Bedre enn kunst

Om Ennio Morricones arbeid med Sergio Leone (fra magasinet «Klassisk», 2007)

I: «Jeg vil gjerne be om unnskyldning for at jeg har kalt meg kunstner alle disse årene. Jeg er en tyv, og det jeg lager er kitsch.»
    Det var Odd Nerdrum som sa det da jeg intervjuet ham i 1998. Odd hadde en av sine tallrike anti-modernistiske raptuser, og denne gikk ut på å ta sine kritikeres parti og tilpasse seg deres verdensbilde: Javel, så er det kitsch! Og så da?
    Selv om det ikke ble uttalt i denne sammenhengen, befant Nerdrum seg i en dialog med den amerikanske kunstkritikeren Clement Greenberg, som døde fire år før. Greenberg, som var trotskist og ble den abstrakte ekspresjonismens profet gjennom 40- og 50-tallet, skrev et toneangivende essay i 1939 med tittelen «Avant-Garde and Kitsch». Spesifikt handler essayet om billedkunst, men vi har små problemer med å tilpasse hans syn til musikken, eller til litteraturen for den saks skyld. Kitsch, skrev Greenberg, er et produkt av den industrielle revolusjon, som urbaniserte de vesteuropeiske og amerikanske massene og lærte dem å lese og skrive.
    Kitsch er altså, slik Marx beskrev religion, «opium for folket». I 1939 skrev Greenberg: «Kitsch er mekanisk og opererer formelmessig. Kitsch er falske følelser og vikarierende opplevelser. Kitsch forandrer seg med motebildet, men forblir alltid den samme. Kitsch er essensen av alt det uekte i våre liv. Kitsch foregir aldri å kreve mer av sine kunder enn pengene deres — ikke engang tid.»
    Litt av en dom av Nerdrum å felle over seg selv! Utgangspunktet for Greenberg, som i kontekst av dagens visuelle kunst virker svært gammelmodig, er at kitsch og avantgarde (som nødvendigvis blir synonymt med «kunst») ikke kan eksistere samtidig. Andy Warhol og Robert Rauschenberg fikset den biffen. I dag er det nesten sjelden vi finner «kunst» som ikke på et eller annet plan involverer «kitsch», altså benytter seg av massekulturens grep og språk.
    Men hvordan er det i samtidsmusikken?
    «Nå skal du høre,» sa jeg til min elskede og satte på «Cockeye´s Song» fra Ennio Morricones soundtrack til Once Upon a Time in America. Jeg skulle dele noe av det vakreste jeg visste med henne.
    Hun begynte å le. For henne var dette det pureste kitsch. Det smektende panfløyte-temaet spilt av Gheorghe Zamfir — det var heismusikk! Jeg hadde frysninger på ryggen og tårer i øynene (alltid en sucker for litt velsmurt kitsch, denne karen), men for henne var det lyden av TV-reklame og halvsnuskete hotellvestibuler.
    «Aha!» sa jeg etter å ha svelget sårheten. «Du har ikke sett filmen?»
    Nei. Så det måtte vi gjøre noe med. Det ble — igjen — fire timer med herrene Leone og Morricone på DVD. Jeg gjør dette oftere enn sunt er.

II: Ennio Morricone ble født i Roma i 1928. Hans produksjon er gigantisk. I tillegg til filmmusikken, som han utvilsomt er mest kjent for, har han signert rundt 100 stykker «absolutt musikk», altså konsertmusikk. Produksjonen for film og TV er fire ganger så stor. I 1968, da han skrev musikken til C´era una volta il West, arbeidet han med soundtrack til tyve filmer!
    Vi rekker selvfølgelig ikke over noe av dette, og jeg har for den saks skyld bare hørt en liten brøkdel. To filmer, det er alt vi skal snakke om.
    De er til gjengjeld to av de mest fantastiske som er laget: Sergio Leones Once Upon a Time in the West (C´era una Volta il West) og Once Upon a Time in America (C´era una volta in America). De er laget med 16 års mellomrom. De likelydende titlene forteller at Leone var ute etter å lage to definerende mesterverk i hver sin genre, western- og gangsterfilmen. Han kom så nær, så nær.
    «America» ble også Leones siste film; han døde av hjerteinfarkt i 1989, bare 60 år gammel, under planleggingen av enda en episk storfilm. Den skulle ta for seg beleiringen av Stalingrad. («Once Upon a Time in the Soviet Union»?)
    Den ett år eldre Morricone var allerede en veteran. Han er komponisten som mer enn noen annen personifiserer konflikten mellom «kitsch» og «kunst». Han begynte som ekte avantgardist, særlig begeistret for John Cage. Beslutningen om å vie seg til «seriøs» musikk sto klippefast, også da Morricone innså at det var raske penger å tjene som arrangør. Han oppdaget en melodisk åre det ikke var lett å vite hva man skulle bruke til i seriøs sammenheng. Så skrev han «Se telefonando», en popsang som benytter seg av en pseudo-serialistisk spiralstruktur. Den ble en kjempehit med Mina Mazzini i 1966. Bingo, kunne man si. Men var det kunst eller kitsch?
     Når Morricone er god, opphever eller transcenderer han motsetningen. Og det samme gjør, selvfølgelig, filmskaperen Sergio Leone. Filmene hans drypper av klisjeer, av ritualiserte tablåer som tangerer tegneseriens språk, av seig og skamløs sentimentalitet.



III: Åpningsscenen i Once Upon a Time in the West er ren opera. Tre revolvermenn sitter på en øde jernbaneplattform og venter på toget. Vann drypper. En flue plager dem. En vindmølle knirker og piper. En hel liten konkret-symfoni. Så kommer toget, men den de venter på er ikke med. Først når toget kjører videre ser de ham, den ensomme fremmede — på den andre siden. Og munnspilltemaet kommer. Det er Charles Bronson som står og spiller. Det veksles noen bråkjekke ord, og Bronson plaffer de tre ned.
    Leones western er faktisk en opera. En enkel fortelling om ondskap, grådighet, kjærlighet og hevn fortalt over to timer og tre kvarter, i dvelende, gjennomført koreografi med svært lite dialog. For å understreke det klisjémessige, kan det virke som, er filmen nesten en antologi av sitater fra klassiske westerns. De daværende filmkritikerne Bernardo Bertolucci og Dario Argento samarbeidet med Leone om manus, og mange vil si de lot entusiasmen løpe av med seg.
    De fire hovedpersonene har hvert sitt leitmotif, som i Wagner-operaen. Hevneren Harmonica (Bronson) har sitt klagende munnspilltema, kun tre toner. Munnspillet har også en sentral rolle i handlingen. Cheyenne, den lovløse med hjertet på rett sted (Jason Robards), har en sorgmunter trudelutt som plystres til banjo-akkompagnement. Jill, enken med fortid (Claudia Cardinale), har et romantisk, nostalgisk tema sunget av en koloratursopran. Og skurken, den nådeløse drapsmannen Frank (Henry Fonda), har et skjebnetungt tema spilt på elektrisk gitar med mye forvrengning. Som oftest opptrer Franks tema sammenvevd med Harmonicas, fordi — som vi skal se mot slutten — det var Frank som skapte ham.
    Munnspill, elgitar, banjo og plystring — det er liksom så demonstrativt lavkultur. Som om hele kunst/kitsch-problematikken var en stor vits for ham. Som om Morricone vil fortelle oss noe om hvordan man tryller fram en kontemporær opera, av lydfragmenter fra rennesteinen. I den fantastiske sluttsekvensen (som rommer den endelige revolverduellen, selvfølgelig) utvikles elgitar-temaet til en episk, tragisk komposisjon, mens munnspillet dissonerer som et ubehagelig, gnagende minne, og truer med å sprenge alt. Plutselig 30 sekunders helt ubevegelig stillhet — det er lenge på film — mens kamera finner Bronsons smale, grå blikk, så noen svake munnspilltoner, og fortiden rulles opp i et skrekkinngytende flashback før de siste skuddene faller.
    Leone ba om å få de viktigste elementene i musikken ferdig før han begynte å skyte film. Scenene er altså fotografert til toner, noe som merkes godt på rytme og stemning. Særlig Henry Fonda ba om å få musikken spilt høyt når han skulle gjennomføre sine scener. På sett og vis er filmen altså en ballett også.
    Resultatet er fullstendig forbløffende. Det er bedre enn kunst. Once Upon a Time in the West har enestående bilder og fantastiske klipp, men den er også en film der man stadig fristes til å lukke øynene og bare lytte. Morricone har gjort visse tafatte, obligatoriske forsøk på å nedtone sin egen rolle: «God filmmusikk er når man ikke merker at musikken begynner og slutter» og så videre. Vel, trist for deg, Ennio.


IV: Sergio Leone sa nei til å lage Gudfaren etter Mario Puzos roman, fordi han hadde sitt eget gangsterepos på lur. Heldig for oss, kan vi si — jeg ville ikke vært uten noen av dem. Men da Leone endelig kom i gang med Once Upon a Time in America, hadde Francis Ford Coppolas to Gudfaren-filmer allerede fått klassikerstatus. Lista lå høyt.
    Det gjorde den for den nå 45 år gamle Morricone også. Nino Rota, Fellinis faste komponist, den eneste som muligens kunne være større enn han selv (og som nylig var død) hadde satt sitt fingeravtrykk på Gudfaren-filmene. Det var uutslettelig.
    Og fortellingen handlet ikke engang om italienere! Leone var aldri den lettvinte typen — hans film foregår på Lower East Side på Manhattan, der fire jødiske gutter fra slummen slår seg opp som gangstere.
    Også i denne filmen opptrer skuespillerne til et soundtrack som er ferdig på forhånd; det var blitt Leones modus operandi. Men det stiliserte er borte.
    Filmen er fire timer lang og inneholder voldsscener som sjokkerte festivalpublikummet i Cannes (Gullpalmen gikk isteden til Paris, Texas, til tross for at Leones film mottok 15 minutters stående applaus). Dagbladets filmkritiker Arvid Andersen kom rett fra Cannes, og i en kaffepause spurte jeg ham om hvordan visningen forløp:
    «Joda,» sa han, «Det ble servert champagne i pausen … rett etter voldtekten, he-he.»
    Filmen begynner og slutter med en opiumsdrøm. Den har en labyrintisk fortellerstruktur (flashback inne i flashback), noe som førte til at en nedklippet, kronologisk versjon ble sluppet på det amerikanske markedet der den sank som et strykejern. Men mest av alt er det en film som handler om nostalgi. De nydelige bildene bygger på malerier av Edward Hopper og Norman Rockwell, dokumentarfotografier av Jacob Riis.
    Her var det bare én ting å gjøre. Den forhenværende John Cage-disippelen stakk fingrene i kitschens honningkrukke, så dypt at han ble klissete på albuene. Zamfirs panfløyte, selvfølgelig — trillene som følger de dramatiske gatescenene fra 20-åras Lower East Side, der Manhattan Bridge ruver i bakgrunnen. Det ustemte barpianoet som klimprer en halvglemt melodi. Den senromantiske sårheten i filmens hovedtema. Den myke, innsmigrende tyvetallsjazzen, også den i stor grad nyskrevet av Morricone.
   Og kanskje skjønnest av alt: «Deborah´s Theme», som følger den 11-årige Jennifer Connelly mens hun går til schul i et hav av ortodokse jøder i bønnesjal og hatter, som spiller idet hun leser Salomos Høysang for sin plageånd og utkårede Noodles. Det er noe kjent over «Deborah´s Theme». Meg minner den mest om «Adagietto» fra Mahlers femte symfoni, som også den fikk et nytt liv som filmmusikk, i Viscontis Døden i Venedig. Disse musikkstykkene befinner seg i samme rom, i en slags uutholdelig lengsel til det som ikke kan holdes fast, som renner bort mellom fingrene. Bilder og musikk som blekner til sepia. Kitsch.
    Muligens var det dette som provoserte så sterkt ved Leones film — den ulidelige sentimentaliteten, poesien som punkteres av hard, rå vold. I tillegg kom filmens kvinnesyn. Leone hadde den så godt som ferdig på papiret i 1967, slik at «America» ble en sekstitallsfilm laget på åttitallet. Verden hadde forandret seg. Leone ikke.
    Sergio Leone fikk sitt første hjerteinfarkt da de amerikanske studiosjefene fikk se filmen og bestemte seg for å klippe den ned. De slaktet mesterverket hans. Og Ennio Morricones soundtrack ble aldri vurdert for Oscar, fordi det oppsto surr mellom studioene og man derfor glemte å melde det opp. Kanskje snakker vi om det beste av alle filmsoundtrack. Bernard Herrmanns musikk til Taxi Driver kommer nær. Men greier du å plystre den?
    Pauline Kael, ledende amerikansk filmkritiker for The New Yorker, skrev om Once Upon a Time in America at den var «a compendium of kitsch, but kitsch aesteticized by someone who loves it and sees it as the poetry of the masses».
    Hva sa vi? Bedre enn kunst.

Posted at 08:55PM feb 22, 2009 by Eggen in Diverse  |  Kommentarer[12]