den gamle vikingen hostet og skottet ut av gluggen i den kjølige cellen i klosteret i fjellsiden. En veldig tåkebanke kom rullende inn fra storhavet, men han var nesten blind og så den ikke. Mellom rullesteinene og tangklasene nede i vannkanten skrek måkene rundt den råtnende skrotten til en steinkobbe. Han harket og krummet de giktbrudne fingrene rundt fjærpennen:

Odin, gi meg styrke. Hendene mine skjelver. De krokete fingrene minner om ørners klør. Neglene er spisse og sprukne. Pusten er en rallende hvesen. Mitt blikk, som en gang kunne skue en musvåk oppunder skyene eller flagget i toppmasten på et skip bakom horisonten, er innestengt i evig tåke. Først når jeg lener ansiktet tett opp mot pergamentet, skimter jeg blekkets vage strek. Jeg hører pennespissen skrape mot skinnet og kjenner lukten av garvesyre. Slik er det å lide alderdommens langsomme død.

Her forsøker jeg å skape bilder og lukter og stemninger i leserens sinn. Setningene er langsomme og dvelende. Jeg vil mane den gamle vikingen til liv. Jeg leter etter bilder jeg tror ville være relevante på den tid (som å "skue en musvåk" ). Å bruke språkleiet til en virkelig viking anno 1070, ville blitt uleselig i vår tid. Derfor må jeg modellere et konstruert toneleie som høres ut som det er tusen år gammelt selv om ord og formuleringer er moderne. Først og fremst forsøker jeg å skape en atmosfære – et bilde av et øyeblikk på jord.

Legg merke til skiftet i stilnivå når vi – noen sider senere – beveger oss inn i nåtiden. Bjørn Beltø har nettopp funnet sin gode venn død i Snorres utendørs bad:

Knelende griper jeg om anklene hans og trekker ham opp av vannet, som lukter svakt av svovel. Han er tung. Klærne er vasstrukne. Da jeg velter ham over på siden, renner vann ut av munnen hans. Jeg leter etter en puls som for lengst har stilnet. Ansiktet er rødt og pløsete. Han har mistet brillene. Øynene er vidåpne. Og tomme.
Å Magnus, hvisker jeg, hva har de gjort med deg? Eller kanskje sier jeg det inni meg. Jeg tar hånden hans i min. Jeg skjelver. Det drypper av skjegget hans. Klærne kleber seg til den lubne kroppen.
Det runde badet er omkranset av ruglete steinheller. Noen gjenstridige planter plirer opp fra fugene. Et vindkast visler over heden.

Setningene er korte, undertrykte, observasjonene konkrete og låst fast i øyeblikket. Likevel er vi ennå ikke over i det heseblesende. Det kommer senere …

En roman er summen av hundrevis, tusenvis, av slike valg.

11 | Etter måneder og år med research og plotting og skriving – og etter flere runder med forlaget om de strukturelle spørsmålene – etter omskriving og kutting og revisjoner, gjenstår linjeredigeringen.

Linjeredigering er nivået før språkvask. (Språkvask er det punkt i prosessen der en redaktør med rødblyant spør hvorfor du skriver "farge" og "farve" om hverandre, "konjakk" og "cognac" og hvorfor du tror at kommaer kan fordeles med pepperbøsse).

Linjeredigering er, som ordet tilsier, redigering linje for linje

for linje

for linje.

Hva handler linjeredigering om? Finpussing og tydeliggjøring, stryking og polering. Og å jakte på synonymer til ord du har brukt altfor hyppig.

Problemet med synonymer er ofte at valørene forsvinner. En bok kan være full av ord som forfatteren (helt ubevisst) har forelsket seg i. Når du blir oppmerksom på et slikt ord – og la oss håpe du blir det! ¬– kan du bruke tekstbehandlingsprogrammets "Søk og erstatt"-funksjon til å sette alle forekomster av ordet i VERSALER, slik at de blir synlige. Hver gang du kommer til et uthevet ord, kan du vurdere bruken – og enten beholde det, stryke det eller erstatte det.

Et bokmanus inneholder tusenvis av ord og uttrykk og formuleringer som veies og måles. Noen beholdes. Noen strykes. Noen erstattes.

Linje

for

linje.

Ikke bare enkeltordene blir polert. Setningenes samspill og språkets melodi er viktig. I råteksten kan språkflyten være kantete og røff. Metaforene kan være håpløse. I linjeredigeringen skal alle ujevnheter glattes over. Samsvarer "språkets tempo" med handlingen? Actionfylte partier krever en annen språklig puls enn karakterbyggende partier.

I bokens ulike seksjoner forsøker jeg å finne en språkmelodi – et toneleie – som kler handlingen. Visse avsnitt skal være dvelende, reflekterende, langsomme. Andre avsnitt skal være heseblesende og paniske. Språket må tilpasse seg omgivelsene og formidle – i alt fra ordvalg til setningslengde og sågar typografi (ikke minst avsnittenes lengde) – valøren i stemningen.

De færreste leser spenningsromaner fordi de er lyriske og poetiske. Først og fremst må språket være funksjonelt. Språket blir forfatterens redskap for å mane frem bilder, stemninger, følelser. Målbevisst forsøker jeg å manipulere og hypnotisere min leser.

Men det blir helt feil å tro at en slik tilnærming er overfladisk. Tvert imot. Å skrive spenningslitteratur fordrer både sjangerbevissthet og metodisk ekspertise. Ulike stilistiske nivåer må veves sammen slik at fiksjonsspinnet blir usynlig for leseren.

12 | "Det er ubegribeligt at nogen gider anvende et par år på at skrive en roman når man kan gå ind og købe en for nogle få kroner," spøker Storm P.

Aforismen henger på veggen rett foran skrivebordet mitt, slik at blikket mitt faller på teksten hver gang jeg ser opp fra pc-monitoren. En nyttig påminnelse når spørsmålene klinker sammen som biljardkuler i skallen på meg.

Noen ganger er det fristende å ta Storm P. på ordet. På den annen side er det morsomt å mekke.

---

Første gang publisert i litteraturtidsskriftet "Nordahl & eftf.", nr. 1-2 2008, et ikke-kommersielt litteraturtidsskrift utgitt av Jung Forlag.

En god nyhet

Egeland — Wed, 19 Nov 2008 20:48:25 +0100

I en tid der bestselgerne dominerer bokbransjen, er Forfatterforeningen, Forleggerforeningen og Bokhandlerforeningen blitt enige om en ny "abonnementsordning" - som det heter - som kort og godt betyr at enda flere norske titler blir å finne hos enda flere bokhandlerne. Dette er strålende nyheter for alle som er opptatt av bredden i norsk litteratur.

Intet er mer forsmedelig enn å oppsøke bokhandleren - bare for å oppdage at den litt smale boken du er ute etter, ikke er på lager.

Såvidt jeg forstår den nye ordningen, vil den sikre at det heretter bli mye lettere å finne også smale bøker hos norske bokhandlere.

På sitt nettsted www.forfatterforeningen.no har leder Anne Oterholm lagt ut følgende innlegg, som jeg tillater meg å videreformidle til også dette forums lesere:

I går, 18. november, ble representanter for Forleggerforeningen og Bokhandlerforeningen enige om å fremme en protokoll for sine styrer hvor de blant annet anbefaler å gå inn for nye litteraturabonnementer som erstatning for tidligere abonnementer.

De tre nye abonnementsordningene som er viktigst for de norske skjønnlitterære forfatterne er:

1. Breddeabonnementet, som innebærer at bokhandelen tar inn ett førsteeksemplar av omtrent 4000 nye titler årlig (herunder selvfølgelig også hele bredden av ny norsk skjønnlitteratur)

2. Kulturabonnementet, som omfatter førsteeksemplar av samtlige titler oppmeldt til innkjøpsordningene av medlemsforlag i Forleggerforeningen. Det vil i realiteten dreie seg om omtrent 500 titler.

3. Distriktsabonnement, som er et abonnement for de minste bokhandlene. Abonnementet gjelder for inntil 1/3 av det totale antall bokhandler. Det betyr at omtrent 200 bokhandler vil ha anledning til å ta dette abonnementet. Dette abonnementet inneholder norsk skjønnlitteratur for voksne og norsk skjønnlitteratur for barn og ungdom, påmeldt innkjøpsordningene av Forleggerforeningens medlemsforlag. Det vil dreie seg om omtrent 330 titler.

Samtidig forplikter Bokhandlerforeningen seg til at minst 300 bokhandler har enten det store breddeabonnementet eller kulturabonnementet! Dette betyr i praksis at distribusjonen av hele bredden av ny norsk skjønnlitteratur ved et pennestrøk kan vise seg å være mangedoblet!

Jeg har aldri vært mer fornøyd med norsk bokbransje enn jeg er i dag. De nye abonnementsordningene vil sikre at det er mulig å tenke langsiktig forfatterskapsbygging i Norge. De vil sørge for at bøkene våre får en fair sjanse til å nå ut til potensielle lesere. De vil til og med kunne ha en viss betydning for våre royaltyutbetalinger! Med de nye abonnementsordningene tar bokhandlerne og forleggerne et litteraturpolitisk ansvar, og sier at de også vil være med på å bygge en sterk og mangfoldig norsk litteratur!

Det neste skrittet må nå være å utikle nye og spennende måter å formidle og synliggjøre norsk litterær bredde på, slik at den ikke bare kommer inn i butikken, men også kan bli solgt! Noe vi selvfølgelig gjerne gjør i samarbeid med bokhandlerne!

Anne Oterholm

Å skrive en bok

Egeland — Sat, 8 Nov 2008 16:53:41 +0100

Med jevne mellomrom får jeg henvendelser fra skoleelever som har spørsmål om det å skrive bok. Noen arbeider med særemne, noen skal ha muntlig fremføring, noen er nysgjerrige.

I tillegg får jeg dann og vann forespørsler her på bloggen om gamle linker.

Jeg legger ut dette innlegget slik at jeg har en fersk URL å henvise til. Dere andre får ha meg unnskyldt. Innlegget er først og fremst ment som en henvisningskilde til skoleelever som lurer på dette og hint. Spørsmålene er ofte ganske like, og de mest vanlige og generelle spørsmålene vil man da finne svar på her.

Biografiske opplysninger om meg - og informasjon om de enkelte bøkene mine - finner du på hjemmesiden min - www.tomegeland.no - og Wikipedia: http://no.wikipedia.org/wiki/Tom_Egeland

I sin tid samlet jeg linkene til endel innlegg jeg hadde skrevet om arbeidet som ledet frem til romanen Paktens voktere (2007):

http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/egeland?entry=skribenter_i_sommersol

http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/egeland?entry=ideer

http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/egeland?entry=aa_starte_med_et_blankt

http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/egeland?entry=den_foerste_gangen

http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/egeland?entry=om_aa_fange_lyset

http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/egeland?entry=ord_delings_tyranniet

http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/egeland?entry=en_annerledes_verdensomseiling

http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/egeland?entry=en_egoists_bekjennelser

http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/egeland?entry=en_underholdningsforfatters_bekjennelser

http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/egeland?entry=slutten_naermer_seg

http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/egeland?entry=et_lite_oeyeblikk_paa_jord

http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/egeland?entry=naa_har_vi_vaska_spraaket

http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/egeland?entry=derfor_skriver_vi_iii

http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/egeland?entry=kort_rapport_ii

http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/egeland?entry=naar_helter_blir_skurker

http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/egeland?entry=et_kapittel_om_kapitler

http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/egeland?entry=blog_research_roma

http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/egeland?entry=ordenes_lek

http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/egeland?entry=linje_for_linje

http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/egeland?entry=de_gode_hjelpere

http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/egeland?entry=glimt_fra_skrivestuen

http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/egeland?entry=innspurten

http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/egeland?entry=leken_med_spraaket

http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/egeland?entry=spraak_og_handling

http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/egeland?entry=papirets_velsignelse

Om stil og stemme

Egeland — Thu, 6 Nov 2008 21:28:08 +0100

Enhver forfatter har ikke bare sin særegne stil, men kanskje enda viktigere: sin personlige stemme. Noe av det viktigste en aspirerende forfatter kan gjøre, er å finne denne stemmen. Den må både finnes og oppfinnes.

Hva en bok skal handle om, og hvilke skikkelser som skal befolke dens sider og slumre mellom dens permer, er viktig nok. Men uten språket og den riktige litterære stemmen til å formidle alt dette, vil romanen i beste fall mangle karakter og særpreg. Denne svakhet preger dessverre mange bøker – også mine egne – men det skal ikke stanse oss i å strekke oss etter det uoppnåelige.

Stil og stemme

Først noen få ord om forskjellen på stil og stemme. Jeg skal prøve å definere ut fra mitt ikke spesielt akademiske ståsted, men jeg tør ikke love at mine definisjoner er riktige eller presise. Men jeg gjør et forsøk, og så får klokere og mer beleste hoder supplere meg i kommentarfeltet om de føler for det.

Stil og stemme henger nøye sammen, som en sammenvevd enhet, men er like fullt ikke det samme.

Stilen representerer forfatterens helhetlige kunstneriske uttrykksmåte. Stilen kan for eksempel være hardkokt og preget av mye dialog og få beskrivelser av mennesker og landskaper. Eller stilen kan være blomstrende, pompøs, med få dialoger og mange skildringer. Den kan være korthogd eller svulstig. For eksempel. Stil er en vid kategori. Man kan eksempelvis snakke om "kommersiell stil" og "kunstnerisk stil" uten at det sier så mye.

Stemmen, derimot, representerer måten forfatteren ordlegger seg på innenfor sine stilistiske rammer. To forfattere kan derfor skrive i samme stil, men likevel fremstå med svært ulike stemmer.

Ett eksempel er sydstatsforfatterne William Faulkner (Larmen og vreden, Absalom, Absalom) og William Styron (Sofies valg, Nat Turners bekjennelser) Bare smak på den stilistiske likheten i titlene på to av forfatteres mesterverker: As I Lay Dying (Faulkner) og Lie Down in Darkness (Styron). Nobelprisvinneren Faulkner regnes som en større forfatter enn Styron, som alltid så opp til (og etterlignet?) sitt forbilde. Stilen deres er lik. Så hva er det som først og fremst skiller dem? Stemmen.

Den litterære stemmen er ofte vel så viktig som, eller viktigere enn, stilen. Det er i den litterære stemmen forfatteren – ved hjelp av blant annet vokabular, syntaks, setningslengde, innskudd, tegnsetting osv. – skaper ikke bare tekstens figurer og handling, men først og fremst den språklige tekstur som kjennetegner forfatteren.

Mye av det jeg sier om stemme, kan med en viss rett også sies å gjelde stil. Så jeg håper vi ikke henger oss altfor mye opp i begrepsbruken.

Stemme

En forfatters litterære stemme er (tror jeg) hans viktigste særpreg. Selv innenfor en hardkokt actionsjanger – der språket strengt tatt ikke er "viktig" utover å formidle "det som skjer" – kan forfatterens stemme bety forskjellen på suksess eller fiasko, lesere eller makulatur. Innenfor den språkdrevne kunstlitteraturen er stemmen alfa og omega. Alt. Stilen kan være viktig nok, men stemmen er det som teller aller mest.

Hva er en litterær stemme?

Jeg kan prøve å sette noen fine ord på det, men når alt kommer til alt, vet jeg egentlig ikke hva jeg skal si. Annet enn at jeg vet det når jeg ser det. En amerikansk høyesterettsdommer ble engang bedt om å definere porno (i debatten om porno versus erotisk kunst). Da han ble utfordret til å definere pornografien, svarte han noe i retning av: I know it when I see it.

Slik du som leser know it when you see it hos din favorittforfatter.

Mange elsker – og noen grøsser av – den spanske forfatteren Carlos Ruiz Zafon. Hans roman Vindens skygge er (i langt større grad enn den blekere oppfølgeren Englenes spill) en merkverdig blanding av det kommersielle og det kunstneriske, av treffende metaforer og svulstige klisjeer. Litt sånn Danielle Steel møter Gabriel Garíca Márquez, hvis jeg kan være flåsete.

Slik kunne boken, rent teoretisk, ha åpnet:

Jeg husker den gangen far tok meg med til et bortgjemt og spennende bibliotek av glemte bøker. Det skjedde en sommerdag i 1945, og vi gikk gjennom gatene i Barcelona mens solen skinte over Rambla de Santa Monica.

Men sånn begynner den ikke. Og når du sammenligner de to avsnittene, ser du hvordan Ruiz Zafóns særegne stemme (oversatt av Kari og Kjell Risvik) skiller de to versjonene:

Jeg kan ennå huske den morgenen da far for første gang tok meg med til De glemte bøkers kirkegård. Det var en av de første i den lange rekken av sommerdager 1945, og vi vandret gjennom gatene i et Barcelona som var fanget under en askegrå himmel og en dampende sol som strømmet over Rambla de Santa Monica i en girlander av flytende kobber.

Jeg skal ikke forsøke å analysere de to avsnittene, for ulikhetene og hvordan de fungerer synes nokså selvforklarende. Enten man nå elsker denne stilen eller synes den er pompøs.

En av mine litterære favoritt-førstesetninger lyder – radbrukket – slik:

Mange år senere måtte oberst Aureliano Buendia tenke på den ettermiddagen for så lenge, lenge siden, da faren tok ham med for å vise ham isen.

Noe mangler. To ord.

Ser du hvilke uten å kikke på fasiten?

Slik lyder åpningen med mesterens – og vi snakker selvsagt om Gabriel García Márquez (oversatt av Kjell Risvik) – egne ord:

Mange år senere, foran eksekusjonspelotongen, måtte oberst Aureliano Buendia tenke på den ettermiddagen for så lenge, lenge siden, da faren tok ham med for å vise ham isen.

Legg merke til hvordan de to ordene i sin eksplosive styrke og narrative genialitet både setter en tone og skaper en spenning og forventing som gjør åpningen mildt sagt perfekt.

Over til et annet litterært fyrtårn, Vladimir Nabokov. I hendene til en talentløs pornograf kunne mesterverket Lolita – som dessverre og ufortjent har gitt navn til en hel pornoindustri – kanskje ha åpnet slik:

Jeg husker den sommeren i 1952, da jeg i en blanding av ømhet og råskap knullet en vill og villig ungpike på vår halsbrekkende flukt gjennom Amerika.

Eller noe enda verre. Hvordan åpner Nabokov? Smak på dette (oversatt av Odd Bang-Hansen):

Lolita, mitt livs lys, mine lenders flamme. Min synd, min sjel. Lo-lo-ta: tungespissen tripper tre trinn nedover ganen for til slutt på det tredje å tromme mot fortennene. Lo. Li. Ta.
Hun var Lo, rett og slett Lo om morgenen når hun sto der, 1,54 på sokkelesten. Hun var Lola i slacks, hun var Dolly på skolen. Hun var Dolores når hun signerte på den prikkete linjen. Men i mine armer var hun alltid Lolita.
Hadde hun en forløper? Ja, faktisk, det hadde hun. Det var kanskje ikke blitt noen Lolita om jeg ikke en sommer hadde elsket som en innvielse en viss småpike i et fyrstedømme ved havet.

Enten man nå liker disse forfatterne og eksemplene eller ikke, kan man ikke unngå å legge merke til forfatterens karakteristiske fingeravtrykk. Hans stemme.

Egne eksempler

Jeg har gitt dere noen eksempler på store, internasjonale forfattere. Her kommer noen eksempler fra en norsk forfatter. Hans begavelse er dessverre lysår unna de før nevnte. Jeg snakker selvsagt om meg selv.

Grunnen til at jeg vil bruke meg selv, er fordi jeg er den eneste forfatteren jeg kjenner som vet hvordan jeg tenker. Selv om jeg ikke er noen stor stilist, er jeg (håper jeg iallfall) en bevisst bruker av språk, stil og stemme.

Jeg forestiller meg at stilen min er gjenkjennelig og karakteristisk. Men jeg har mer enn én stemme.

Noe av det viktigste jeg gjør før jeg går i gang med en ny bok, er å søke etter denne stemmen.

Å finne en stemme handler om å definere romanens karakter og fortellerens ståsted (samt hans lever og nyrer). En bok skrevet i første person entall – altså en jeg-forteller – får nødvendigvis en helt annet karakter enn en kollektivroman med ulike fortellerperspektiver.

Thrilleren Ulvenatten (2005) er ett eksempel. Ulvenatten er en politisk og til en viss grad internasjonal actionthriller om en gruppe tsjetsjenere som kupper et direktesendt norsk tv-debattprogram. Boken har tallrike fortellerperspektiver: programlederen, politiet, politikere. Med ett unntak er disse fortellerperspektivene skrevet i en naken, "ikke-litterær" stil som ligger tett opp til nyhetsjournalistikkens usynlige språk. Et eksempel:

Ramzan Jevlojev foldet armene over brystet med høvdingaktig verdighet. "Tsjetsjenia er en stolt nasjon! Og vi er et ærerikt og fryktløst folk!" Han snakket engelsk med tykk aksent, men med et rikt ordforråd og feilfri grammatikk. "Vi tsjetsjenere –" han uttalte ordet på sitt eget språk, nokhtsje, "er villige til å ofre alt for vår frihet. Vi er ulver. Det stolteste av alle dyr! Vi er ulvemennesker! Berzloj." Stemmen hans ble mer og mer intens. "Vi frykter ingen. Ingenting stanser oss!"

Innlysende nok pretenderer ikke dette å være stor litteratur. Språket er usynlig og motstandsløst, deskriptivt. Det tjener først og fremst én funksjon: Å drive handlingen fremover. Ambisjonen var ikke å skrive litterært. Min litterære stemme skulle være like gjennomskinnelig og kaldt observerende som den journalistiske dekningen av en tilsvarende, løpende nyhetshendelse. At stilen og stemmen er som den er, er et bevisst og manipulerende valg.

Men noen av kapitlene i Ulvenatten har et helt annet fortellerperspektiv. Her er språkleiet og stemmen annerledes:

Ved daggry lettet tåken som hver natt kom sigende fra fjellene. Huset vårt lå på et høydedrag, med utsikt over den frodige dalen og elven og tindene. Fra gårdsplassen kunne jeg se utover åstoppene som stakk opp lik øyer i et hav av bølgende dis. Fjellvinden var full av tagger. Jeg pleide å våkne før de andre i familien, og hver morgen satt jeg for meg selv på benken ute på gårdsplassen mens den iskalde snoen klorte meg i ansiktet.

Selv om jeg ikke skal påstå at dette er spesielt høylitterært, vil den observante leser umiddelbart få med seg forskjellen i toneleie og tekstur. Ikke minst innenfor rammene av en actionthriller der språket underordner seg handlingen, var min intensjon å la disse (kursiverte) kapitlene bryte opp. Ikke bare i handlingen (gradvis presenteres en helt ny forståelse av det som skjer i nåtiden), men også litterært og språklig. Og metoden jeg brukte, var rett og slett å finne (opp) en helt annen stemme enn den som preger resten av romanen.

En annen av bøkene mine, Sirkelens ende (2001), er i seg selv et litterært eksperiment. Den handler om en arkeolog som finner et to tusen år gammelt manuskript som endrer vår forståelse av kristendommen. Jeg ville skrive en kriminalroman uten en forbrytelse. En spennende bok uten ytre dramatikk. Ingen blir drept i Sirkelens ende. Den mest dramatiske forbrytelsen i boken, er et brudd på kulturminnevernloven. Ikke særlig sexy, med andre ord. I større grad enn mine andre bøker, hviler Sirkelens ende i stor grad på språkets kraft.

Et eksempel fra bokens "fortale" (prolog):

I dagboken skriver jeg om alt som hendte meg i sommer.
   Hadde det ikke vært for skorpene og den sviende kløen, ville jeg ha trodd at sommeren var en sammenhengende vrangforestilling. At jeg befant meg på rommet mitt på klinikken. I en tvangstrøye. Proppet full av Stesolid. Muligens ville jeg aldri skjønne noe som helst av det som hendte. Det gjør ikke noe. Det lille jeg har forstått, eller ikke forstått, holder lenge for meg.
   Dagboken er en tykk perm av skinn. Nederst til høyre på omslaget er navnet mitt trykt i gull. Bjørn Beltøs bok.
  Det finnes to typer arkeologi. Den historiske. Og den sjelelige: utgravninger i hjernen.
  Pennen skraper mot papiret. Stille vever jeg mitt spindelvev av minner.

I denne boken er stemmen – både jeg-personens fortellerstemme og min egen litterære stemme – forhåpentligvis både synlig og karakteristisk. Språklig har jeg stukket et sugerør ned i hjernen og nervesystemet til den nevrotiske, selvopptatte, engstelige og selvironiske albinoen Bjørn Beltø.

Ikke minst er leserreaksjonene på antihelten Bjørn kostelige. De fleste lesere og anmeldere er begeistret for ham. Men noen avskyr ham og tonen hans. De kan ikke utstå ham. Det forteller meg at jeg gjennom språket har lykkes i å forme en figur som vekker følelser. At de er blandete, er bare morsomt. Selv liker jeg Bjørn. Men jeg kan godt skjønne at noen finner ham slitsom og anmassende. Slik jeg tolker det, er han iallfall levende.

Jeg har mange favoritter. La meg avslutte dette innlegget med to sitater – til glede og inspirasjon – fra storslåtte bøker som i alle fall for meg rommer denne udefinerbare størrelsen som kalles stemme.

Hun har pleiet ham i flere måneder, og hun kjenner kroppen hans godt, penisen som slumrer som en havhest, de magre, stramme hoftene. Samme hofteben som Jesus, tenker hun. Han er hennes fortapte helgen. Han ligger rett ut på ryggen, uten pute, og stirrer opp i løvverket som er malt i taket, sengehimmelen av grener og ovenfor den, blå himmel.
Hun heller galmeievann i striper over brystet, hvor han er minst forbrent, og hvor hun kan ta i ham. Hun elsker gropen under det nederste ribbenet, hudens bratte stup. Idet hun når opp til skuldrene, blåser hun kjølig luft på halsen hans, og han mumler noe.
   Hva? spør hun og rykker seg opp av konsentrasjonen.
  Han vender det mørke ansiktet med de grå øynene mot henne. Hun stikker hånden i lommen. Med tennene river hun skinnet av plommen, tar ut steinen og putter fruktkjøttet i munnen hans.
  Han hvisker noe igjen, drar den unge pleierskens lyttende hjerte dit hvor han har tankene, ned i den minnenes brønn som han stadig dykket ned i de siste månedene før han døde.

(Michael Ondaatje, Den engelske pasient, oversatt av Kari og Kjell Risvik)

- Men først får du skyve meg i gang, Sidner.
Og han legger hendene på bagasjebrettet, trykker de bare føttene ned i grusen, gir henne et puff. Solveig setter seg på setet og det bærer utfor, det synger i eikene, sand og småsten spruter opp, og hun trekker hele sommeren inn i lungene, fra trær og grøftekanter, trekker inn duften av mjødurt og gulmaure og prestekraver, og Sidner piler tvers over gården, kommer ut på den bratte kanten rett ovenfor svingen og han roper: "Hei …" og ser kyrne, ser faren, ser hvordan Solveig stemmer føttene mot bremsen, ser at kjedet hopper av, ser at hun ikke kan svinge unna, ser hvordan de forreste av kyrne kaster seg til siden for denne pil av fart, ser hvordan de som dilter etter ikke rekker det, ser at hun farer rett inn i grotten av kjøtt og horn og klover, ser henne falle og bli liggende, mens det tramper og tramper over henne, lenge etter at ikke lenger er til – "Det finnes" noterer Sidner i sitt hefte Om Kjærtegn "øyeblikk som aldri tar slutt.

(Göran Tunström, Juleoratoriet, oversatt av Per Qvale)

Det er når man leser slike tekster man føler sin egen utilstrekkelighet som forfatter. Men å gi opp? Aldri i verden.

Nesten ferdig - om fem måneder

Egeland — Tue, 28 Oct 2008 21:25:39 +0100

Å bite tenna sammen og tvinge seg selv til å skrive, dag etter dag etter dag, har iallfall én gunstig effekt: Det blir bok av det til slutt.

Denne høsten har jeg tvunget meg selv til å skrive tusen ord om dagen. Jeg kunne ha tatt et bilde i stedet - det sies at et bilde sier mer enn tusen ord - men det er sant å si noe sprøyt, det der med bildene og de tusen ordene. Hvis et bilde sier mer enn tusen ord, så vis meg et bilde av De ti bud.

Ikke akkurat the real thing, hva?

Saken er den: Boken jeg begynte å skrive for et drøyt år siden, er ferdig.

Og samtidig er den bare såvidt påbegynt ... Skjønner?

Tusen ord om dagen ... Mye eller lite? For en lyriker er det latterlig mye. For en seriebokforfatter er det håpløst lite. For meg er det akkurat passe. Noen dager har jeg ikke greid mer enn fire-fem hundre ord. Andre dager runder jeg femtenhundre. Men jevnt over har jeg funnet ut at tusen ord passer for meg.

Okay. Jeg hører den våkne lesers utålmodige grynting: Kom til saken! Er manuset ferdig eller såvidt påbegynt? Kan du bestemme deg?

For å si det slik: Manuset kommer aldri til å bli publisert i den formen det har nå. Det som er ferdig, er råteksten.Kladden, om du vil. Begynnelsen, midtpartiet og slutten. Handlingen. Plotet. Personene. Strukturen. Tempoet. Men jeg er langt fra ferdig. Jeg har deadline om fem måneder, og bare tanken gir meg åndenød. Fem måneder! Men jeg skal klare det.

Den fasen jeg er ferdig med nå, er den tyngste. Å rå-skrive teksten kan være et ork, et slit, en maraton. Jeg mener ikke å klage. Jeg går til skrivingen med glede hver eneste morgen. Men: Det er nå moroa begynner. Å skrive om ... og om ... og om. Og om. Å kutte, kaste, stryke. Å foredle. Å snekre overganger, å gnikke på dialogene, å rentegne utydelige karaktertrekk.

It's a dirty job, but somebody's gotta do it!

Andre forfattere jobber på en helt annen måte. De gir seg ikke før hver setning, hvert avsnitt, hvert kapittel er akkurat slik de vil ha det. Først da fortsetter de. I timevis kan de sitte og perfeksjonere en eneste setning. Slik driver de manuskriptet fremover ... setning for setning ... side for side. Så når førsteversjonen er ferdig, er den nesten klar for publisering.

Selv presser jeg meg selv fremover lik en bulldoser med turbo. Tusen ord om dagen! Selv om jeg av og til stanser og lurer på om det jeg nettopp skrev var bra, tvinger jeg meg selv videre. Kvalitetskontrollen kommer senere. Da forsøker jeg å lese teksten som om jeg aldri har sett den før.

Da jeg fortalte en kollega av meg om mitt mål på tusen ord, steilet han. For ham ville noe slikt bli en tvangstrøye og bare utløse stress.

Hvilken metode er riktig? Jeg mener svaret er enkelt: Den som passer for deg!

Manuskriptet mitt er fullt av tegnet # . Jeg legger inn en # som markør hver gang jeg ser at jeg må tilbake og fikse på noe. På den måten kan jeg søke meg fra # til # og rydde opp i ettertid. I bakkant av #-ene ligger korte beskjeder til meg selv: # HER MÅ HAN GI EN BEDRE BEGRUNNELSE. # FIKS DENNE DIALOGEN. # JOBB MER MED KARAKTERUTVIKLINGEN HER. Nesten litt sånn paint by numbers.

Manuset mitt er fullt av lakuner. Enkelte ganger, når jeg har skrevet meg inn i et hjørne og ikke kommer videre, blir jeg så oppgitt at jeg lar problemet ligge og fortsetter et kapittel senere. Og så, når humøret er lysere og hjernen mer medgjørlig, går jeg tilbake og gyver løs igjen. Før eller senere kommer løsningen på plass. Problemer som før syntes uløselige, og som i teorien kunne ha utløst writer's block, nervesammenbrudd og nervøs eksem, lar seg alltid løse når solen skinner. Sånn er det bare: Et bokmanuskript er fullt av problemer. Som du må løse. Hvis du lar deg stanse av problemene, blir det ingen bok. Enkelt og greit. Så de problemene jeg ikke klarer å løse, lar jeg ligge. Jeg fortsetter. Og så løser jeg dem etterpå.

Jeg nevner dette fordi mange nybegynnere uti forfatterfaget er hysterisk opptatt av metode. Hvordan skriver man en bok? Skriver man best om morgenen eller kvelden? Skal man planlegge eller la ordene flyte fritt? Skal hver side være "perfekt" før man fortsetter? Og svaret er såre enkelt: Det finnes ikke noe svar. Det som passer for meg, passer kanskje ikke for deg. Jeg skriver best før klokken 12 og så på kveldstid. Ettermiddagene er ingen god skrivetid for meg - selv om jeg tvinger meg til å jobbe da også. Om natten sover jeg. Sånn er det med meg. Andre skriver best om natten og sover til langt på dag. Jeg planlegger detaljert, andre aner ikke hva som skal skje i neste kapittel.

Litt mer metode: Hovedhandlingen finner sted i Oslo, Juvdal og videre rundt om i verden våren 2009. En del-handling - som løper parallelt gjennom hele boken - finner sted i Roma i 1970. Roma-kapitlene skrev jeg i sammenheng før jeg begynte på resten. Så har jeg flettet dem sammen med hovedhandlingen etter hvert som handlingen skred fremover. Men for å kunne skille disse kapitlene fra hverandre - og å kunne manøvrere kjapt frem og tilbake i manus - er alle Roma-kapitlene skrevet i blått. Mens alle synopsisavsnitt og handlingsbeskrivelser som ikke er skrevet ut som tekst, samt alle beskjeder til meg selv (type: # SJEKK OM DENNE OPPLYSNINGEN ER PRESENTERT TIDLIGERE), er skrevet i rødt. Dermed har jeg alltid et klart bilde av hvor jeg befinner meg, og jeg kan manøvrere kjapt rundt i manus og "kjenne meg igjen" uten å lese et ord.

Senere, når jeg begynner å linjeredigere teksten, bruker jeg en annen visuell metode for å hjelpe meg selv. Alle ord jeg har en mistanke om at jeg bruker litt vel ofte, kjøres gjennom Words Søk og erstatt-funksjon. Jeg erstatter dem forsåvidt ikke, men jeg får dem satt i VERSALER. På den måten lyser de opp i manus, og jeg kan vurdere om jeg vil beholde eller erstatte dem. Når du har en liste på kanskje hundre ord som du uthever på denne måten, blir du ikke blind for "usynlige" ord i teksten.

Til slutt - ta-ra! - en aldri så liten "nyhet" eksklusivt for dere på Forfatterbloggen. Tittelen på den neste boken min blir Lucifers evangelium.

Nobelprisen i litteratur: Jean-Marie Gustav Le Clezio

Egeland — Thu, 9 Oct 2008 09:06:06 +0200

I dag kl. 13 kunngjøres vinneren av årets Nobelpris i litteratur.

Og vinneren ble: Jean-Marie Gustav Le Clezio

http://en.wikipedia.org/wiki/Le_Clezio

Jean-Marie Gustave Le Clézio, or J.M.G. Le Clézio (born 13 April 1940 in Nice) is a French novelist and Prix Renaudot winner and the 2008 Nobel Prize in Literature Laureate.

[edit]Biography

His family emigrated from Brittany to the Île de France ¿ today's Mauritius ¿ in the 18th century. The island came under British rule in 1810, settlers being allowed to retain their property and the use of the French language while claiming the British nationality. The family lived for a time in Africa where his father served as a surgeon in the British army ^[1]. During the second world war, the family was separated, his father being unable to join his wife and children in Nice^[2] where Le Clézio studied at the Collège littéraire universitaire. After graduation, he moved to the United States as a teacher.

A great traveler, J.M.G. Le Clézio has been writing since age seven or eight. After majoring in French literature, he became famous at 23 with his first novel, Le Procès-Verbal (The Deposition), which was shortlisted for the Prix Goncourt and for which he was awarded the Prix Renaudot in 1963.

Since then he has published about thirty books, including short stories, novels, essays, two translations on the subject of Indian mythology, countless prefaces and reviews as well as a few contributions to collective publications.

His writing career may be divided into two main periods:

From 1963 to 1975, Le Clézio explored themes like insanity, language, writing, devoting himself to formal experimentation in the wake of such contemporaries asGeorges Perec or Michel Butor. Le Clézio's public image was that of an innovator and a rebel, drawing praise from Michel Foucault and Gilles Deleuze.

In the late 1970s, Le Clézio's style underwent a drastic change; he abandoned experimentation and the mood of his novels became less tormented as he broached themes like childhood, adolescence or traveling, attracting a broader, more popular audience. In 1980, Le Clézio was the first winner of the newly created Prix Paul Morand, awarded to Désert by the Académie française.

In 1994 a survey conducted by the French literary magazine Lire showed that 13% of the readers considered him to be the greatest living French language writer.^[3]

Awarded The Nobel Prize in Literature 2008.

[edit]Bibliography

Procès-verbal (Prix Renaudot 1963) (The Deposition)
La Fièvre (Fever)
Déluge (The Flood) (1966)
L'Extase matérielle (Material Ecstasy) (1967)
Terra Amata (novel) (Beloved Earth) (1967)
Le Livre des fuites (The Book of Escapes)
La Guerre (War)
Haï (1971)
Mydriase (1973)
Les Géants (The Giants) (1973)
Voyages de l'autre côté (Journeys Beyond) (1975)
Les Prophéties du Chilam Balam (Chilam Balam Prophecies) (1976)
Vers les icebergs (Essai sur Henri Michaux) (To the Icebergs; an essay on Henri Michaux)(1978)
Mondo et autres histoires (Mondo and other stories) (1978)
L'Inconnu sur la Terre (The Stranger on the Earth) (1978)
Trois villes saintes (Three Holy Cities)
Désert (novel) (1980) (Desert)
La Ronde et autres faits divers The Round and other cold hard facts
Relation de Michoacan
Le Chercheur d'Or (The Prospector)
Diego et Frida (Diego Rivera and Frida Kahlo)
Voyage à Rodrigues (Journey to Rodrigues)
Le Rêve mexicain ou la pensée interrompue (The Mexican Dream or Broken Thought)
Printemps et autres saisons (Spring and other Seasons)
Onitsha (novel) (a reference to the African city of Onitsha)
Étoile errante (Wandering Star)
Pawana
La Quarantaine (Quarantine)
Poisson d'or (The Golden Fish)
Gens des nuages (with Jémia Le Clézio) (The Cloud People)
La Fête chantée (Sung Celebration)
Hasard (suivi d'Angoli Mala) (Serendipity)
C¿ur Brûle et autres romances (Burnt Heart and other romances)
Révolutions
L'Africain (2004) (The African)
Ourania (2006)

Her var spillselskapet Ladbrokes rangering og odds:

Claudio Magris 3/1
Adonis 4/1
Amos Oz 5/1
Joyce Carol Oates 5/1
Philip Roth 5/1
Don DeLillo 7/1
Haruki Murakami 7/1
Les Murray 7/1
Yves Bonnefoy 10/1
Inger Christensen 14/1
Jean Marie Gustav Le Clezio 14/1
Michael Ondaatje 14/1
Thomas Pynchon 14/1
Arno¿t Lustig 20/1
Ismail Kadare 20/1
Ko Un 20/1
Mario Vargas Llosa 20/1
Thomas Transtromer 20/1
A.B Yehousha 25/1
Assia Djebar 25/1
Milan Kundera 25/1
Cees Nooteboom 33/1
Gitta Sereny 33/1
Harry Mulisch 33/1
James Ngugi 33/1
Margaret Atwood 33/1
Alice Munro 40/1
Antoni Tabucchi 40/1
Bei Dao 40/1
Carlos Fuentes 40/1
Peter Carey 40/1
Umberto Eco 40/1
Chinua Achebe 50/1
Cormac McCarhty 50/1
Herta Müller 50/1
Ian McEwan 50/1
John Updike 50/1
Mahasweta Devi 50/1
A. S. Byatt 66/1
David Malouf 66/1
Ernesto Cardenal 66/1
F. Sionil Jose 66/1
Marge Piercy 66/1
Maya Angelou 66/1
Salman Rushdie 66/1
Willy Kyrklund 66/1
Adam Zagajewski 100/1
Beryl Bainbridge 100/1
E.L Doctorow 100/1
Eeva Kilpi 100/1
John Banville 100/1
Jonathan Little 100/1
Julian Barnes 100/1
Mary Gordon 100/1
Michael Tournier 100/1
Patrick Modiano 100/1
Paul Auster 100/1
Rosalind Belben 100/1
Vassilis Aleksakis 100/1
William H Gass 100/1
Bob Dylan 150/1

Frokost hos Falkberget - 2

Egeland — Mon, 6 Oct 2008 12:41:25 +0200

Etter at jeg la ut mitt forrige innlegg - Frokost hos Falkberget - fikk jeg tilsendt et par bilder fra Åse Berg. Siden teknologien her på bloggen beklageligvis ikke gjør det mulig å publisere disse bildene i et eksisterende innlegg, gjør jeg et nytt forsøk her:

Frokost hos Falkberget: Kari Sverdrup, Arne Egil Tønset og undertegnede. Dette bildet er tatt i spisestua, og bak Kari skimter du kjøkkenet. Kjøleskap, komfyr og alt utstyr er - i likhet med møblementet i huset - akkurat slik det var da Falkberget bodde her frem til sin død i 1967. (Foto: Åse Berg)

"Snøstorm" på Ratvolden. Her kommer vi ut fra Falkbergets "gamle" hus - et steinkast fra det nye huset han bygde etter krigen. (Foto: Åse Berg)

For Falkberget-interesserte på besøk i Røros-traktene organiseres det besøk og omvisning på Ratvolden. På www.falkberget.no finner du opplysninger om sesongen, åpningstider - og mye annet snadder om Falkberget.

Frokost hos Falkberget

Egeland — Mon, 6 Oct 2008 10:16:53 +0200

I går morges hadde jeg gleden av å spise frokost hjemme hos Johan Falkberget på Ratvolden en drøy tur utenfor Røros. Her - i nyhuset han bygde noen år etter krigen for pengene han trodde han skulle få for Nobelprisen han aldri fikk - benket vi oss sammen, et knippe forfattere, entusiaster fra Falkberget-ringen og arrangørene av Litteraturfestivalen i Røros.

Dessverre har jeg ikke lest så mye av Falkberget. Men det skal jeg gjøre noe med. Vi kjenner alle høydepunktene fra hans forfatterskap - romaner om småkårsfolk (og rikfolk) i og rundt gruvene i Røros-området: Den fjerde nattevakt, An-Magritt, Christianus Sextus og Bør Børson, for å nevne noen få.

"Gjeldsfengslet" ble nyhuset kalt. Falkberget hadde ikke penger til å betale for det. Alle ryktene om at han ville få Nobelprisen i 1948, gjorde bonden, journalisten og forfatteren på Ratvolden en smule overmodig. Men mannen som hadde hjulpet fattigfolk med penger gjennom hele sitt liv, skulle endelig få takk for sin gavmildhet. Året etter mottok han "Hjertenes Nobelpris" i Aulaen i Oslo - penger samlet inn av Falkbergets støttespillere. Han kunne tilbakebetale sin formidable gjeld - og satt igjen med penger til overs. (Penger som, forøvrig, forsvant i årets løp. Folk trodde Falkberget var så forskrekkelig rik. Og han var for snill til ikke å hjelpe dem som skrev og tagg om penger).

Nyhuset står akkurat slik det sto da Falkberget døde i 1967. Derfor gjør det inntrykk å sitte ved Falkbergets bord, se ut av vinduet på Falkbergets utsikt og fornemme de inntrykk som preget Falkberget før han tok fatt på dagens skrivedont.Mens snøen lavet ned utenfor vinduet, fortalte vertskapet på Ratvolden, ekteparet Åse Berg og Jon Ryen, om hverdagen på gården. Om slitet, om kulden (Falkberget kunne begynne skrivedagen i minusgrader - innendørs!), men også om alle gledene og oppturene. Jeg vet ikke hvordan det er med dere. Men selv fylles jeg alltid av monumentale inntrykk når jeg får et glimt inn i et stort menneskes tilværelse på denne måten. Fremdeles, et døgn senere, sitter denne intense følelsen i meg. Jeg kan ikke helt beskrive den. En følelse av innlevelse? Av nesten å ferdes bakover i tid - slik at Falkberget selv kunne ha kommet ruslende inn i spisestuen og ønsket oss velkommen? Av tanken på hans vinterfrosne skrivetimer, med bena på et varmejern som med tiden smeltet sålene i skoene hans?

Mange lesere mener Falkberget er fullt på høyde med, eller bedre enn, Hamsun. Selv har jeg ikke lest nok av Falkberget til å mene noe om det. Forfatter Tore Renberg uttalte i sommer: "Jeg har forferdelig lyst å anbefale en ufyselig bra forfatter jeg oppdaget nå i vår, en mann som en bedre enn Hamsun, men som ubegripelig nok har nærmest forsvunnet ut av vår kanon, nemlig Johan Falkberget. Den fjerde nattevakt er rett og slett en fullkommen roman."

Selv har jeg tenkt å finne ut om Tore Renberg har rett.

Falkberget var ingen brautende, selvtilfreds forfattertype. I Sturle Kojens store biografi leser vi at Falkberget betrodde sin venn, musikeren Sven Nyhus: "Visst je inte ha' vørte journalist, tru jeg det ha' vørte smed tå mi!"

For Falkberget var også en svært habil smed. Det fulgte naturlig av årene hans i de dype malmgruvene.

Fra grua hentet han også et bilde som han - akk så feilaktig - mente karakteriserte sitt forfatterskap. Vi er nok mange forfattere som kjenner oss igjen i følgende karakteristikk:

"I smien hos alle grovsmeder blir det alltid liggende noen jern rundt om, de har vært i varmen og blitt hete, men aldri blitt glødende."

Djevelsk bokanbefaling

Egeland — Mon, 8 Sep 2008 12:13:08 +0200

Jeg sniker meg innom med en kjapp bokanbefaling. Jeg ser at verdens undergang diskuteres hos Masha. Pussig nok er det nettopp dét temaet jeg sitter og skriver om i dag. Nok om det. Livet er et sammensurium av tilfeldigheter.

I (mer eller mindre) samme forbindelse leser jeg en bok jeg tenkte å anbefale. Den heter I, Lucifer (klikk på linken t.v. for å lese et utdrag) og er skrevet av Glen Duncan (som indirekte låner Satan sin kropp i boken). Her forteller Satan sin versjon av Historien. Den med stor H, du vet.

Såvidt jeg vet, foreligger boken kun på engelsk. Ikke akkurat et enkelt engelsk, det skal sies - Duncan høres tidvis ut som Douglas Adams på syre. Vanvittig morsom, med andre ord. Absurd humor. Diabolske skråblikk på alt fra bibelhistorien til (u)virkeligheten som omgir oss.

Anbefales!

Skrivestuene

Egeland — Sun, 31 Aug 2008 12:01:15 +0200

Hvor skriver forfattere sine bøker og sine filmmanus? Ja, hvor - ikke hvordan. Strengt tatt spiller omgivelsene liten rolle for andre enn forfatteren selv, men det er alltid interessant å gløtte inn i andres liv, andres rutiner, andres metoder, andres tanker. I så fall vil du kanskje ha glede av denne reportasjen fra www.dagbladet.no:

http://www.dagbladet.no/magasinet/2008/08/31/545036.html

Her kan du blant annet lese hvordan roman- og filmmanusforfatter Harald Rosenløw Eeg drives fra skanse til skanse i sitt eget hjem, at Vigdis Hjort (hvis hun ikke skriver i utlandet) gjerne rusler fra hjemmet sitt på Nesøy til "Fellini" i Sandvika for å skrive noen timer, og hvordan Erlend Loe har valgt et kontorfellesskap for å kunne konsentrere seg og kunne "late som han har en ordentlig jobb å gå til". Her på bloggen har vi tidligere lest at Caterina Cattaneo har fått seg en splitter ny skrivestue i en bortgjemt del av hagen. Selv skriver jeg i en kjellerstue som er omgjort til kontor og bibliotek.

Flere eksempler, altså:

http://www.dagbladet.no/magasinet/2008/08/31/545036.html

Troll i ord

Egeland — Tue, 26 Aug 2008 22:32:32 +0200

Med interesse - og en smule undring - har jeg fulgt litteraturdebatten i tråden som fulgte Else Berit Kristiansen/Pias innlegg om romanen Tusen strålende soler. I stedet for å oppsummere synspunktene og frontlinjene, foreslår jeg at du leser innlegget og kommentarene.

Undring? Det slår meg at dette er en debatt som aldri vil ta slutt - rett og slett fordi "alle" har rett. Iallfall litt rett. Jeg sier ikke dette for å glatte over uenigheten eller opptre som bloggens fredsmekler - men i et lite (og i egne øyne: tappert) forsøk på å analysere debatten per se.

I all korthet: Pia etterlyser de velskrevne romanene som, for å sitere Hemingway (som strengt tatt siktet til orgasmer), får jorden til å skjelve (okay, ordvalget er mitt). Hamsun. Undset. Hemingway. De geniale forfatterne som ikke bare hadde et Budskap og en Historie, men som også maktet å formidle det hele ved hjelp av et gudbenådet Språk:

"Jeg etterlyser ikke den gode fortelleren. Jeg vil ha mye mer enn det. Jeg vil ha nye Ibsener og Hamsuner og Undseter! Jeg vil ha kvalitetsbøker som griper tak i folket og endrer verden. Det er altfor lenge siden vi så slike forfattere! For at det skal skje er minstekravet at forfatterne kan "bestselgerkoden" og har litterær kvalitet. I tillegg må de være visjonære og tenke større. "

Signaturen Knuthjeltnessomslank (i hverdagen kjent som Slankeknut fordi ingen av oss orker å skrive så mange konsonanter etter hverandre) er en reflektert og oppegående debattant som synes mange verdensbestselgere er så formelbaserte og forutsigbare at han ikke gidder å bruke tid på dem:

"Og det er her skillelinja virkelig går, jeg gidder ikke bruke tid på å stappe i meg puddinger som "Vindens skygge","Den blå sykkelen","Den trettende fortellingen", eller en eller annen MankellNesbøHoltLindellLarssonkrim. Hvorfor skulle jeg det? Ikke er de bedre historiefortellere enn mer dyptpløyende romanskrivere. Ikke har de et originalt litterært uttrykk, eller et originalt perspektiv. Ikke har de noe interessant å fortelle, bare politiske plattheter jeg kan få gjenfortalt til det kjedsommelige i enhver avis."

Caterina Cattaneo - som den søkende sjel hun er - er litt enig og litt uenig med alle:

"for ordens skyld: jeg mener at marklundlindellholtnesbømankell kommer i en litt annen kategori. de gir seg ikke ut for å være noe annet enn det format og sjanger som blir levert, det handler om formel og oppsett, «what you see is what you get», og det er helt strålende. det jeg har problemer med er den andre typen besteselgere som presumptivt skal være fantastisk litteratur, men som i de fleste tilfeller viser seg å være pudding."

Nå var dette helt sikkert en overfladisk og lite representativ gjennomgang - det er derfor jeg anbefaler interesserte lesere i å følge debatten i sin helhet.

Her er mine 5 cent:

Selv skriver jeg den type litteratur som spesielt Slankeknut må dypt ned i bøtta av invektiver for å karakterisere. Er jeg dødelig fornærmet? Tross alt får jeg - og mine tallrike kolleger i den kommersielle delen av litteraturen - så hatten passer.

Nei, tro meg, jeg finnes ikke fornærmet. Jeg respekterer Slankeknuts perspektiv. Jeg deler ikke hans smak og synspunkter, men jeg forstår dem. Han vil ha en bøker som utfordrer ham på en helt annen måte enn en "flyplassroman" klarer. Og det er hans fulle rett. I den grad jeg rynker på pannen over Slankeknuts lett generaliserende argumentasjon, skyldes det hans desavuering av lesere som liker bøker han selv avskyr:

"Kanskje litteraturlight utfyller et behov som finnes i en viss del av befolkningen? Et behov for lett avslappende lesning? Uten for mye nyskapning? Uten for mange store tanker og perspektiver? Bare det ganske vanlige, og ganske så bekreftende for hvordan man allerede tenker? Det finnes forøvrig mange stort tenkte og enkelt tilgjengelige bøker, feks Tom Wolfe (les "En helstøpt mann" ), men selv slikt blir for krevende for lightleserene. De vil ha noe mindre. En reise. Litt kjærlighet. Litt konflikt. Litt spenning. Før avgang."

I mine øyne er "folk flest" mer oppegående enn det Slankeknut gir uttrykk for. Men selv om jeg får følelsen av at Slankeknut her (litt ertende, kanskje?) snakker ned til såkalte light-lesere - fordi de ikke har skjønt det han har skjønt - er det samtidig hans fulle rett å mene og ytre det. Ikke minst i et forum som dette. Academia har siden Platons tid næret en viss nedlatenhet til de simple og uopplyste masser.

Slankeknut representerer den skolerte leser - en leser med tung akademisk bakgrunn, kanskje med litt-vit i studiesekken, med et allsidig litteraturteoretisk begrepsapparat og tallrike historiske referanser. Han har en Blindern-professors tilnærming til litteraturen (såvidt jeg vet, er han ikke det), han verdsetter det nyskapende, det søkende, det eksperimentelle, det originale, det krevende. Kort sagt: bøker som ikke selger i store opplag, men som vinner priser og som fremheves av litteraturens feinschmeckere.

Det er flott at den smale litteraturen har sine iherdige forkjempere. For: Dette er bøker litteraturen - ja, "markedet" - trenger. Det beste av det smale vil, før eller siden, kommersialiseres. All kunst utvikler seg på denne måten. Noen må brøyte vei, prøve seg frem. Sult var eksperimentell i sin tid. Hemingway fornyet romanen. Og det er - antar jeg - nettopp denne søkende, letende, famlende prosessen Slankeknut liker å følge. Mens Markedet med stor M ofte synes disse bøkene er kjedelige, uforståelige, uengasjerende.

Ja, selv forfatter-Pia svinger svøpen over dagens forfattere:

"Jeg har en mistanke om at dagens forfattere er for beskjedne i sine budskap. Visjonene mangler. Dette som kan forandre verden er helt borte. De som har de litterære kvalitetene inne tenker ofte nært og mener f. eks. at det er viktig at folk får vite hvor dyrebart vennskap er, de som har teft for å skrive bestselgere forsøker å være visjonære og skriver ofte fra et bredere perspektiv, men faller igjennom fordi de ikke har nok kunnskap om å skrive."

Det er jo ikke vanskelig å si seg enig i en slik påstand. Men det hun etterlyser, er geniene. Ingen forfatter setter seg ned for å skrive en dårlig bok. Mangler man språklig og filosofisk innsikt, og mangler man livsvisdom, mangler man noe å si - vel, så vil bøkene preges av disse manglene.

Dessverre er jeg ikke et geni (selv om jeg senest i dag ble utropt til et i et innlegg på hjemmesiden min - lucky me). Men det er nok ikke grunnen til at jeg skriver det Slankeknut ville omtalt som puddingbøker. Jeg skriver, for å gjenta en banal frase, bøker jeg selv ville likt å lese. Ja, tro meg eller ei, men jeg synes Vindens skygge var en storartet roman -spennende og velskrevet. For å bli enda mer banal: Jeg elsker jobben min. Jeg elsker å konstruere intriger, skape personer, leke med språket. På min måte. Som ikke er spesielt nyskapende, det skal medgis, men som likefullt ikke gjør det bare lett for leseren. Jeg krever, på min måte, også en innsats fra min leser. Jeg er en håndverker, ingen gudbenådet dikter. Jeg skulle gjerne vært et geni som preget verdenslitteraturen. Men det er jeg ikke. Sånn er livet. De færreste av oss er genier. Men vi gjør så godt vi kan.

Lar så alle disse perspektivene seg forene? Selvsagt. På samme måte som Slankeknut ikke trenger meg som forfatter, trenger jeg ikke Slankeknut som leser. Og jeg sier ikke dette med bitterhet og retorisk snert, jeg konstaterer bare et faktum. Jeg forstår og respekterer at hans foretrukne forfattere er helt andre enn dem som dominerer bestselgerlistene. Noen liker pop. Og hater jazz. Noen elsker jazz. Og avskyr pop. Og noen har sans for begge deler. Disse motsetningene er en helt naturlig og riktig del av musikken og litteraturen, ja, alle kunstformer.

Jeg har, med viten og vilje, holdt meg unna den klisjefylte "smak og behag"-debatten. Selvsagt vil smaken prege vårt litteratursyn, men det er like selvsagt at enkelte romaner - kvalitativt om enn ikke målbart - er bedre enn andre. Helt uavhengig av leseren.

Hva nå disse tankene munner ut i, er ikke godt å si. Annet enn at det i litteraturen er plass til smått og stort side om side - syltynne prosatekster og bestselgende mursteiner - selv om det ikke nødvendigvis er rettferdig at én bok selger i tusen eksemplarer og en annen i hundre tusen. Slankeknut skal (i relativ ensomhet) fortsette å la seg utfordre og begeistre av forfattere som, med tiden, kanskje vil knipse litteraturen i en ny retning (og uansett skape ny erkjennelse). Og de som liker å synke ned i en myk stol (!), tenne i peisen (!) og kose seg (!) med den tradisjonelle romanen som gleder titusenvis av andre lesere, skal fortsette med det. Og innimellom burde begge parter prøve seg på nettopp den boken de aldri trodde de ville gidde å lese. Vi kan alle oppnå ny erkjennelse ved å utfordre våre egne fordommer - enten det gjelder "vanskelige, kjedelige bøker" eller "forutsigbare bestselgere".

"Tilbake på jobb"

Egeland — Tue, 19 Aug 2008 21:21:20 +0200

Sommeren er snart over. I ettermiddag har jeg (med en smule vemod) kjørt sønnen min, studenten, til Oslo S. I skrivende stund er han tilbake på NTNU i Trondheim. Yngstedatteren min har begynt på det krevende sisteåret på ungdomsskolen. Og eldstedatteren er - i likhet med kona og meg selv - tilbake på jobb.

Skjønt for min del er begrepet "tilbake på jobb" litt ullent. Hva er ferie for forfattere? "Ferie" og jobb fletter seg i hverandre. Iallfall for min del. I hele juni og juli har dagene vært bemerkelsesverdig like. Litt skriving på formiddagen. En titt opp på solen. En tur ut i solstolen i hagen, ahhhhhhh, fulgt av litt solcruising i sportsbilen, deretter noen kalde øl fra kjøleskapet, en god bok, en film. Slik har dagene hektet seg i hverandre i bedagelig monotoni. Livet er et kjede av øyeblikk, og sommeren er full av dem.

Skjønt - jeg har hatt ferie også. Sånn ordentlig ferie. De to siste ukene har familien vært på tur - fra fantastiske Barcelona, via Rivieraen og italienske Toscana til katakombene i Roma, videre til Palermo og tilbake til Barcelona. Og etter en uke i denne spanske byen må jeg bare konstatere at jeg må legge enda en by til listen min over favorittbyer.

Etter to seige, langsomme sommermåneder er skrivingen i gang for fullt igjen. Et bluss av glede luet opp i meg da jeg - etter to ukers fravær - igjen kunne klikke frem Word-manuskriptet på skjermen. Hjørnet jeg hadde skrevet meg inn i før vi dro, var ikke noe hjørne lenger, men inngangen til en ny korridor. Etter to dager "i fullt arbeid" (kremt) er jeg oppe i et (høytidelig utregnet) gjennomsnitt på 1500 ord per dag. For en produktiv serieforfatter er det nok langsomt. Men for meg er det faktisk ganske mye. Den nye boken er oppe i 43 168 ord nå, og da er jeg vel sånn omtrent halvveis i manuset. Så om ingenting stopper opp, skal førsteversjonen - den rå, ubearbeidede og foreløpige - være ferdig før jul. Så har jeg frem til påske og vår på å revidere, polere og omskrive. Og med litt hell, blir det bok neste høst.

Jeg har en anelse om hvordan boken skal ende. Men bare en anelse. Ingenting blir helt slik jeg hadde planlagt. Mennesker jeg forestilte meg var bipersoner, maser seg inn i historien. Ferden bringer meg til steder jeg ikke hadde tenkt meg. Slik lever boken sitt eget liv - i en absurd symbiose mellom min egen fantasi og bokens eget liv. For ikke-forfattere flest lyder slike påstander latterlige og koketterende. Tross alt er forfatteren herre (eller frue) og mester. En bok kan, ærlig talt, ikke leve sitt eget liv løsrevet fra forfatterens fantasi. Kanskje ikke. Likevel. Jo dypere du skriver deg inn i historien, desto mer mister du kontrollen. Planene dine må revideres. Løsningene du trodde var enkle og åpenbare på synopsisstadiet, viser seg å være verdiløse. Slik snirkler romanen seg fremover.

Jeg har ikke hatt så mye å melde i sommer. Og når jeg leser gjennom det jeg nettopp har skrevet, innser jeg at jeg ikke har så mye å melde nå heller. Det får stå sin prøve. Selv om jeg har stjålet et verdifullt minutt eller to av ditt liv.