Fadermordets logikk og estetikk

Her er et svar til FraterPan og, til en viss grad, Poetrix. Jeg må smile når jeg ser loggen på vår lille krangel (under Utrydd norsk, skriv bøker på engelsk osv.).

Jeg angrer nå på å ha kalt Frater en klovn -- ikke fordi han ikke ER en klovn, men fordi jeg kjenner meg selv så fordømt godt igjen i det han skriver. Det kunne vært meg som tyveåring. Aggresjonen, arrogansen, selvsikkerheten, vissheten om at ingen før hadde vært der hvor jeg var, med den klarheten, den følelsen av å være utvalgt. Det er jo det alt handler om, følelsen av å være utvalgt, å ha gudekysset på sin panne. Så hva skjedde?

Jeg kan huske et brev jeg skrev til min fire år yngre bror. Jeg kan ha vært 22 -- det vil si i 1980 eller 1981. Det var lister over hvem som skulle dingle i lyktestolpene. Jeg tok for meg hele det norske litterære etablissementet, mer enn ti år før jeg selv debuterte, og utstedte dødsdommer over dem alle. Ingen nevnt, ingen glemt. Noen av disse er mine venner i dag. Sånn var jeg, og det er ingenting i veien med å være slik. Det fører deg bare ingensteds hen.

Det formildende, vil jeg si, var at det var i et privat brev, og at det ikke ligger smurt utover webben til evig tid. Det fantes ingen web den gangen, ingen steder hvor de frustrerte kunne nå ut til de mange. Man kunne skrive leserinnlegg i avisene, men de mest skrullete av disse kom -- og kommer -- aldri på trykk. Heldigvis, tror jeg.

Fra jeg skrev dette brevet til min bror, gikk det ti år før jeg sendte inn mitt første romanmanus til et stort forlag. Det ble antatt øyeblikkelig. Hele dette tiåret hadde jeg skrevet; mesteparten av tiåret hadde jeg faktisk LEVD av å skrive, og jeg tror ikke det er noe større hokus-pokus med affæren enn at jeg trengte de ti årene. Jeg jobbet som journalist. Det fins en overtro i Norge som sier at det å ha vært journalist er en «skitten» bakgrunn for en skjønnlitterær forfatter, at man da på en måte er «smittet» av det kommersielle, noe som står i konflikt med den litterære «renheten». Slik jeg ser det: bullshit. De store var journalister først, hele gjengen: Mark Twain, Dickens, Hemingway ... vis meg de norske forfatterne som er så mye større enn dette. (De store russerne [Tolstoj, Gogol osv.] er i en særstilling, fordi de var adelsfolk. De trengte ikke å arbeide.)

Hva er det jeg vil si? Ikke annet enn at det ikke skader å lære seg et håndverk. Å skrive er et håndverk. Å forandre verden med det man skriver er MER enn et håndverk, det skal innrømmes, men sjansene for å lykkes med det øker med graden av beherskelse av virkemidlene. Jeg er i hvert fall lykkelig for at jeg har lært det jeg kan -- å forfatte en perfekt tabloidtittel på under ti sekunder, å sjekke en opplysning, plassere et komma, variere et hjelpeverb. Det er som å lære å gå.

Underveis i dette har jeg sikkert skaffet meg unoter som får unge brushaner til å mene at jeg skriver «avleggs», «klisjémessig» og «kjedelig». Det driter jeg fullstendig i. Dette er det språket jeg har skaffet meg gjennom snart 25 år som profesjonell skribent og forfatter, og det er årsaker til at det har blitt slik. Det er kommunikasjon som håndverk. Det er vann som sliper steinen og gjør den rund. For meg er det viktigere å være klar enn «kul». (Jeg er likevel så mye hippere og kulere enn dere, d´herrer Frater og Poetrix, at det ville vært pisse arrogant å vise det fram. Jeg har spist lunsj med William Burroughs og middag med Akira Kurosawa.)

Frater, du kritiserte bruken av en metafor i begynnelsen min bok og kalte den en «forferdelig klisjé». Les hele boka, og du vil forstå hvorfor jeg bruker akkurat den klisjeen, og hvilken større symbolikk den har i romanen. Sorry, men jeg vet hva jeg gjør og hvorfor. Det betyr selvsagt ikke at du er tvunget til å LIKE det.

Men til fadermordet, siden jeg er gammel nok til å være far til i hvert fall én av dere. Jeg sympatiserer med det. Ikke bare det -- jeg skjønner at det er nødvendig. Det var nødvendig for MEG da jeg var 21-22. Nå begynner det å virke som litt for sent. Ikke for det, jeg er ganske opptatt av Solstad og den posisjonen han har i norsk litteratur i dag, og jeg har lenge tenkt på å skrive noe. Av typen fadermord. Men for å kunne gjøre det må jeg lese så mye og så grundig -- noe jeg mistenker at du, Frater, ikke gjør -- at jeg lurer på om det vil være verdt det. Jeg har en familie å forsørge, og kan ikke gjøre sånt uten å være sikker på at noen er villig til å betale for det. Mye.

Det er godt å være i angrepsposisjon. Da jeg oppdaget at det på bloggen ble publisert ting fra angrepsposisjon som jeg oppfattet som det skjæreste fucking sludder, befant jeg meg plutselig i forsvarsposisjon, på vegne av min yrkesgruppe. Et rart sted for meg. Jeg har alltid vært den som har angrepet. Alle bøkene mine angriper.  Poetrix skriver: «...jeg har aldri lest noe av vedkommende person, men drister meg til å inkludere hans egne produkter i denne søppellitteraturen...» Det er jo i seg selv nokså lavpannet å «inkludere» noe man ikke har lest i noe som helst, men hva mer er det ellers han mener? At jeg tilhører etablissementet.

Hør nå her, Poetrix: Hvis vi ser bort fra enkelte perioder i nazi-Tysklands og Sovjetunionens æra, kan en forfatter ALDRI tilhøre etablissementet. Han eller hun er i opposisjon. Ellers er han eller hun ikke verd å lese. Alt snakk om «kulturelite» og «lukkede nettverk» er sprøyt. Dette vet alle forfattere, ikke bare de som er yngre. Jovisst skåler jeg med Trond Giske, men samtidig vet Trond at det er han som er Hilde i «Trynefaktoren». Jeg er en slange. Han kan ikke snu ryggen til. På mange måter synes jeg det er en mer interessant posisjon enn bare å skråle på en blogg. Og jeg har slitt som et dyr for å komme dit.

Fadermordet har regler. Den viktigste regelen er som følger: Walk it like you talk it. Publisér, og vær bedre enn de du kritiserer (myrder). Greier du ikke det, er det bedre at dritten forblir privat. Virkelig. Legger du lista høyt, får du enten hoppe over eller være en k-l-o-v-n med tatovering og sertifikat, for all tenkelig framtid. Og vet du hva? Når du først har bjeffet, bør du hoppe SNART. Og hvis du legger skylda på forlagsbransjens struktur, politikk og sammensetning for at de ikke vil publisere deg -- slik du har gjort, Frater, som var hovedgrunnen til at jeg reagerte -- er du en håpløs grønnskolling, og for naiv til å være sann. ALLE forlag ser etter det manuset ingen trodde at de turde å publisere. Det er selve vitsen med å være forlegger. Men det må også være GODT. I dag hørte jeg en historie om forleggeri og akkurat dette så god at jeg holdt på å tisse i buksa. Men jeg har taushetsplikt.

Den neste regelen er: vær morsom. Vær infam, vær jævlig. Vær så morsom, gjerne, at blodet renner. Jeg ser ikke så mye humor i dette, Frater: «Jeg skriver ihvertfall langt bedre enn DEG, Torgrim. Men det sier jo forsåvidt ikke så mye, siden du er en typisk norsk forfatter -- dvs. talentløs, overdrevent politisk korrekt og intetsigende.»

Beklager, det er ikke gøy. Det er ikke verd å lese. Jeg ser bare en liten gutt som skriker for at mammaen hans skal høre det.

Du skriver ikke bedre enn meg. Men jeg sier ikke at du aldri vil klare det -- det vil bare koste deg mye, mye, mye. Kanskje mer enn du har? Vil du betale den prisen, er du velkommen blant oss på venstresiden, blant de «mislykkede». (Det var faktisk en freudiansk slip fra min side -- jeg mente hele tiden, og var dønn sikker på at jeg skrev «misforståtte». Hva kan det komme av?)

Skål for at du i hvert fall har baller. Med fare for å diskriminere veldig mange av bloggdeltakerne; det må man ha.

Torgrim

Posted at 03:51AM aug 11, 2007 by Eggen in Diverse  |  Kommentarer[86]