I bøkenes skjærsild

Noen som lurer på hvor bøker havner når de dør? Ikke jeg. Jeg har hatt to dager som ferjemannen Charon, to dager i bokavdelingen på loppemarkedet til Lysejordet Skoles musikkorps. Datteren min spiller nemlig fløyte.

Jeg har forhørt meg med forfatterkolleger, og det viser seg at de fleste av oss får tildelt den samme jobben på våre respektive barneskoler. Det er bokavdelingen og ingen bønn. Vi trives jo i dette støvet. Dessuten må vi antas å kunne gi kunden en smule veiledning. Så vi sammenlikner erfaringer, ond sladder om kolleger som er godt representert på loppemarkeder (mer om dette senere) og ikke minst omsetning. Min avdeling solgte for 37.500 kroner lørdag og søndag, noe som er godt over gjennomsnittet og ikke hadde gjort skam på en vanlig distriktsbokhandel. Tross alt får vi varene gratis, og personalet får ikke lønn (vi får derimot gratis pølser og så mye kaffe vi greier å drikke).

Det er ganske morsomt. Nominelt har vi «fastpris», men folk som handler mye forventer avslag og får dem. Det blir høyrøstet wheelin´ & dealin´ mellom de overlessede bokbordene, folk slår armene ut som kunder i en tyrkisk basar og kommer med ve-rop om sin fattigdom (og din grådighet). Det diskuteres litteratur. Vi som står der forventes å vite noe om det vi selger. Jeg har utviklet en metode med å snike meg forsiktig inn på kunder som står og blar i en utmerket roman, og si: «Hold fast på den der. Det går folk her inne som ville drept for den boka.» Og omvendt: «Stol på meg, frue, det De står og holder der er ikke noe De ønsker å oppbevare i hjemmet.»

Rollene kan plutselig skifte. Det kommer kunder jeg kjenner, og de greier å prakke på meg bøker jeg burde ha lest. Slik endte jeg med to romaner av Egil Rasmussen fra begynnelsen av 1950-tallet. Mannen hadde visstnok tre doktorgrader og var «lovende» forfatter i mer enn tyve år. Helt til han plutselig leverte, og få oppdaget det. Vel, vi får se.

Lyrikken er litteraturens stebarn, hører vi så ofte. Vel, ikke på loppemarked. Vi hadde knapt åpnet før det sto en antikvar der og skulle ha alle diktsamlingene våre. Det ble en stor kasse. Vi kranglet om prisen, så klart, men han var mer dreven enn meg. Og sant å si var det mye hummer og kanari i den kassa. Helgas heldigste var nok han som sikret seg Hamsuns samlede i en utgave fra 1916, i fin stand. Det var utpå ettermiddagen søndag. (Ikke spør meg hvorfor folk gir bort slikt; la oss håpe det kom fra et dødsbo.) Han hadde aldri lest Hamsun før. «Vel, nå har du en stund,» sa jeg. «Kom tilbake til høsten og kjøp Markens grøde.»

«Men var ikke Hamsun nazist, da?» kom det plutselig, ettertenksomt, fra fyren.

«Onde rykter,» sa jeg mens jeg fant fram en pappeske. Prisen var sannsynligvis en skandale.

Utover søndagen begynner angsten å bre seg. Klokka 17 sharp kommer nemlig KNUSEBILEN. Det vi ikke er kvitt til da ... må jeg si mer? For noen av oss blir det for mye. «Dette orker jeg virkelig ikke å se på,» sier min kollega Jon, som er bokelsker (vi har døtre i samme klasse). Men vi gjør det -- det er vår forbannede plikt -- vi fyller kassene og bærer dem ut, de hives i bilen sammen med husgeråd fra avdelingen vegg i vegg som singler frydefullt. Bøker som ødelegges, lager bare en fæl tørr lyd, litt som når man tar en stavkirke med bulldozer. Lyden av det totalitære.

Det er visse kasser Jon og jeg ikke får oss til å løfte opp i knusebilen. Vi gjorde intense forsøk på å selge Gyldendals Gule Serie, bortimot komplett, men fant ikke den riktige kjøperen. Jeg hadde ingen mulighet til å ta dem med meg. Helt fryktelig. Man føler seg som den usleste forbryter, og vi vekslet et par ord der stedsnavnet «Auschwitz» lå på tunga. På den annen side, skal jeg tilstå, ga jeg med en viss skadefryd det siste puffet til to eks av Arne Olav Brundtlands «Gift med Gro». (Til høsten, håper jeg, blir det Eli Hagens tur.)

Jeg reddet da noe, får jeg trøste meg med. Ikke faen om jeg ville la Dickens´ «Pickwick-klubben» bli malt til pellets eller hva de nå gjør. Norman Mailers De nakne og de døde fant nåde. Og nå er jeg allerede dypt inne i Solsjenitsyns GULag-arkipelet i to bind, for de som lurer på hvorfor det ble så stille fra denne kanten.

Å havne på loppis er såvisst ingen glede for en forfatter. Skrekken er å komme som kunde og finne sine egne. Heldigvis dukket aldri Fredrik Wandrup opp (i fjor høst var han der både lørdag og søndag), for vi kunne selge hele to eks av hans kriminalroman «Svart poker». Den kom i september. Jon Michelets 80-tallsproduksjon var sterkt representert i år (mens Kjartan Fløgstad, som toppet i fjor høst, knapt var tilstede). Bjørg Vik er og blir en gigant på loppis. Men ingen, og jeg sier ingen, slår Nevil Shute.

Såvidt jeg kunne se, var ikke noen av de aktive bloggdeltakerne å finne på årets loppemarked på Lysejordet skole. Ingen Tom Egeland (men en del Tom Kristensen), ingen Bror Hagemann og ingen Kjersti Scheen.

Ingen Torgrim Eggen heller, faktisk. Men i fjor hadde jeg to bind. De ble solgt til overpris med dedikasjon av forfatteren.

Posted at 11:47AM apr 23, 2007 by Eggen in Bøker  |  Kommentarer[37]